Stenhoggern fra den Røde Plass

– En dag kommer dattera mi hjem fra skolen. – Vet du hva de kaller stedet her pappa, de sier vi bor på Den røde plass, sier jentungen. Og det kunne jo stemme ganske bra, for det har bodd mange røde rundt om på fjellet her.
Nå har det blitt tynnere i rekkene. Sjøl har jeg fulgt kommunistpartiet i motgang og medgang og det kommer jeg til å fortsette å gjøre.

– I grunnen er det svært enkelt. De aller fleste mennesker yter mer enn de bruker og kapitalen tilegner seg overskuddet. Slik var det da jeg ble født for 79 år siden, og slik er det i Norge i 1989. Før vi forandrer det systemet, får vi ikke et menneskeverdig samfunn. Men veien til sosialismen er nok litt lengre og litt mer kroket enn vi trodde, vi som studerte Marx og Engels i tredveåra og førtiåra.

Stenhoggerveteranen Amund Iversen har ordet. Handtrykket er like fast som overbevisningen. Årene i stenbrøttet, på anleggsarbeid og på Borregaard – og studiene av den vitenskapelige sosialismen har formet Amund. Barndomshjemmet sto på Påskefjellet i Borge.

Elva var lekeplassen vår

– Vi var åtte unger hjemme. Det første jeg husker er at jeg var redd for den tjukke jordmora da en av de yngre søsknene mine kom til verden. Noen nød led vi aldri, vi hadde alltid et par griser som endte sine dager i saltdunken. Far hadde seilt til sjøs i yngre år. Et arr på kjaken var et minne fra den tida – etter et slag fra en haifinne mens dyret vred seg i dødskampen på seilskutedekket. Så gikk han i land, fikk jobb på Karbiden i Sundløkka og da den slo igjen, arbeidet han mangfoldige år i fjellet som stenhogger.

Mor var bondejente fra en gard rett her borte som heter Gaten, så forsåvidt kan du si jeg er en ekte gategutt.

Elva var lekeplassen, enten vi lurte oss om bord på seilskuter som lå i opplag eller sprengte fiske med dynamitt som vi rappa fra stenhoggerne oppi åsen.

På Torpeskolen hadde jeg lærer Vartdal. En gemyttelig kar som godt kunne holdt oss litt mer i øra. Men flink til å fortelle fra historien, det var’n, enten det handla om Harald Hårfagre eller Napoleon Bonaparte. Lenin og den russiske revolusjon måtte du skaffe deg kunnskap om fra annet hold.

Kilegutter og gamlekarer i Toftebergfjellet

– Når skoledagen var slutt, var det å slenge fra seg bøkene og stikke bort i Toftebergfjellet for å slå kilehøl og borehøl. Du fikk betaling for foten, hvor mye kan jeg ikke erindre, men skillingene kom vel med for en pengelens guttunge.

Jeg var kilegutt både for far min og andre eldre stenhoggere som trengte ekstrahjelp. Karl Langstrøm husker jeg godt, en gemyttelig, hyggelig kar med en enorm matlyst. Når han rett etter frokost kom bort i brøttet, var det ikke lenge før du hørte: – Nei, nå har jeg ikke smakt matbiten på lange tider, nå er det best å få seg ei skive eller to. Det fantes ennå særprega typer blant gamlekara. «Lille-Sven» satte sin ære i å være først i brøttet om morran. En av unggutta satte vekkerklokka til å ringe midt i svarte natta, og da «Lille-Sven» kom anstigende, klang pusshammeren frisk og freidig mot fjellet. – Faen også, mumla Lille-Sven, er det ikke mulig for folk å få nattero. Mens unggutten rusla hjem for å få seg en time eller to i den varme sengen.

Det var ennå mange svensker blant stenhoggerne da jeg begynte i fjellet. De fleste hadde slått seg ned i bygda, blitt bofaste med barn og blomma. Det var slutt på de dager som bestemor kunne fortelle om da svenske stenhoggere losjerte på Gaten og lensmann en dag kommer på tilfeldig besøk og et vindu farer opp i en fei og en svenske stuper ut og legger i vei bortover jordene. Hva synderen hadde på samvittigheta forteller ikke historien noe om.

Du starta med å hogge lus

– En dag var du konfirmert og starta i fjellet for alvor med egen redskap: kiler, brenner, plurr, feisel, pigg, spett og slegge. Minebora var det stenrederen som skulle holde, likeledes smeden som skulle holde redskapen kvass.

Stenhoggeriet var et fag, og ikke av de enkleste. Du arbeida i følge med gamlekara og fikk lærdom om stenen og alt dens vesen på det viset. Forholdet mellom yngre og eldre var kameratslig og greit – slik opplevde i hvertfall jeg det. Når det gjaldt selve hogginga så starta du med det enkleste – å hogge gatesten – eller slå lus eller knott eller knaster, som det heter på stenhoggerspråk.

Var stenstykket stort, pigga du først ned et høl, forte på to sider av stykket med biter av tønnebånd, plasserte plurren i hølet, slo til med slegga og så delte stykket seg der det skulle.

Mindre stykker rissa du med brenneren på oversida og nedsida – det gjaldt å risse der hvor klyven gikk i stenen – så et slag på stenen med slegge eller feisel og du fikk de stykkene du ville ha.

Store stykker måtte du skyte. Da bora du høl med remmern som sørga for at eksplosjonen slo i riktig retning. Så fylte du i krutt, stakk nedi lunta, fylte opp med grus, så var det fyr her! – det smalt i fjellet og du hadde klart et stykke for pusshammeren.

Det knakka i fjellet sommer som vinter

– Jeg trivdes med arbeidet, det gjorde vel de fleste stenhoggerne. Det var fritt og fint, du arbeida da under åpen himmel, du slapp støvet og skitten og larmen i en fabrikkhall eller et verkstedlokale.

Arbeidsklærne var blåtøysbukser og blåtøysbusserull. En del brukte skinnforkle, stenspruten rev fort høl i buksebein og lår. På bena hadde du tretofler, de beskytta tærne mot skrotsten som ramla ned. På hodet plasserte du sixpencen eller en gammel hatt.

Når stenrederne hadde avsetning gikk hogginga sommer som vinter. Bonden på Moum kjørte lass på lass med sten fra Toftebergfjellet ned til jekter som ankra opp ved Høleberget.

Best var det å jobbe på sommeren, det vi kalte sommerfjell var tungt å arbeide i når gradestokken sank godt under null. Men du drev da på i kulda, ikke minst innunder jul da det gjaldt å tjene noen ekstra kroner på akkorden. På vinterstid rigga vi opp et telt, så på formiddagen, mens det ennå var lyst, sikra du deg emner, så tente du parafinlampa under teltduken og knakka og pussa til klokka ble både ni og ti – og hadde knapt nok tid til maten.

Spisebrakker var det stenrederen som skulle sørge for. Kvaliteten varierte, noen steder blåste nordavinden rett gjennom de gisne plankeveggene. Men du hadde i allfall en krakk å sitte på og et bord å legge brødskiva på og en ovn med en flat sten på toppen der du satte kaffeflaska. Det hendte også at guttungen kom med middagsmat til far sin i et spann.

Og så kunne praten gå om tariffer og akkorder og mer eller mindre gniene stenredere. De aller fleste som arbeida i fjellet var organisert i Stenhoggerforeninga. Foreninga hadde en sånn 40-50 medlemmer. Det slang vel en og annen inniblant som heller satte sin lit til høyere makter enn til organisasjonen. Det hendte vi måtte ty til mild makt, vi mønstra en gjeng og satte oss i ring rundt den usolidariske og stirra han inn i foreninga.

Smiske og krype kan du, din jævel..

– Syndikalisttankene hadde ennå et visst tak på stenhoggerne. Svenske stenhoggere kom til bygda med syndikalistiske skrifter i skreppa, jeg husker flere av dem i bokhylla til far.

Direkte aksjon var tingen – kampen skulle reises her og nå. Vi hadde en avtale med rederne at sjakting og rydding skulle være unnagjort før vi begynte å jobbe – det var folk som gjorde den jobben på timebetaling. En gang i Skjærviken måtte hoggerne sjakte og rydde – men rederen nekta plent å punge ut for ekstraarbeidet. Direkte aksjon ble dagens parole.

Jeg hadde fått snoka opp at rederen neste dag skulle begynne å skibbe sten – direkte ut til båten for å spare utgifter til bryggeplass. Nesten enstemmig vedtak om streik – ikke en sten skulle flyttes før vi hadde fått pengene våre. Knut Linder og jeg organiserte streikevakt – med avløsning hver time. Så var det en som pleide å vende blikket mot himmelen som ymta frampå at nå gikk vi nok over streken – skal dere arbeide, så må dere te dere som folk, mente karen.

Først trudde vel ikke Linder sine egne ører – så ser jeg han bli illrød i fjeset og så kom det så det sang i brøttet: – Smiske og krype det kan du, din jævel, men forlange det du skal ha, det kan du ikke! Konflikten endte med full seier.

Sterk organisasjon og gniene stenredere

– Men ellers var organisasjonen veien å gå. Jeg ble valgt til formann i foreninga. Til å begynne med så var det litt rart å svinge klubba og dirigere gamle, ærverdige gubber, men du vente deg til etter hvert. Med meg i styret hadde jeg folk som Anders Hegg og Sverre Sjø Hansen og Jørgen, bror hans. Møtene holdt vi i arbeidsbrakken, stormøtene gjerne på Fagen i Torp.

Stenrederne prøvde å knipe inn der de så en sjanse. Når det gjaldt lønna, så var det ikke så mye å hente, den var på akkord og retta seg etter tariffen.

Men de krangla om kvaliteten på stenen: Dette er ikke hva vi hadde betalt for. Og størrelsen: jo større knaster, knott og lus var, jo mer betalt fikk de, og jo ivrigere påsto de at vi hogg for smått.

Bror min og jeg drev og hogg sten på Karlsøya – så kommer formann anstigende. Den stenen der, den holder ikke mål, og triksa og dividerte med tommestokken. Så tar bror min målet, legger på stenen og størrelsen stemte på millimeteren. – Det var jaggu en rar tommestokk, sier bror min, når du måler så er’n riktig, men nå jeg måler så viser’n feil …

Skal det være noe fisk i dag, frue?

– Lange perioder kunne vi bli gående uten arbeid. Asfalten hadde begynt å utkonkurrere stenbrolegninga.

Mange måtte ta turen til forsorgsforstanderen på Selbak og hente matlapper. Ordninga gikk på sjøltilliten løs – du var ikke betrodd å styre penger.

Sjøl slapp jeg å gå den veien. Svogeren og jeg hadde ei gammel snekke sammen, vi dro ut og fiska og gikk rundt med kassa. En gang kom vi til et sted på Hvaler – riktig fint måtte det være for først ble vi mønstra av ei guvernante som kasta et blikk på fisken og syntes den så bra ut, – men nå skal jeg hente fruen.

Og frua kom, med lorgnetten på stang, og studerte både fisk og fiskere og begge fant nåde for hennes blikk, så vi tjente da noen kroner den dagen også.

Med større eller mindre avbrudd arbeida jeg som stenhogger frem til krigen. Så ble det anleggsarbeid og deretter Borregaarden. I 1945 meldte jeg meg inn i kommunistpartiet. Jeg husker et stormøte på Borregaard, en unggutt kom bort til meg etter at jeg hadde vært på talerstolen. – Du, sa’n, – jeg er så enig i det du sier, jeg kunne ha stemt på deg, det er bare så synd at du er kommunist.

Han skjønte ikke at det å være kommunist, det er noe du er stolt av.

Trykt i Demokraten 1989