Støv og samhold på Porselen

To av gamlekara, Jens Eriksen og Johnny Larsen tar oss med til fabrikken i 20- og 30-åra. Da mye av produksjonen gikk med håndkraft, da silikosen herja og driftslederen lurte på folk bak reolene.
Men porselensarbeiderne følte seg som en stor familie.

Jens: – Jeg var 17 år gammel da jeg begynte på Porselen. Før hadde jeg vært visergutt hos Hannestad og hatt en strøjobb på Gullichsens trevarefabrikk. Det var ikke lett å få arbeid på fabrikken, men mor spurte for meg hos ingeniør Nissen. Min første arbeidsdag på Porselen var 11. januar 1927.

Johnny: – Jeg var 15 år gammel og ferierte i telt ute ved Hellekilen da bror min kom syklende ut og sa at jeg kunne begynne på Porselen. Fattern hadde prata med formannen, han Ola Pedersen. Dagen etter, 9. august 1933 stilte jeg i grønn kjeledress. Jeg hadde også hatt viserguttjobb – det var ikke anledning til å gå skoler den tida. Og lønna mi på Porselen ble et bra tilskudd hjemme.

Jens: – Slik var det her og, vi var seks unger i familien så mor og far var glad når du kunne begynne å betale for deg. Jeg begynte i kitteriet sammen med Bjarne Johansen og Jacob Edvardsen. På kitteriet drev vi og monterte hengisolatorer. I førsten ble jeg satt til å gjøre ferdig sementen, sette fram på bordene og slikt. Senere tok jeg fatt på selve kittinga, eller sementeringa som en vil si i dag. Det var to jenter som kitta kappene og to gutter som kitta tappene.

Min første timelønn var på 44 øre. Hos Hannestad hadde jeg tjent 20 øre. Det ble en del akkordarbeid – vi fikk betaling når vi hadde klar 300 isolatorer til å kjøres til herdeovnen.

Hos Hannestad hadde jeg tjent 20 øre. Det ble en del akkordarbeid, vi hadde en fellesakkord på 300 isolatorer: 18 kroner for mannfolka, ni kroner for jentene og seks kroner for meg som var yngst.

Johnny: – Kitting eller sementering for hånd drev de med helt fram til 60-årene. Nå foregikk det hele automatisk. Min første arbeidsplass på Porselen var i presseriet. Første tida stod jeg ved en håndpresse på plan. Så flytta jeg over til bakelitten, til presser med remdrift, men fremdeles åpna og lukka vi dem for hånd. Nå har vi automatpresser opp til 1500 kg.

Mølla var støv og elendighet

Jens: – Senere var jeg en periode i mølla. Det var det verste stedet på hele fabrikken, det var ikke koselig, det var mye støv og elendighet.

Jeg husker Gabrielsen ved pukkmaskin, han sto og hev kapsler oppi, støvskya sto i været, du kunne knapt se hva’n var gjort av.

Johnny: – Som fire-fem år gammel guttunge hendte det jeg stakk ned på fabrikken for å besøke far i Mølla. Jeg sto i døra og ropte på’n. – Ja, svarte det i støvskya. Han arbeida bare noen meter inne i rommet, men jeg kunne ikke se’n, sånn støva det. Da jeg begynte på Porselen, sa gubben: – Hold kjeften igjen og bruk nesa, og det rådet har jeg fulgt, det er kanskje derfor helsa har holdt.

Jens: – Mange fikk silikose, stenlunge, det er en fæl sykdom, du ble langsomt kvalt. Petter «Uvøla» hadde jobben å fylle trommelen på Mølla. Han var en svær rusk av en kar, men på sisten krøp han opp på stoler og bord, han syntes han fikk puste bedre i høyden.

Vi visste lite om silikosen, mange trodde de hadde tæring. Og det var bare å drive på å jobbe så lenge du greide å kare deg av gårde til fabrikken.

Silikosestøvet gikk tvers gjennom maska

Johnny: – Vi danna en støvkomité og tok saken opp i foreninga og forlangte beskyttelse og fikk støvmasker, men mange brukte dem ikke – de bare hang og slang under haka. Det var tungt å puste gjennom maska mens du arbeida. Dessuten ga maska falsk trygghet -det fine silikosestøvet gikk tvers gjennom.

Jens: – På 30-tallet – i -36 trur jeg det var – begynte de med legekontroll. Den første tida møtte vi opp på lasarettet i Gamlebyen.

Og etter krigen fikk vi silikoseavtalen. Bedriften og arbeiderne skjøt inn hver sin del, den som hadde silikose, skulle slutte og få økonomisk støtte videre. Jeg husker vi kjøpte ei pølsebu på Nygaardsgata til en som ikke orka å arbeide mer på fabrikken. Det var ikke lenge han klarte å drive den geskjeften.

Johnny: – Jeg husker godt da foreninga vedtok avtalen. Møtet ble holdt i et lite rom i Folkets Hus, det var så trangt at folk måtte stå på bordene. Avtalen gikk ikke enstemmig igjennom, 50 øres trekk i ukelønna var tross alt mange penger.

I slutten av 70-åra bedriften 30 millioner i ei ny mølle. 2/3 av de som hadde arbeida i Mølla måtte flytte over i andre jobber. Men nå foregår knusinga skjult, nå er mølla nesten støvfri. Det var mye støv i andre avdelinger også. Bedre ble det etter brannen i -46, da forsvant tregulvene og vi fikk stengulv som var mye lettere å holde rene.

Jens: – Det gikk mye på handkraft på 20- og 30-tallet. I dreieriet sto to mann ved et bord, det var nesten som et bakeri når de baker boller. Lufta skulle ut av massa, de knadde og klaska massa ned på brettet. Jeg husker spesielt han Simensen, spe og slengete, men med kraft i armene: det var et enormt slitsomt arbeid. Helt fram til femtitallet drev en delvis på den måten.

Med håndkraft og kvinnelig arbeidskraft

Johnny: – Dreiinga foregikk med håndkraft og hånddreierne var fagfolk. Du gikk i læra 3-4 år før du kunne regne deg som ferdig dreier. Det var vel ikke noen egentlig fagprøve, men det var lønnstrinn, du fikk lønn etter hvor lenge du hadde vært i læra.

Jens: – Nå har vi kommet fram til selve glaseringen. Jeg husker vi bar glasuren i bøtter opp i annen etasje. I glasuren arbeida både mannfolk og kvinnfolk. De store, tunge tinga ble dyppa i kummer og satt på traller. Kvinnfolka dyppa det mindre godset. Jentene var flinke, ofte mer netthendte enn gutta – men lønna var dårligere – selv om kvinnfolk og mannfolk gjorde samme jobben.

Johnny: – Tidligere var det veldig mange kvinnfolk på Porselen. Ikke bare i glasuren, men også i presseriet og pakkeriet. Det var trivelig, det ble en mer ledig tone, det liva opp tilværelsen. Det hendte på kveldsvakta på fredagskvelden at en kjøpte seg noe godt sammen, og satt og spiste og fortalte historier i klikker rundt i avdelingen. Vi hadde et bra spiselokale, men det var ikke så mange som gikk dit. Det satte også sitt preg på miljøet at ofte jobba både mor og datter, far og sønn eller flere søsken fra samme familie samtidig på Porselen. Det var både gifte og ugifte kvinnfolk som tok seg jobb på Porselen, men ugifte ble de ikke lenge på fabrikken. Det er ikke få som har funnet seg en livsledsager her.

Så skulle godset brennes

Jens: – Så gjenstår brenninga, men der er det kanskje best at du tar over Johnny, for både du og svigerfar din har hatt den jobben.

Johnny: – Før var det kølafyrte ovner her på Porselen. Viktig med køla – vi brukte harpa køl når vi var i høybrann som vi sa, ellers fyrte vi med subb. Brenninga starta midt på dagen og var avslutta 1 1/2 døgn senere. Du måtte følge med, se i kikkhullet på kjegler vi hadde satt inn, om rommen var ferdig. Det gikk med en god del køl, en 68-72 bårer på brenninga, og hver båre tok en 150 kg. Etter hvert gikk fabrikken over til elektriske tunnelovner og i dag er brenninga delvis helautomatisert.

Jens: – Køla kom med båt fra Polen. Det ble rigga opp stillinger og så ble køla kjørt med trillebår fra brygga og inn på fabrikken. Det var en fast sjauergjeng, men det hendte at vi andre ble sendt ut, vi også.

En gang gikk jeg utfor stillinga, og datt ned en 3-4 meter, men det er en annen historie.

Johnny: – Selve fyringa kunne være slitsom, det var ikke små skuffer du hev innpå. Men du jobba i et kvarter og hadde pause i tre, da skulle du gjøre noe annet: dyppe bums, fylle kapsler med gods, men du bestemte tempoet sjøl. Når så brenninga var ferdig, så gikk godset til pusseriet, til prøving og videre til pakkeriet for senere å havne i en kraftledningsmast eller på en kraftstasjonsvegg et eller annet sted i verden.

Ungdommer skulle brynes

Jens: – Jeg har vært av den oppfatning at Porselen har vært en trivelig arbeidsplass, trass i støv og slit. Men den første tida måtte du regne med motbør. Det var flere tyske spesialister som var med og startet produksjonen i 1916, flere av dem var ennå på fabrikken da jeg begynte. Steinhauer var en av dem. En dag står jeg og rører sammen lere og vann til velling, jeg hadde ei diger åre som jeg rører med. Så må jeg ut et nødvendig ærend, men venter til Steinhauer har gått inn på kontoret. Men da jeg er kommet meg vel ut på do, dukker Steinhauer opp: – Jens, er du her, jeg kan ikke snu ryggen til før du forsvinner. Jeg ble så forbanna at jeg kunne ha dratt til’n. Etter hvert ble forresten Steinhauer ganske grei, han.

Johnny: – Det er helt riktig at de kunne være etter deg den første tida. Driftslederen lurte bak reolene for å ta deg på fersken. Engang hadde jeg vært ute i et nødvendig ærend og kom gjennom presseriet. Så fikk driftslederen det for seg at jeg hadde stoppa opp der og fjasa med jentene og snytt Porselen for verdifull arbeidstid.

Det hadde jeg slett ikke gjort – den gangen, men måtte likevel inn på kontoret og fikk en sabla kjeft. Men så grep far min inn og prata med ledelsen og enden på visa ble at driftslederen måtte be om unnskyldning.

Krogstie, en luring i sluskehatt

Jens: – Ja, det hendte at foreninga grep inn. Sjefen sjøl, direktør Krogstie var en egenartet type, han hadde jobba på anlegg mens han drev og studerte til ingeniør. Han var på fornavn med alle, han ga jamnt fanken i hvordan han gikk kledd. Du skulle sett hatten hans, du, ville aldri gått med’n.

Johnny: – Han Krogstie var litt av en luring. En gang på 30-tallet ville bedriften ha 10 % nedslag på lønninger, på akkord og alt. Det var ennå mens han Lars var formann. Så ble det forhandlinger og enden på den visa ble at vi måtte gå med på nedslag på 15 %.

Jeg har sittet i forhandlinger me’n i seks-åtte timer. Krogstie satt der og tygde og tygde på pipa si og tegna sirkler på papiret. Så omsider trudde du at’n var kommet på gli, men så kalte’n inn kontorfullmektigen sin og konfererte, og så var det å begynne på’n igjen. Og kontordama, frøken Haugland, som skulle skrive protokollen måtte blåse kveldsmaten en lang marsj.

Nå vil de si opp folk igjen

Jens: – Vi som er opp i åra har opplevd arbeidsledighet før, vi. På 30-tallet ble det periodevis sagt opp mange på Porselen. Spesielt problematisk var det når både mann og kone hadde arbeid på fabrikken. Foreninga hadde vedtak på at hvis mannen hadde fast arbeid, så fikk ikke kona fortsette i jobben på Porselen. Mange av jentene hadde mennene sine på skofabrikkene, der kunne de jobbe en to-tre dager for så å bli sendt hjem – eller permittert som en sier i dag. Det skapte en veldig dissens i foreninga om det skulle regnes som fast arbeid eller ikke.

Johnny: – I sin tid arbeida det over 500 på Porselen. I dag er arbeidsstokken redusert til 200. Nå ser det mørkt ut igjen, med trusler om ytterligere permitteringer og oppsigelser. Da er det om å gjøre at folk slutter opp om foreninga og slåss for hver eneste arbeidsplass.

Trykt i Demokraten 1989