Støv, støy og samhold på Det Norske Cheviotspinderi

Nede under brua på Østsida ser du en eldre teglstensbygning med zinktak og vindussprosser av støpejern. I dag (1988) lager Høiax varmtvannskolber i fabrikken. I over 50 år, fra 1903 holdt Det Norske Cheviotspinderi til der.
Heine Andersen, spinneriveteran, viser rundt og forklarer: – Der sto garnettmaskinen, der var fargeriet, der borte dueslaget til direktøren. Heine husker det, alt sammen.

– Spinneriet kjente jeg helt fra guttedagene. Søster Marie og jeg dro over fra Lahelle med middagsmaten til far, fisk eller kjøtt, poteter og suppe i tre kjeler over hverandre, holdt sammen med en lærrem. Fergemann var gamle Nils med eka. Han tok to øre for seilasen.

Far hadde begynt på spinneriet i 1905, to år etter starten. Han fortalte ofte og gjerne fra fabrikken. Det var andre eiere den første tida, og spinnerimestrene hadde de hentet opp fra Tyskland. Det var noen svære tyranner som trimma jentene så de gråt. Utenlandske uttrykk hang ennå igjen i mi’ tid. På kardene hadde vi både tambur, volang og doffer, vi arbeida på wolfen, i andre spinnerier het det blandingsrommet. Senere kom det svensker, de var med medgjørlig folk. Direktør i en menneskealder var Berrum, en allsidig person med kaninstall, dueslag og svær frukthage inne på området.

Spinnerimester var Andersen, en snill og godlidande kar som kunne alt til faget henhørende.

Far gikk Andersen tilhånde, og etter hvert ble han nærmest fargerimester. Begge gubbene het Kristian, de fikk Kongens fortjenestemedalje på likt, kong Haakon var sjuk så de kom aldri på slottet, men jeg har både medaljen og diplomet i skuffen hjemme.

Fra bondeslitet til himmelriket

– Sønn fulgte far på arbeidsplassene før i tida, og slik var det også hos oss, men rett etter konfirmasjonen var det å gå og stemple dag etter dag på arbeidskontoret i byen.

Til sist fikk jeg tre måneders tjeneste hos en bonde i Råde: jeg kjørte pudret utover jordene for 20 kr måneden, slet i det fra fire om morran til sent på kvelden, ble tynn som en rev og lå på et skarve kvistværelse og gråt med krampe i ben og armer. Å gå sammen med far inn porten til spinneriet for første gang – det var, ja, det var som å komme til himmelrik.

Første tida ble det mest sjauing – kameraten min og jeg trilla møle og koks fra prammene nedmed elva og gjorde 45 kroner for å losse 60 tonn. På den tida brukte de møle til å fyre under kjelen som skaffa damp til farveriet og ribberøra som varma opp fabrikken. Triveligere var det å sitte på taket på varme sommerdager og spyle zinkbelegget over spinnesalen så jentene ikke skulle stupe i varmen.

Støv i riva og bråk i wolfen

– Første faste ansettelse ble i riva. Filler og strikk kom til spinneriet fra tekstilfabrikker og alskens skraphandlere. Først havna det i fillebua, der Alma og Anna, to av de eldre jentene satt og sorterte.

Der tagg guttungene knapper til klinkinga, toere og firere, med løve og krone. Sjøl hadde jeg som guttunge en svær påsa, ingen hadde så mange knapper som jeg.

I riva rev garnettmaskinene fillene til sjoddy og bomull. Det var et orntli møkkahøl, riva. Svære støvhauger lå overalt, men at noen ble direkte sjuke av alt bomullsstøvet kan jeg ikke huske. Det er nok verre ting som svever i lufta i industrien i dag.

Men jeg klarte i allfall å bli av med en finger i riva. Det var en bomullsdott mellom dreva som hypnotiserte meg, og dermed var det gjort. Noen år senere la de ned riva, da kjørte fabrikken bare på rent materiale som kom i svære baller opp elva med Glommen eller Trafikk. Så havna jeg i wolfen, nord i fabrikken. Der ble hvitt og svart garn blanda i svære sykloner. Deretter kjørte vi det i digre sekker på en 200-300 kilo ut i karderiet. Det var et forferdelig leven på wolfen, der forsvant iallfall hørselen på det ene øret mitt. Øreklokke var ikke engang påtenkt dengang.

Jeg gjorde Josefi ren

– Neste stopp var karderiet. Seks karder dura og gikk. De eldste het Josefi og Poppen – det trur jeg var navn fra tyskertida på fabrikken. Ellers hadde vi tre’ern, firern, femmern og seksern. Kardene gjorde materialet til det fineste flor som ble rulla ut til utvinna tråd til bobinene.

Første tida var jeg utpusser, og renska møkka ut av kardene når vi hadde kjørt et parti. Etter hvert fikk jeg mer avansert arbeid, ble en slags assistent for Andersen, kan du si: kontrollerte strekken i garnet, målte vekta pr. meter tråd, på en slik lita skålvekt med messinglodd som du ennå kan se rundt i apotekene.

Jentene slet på akkord

– Fra karderiet gikk bobinene til spinnsalen, til de 12 spinnmaskinene eller cellfaktorene, som larma og gikk dagen lang, med tre jenter på hver som passa tråden fra bobinene til spindlene som surra og gikk, akkurat som på en spinnrokk. Ofte røk tråden, det kom an på materialet, da var det å skjøte og skjøte, det var et svare slit. Det var vanlig at jentene begynte på kvinnemaskiner der de laga strikkegarn. Etter tre måneders opplæringstid kom de over på cellfaktorene. Jentene på spinnsalen hadde akkord, ellers var det vanligvis timelønn på fabrikken. Det var en motor, en sværing på en 250 hestekrefter som drev det hele, kardene og cellfaktorene og farveriet, fra en aksel med transmisjonsremmer ned fra taket. En gang tok remmen en av jentene – hun ble rivi fælt opp i brystet.

Til slutt gikk trådsnellene til pakkeriet. Det var jenter i sving der også som pakka ned i kasser som ble sendt ut i verden merka Det Norske Cheviotspinderi, Fredrikstad, Norway. Største avtager av produktene var i allfall på 30-tallet Halden Bomullspinneri og Veveri.

De arbeida til de segna

– Spinneriet var en typisk kvinnearbeidsplass, 50-60 jenter mot 20 mannfolk. Kvinnfolka var i alle aldre, gifte og ugifte om hverandre. Mange forsvant etter at de gifta seg, men kom tilbake senere. Mange var langt opp i årene. Petra Nilsen, fagforeningsformann for jentene, var allerede på spinneriet da mamma arbeida der før hun gifta seg. Ikke så få av de eldre var enker. De arbeida til de segna, de hadde ikke noe å leve av. De kom fra Nabbetorp, fra Sorgenfri, fra Vaterland, på bena eller på sykkel noen på ski fra Vaterland på vinteren, eller med ferja over, fra Hassingen, Lahellemoen og Lisleby. Så var det å henge kåpa på spikeren, slenge på seg blåtøyforkleet og sette igang.

Men så en dag organiserte de seg

– En gang på 30-tallet ville Berrum rasjonalisere. 2 jenter på hver cellfaktor fikk klare seg. Da sendte jentene bud på Sundt og Nygaard fra Samorg, danna fagforening og valgte Petra Nilsen til formann.

Neste år fulgte vi mannfolka etter. Du skjønner, vi hadde litt av hvert å stri med på Spinderiet. Far fortalte at han engang hadde med Demokraten på jobben, og lånte den til fyrbøteren. Så kommer Berrum: – Hvor har du fått den kommunistavisa fra? – Jeg lånte’n av Kristian færjer’n! Så tar Berrum avisa med to pinner, bærer den bort og hiver den i fyren. Ta i’n ville han ikke, det var rene gifta. Men en dag samla vi oss likevel utafor porten, borte ved tørket ved teglverket, og stifta fagforeninga. Vi var nok ganske skjælvne. Initiativet tok Gunnar Syversen, Erik Eriksen og han som sitter foran deg nå.

Noen var blitt fine på det, andre var religiøse

– Enkelte ville ikke være med, noen følte seg litt bedre enn andre, tjente litt bedre – trudde de, for noen hadde timelønn, noen ukebetalt og noen akkord, og ingen hadde greie på hva de andre tjente. Men til syvende og sist tjente vi vel like dårlig hele bunten. Dessuten hadde Berrum garantert på lånet til huset for enkelte – det var best å være forsiktig. Men de fleste skaffa seg da boka etter hvert, bortsett fra et metodist-kvinnfolk, hun ville ikke holde Satansverket i si’ hånd, så kassereren oppbevarte boka og klistra i merkene – så var hun nærmere saligheta.

Så pressa vi opp lønna fra 57 til 99 øre timen, ja, gamlekara fikk både 1,03 og 1,05. Men da sa Berrum at spinneriet sto på kanten av stupet. Lite greie på fagforeningsarbeid hadde vi i starten – det var rene hønseri’. Men så kjøpte vi Tillitsmannen av Gerhardsen og pugga den. Og etter at jeg hadde vært på kurs på Malmøya, syntes jeg det gikk rent storveis.

Åpne doer og dobbeltarbeid

– I den første ti’a mi’ på spinneriet vaska vi mannfolka oss under en spring i fargeriet. Jentene hadde ei renne med kaldt-vannskran på veggen der speilene var.

Det var ett toalett for mannfolka – fire for jentene, slike båser med skillevegg mellom, men uten dør – du gjorde ditt fornødne for åpen scene, så å si.

Så pressa vi på, fikk dusjrom som var svært så populært, folk hadde ikke så ofte bad hjemme på 30-tallet. Men det gamle, åpne jentetoalettet, det var i bruk helt til Cheviotspinderiet slo igjen, husker jeg ikke rent feil.

Utpå 30-tallet fikk vi et nytt, lyst og trivelig spiselokale i annen etasje. Men mange av jentene ble sittende ute i fabrikken i matpausen. Det var klikker og uvennskap, for noen fikk bedre og andre dårligere garn, og det kunne gå ut over akkordene. Men så kom Betzy Kjellsberg, fabrikkinspektør, nedover og renska etter, og snart satt de aller fleste med kaffeflaske og matpakke i det nye lokalet.

Et veldig leit problem vi hadde å bale med, var knytta til dobbeltarbeidet. Gubben gikk ledig på vinteren og kona arbeida på spinneriet. Så kom våren, og han fikk seg en jobb på teglverket. Da måtte hun slutte, for mann og kone skulle ikke ha jobb samtidig. Det kunne nok føles veldig bittert mange ganger, men hva skulle vi gjøre, jobber vokste ikke på trær.

Vi krangla, holdt leven og holdt sammen

– Trass i alt, det var et godt samhold på spinneriet. Vi trivdes selv om vi krangla iblant – men det skjer da i de beste familier. Når jeg tenker etter, så var det ingen av mannfolka som slutta før de var så gamle at de bare kunne tygge grøt.

Leven og skøy hørte med, vannstoffhyperoksyd på dørhandtaka en gang iblant så det prikka i hendene på jentene. Men noe vondskap eller råprat, det var det ikke mye av.

Hvorfor det tok slutt? Konkurransen ble vel for stor, selv om Andersen ordna med de gamle maskinene så vi kunne spinne både perlon og orlon. Det var det først ingen som trodde, de kom nedover for å se på underet. Men likevel, utstyret var vel for gammelt, for nedslitt, det ble aldri investert i noe nytt. Skulle du tro Berrum, så hadde spinneriet ikke tjent et øre så lenge det hadde eksistert. Men bygningen ligger da der enda. Jeg kan ikke la være å kikke ned hver gang jeg kjører over brua.

Trykt i Demokraten 1988