Sverre fra Buregjengen

Sverre Andersen har 50 år bak seg på Værste.
Han starta i sjauergjengen dengang gutta vaska seg i elva og strøk av seg lua for formannen. I dag synger Værste på siste verset. Men Sverre minnes åra som var.

– Jeg er født og oppvokst i et arbeiderhjem på Glombo. Vi var vel sånn midt på treet, verken rikere eller fattigere enn arbeidsfolk flest. Far starta på Røds bruk, sto senere i arbeid på Kråkerøy Verk og på Værste – når han hadde arbeid, vel å merke. Mor tok iblant sesongjobb på hermetikkfabrikken Tor for å hjelpe på familieøkonomien. Det var tre barn i familien som vokste opp. Vi fikk lærdommen på Rød skole – fra skriving og regning til å lage lakkskoa vi sto i til konfirmasjon. – Du kan vel begynne i middelskolen, sa læreren, han mente jeg hadde rimelige sjanser. Mor og far sa ingenting, jeg sa plent nei.
Hvordan skulle jeg kunne troppe opp i overall blant alle de pene guttene og pikene på Middelskolen?

Først kilegutt

I stedet var det rett ut i arbeidslivet. Først som kilegutt på Kråkerøy. Tariffen sitter spikra fast den dag i dag: fem øre for stander 10 øre for ligger, 80 øre foten for 7/8-dels høl, 80 øre foten for dynamitthøl. Jeg bora atskillige fot 7/8-dels høl det knappe året jeg drev i fjellet.

Neste trinn i yrkeskarrieren var hermetikkfabrikken Tor. Gutteflokken stilte i sesongen på brygga om morran for disponent Brodahl som pekte på dem han ville ha, og det var dem som så mest arbeidsvillige ut. Jeg kjørte silda ut til jentene i leggesalen, der flittige fingre gikk i rasende fart: seks sild på topp og fem i bånn på boksen. Eller jeg håndterte trommelen som rensa stengene som silda hadde hengt på i røkeriet.

I sesongen kunne det gå veldig hardt. Var du heldig, kunne du ta kvelden ved 10-11-tida. En storsesong jobba jentene til de svima av i varmen og stanken. Disponenten kom settende med kamferdråper og dusja dem: så var de klar til ny innsats.

Værste for første gang

Så, våren 1933 gikk jeg inn porten på Værste for første gang, siste gang jeg gikk ut var 50 år senere. Midt i arbeidsledigheten var det faren til en kamerat som skaffa meg jobben. Jeg var nok ganske spent, rent ut nervøs, kan du vel si. De andre jobbene, de var liksom ikkeno’, det hadde bare vært for å tjene noen kroner. Nå skulle jeg begynne på en virkelig mannfolkarbeidsplass. Nå måtte jeg vise hva jeg dugde til. For det sto respekt av værstekællane når de kom over med lørja. Du så bare det hvite i øya på dem der de rusla hjemover med pottespannet i handa…

Sjøl havna jeg i sjauergjengen, også kald Buregjengen. Vi var en slik rengjøringsgjeng, kan du si, en fast stamme på en 20 mann, eldre og yngre om hverandre, supplert med ekstramannskaper etter behov. Arbeidet var enkelt, men møkkete og opplæringa var gjort unna i en fei.

Det var rengjøring og overhaling, av kjeler og tanker, det var rustbanking og mønjemaling – kort sagt alt som trengtes når en båt var inne til reparasjon. Arbeidsredskapen var likeledes av det enkle slaget: rustpikke eller rustmaskin, eller spett og hakker til å hogge vekk saltet i kjelerøra med.

Arbeidsklea var den vanlige stilen: sixpence, blåjakke eller overall, og på bena hadde du tretøfler eller gummistøvler. Du gikk til og fra Værste i arbeidstøyet med en gangjakke over, noen garderobe fantes ikke i den første tida mi der nede.

Samholdet på topp

Men samholdet i gjengen var på topp, de var prima arbeidskamerater: han Ole, Anker og Vilhelm, han Jacob og han Johan, samt Harald, Andrew, Sigurd, Harry og Erland.

Det var mye slit sommer som vinter, du sto i arbeid i all slags vær, du kunne li så våt at det dryppa av deg, men vi holdt sammen, vi var kamerater, vi var en arbeidsgjeng.
Fortjenesten syntes jeg var tålelig bra, fra 35 øre timen på hermetikkfabrikken til 56 øre på Værste. Så hadde vi en premieakkord, et system som var spesielt for Værste. Klarte du den ikke, ble et bare timelønna. Det var stor misnøye med det systemet.

Buregjengen, det var etter navnet på formannen. Han kunne være svært opp og ned. Noen ganger var’n en orntli buse, så slo’n om og var kamerat og jovial. Han var fæl til å følge med, jeg husker en gang vi drev og lossa en jakt på overtid, da dukka’n opp midt i svarte natta: – Nå, er det flyt arbe’, guttær?

En gang hadde vi vunni i Pengelotteriet, det ble 250 kroner per mann, det var mange penger dengang. Litt ble vel investert i St. Hansfeiringa. Dagen etter skulle vi rydde og gjøre klar en båt i en fart, det gikk sørgelig sent, Bure var helt på gråten: – Hadde vi bare ikke vinni disse pengæne, guttær!

Det var stor avstand mellom overordna og underordna. Nærma formann seg, så strøk du automatisk av lua.

Ingeniørene de var fjernere, det sto en viss respekt av dem, de hadde jo lærdommen. Særlig en var fæl til å kontrollere, han var den første som brukte sykkel rundt på Værste. Kjente han den minste tobakksrøklukt opp av et mannhøl, så var synderen garantert en forferdelig kjeft. Sjøl har jeg blitt tilsnakka av en ingeniør da jeg satt og pikka rust, for det var den mest naturlige arbeidsstillingen. – De skal stå og arbeide, mann! lød ordren.

Opphøyet

Direktøren, Meldahl, var opphøyet, han gikk i egne tanker, til verkstedets beste, får vi tro.
En gang sto en kar jeg kjente på bysi’a og solgte lodd for de arbeidslediges forening. Så kommer Meldahl over med roferja.

– Skal det være et lodd til inntekt for de arbeidsløse, herr direktør? Meldahl ser på mannen: – Jeg har intet med de arbeidsledige i Fredrikstad at skaffe. Ellers takk.

Jeg nevnte at vi gikk til og fra i arbeidsklea. Vi hadde et spiselokale på Værste. Det var for såvidt pent og ordentlig nok, men det var ikke så mange som gikk dit, det ble heller til at du tok matpakka der det falt seg.

Gjengen min holdt gjerne til i Burebua, det var en slik rødmalt trebu, gammal, fæl og skitten, der formannen hadde kontor i den ene enden. Ellers ble bua brukt til å lagre mønjepøser, koster og alskens arbeidsredskap.

Vi sendte yngstemann av gårde etter kaffeflaskene, slike seltersflasker med hvit porselenskork på, og på vinterstid eller hvis det regna, satt vi i bua og spiste. I godvær på sommeren satt vi på gressbakken utafor, koste vårs med maten og studerte trafikken på elva.

Og nede ved elva sto vanntanken. Der var drikkevannet til hele Værste. Tanken ble fylt opp på natta, og frakta over med lørja om morran. Var du tørst, var det værsågod å forsyne seg av kruset som hang ved sida av! Mange hadde med seg tomflasker og fylte opp.

Jeg var sjøl med og grov grøfter da vi la vannledninger rundt på Værste. Da fikk vi vannkraner, det var en stor forbedring.

Systemet var slik at vi i Buregjengen ofte ble sendt ut på arbeidsplasser der de mangla folk. En tid var jeg i klinkerfaget som naglegutt. Jeg sto på samme side som motholderen og forsynte klinkeren med glødende nagler. Det var fire mann på klinkerlaget: klinker, motholder, varmer, naglegutt.

De svarteste

Varmeren, han sto dagen lang og sveiva på den hånddrevne essa.
Klinkera og kjelesmedene, de var kanskje de svarteste på hele Værste. Det ble brukt mye tjærepakninger før i tida, og tjæra sota noe så forferdelig, så klinkera så ut som rene afrikanere når de rusla hjemover til a’ mor.

Vaskemulighetene var skrale. I Burebua hadde vi en slik tro som vi helte kaldt og varmt vann i, og så vaska 20-30 stykker seg i samme vannet. Eller du stakk ned i elva. Jeg har vaska meg i elva mangfoldige ganger.

Det var mye usikkerhet, mye utrygghet. En dag kunne du finne et oppslag på veggen i Burebua: «Disse mannskaper er ferdige i kveld.» Fant du nummeret ditt der, var det bare å rusle hjem, en uke, to uker, en måned, til Værste trengte arbeidskrafta di igjen.

En gang fikk noen av oss som gikk ledige, en strøjobb med å losse rujern fra en båt ved Kråkerøy Verk. Og glade var vi, men så brøt det løs: formannen i de arbeidsløses forening dukka opp.

– Hva er det dere finner på da, guttær, har dere tenkt å ta arbe’ ut av henda på de arbeidsledige på Kråkerøy? Det nytta lite å forklare at vi var like arbeidsledige som han, her var det kommunegrensene som var det avgjørende.

Slik var det, slikt kunne skje i tredveåra. Mot slutten av tredvetallet begynte jeg i ny jobb, i transporten, jeg var med bilen til Skaarberg og kjørte smått og stort rundt i bedriften. Men da begynner for så vidt en ny periode, da synes jeg det passer at en annen av gamlekara overtar!

Trykt i Demokraten 1988

foto Erik Wiggo Larsen