Tollef – spikergutten fra Fresko

En maidag i 1923 står et hundretalls guttunger og tripper foran fabrikkporten til Fresko skofabrikk. Vaktmesteren kommer ut, leser opp av ei liste 12 navn. Ett av dem er Tollef Olsen. De som ikke er nevnt rusler slukøra hjemover. Slik starter Tollef Olsens lange arbeidsdag i skotøyindustrien.
Skotøyarbeideren og fagforeningsveteranen forteller, med Arne Larsen fra Bekledning som interessert tilhører.

– Selv om det skal dreie seg om jobben og arbeidsplassen, kan du få notere at jeg er født i Myragata for 79 år siden som skrapkaka i en søskenflokk på 9. Far var seilskutesjømann og hadde runda Kapp Horn før han gikk i land og fant arbeid i støperiet på Værste.

Jeg gikk på Seiersten, en skole av det gamle slaget, der du måtte sitte musestille og kunne leksa på rams. I 1922 sto jeg til konfirmasjon med dispensasjon fra bispen – det var fem stykker av oss gutta som ikke var fylt 15, og som ville stå på golvet sammen med kameratene. Mitt første inntrykk av skinn og lær fikk jeg allerede i skoletiden – på skomakerskolen, som holdt til i et rom på galleriet på Tivoli. På fredagen var frammøtet størst – da var det marked nede i salen, og nyfikne skomakerelever titta nemed fra galleriet.

Hvorfor det ble Fresko? Jo, disponenten bodde rett nedmed oss, og så la mor ett og annet ord inn for meg, slik at jeg var en av de heldige som ble ropt opp denne maidagen i 1923.

Tollef Olsen går til maskinsalen!

– Egentlig hadde jeg tenkt med skjæreriet, men så ble det gjort en forandring så vaktmesteren sa at jeg skulle gå til maskinsalen – i tredje etasje i den digre bygningen. Og der ble jeg værende de fire åra mine på Fresko skofabrikk.

Første jobben var å være spikergutt, jeg sto på en krakk og la i spiker for han som sto ved hælemaskinen og slo på hælene på skoa.

Etter ei tid avanserte jeg til egen maskin som stifta lakkerte trehæler på dameskoa. Lærdommen fikk du på stedet, du fikk bruke øya og ører og gamlekara tok seg av deg som best de kunne.

Skoproduksjon i fire etasjer

– Du skal skrive at jeg synes Fresko var et trivelig sted å være, den svære, fem år gamle fabrikkbygningen i fire etasjer borte ved Grønli. I første etasjen var lageret med de ferdige skoeskene og stanseriet der de stansa ut skosålene og flikker til hælene.

Tok du heisen opp i annen, kom du til presseriet der skoa fikk den siste finishen: ujevnheter i sålene ble frest vekk, overlæret ble pussa over eller fikk en omgang ferniss, og så ble de pakka i silkepapir og lagt i esker, ferdig til å friste i skobutikken.

I fjerde holdt tilskjærerne til som fagmessig skar ut overlæret og der fant du også nåtleriet, der overlæret ble pent sydd sammen. Og i tredje var altså maskinsalen, arbeidsplassen min.

Maskinene surra og gikk dagen lang

– Vi kan jo ta oss en tur gjennom salen i hele dens lengde, så skal jeg prøve å forklare:

I den ene enden er pinneriet, med strekkmaskin og fire pinnemaskiner: her blir overlæret strekt over lesten og pinna inn, som vi sier.

Neste stopp er bankern som banker hælparti og tå fine og jevne. Det er en anstrengende maskin å betjene, du får fort hvite hender, vi prøver å skifte på annenhver uke.

Så kommer den som syr sålen fast til overlæret. Deretter glatter vi sålen på gletta, så har vi sålefreserne, en for herre- og en for damesko, og nå har vi kommet i den andre enden der det sitter to skomakere og reparerer feil og mangler i det ferdige produktet.

Maskinene surra og gikk dagen lang, og en god del bråk ble det jo med removerføringer fra den digre motoren i taket som dro hele systemet.

I tida mi var enkelte av maskinene leid, fra over there, fra United Shoe, og på disse maskinene var det ei klokke som registrerte hver arbeidsoperasjon, og så betalte fabrikken for det arbeidet maskinen hadde utført. Oppsto det feil på leiemaskin, var det egne reparatører som kom nedover og ordna opp. Ellers var Erichsen, fabrikkens egen reparatør, en viktig person, som rusla rundt med skrutrekker og skiftnøkkel og grep inn der det var nødvendig.

Vendtsyerne, det var kremen!

– Jeg ble ofte sendt rundt i fabrikken i alle slags ærender, var halvveis som en visergutt å regne. Det var mye artig å se og oppleve for en 15-årig guttunge. Artigst var det å se på vendtsyerne – de holdt til på maskinsalen, men utgjorde en hel avdeling for seg sjøl. 10-15 mann, de fleste svensker, et par tyskere, en 4-5 nordmenn sto ved borda som het skuter på fagspråket. De fikk utlevert nåtlinga og bånnlæret og så sydde de hele skoen for hånd – de fineste dansesko og damesko i silke og brokade, med høye franske hæler. De gutta var handverkere, jeg tror bare at Trygve Pettersen og Ole Karlsen her i byen kan den kunsten i dag.

Vendtsyerne sto stivpynta ved bordene med oppbretta ermer i lange, hvite forklær. De visste hva de var verdt, de var kremen, de kunne tjene dobbelt så mye som de andre i fabrikken.

Litt av lønna gikk til kontingent og litt til saft og vann

– Mi lønn var 12 kroner uka da jeg begynte, etter et par år gikk den opp til 24. Så betalte jeg en rund sum hjemme, 50 øre kosta C-medlemskapet i foreninga og så hadde jeg ennå en slant igjen, så jeg kunne betale gjelda mi hos Helene i Myragata som frista både med saft og vann og sigaretter til 5 øre stykket.

Freskojentene var de sveisneste i byen

– Alt i alt var det en 175 stykker som tjente til det daglige brød på Fresko, halvparten mannfolk, halvparten kvinnfolk. Mannfolklønna lå nok i gjennomsnitt over den betalinga kvinnfolka fikk – men spesielt jentene i nåtleriet kunne ha bra akkord og tjene gode penger – i allfall i perioder. I det hele tatt: Fresko hadde svært godt ry blant skotøyarbeiderskene her i distriktet.

Jentene sto på jobben i slike svarte satinfrakker, men på bena hadde de elegante pumps med franske hæler. Folk sa at jentene på Fresko var de sveisneste i hele Fredrikstad.

Mesteparten av kvinnfolka hadde arbeidsplassen i nåtleriet, skilt fra tilskjæreravdelinga med et digert jerngitter: dit hadde mannfolk ikke å stikke nesa si. Senere ble det forandra og tatt ned og i pusseriet, der arbeida mannfolk og kvinnfolk om hverandre.

Disponenten hadde argusøyer

– Ellers var det ganske strengt i fabrikken, det skulle være moderne og effektivt, formenn og verksmestrene gikk i hvite frakker, de fulgte nøye med, du skulle gjøre skikkelig arbeid. Lundgren og Andersson, begge svensker, var formenn på maskinsalen i mi tid.

O. Hagen var selve sjefen, stram og striks, men gjorde aldri forskjell på folk. Han sa aldri et ord når han skred gjennom salen, men han hadde argusøyer, han så alt, du hadde på følelsen at han kunne se tvers gjennom deg.

Ellers vil jeg si at arbeidsmiljøet var bra, med skikkelig vaskerom og garderobe og lys og trivelig spisesal. Men arbeidsdagen føltes lang for en 15-åring, fra sju til fem, på lørdager til ett og med en halv times frokost og en times middag.

Jeg løp oftest hjem i middagen for å få i meg maten i en fei, og så tilbake til fabrikken for å spille fotball på plassen til det pep igjen i fabrikkfløyta.

Ellers gikk også vi guttunger på møtene i foreninga, alle møtte, kvinnfolk og mannfolk, det var en skam å ikke være med.

På generalforsamlingen, i Folkets Hus, måtte de åpne døra til den små salen så alle skulle få plass.

For å skape liv og blest om foreninga ble det ordna med dansefester. Jenter og gutter fra tekstil og skotøy svingte seg i tango eller foxtrot til feiende trekkspillmusikk – og så var det kaffeservering etterpå.

Og så var det studievirksomheten – vi hadde til og med Linguaphonekurs i engelsk: I am a boy, he is a shoemaker.

På barrikaden med snøballer i henda

– I 1927 brøt det ut streik ved bedriften, vi la ned arbeidet i 10 uker for å unngå nedslag i lønna. Kontorsjefen og vognmann ved fabrikken drev og kjørte ut lass på lass med skoesker – streikebryteri mente vi. Så var det en dag det hadde falt fin, kram nysnø, så rykka vi unggutta ut og bombarderte streikebryterne med snøballer når de dukka opp ved Stiven, det kalte vi kontoret nede i gata.

Så kom regninga. Da jeg fylte 18 år, ble jeg og de andre som hadde vært med, sagt opp. Nå var det slik at når du hadde fylt 18 år og skulle over på voksen betaling, var det ikke sjelden at du fikk slutte, men at ledelsen huska de harde snøballene, det er jeg sikker på.

Jeg har skjært alt, fra sjevrå til torsk

– Så ble det en tur til Oslo der jeg starta å lære tilskjærerfaget hos B. A. Mikkelsens skofabrikk, spesialitet Grøttumsbråtens beksømsmodell. Deretter Glommens skofabrikk der jeg starta med å skjære belegg og gikk videre til å skjære overlær. Og til slutt ble det noen år på Sun-Chris. Du kan skrive at jeg har skjært alt – fra fineste sjevrå til rødt og grått torskeskinn under krigen.

Men, tilskjæreryrket, med alt som hører til er et fag for seg, så det får vi ta en prat om neste gang!

Trykt i Demokraten 1988