Uten organisasjonen hadde vi vært forsvarsløse

Fagforeningsveteranen Karl O. Pettersen begynte på fyrhuset på Borregaard i 1917. Han kan fortelle om slitet når kullfyrte kjeler skulle slagges, om å arbeide dyvåt av svette mens iskald vind blåste gjennom fyrhuset, om arbeidere som sto med lua i handa når ingeniøren kom forbi. Men også om hvordan organisasjonen tok kampen opp mot umenneskelige arbeidsforhold, om arbeidskonflikter og arbeidersolidaritet. Han har også kjent en rekke av lederne i det faglige og politiske arbeidet ved bedriften.

– Den 17. mai 1915 gikk jeg for første gang inn gjennom hovedporten på Borregaard. I 1965 forlot jeg bedriften for siste gang. Det blir i alt 49 år i Borregaards tjeneste.
Karl O. Pettersen strekker fram hendene: – Ser du disse her nå, fine og slette. Men da jeg arbeidet som slagger på Borregaard, det var i begynnelsen av 20-åra, var de harde som horn. Og når trælene sprakk, lyste det røde kjøttet fram… Vi hadde ingen arbeidsmiljølov den gangen.

Karl O. Pettersen kjenner organisasjonen. Han er eldste nålevende medlem av Sarpsborg Arbeiderparti og Cellulosearbeidernes Forening. Tillitsverv i partiet, i fagorganisasjonen, i kooperasjonen har det blitt mange av. Sammen med fem andre stiftet Karl det sosialistiske ungdomslaget i Sarpsborg i 1921. Ved partisplittelsen i 1921 gikk Karl med sosialdemokratene. Sosialdemokrat er han ennå, – du skal gå fram med lempe og kjærlighet, sier han, – ikke ved å rase og true og sette hardt mot hardt.
Men Karl O. Pettersen har også vært nødt til å slå i bordet i kampen for arbeiderklassens interesser. Under knallharde forhandlinger med ledelsen på Borregaard. Som kasserer i den sagnomsuste velferdskomiteen under storlockouten i 1931. Da telte Karl kronestykker på bordet hjemme i stua i Grimsgaardsvei 7, og helstekte brød i A-salen på gamle Folkets Hus.

Penger til ho mor

– Egentlig begynte jeg som bakgutt på sagbruket til Borregaard. Så var jeg ute i anlegget en tid. En dag sier en fetter av meg som også arbeidet på Borregaard: «Pass på, så kan du få en jobb inne på fyrhuset». Jeg var ganske stor og sterk for min alder, så jeg fikk jobben enda jeg ikke hadde fylt 18 år. På fyren gikk vi på helkontinuerlig skift, og basen sa at jeg bare skulle tie stille med at jeg ikke var gammel nok. Jeg kunne ha begynt i læra, som elektriker eller rørlegger eller noe, men da hadde jeg gått ned i lønn. Og jeg ville tjene penger til ho mor, som satt der som enke med seks barn å forsørge. Lønna som slagger på fyrhuset var hele 1,05 kroner i timen.

Slit? Ja, det kan du tro. Skiftordningen var slik: de første åra jeg var i fyrhuset, arbeidet vi henholdsvis 48, 56 og 64 timer i uka, uten frivakter.
Vi fyrte stort sett med kull på gamle treer fyrhuset. Men to av kjelene var bygd for fyring med flis og avfall, og en gang måtte vi spe på med ved under de andre kjelene også, det var under den store kullstreiken i England. Det gjaldt å holde jevnt trykk, 7 atmosfærer, i kjelene.
Arbeidet besto i å «føde» de ti store kjelene inne i fyrhuset, sørge for at de fikk nok vann og varme. Kjelene var svære beist, høye som treetasjes hus. Det var forresten ni som var i bruk, en av kjelene var til enhver tid til overhaling. Den første tida på Borregaard foregikk all fyringa med håndkraft. Fyrbøterne sto med kølaskuffer og kastet kulla fra siloen inn under kjelene. Dette opplevde jeg aldri.

Fra stokerfyring til helautomatikk

Da jeg begynte i fyrhuset hadde man gått over til såkalt stokerfyring. Engelske ord, for du vet, det var engelskmenn som anla bedriften. Jeg skal prøve å forklare en amatør som deg, hva det gikk ut på:
Vanntrykket fra en pumpe driver et stempel som drev liksom et bakstetrau med kull langsomt inn under kjelen. Så sto vi, fyrbøterne, med lange staker og liksom fordelte kulla utover.

Fyringa foregikk altså halvautomatisk, om du vil, men slagginga foregikk med håndkraft. Det var et forferdelig slit. Hver 5. time skulle kjelene slagges. Jeg husker en gang vi dro ut en slaggkake, seks-sju centimeter tjukk og nesten like lang som kjelen, en sånn to-tre meter. Etter at vi hadde fått slagget fram på golvet, dro vi det over i vogner som ble kjørt ut på slaggtippen. Der brant det liksom en evig ild! Mye av slagget ble senere brukt som fyllmasse da veiene her på Opsund ble anlagt. Graver du i veien her, så støter du på slagg, slagg som kanskje jeg har dratt ut av fyrhus tre på Borregaard, en eller annen gang i 20-åra.

Senere gikk vi over til automatisk kullfyring. Mange var skeptiske: Trur du dette går, da? Når anlegget var ferdig, het det: Å du verden, det går jo!
– Nå var rista der kullene brant, bevegelig, konstruert som et endeløst sykkelkjede, om du vil. Kulla rant fra siloen direkte ned på rista. Der brant de og brant de og brant de, og når kjedet var kommet til enden av kjelen, var det bare slagg igjen som falt pent og pyntelig ned i slaggsiloen i kjelleren. Nå kunne vi bare tømme slaggsiloene med jevne mellomrom ned i vagger. Vaggene ble kjørt opp i heisen, tippet over på slaggvognene og så kom lokomotivet og dro avgårde med hele greia.

Men selvfølgelig måtte vi passe på å føde kjelen riktig, passe på vannstanden og stille inn «linjalen». Med den regulerte vi tykkelsen av kullaget på rista. Var det bra kull, skulle laget være tynt og omvendt. Stenkull, Svalbardkull var de beste vi fyrfolk kunne få.
Du ble på en måte knytta til kjelen når du var på vakt. Den var liksom din, du hadde ansvaret, du ville stelle så godt med den som mulig. Likevel kunne det nok hende at du kunne duppe av på nattskiftet. Timene kunne bli lange. Da var det alltid en arbeidskamerat som knuffet til deg, du fôr opp og kontrollerte at alt var som det skulle være. Du vet, vi var alltid fire mann på skiftet på det gamle fyrhuset, en førstemann, en fyrbøter og to slaggere. Jeg begynte som slagger og endte som førstemann.

Varmen var det verste

Varmen var kanskje det verste. På treern hadde vi en slags krakk hvor vi kunne slenge oss ned et øyeblikk. På den var det plass til fire bakender. Når vi reiste oss etter noen minutter, var det avtrykk på krakken av to våte buksebaker etter slaggerne. Vi gikk mer eller mindre halvnakne. Døra og vinduene sto alltid åpne, vi måtte ha luft. Du kan tenke deg hvordan det trakk. Og om vinteren kunne det være 10-15 kuldegrader ute. Vi gikk og harket og hostet støtt, var alltid forkjølte.

Taket i fyrhuset var av bølgeblikk, mange steder var det rustet hull så regnet sto inn.
Faste spisetider hadde vi ikke, en fikk spise når det falt seg. Gjerne når vi hadde slagget kjelen og slagget lå til avkjøling. Spiserommet var ikke rare greiene, i høyden kunne tre mann trenge seg sammen i det lille kottet. Ofte ble det til at en heller spiste inne på fyrhuset eller om sommeren i solveggen utafor.

Ferie? Jeg husker godt den første ferien min. Da hadde jeg fri fra fyrhuset i tre hele dager og dro til Askim til familien. Det var nok en skuffelse, for det regnet hele tiden, men likevel en avveksling fra varme og slagging.

Hvor vasket vi oss? Borte i den ene enden av fyrhuset sto, ja jeg vil kalle det ei grisetro, med to, tre kraner. Der kunne vi vaske oss med kaldt vann og grønnsåpe, det var alt. Håndkleet hadde vi med hjemmefra.
Noe av det første vi på fyrhuset begynte å kjempe for, var skikkelige vaskemuligheter.

Jeg var for stor i nesa!

Da jeg begynte på fyrhuset, var jeg uorganisert. Jeg var ung og så mange som gikk med krokete rygg og lua i handa. Det liksom vokste fram i meg en trang til å kjempe for bedre forhold for arbeidsfolk. Og jeg spurte: Er det noen fagforening her, da? Og det var det, og jeg ble medlem av Cellulosearbeidernes Forening, avdeling 28, og det har jeg vært til i dag.

Du skjønner, det var veldig forskjell på ingeniører og arbeidere på den tida. En ingeniør som vi hadde med å gjøre hilste aldri, ikke en eneste gang, når vi møtte ham ute i bedriften. Da jeg møtte ham ved forhandlingsbordet hilste jeg høflig på ham, en fikk i allfall vise at en hadde lært folkeskikk.

Noen av de eldre arbeiderne og sikkert mange av de overordnede syntes nok denne spirrevippen Karl O. Pettersen var altfor oppkjeftig. Jeg kan fortelle deg en episode. Hjemme hos oss bodde det en formann i annen etasje. En dag drev mor på med å henge opp de nyvaskede blåklærne mine på snora. Kona til basen kom forbi og mor sa: «Han Karl sliter buksene slik på låra, det ser ut som han må krype rundt på knea der nede på fyrhuset». Hun hogger i: «Det burde han gjøre mer enn han har gjort til nå». De syntes nok jeg var altfor stor i nesa, og altfor ivrig i fagforeninga.

Organisasjonen, ja, hva den har betydd for arbeidsfolk! Den fikk arbeidsfolk til å rette ryggen og sette lua bak i nakken!

Min første arbeidskonflikt

– Første gang jeg opplevde en arbeidskonflikt var i 1907. Da var jeg akkurat 7 år gammel. Det var storstreik og jeg hadde fått være med far på møte i Folkets Hus. Etter møtet gikk mange til St.Mariegata 15. Der bodde en beryktet arbeiderhater, formann Gyllensten. Han hadde forsøkt å verve streikebrytere blant Borregaardsarbeiderne, og det gikk rykter om at nå skulle det bli pipekonsert foran huset. Ingen pep, men mengden sto bare der, rolig og taus, som for å vise sin mening om Gyllensten og det han drev på med.

Neste gang var i 1911. Da var det også storkonflikt og organisasjonen hadde ordnet bespisning i Folkets Hus. Et tragikomisk minne: Det ble servert havregrøt, det verste jeg visste! Så sto jeg der da, med et fullt fat havregrøt foran meg. Jeg husker fatet den dag i dag, det hadde en pen perlerad rundt. Jeg så vel noe tvilrådig ut, så hørte jeg en dyp bass bak meg: «Spis grøten din du, gutten min!» Det var Anders «Presten» som formante. Og grøten gled ned, den.

Neste gang, under storstreiken, var jeg selv med blant dem som var i kamp. 13 uker varte konflikten. På Hafslund Sulfitt ble det brukt streikebrytere. Det var alltid noen som sviktet, ikke av ondskap, men kanskje fordi de ikke visste bedre. Ingen hadde fortalt dem at solidaritet var arbeiderklassens første og siste bud. Og på Hafslund Sulfitt sto organisasjonen mye svakere enn på Borregaard. Vi snakket sammen en del, du og jeg og du og jeg, og bestemte oss for å ta en tur over og snakke dem til rette. Vi marsjerte ikke akkurat, men gikk i flokk og følge over Sarpebroa og nedover mot Hafslund Sulfitt. Noen få av streikebryterne forsøkte å svare oss, men de fleste fløy så fort bena kunne bære dem. De fløy og gjemte seg, det var omtrent som du jager fluer! Du skjønner, de var redde for at vi skulle kjenne dem igjen.

Vi hadde ikke tenkt å gjøre dem noe, men forklare dem at vi var i streik og at de jobba mot oss. Noen av de yngre blant oss var kanskje litt hissige, og da dukket politiet opp og tok med seg de ivrigste. Men ikke lenger enn tilbake over Sarpebroa, der ble de sluppet løs. Jeg kan ikke huske at noen ble arrestert på alvor, i allfall ikke den gangen.

Verst for dem med mange unger

– Ellers klarte kona mi, Maren, og jeg oss tålig bra under streiken. Vi var heldige, hadde en liten hage og kunne dyrke grønnsaker. Vi var begge fra fattige hjem og vant til å klare oss med lite. Maren og jeg har sittet mange ganger ved bordet og ikke hatt noe annet å spise enn tre-fire dager gammelt tørt brød uten sirup eller sukker på. Det gikk ned likevel, det måtte gå.

Verst var det for den med mange unger. Slike familier som for eksempel bodde i Tarrisbrakka. Der krydde det av folk. Da kunne den rene skjære nøden stå for døra når det sluttet å ryke av pipa på Borregaard. Det som reddet mange på Tarris var at de holdt gris – foret den opp med skyller og hadde den i et skur bak vedskjulet. Så ble det streik og grisen måtte bøte med livet.

Tre fagforeningsledere

– Ellers var det på denne tida jeg ble med i organisasjonslivet for alvor. Jeg ble valgt til varaformann i foreningen min. Var det under denne konflikten eller senere, jeg er ikke sikker. Formannen var i Oslo og forhandlet, vi skulle ha møte i den store salen i Folkets Hus. Den måtte vi ha for det var over 500 medlemmer i Cellulosearbeiderforeningen. Jeg skulle lede møtet. Unggutten sto der, nervøs, og så utover et menneskehav. Det var stappende fullt og jeg var en sånn der 20 år. Men det gikk bra og det kom gode nyheter fra forhandlingene i Oslo. Jeg skal si deg: Det er noe stort for en ung gutt å stå overfor en slik forsamling. Men som fagforeningsmann hadde jeg forbilder og læremestre: Først og fremst Johan Axelsen. Den rolige, stødige, trauste fagforeningsmannen. Ved mange forhandlinger sa jeg til guttene: La Axelsen ordne det, og det gjorde han. Han var vår selvfølgelige forhandlingsmann.

På møtene i foreningen kunne det mange ganger gå hardt for seg. Når han reiste seg og grep ordet var det liksom han sa: Ta det nå litt rolig, da unger. Når han kom på et møte, var det som hele møtet lysnet. Jeg lærte mye av ham.

Og så var det Emil Liljan. Helkontinuerlig skiftarbeider med seks-sju barn, med i partiet, formannskapet, bystyret. Han hadde dårlig skolegang, som de fleste, men han kunne skrive, forme forslag eller referater uten feil og lyte. Det var ikke for ingenting at han var formann i Cellulosearbeiderforeningen i seks-sju år.

Av andre fagforeningsfolk fra den tiden vil jeg nevne Hans Bjerkholdt. Han var to ting: partimann, kommunist og fagforeningsmann.
Slik jeg ser det, så sto han politisk helt på den gale siden, selv om han selvfølgelig trodde på ideene sine. Som fagforeningsmann må jeg si at han var blant de flinke, uredd, god til å forhandle. På mange måter vil jeg si at Bjerkholdt var en klok mann.

I det hele tatt, splittelsen har jeg bestandig tatt avstand fra. Organisasjonstanken og samholdstanken har alltid vokst hos meg, kan du og jeg stå sammen, kjempe sammen, så vil vi få det bedre alle sammen, sier fagforeningsveteranen Karl O. Pettersen.

Trykt i Sarpsborg Arbeiderblad 1983