– Var så blyg at jeg ble amatørskuespiller

«Huser’u den visa, Ivar»! spør folk på St. Mariegata og deromkring når Ivar Jansen tar en tur til byen.
Og Ivar husker:
«På torvet står en bygning som kalles Grønne Hus. Det svømmer over breddene når folk har drekki brus. Vi ber og protesterer, men gutta som regjerer har valgt en veldi kommite, vi ser hvordan det går at snart så flyter «Grønne Hus» fra stedet der det står.»

– En dag i 1932 sto jeg på en stige nede i byen og malte. En strøjobb, jeg gikk arbeidsledig på den tida. En kar kom forbi, Ole W. Eliassen. Han roper: «Heter du Ivar Jansen?» – Ja, sa jeg. «Vil du være med i revyen vår?» Ja, sa jeg, og så ble det mange roller og mange revyer, helt til jeg la årene inn som amatørskuespiller for noen år siden.
Men Ivar Jansen har ikke glemt sine gamle kunster. I gode venners lag kan han smelle i vei med viser fra den gang: «Stakkars Jansen», «Konemannen», «Dobbeltrensa», «Nå skal vi være snille» og hva de nå heter alle sammen. Og hverken fela, trekkspillet eller gitaren får samle støv i krokene.

Var så blyg at jeg ble amatørskuespiller

– Kanskje det hele startet på slutten av 20-tallet da bror min og jeg besøkte Samorg-arrangementene i gamle Folkets Hus og hørte Frank Hansen legge i vei med «Kjøp blomster, kjøp blomster!» Men ellers var det fordi jeg var så unnseelig at jeg kom med i amatørteaterbevegelsen. Når det var møte i Sarpsborg Avholdslag, var jeg så blyg at jeg nesten ikke turte gå inn døra hvis møtet var begynt. Laget hadde egen teatergruppe, med et lite teaterstykke, så sa formannen med et litt hånlig smil: «Og så kan vel Ivar synge en vise i pausen». Det bet kraftig, og jeg ble med og sang. Det ble flere viser etter hvert og prestasjonene kan ikke ha vært så dårlige, siden Ole W. hadde fått nyss om dem og ville ha meg med på de skrå bredder.

Den første tida var jeg med i noe som het Sarpsborg revyselskap. Senere, for å være helt nøyaktig, 16. oktober 1938, var jeg med å danne Studiescenen. Stiftelsesmøtet holdt vi i peisestua i Bondestova på torget og det første styret talte navn som Harald Hvidtsten, Ole W. Eliassen, Trygve Hartmann og Karl Langsholdt.

Studiescenen ja, den kunne fortjene en egen historie. Vi får nøye oss med å ta med noen navn til som gjennom et titall år rørte og moret Sarpsborgs teaterpublikum: Synnøve Nordhelle, Marta Nærbye, Gunhild Navestad, Mathis Front Mathisen, Knut Engh, Ole Haug, Arne Simensen og mange, mange flere.

Lokale temaer med lokale aktører

Du verden for en tid det var, med fine skuespillere og fine forestillinger! Selv ville jeg helst spille revy, hadde moro av å synge morsomme viser. Og om jeg skal si det sjøl så var det kvalitet over revyene: «Gjennom byens briller», «Det er på trappene» og hva de nå het alle sammen.

Salen i Folkets Hus var stappfull når vi tråde til, ofte sto folk langs veggene.
– Hvorfor vi slo an? Ja, husk jeg er part i saken, men vi hadde fengende melodier, tok opp lokale temaer som moret og irriterte, og sist, men ikke minst: aktører som kunne framføre visene. Hvem som skrev visene? Lokale penneknekter i rekke og rad: Bjarne Nygaard, Halvor Normann Hansen, Håkon Hvidtsten, Henning Trondsen, Knut Roen for å nevne noen. Noen ganger klorte jeg sjøl ned noen vers. Av og til gikk vi over bekken etter vann, til Fredrikstad, der Birger Madsen, Arne Svendsen og Fredrik Drøscher signerte produktene. Den sistnevnte var litt vrien, visene hans fikk vi bare synge for sluttede selskaper, på fagforeningsmøter og lignende.

Det hendte vi knep melodier fra suksessrevyer inne i «Tigerstaden», men fiksa og gjorde om visa slik at den fikk lokalpreget.

Noen lo, andre ble sinte

– Om folk kjente seg igjen? Noen ganger kom det politianmeldelser eller trusler om politianmeldelse når noen følte seg tråkket på tærne. Frelsesarmeen anmeldte oss og vi måtte trekke visa. En kjent pølsemann truet med anmeldelse, men vi hørte ingenting og visa fortsatte.

Og så var det sangen om en kjent madam her i byen som solgte ildvann på si. Dagen etter premieren kom Bjarne Nygaard forskrekket bort til meg: «Har du hørt at madamen har leid en gjeng som skal pælme råtne epler og tomater på dere i kveld? Du synger vel ikke da?» – Klart jeg synger, det er jo fin reklame! Men jeg så aldri snurten av noen gjeng jeg.

Hartmann kanskje den beste

– Du må få med noen ord om Trygve Hartmann, han var et stort komisk talent, virkelig en revybegavelse. Etter krigen fikk han kommunalt stipend, dro til Oslo og spilte med Studio-teateret. Så gikk det konkurs og det ene med det andre… Hartmann og jeg kamperte sammen utenfor og på scenen i Folkets Hus i mange år. Jeg tenker ofte tilbake på samarbeidet med Trygve Hartmann med glede.

Hvor vi spilte? Ja, først og fremst på scenen i Folkets Hus, men også på Festiviteten og av og til på Håndverkeren. Prøvene holdt vi gjerne på scenen i Folkets Hus, der var det best plass, selv om det kunne bli trangt der også, slik Reidar Jensen har fortalt. Revyene instruerte vi ofte sjøl, vi kritiserte hverandre og midt under prøvene kunne vi finne på nye poenger, nye replikker: den er fin, den tar vi, den legger vi inn.

Det kunne gå hardt for seg, du måtte ta og gi, jeg har sett modige menn gråte på prøvene, av sinne eller fortvilelse er ikke godt å si. Da hadde det skjært seg mellom aktør og tekstforfatter. Overtroen blomstret: jeg tror det var Hartmann som innførte skikken med å ønske hell og lykke med tre spark bak før du skulle inn på scenen.

Men når vi skulle spille regulære teaterforestillinger var det nok mer alvor. Da hentet vi instruktører fra Oslo. Folk som Gunnar Olram, Lennart Mjøen har vært i byen og veiledet ivrige Thaliadisipler i scenens vanskelige kunst.

Men som sagt: mye tok vi til oss sjøl. I «Optimisten» var det svært uformelt: hadde vi en sketsj og to eller tre av aktørene tilfeldigvis møttes på St. Mariegata, så tok vi en improvisert replikkprøve på åpen gate. Slikt frisket på hukommelsen!

Studiescenen var ikke et snobbeforetagende!

– Ellers var samholdet blant folka i Studiescenen stort, selv om det nok kunne forekomme rivalisering om roller. Slikt skjer jo alltid ved et teater. Damene ville helst spille i pene og yndige roller. Ett unntak var det, Vivi Haug fra Fredrikstad. Hun gikk gjerne på scenen og spilte gærning – med suksess!

Deltakerne i Studiescenen kom fra alle samfunnsklasser: en var ekspeditør i en herreekviperingsforretning, en annen satt på kontoret på E-verket, en tredje var Borregaardsarbeider, en fjerde skipsmekler. Noen av de yngste var arbeidsløse. Noen gikk på skole. Studiescenen var ikke preget av «fiffen», av «dom fine» som vi sa dengang.

Vet du at vi forresten hadde et fast prøvelokale, ja nesten som et klubblokale i kjelleren på Håndverkeren? Der hadde vi piano, der fikk vi installert et biljardbord, der hadde vi prøver – og der hadde vi fester etter premieren. Festen var liksom en liten lønn for strevet. Men den største belønninga for oss amatører var jo applausen da, av og til for åpen scene fra en fullpakket sal – eller mer rett på sak: etter en doktorsketsj, kom en venn av meg bort og sa «Du er gærn, Jansen, ho som satt ved siden av meg lo så ho pissa på seg!»

Ned fra snorloftet

– Uventede episoder? En gang jeg skulle synge åpningsvisa skulle jeg komme dalende ned fra snorloftet i en ballong! Det var ofte jeg som sang åpningsvisa. Den skulle være rask og fengende, slike viser syntes jeg jeg hadde dreis på. Her hadde kunsthandler Wang fra Oslo lagt inn en ekstra effekt. Jeg sto på ei lita fjøl, og fire mann halte og dro i hvert sitt tau. Først skulle jeg opp under snorloftet og så skulle de senke meg langsomt ned. Hartmann var nervøs, og det ble jeg også da jeg kom opp og oppdaget at de fire taudragerne hadde ei hel ei på deling! Men det vil jo helst gå bra og det gikk det denne gangen også. Og ballongferden til Ivar Jansen gjorde i hvert fall inntrykk på publikum.

Vanlige roller? Du, det har blitt så mange. I Sigurd Jorsalfar, i Pygmalion, i Lars Anders og Jan Anders. Best likte jeg meg i den litt komiske genren. For eksempel som Nisse i «Brødrene Østermans huskors». Jeg var Nisse, den yngste av brødrene, de andre brødrene spilte Ola Haug og Einar Jensen. Huskorset, det var Synnøve Nordhelle.
Da husholdersken skulle jage meg ut av huset hoppa jeg ut av tretøflene – de hadde jeg lånt på jobben og de var blankslitte inni – og sprang ut mens fotbekledningen ble stående igjen, på gulvet. Da ble det applaus for åpen scene. Ofte hendte det at vi måtte spille flere roller i et stykke. Jeg dublerte i Holbergs «Den stundesløse». Eric Trummler, en flyktning fra nazi-Tyskland, instruerte. Han fikk se meg i knebukser og greier da jeg skulle inn. «Det var en fin parykk», sa’n. Men det var det ikke, for jeg hadde latt håret vokse og Marta Nærbye hadde krøllet og pudret det så jeg så ut som den rene rokokkokavaleren.

Kostymene: som Reidar Jensen fortalte, dem kostet vi oss sjøl. En gang sydde jeg forresten et helt sjømannskostyme til meg sjøl som gjorde nytten.
Sminkingen sto vi også sjøl for, noen ganger la vi nok litt for tjukt på, for da skrev avisene om Hartmann og meg i et mer alvorlig stykke at vi så rent for klovneaktige ut.

«Stø kurs» med AP

– Politisk teater? Det meste var vel blott til lyst, og jeg kan ikke se noe gæli i det. Men en gang ble Hartmann og jeg direkte engasjert i arbeiderbevegelsens kamp. Det var med kabareten «Stø kurs» som skulle slå et slag for Nygaardsvolds Arbeiderpartiregjering. Jeg har visene og notene liggende ennå.

Da dro Hartmann og jeg til Oslo og fikk manuskript til visene på Youngstorget. Jeg husker hvordan det lå svære pakker med revyviser som skulle sendes utover landet.
Vi skulle forresten ha premiere på kabareten dagen etter, så Hartmann og jeg satte i gang med prøvene på toget fra Oslo til Sarpsborg. Kanskje vi vant noen AP-velgere på strekningen! Og så framførte vi åpningsvisa, opp fra baldakinen foran Folkets Hus, mens St. Mariegata var svart av arbeidsfolk!

Jeg sang sommeren inn

– Arbeidsfolk, ja! Om sommeren arrangerte fagforeningen stor fellesutflukt fra Sannesund via Hvaler ut til Borregaardsarbeidernes feriehjem i Skjeberg. Foreningen hadde leid Pulp I, II og III, de var stappfulle av Borregaardsarbeidere med familier, det var sommer, fellesferien sto for døra. Da båtene nærmet seg feriehjemmet rett utenfor Gressdal, sto jeg på den midterste båten og sang til trekkspillakkompagnement. Sang sommeren inn, om du vil. Og om kvelden var det kabaret og dans på hjemmet. Da spilte Roy Fox, Bjarne Skarning, Rolf Johansen, Frank Hansen, Guttorm Hansen, de var brødre, Torsby og Jacobsen. Borregaardsarbeiderne svingte seg i dansen til tonene fra «Dansen på Måkeskjær», «Dinah» og «Gofus».

Ikke sjelden dro jeg ut, enten sammen med Hartmann, eller alene sammen med pianisten og opptrådte. Turer med buss eller tog, med rekvisita i en pappkoffert. Ofte til Sverige, til Arvika, til Bengtsfors og til Gjørsfors. I Gjørsfors ville lederen for Folkparken engasjere de to nordmennene, men det hadde bare vært én – jeg hadde nemlig de fire kostymene som visene krevde utapå hverandre og skiftet med lynets fart fra guttunge til sjømann.

«Är detta et provinsteater?»

– Engasjement, ja, du kunne jo av og til drømme om å bli profesjonell. Vi hadde jo svært ofte gjestebesøk av profesjonelle artister her i Sarpsborg: Chat Noir-ensemblet med Herberth, Juster, Rose, Arvid Nilsen. Fra den store verden Zarah Leander og Karl Gerhard. Jeg tror de likte seg på scenen i Folkets Hus. Jeg husker Gösta Ekman med grønn alpelue sto i døra til salen i Folkets Hus og utbrøt imponert: «Herre min Gud, är detta provinsteater?!»

Ofte var Studiescenens folk med som statister når det var gjestebesøk. Samarbeidet gikk greit, særlig husker jeg Alfred Maurstad som en likande, skvær kar. Han var sannelig ikke stor i nesa men slo fast: «Du må ha spisse albuer hvis du skal komme deg fram i denne bransjen her!»

Studiescenen og «det nye Norge»

– Krigen kom. Studiescenen fortsatte, nå var det kanskje viktig å kaste litt lys inn i den grå hverdagen.
Nazistene sjenerte oss lite. Men da vi skulle ha en revy som var politisk på kanten, delte vi manus i to hauger, lot den ene nazisensoren få den ene haugen, og den andre nazisensoren den andre. Til sammen hadde nok det blitt for sterk kost for «det nye Norge».

Men små nålestikk ble det plass til. En gang under krigen så spilte vi et stykke der uttrykket «horungan» forekom, ja, du vet dette stedet nordpå. I salen satt en rekke tyskere, jeg vendte meg mot dem og sa: «Se, der sitter horungan!» Folk skjønte jo hva jeg tenkte på, tyskerne skjønte ikke hvorfor folk lo.

Ja, det var tider. Jeg kunne fått en jobb rett før jula, noen skulle ha julebord, men jeg sa nei. Jeg skrev forresten en 50-årssang her sist lørdag. Det er greit når du kjenner vedkommende. Og så tar jeg ei vise eller to i familieselskaper. For som du vet: «The show must go on!»:

Og dette siste verset det var det siste vers,
nå får jeg se å få en enkel slutt
på den kommers.
Det neste vers er sløy’re
men går jeg ut til høyre,
så kan vi resikere De ikke klapper
når vi går.
Og derfor blir jeg stående på
stedet der jeg står.

Trykt i Sarpsborg Arbeiderblad 1984