– Vi ble rett og slett fly forbanna!

For 46 år siden var det delvis stans på Borregaard i fem dager. 50-60 guttunger hadde lagt arbeidet ned i protest mot det de så på som en ulovlig oppsigelse av sine kamerater. Guttene organiserte seg og trosset både forbundsledelse og fagforeningsapparat.
Borregaardsarbeiderne var splittet i synet på streiken. I denne artikkelen behandler vi bakgrunnen for konflikten, og «streikegeneralen» fra 1937, Torstein Olsen, forteller om hvordan han opplevde disse oktoberdagene.

«Vi gutter på Borregaard går nå ut i en kamp som vi mener må til for å få Borregaard til å innse at vårt krav er fullt berettiget, og vi kan ikke gå til bake til våre plasser før vi har seiret.

Vårt forbund og våre foreninger er imot oss. Det kommer til å bli en kamp mot Borregaard som ikke er godkjent av organisasjonen. Tenk dere, arbeidere, hvis dere hadde vært i vår stilling i dag, ville dere ikke ha gjort det samme som oss?»

Disse linjer sto å lese i Glommen den 27. oktober 1937. Redaktør Hønsvald hadde nektet innlegget spalteplass i Sarpsborg Arbeiderblad. Glommen-redaktøren støttet ikke selve saken, men skriver i ingressen at de «skal få høve til å ha den forbindelse med offentligheten man har gjennom en avis».

Kampen det dreide seg om, var den såkalte guttestreiken på Borregaard, en konflikt som varte innpå en uke, da de fleste hjul på fabrikken ved Sarpsfossen sto stille. Det var en mindretallsstreik – det var en 50-60 stykker i alt som hadde lagt ned arbeidet. Og det var en ungdommelig streik – de fleste streikende var en 17-18-19 år gamle. Bedriften svarte med lockout – derfor ble konsekvensene av arbeidsnedleggelsen så store. Hva var så årsaken til konflikten?

Kort og godt at bedriftsledelsen ved Borregaard den 26. oktober hadde sagt opp 9 av de 50-60 guttene som arbeidet ved bedriften. Etter guttenes mening var dette et brudd på avtale og lovnad, de mente at deres arbeidsplass var sikret, skulle en tro overingeniør Akselsens muntlige tilsagn under forhandlingene i august året før.

Men konflikten hadde en lengre forhistorie som gikk helt tilbake til begynnelsen av 20-årene.

I enkelte avdelinger brukte bedriften svært ung arbeidskraft til enkelte jobber. Du kunne bli ansatt allerede som 15-åring på såkalt guttelønn, en betaling som lå atskillig under tariffen for voksne arbeidere. I 20-årene hendte det ikke så sjelden at bedriften sa opp guttene når de var 19 år og ansatte nye 15-åringer. Det var rift om arbeidsplasser og mange som ventet på tur. Enkelte sa seg villige til å fortsette på guttelønn for å kunne beholde arbeidet – i enkelte avdelinger kunne du finne 22-23-åringer som fremdeles gikk for guttebetaling.

Dette fikk fagforeningen satt en stopper for i slutten av 20-årene.

Under forhandlingene mellom tillitsmannsapparatet og bedriften i 1936 forsøkte man å rydde videre opp i forholdene. Det ble bestemt at 19-åringer fra 15. mai skulle gjøre tjeneste som ferieavløsere. Fra 15. september skulle de så begynne i anlegget. Dette var protokollert. Hva som ikke var protokollert, var hvordan ansienniteten skulle regnes.

Bedriftsansiennitet eller avdelingsansiennitet?

Skulle man regne bedriftsansiennitet – slik at tjenestetiden ble regnet fra det øyeblikk guttene begynte på fabrikken – vanligvis når de var 15 år?

Eller skulle det regnes avdelingsansiennitet – slik skikken hadde vært – slik at ansienniteten begynte å løpe fra det tidspunkt de ble tilsatt i de enkelte avdelinger?

Spørsmålet var viktig – for nettopp i denne perioden rasjonaliserte bedriften sterkt.

Hvis bedriftsansienniteten skulle gjelde – sto guttene sterkt når de f.eks. ble tilsatt i anlegget. Ved oppsigelser kunne de da skyve ut eldre folk som faktisk hadde arbeidet lengre i de avdelingene som guttene nå ble overført til.

Arbeidsstokken ved Borregaard sto splittet i dette spørsmålet – blant annet fryktet anleggsarbeiderne sine arbeidsplasser hvis bedriftsansienniteten nå skulle bli hovedprinsippet.

Hvorom allting er – guttene mente med rette eller urette at de hadde fått løfte om bedriftsansiennitet ved forhandlinger i -36. Derfor slo nyheten om oppsigelsene ned som en bombe i gutteflokken.

Resultatet ble en streik som til og med ga gjenlyd i Oslo-avisene, med Tidens Tegn og Aftenposten i teten. En streik som ble fordømt både av forbundsledelse, det lokale tillitsmannsapparat og et flertall av borregaardsarbeiderne, selv om det også fantes folk som sympatiserte med guttene og støttet deres aksjon.

Guttenes aksjon var en vill streik i ordets egentlige betydning. AP, men også NKP distanserte seg fra aksjonen. I sak støttet man nok guttene og syntes Borregaards-ledelsens framferd var sjofel nok – men at snørrunger på 18-19 år fikk hele Borregaard til å stoppe – den ferden ønsket man ikke å være med på.

Guttene hadde en ledelse – en slags streikekomite på sju-åtte stykker, og i den igjen var det Torstein Olsen som sterkest markerte seg utad.

«Streikegeneralen» forteller

– Jeg begynte på Borregaard etter skolen i 1934. Først som ferieavløser – senere i fast guttejobb. Medlemskap i Papir har jeg fra 2.3.1935. Det var ikke lett å få jobb den gangen – det var mange med lua i handa som ventet på å slippe innafor Borregaardsporten.

Min første arbeidsplass var i pakkeriet i cellulosen. Jeg var såkalt pressegutt som slo papir og strie rundt celluloseballene, så sydde jentene fast stria. Det var en trivelig arbeidsplass, ikke minst fordi gutter og jenter arbeidet under samme tak. Og så

var det jo det å tjene egne penger da – det var ikke alle kameratene mine som var så heldige. Betalinga var 27 kroner uka. Sjøl hadde jeg allerede i skoletida en liten slant i lomma – etter skoletid travet jeg rundt med SA, og var på nikk med Hønsvald og greier!

Den 29. stilte jeg på jobb en ettermiddag. Da fikk jeg vite at ni av gutta var sagt opp. Jeg var ikke blant de ni oppsagte. Beskjeden slo ned som en bombe blant oss. Vi ble rett og slett forbanna og besluttet at nå gjaldt det en for alle og alle for en, så skulle vi nok greie den biffen!

Streikemøte i Landeberget

– Om vi holdt noe formelt streikemøte? Ja, det var under åpen himmel det, vi samlet oss oppe i Landeberget for å diskutere hva vi skulle gjøre, med to flasker øl på deling på en 50-60 stykker. Heldigvis var det pent vær den dagen. Senere var vi ofte hjemme hos Rikard Johansen og diskuterte utviklingen av aksjonen.

Hvorfor vi gikk til aksjon? Det var helt spontant, vi var rett og slett forbanna. Det ble skumla her og der om at NKP skulle ha en finger med i spillet – men det er bare tull – det avsanna jo også Hønsvald i SA.

Politisk var vi lysegrønne – sjøl var jeg interessert i historie og hadde lest Marx og andre sosialistiske forfattere og var interessert i arbeiderbevegelsens historie. Men det er tvilsomt om det var derfor jeg ble en slags uformell streikeleder, – jeg var vel nokså løsmunnet og noen skulle jo ta ordet.

Men vi gikk fram slik vi hadde hørt en skulle under en streik – med streikevakter ved Borregaardsporten og saker…

Mot forbundsledelse og fagforeningsstyrer

Og så fikk dere både Borregaards-ledelsen og fagforeningsledelsen mot dere?

– Javisst, og dessuten kom Lars Evensen fra LO og Stenklev fra forbundet nedover fra Oslo

for å tale vett til oss. Du vet, det var jo en ulovlig konflikt. LO hadde jo skrevet under Hovedavtalen i -35, og etter den var det vi hadde begitt oss ut på klart ulovlig – selv om vi ikke hadde den oppfatningen.

Vi møtte motbør på flere plan. For det første hadde vi møter med de forskjellige fagforeningsstyrer på Borregaard, med Papir, Cellulose og Tømmerarbeidernes forening. Syv-åtte av oss gutta møtte som en slags delegasjon. Hva vi tenkte å oppnå på sikt? Jo, hvis vi greide å gjennomføre dette her og oppleve å bli 19 år mens vi var på Borregaarden, ville vi være sikra jobb. Det var kanskje naivt – men det hadde vokst fram en solidaritet blant oss og vi sa bent ut nei da fagforeningsstyret la fram sitt forslag: Prolongasjon av oppsigelsene i 4 uker og så la arbeidsretten prøve lovligheten av oppsigelsene. Hva vi mente om arbeidsretten kan du lese i innlegget vårt i Glommen. Der skriver vi: «For en arbeidsrett med fem borgerlige og to arbeideres stemmer er et altfor risikabelt sted å legge vår skjebne». Og det fikk vi jo for så vidt rett i.

Det var jo også forskjellig syn på streiken vår blant tillitsmennene. Karsten Klevfoss gikk hardest ut, mens varaformann i cellulosa, Fritz Dehlin og Gunnar Karlsen i Papir var enige i det vi gjorde og støttet oss. De la skylda på Borreegaardsledelsen.

Massemøter i Folkets Hus

– Massemøter ja, det var to av dem, de ble holdt i den gamle salen i Folkets Hus. Du har jo avisa fra den gangen og kan lese referatet der – det står at det var en 1400-1500 Borregaardsarbeidere til stede.

Forbundsledelsen og fagforeningstillitsmenn på Borregaard stilte opp og gikk hardt ut for å

få oss tilbake på jobben. Og de hadde et overveldende flertall i saken på sin side. Men sjøl sto vi på krava og talte Roma midt i mot. I SA het det: «Det går jo ikke an at 70 gutter i alderen 15-19 år spiller mester over Borregaardsarbeidernes organisasjon og over Papirindustriarbeiderforbundet. Det klokeste guttene kan gjøre er å melde seg til arbeid. Gjør de ikke det, vil de renne seg ubehjelpelig fast og høyst sannsynlig miste sitt arbeid».

Og jeg har blitt fortalt at Stenklev fra salen høyt og tydelig slo fast at «disse guttungene skulle ikke komme der og lære folk noe om fagforeningspolitikk».

Og på møtet var eksklusjonstrusselen riset bak speilet. Men det var da noen få som sto på vår side, blant annet Schultz, formann i Murerforbundet.
Det står i referatet at jeg hadde ordet på massemøtet, og det er riktig nok. Jeg sto langt bak i salen, folk sto som sild i ei tønne, så jeg måtte albue meg fram til talerstolen og fram til mikrofonen. Det var første gang jeg snakket i en slik innretning, men det gikk greit. Jeg kan ikke huske nå at jeg var spesielt nervøs, jeg følte at vi gutta førte en rettferdig kamp som vi måtte vinne.

Helt uten støtte fra grunnplanet var vi heller ikke. Jeg husker at før jeg gikk inn til et av møtene, kom en gammel mann, Olsen het han og bodde på Tarris, bort til meg: «Jeg håper inderlig dere får gjennom det dere kjemper for», sa han. «Gutten min er blant dem som er oppsagt og jeg har fire til gående uten arbeid hjemme».

Da slo Hønsvald i bordet

– Derfor skrev vi et par avisartikler for å nå ut med vårt syn. Jeg dro ned til Hønsvald med artikkelen. Jeg har sjelden sett Hønsvald så sinna. Han feia ned alt som var på skrivebordet, og ropte at det var det mest uforskammede han noen gang hadde lest. Jeg strammet meg opp og sa at hvis ikke du tar den inn, så tar jeg den og går ned til Glommen og der tar de den sikkert inn! – Det kan jo også hende, sa jeg, at vi kan samle såpass penger at vi kan kjøpe noen hundre eksemplarer og dele ut ved porten på Borregaarden og før massemøtet. – Det tør du ikke, sa Hønsvald, for arbeiderbevegelsen og fagbevegelsen kan ikke gå til en venstreavis med sine ting! – Det kan den, sa jeg, samla sammen artikkelen og gikk til Glommen. Her ble den trykket, og vi fikk et par hundre eksemplarer som vi delte ut foran massemøtet. Etter artikkelen sto følgende lille «snapshot»:

«Da guttene kom innom med ovenstående, spurte vi lederen deres, Torstein Olsen: Hvordan går det? Det går nok bra, uttalte han litt unnvikende, men smilende og sikker. Hva sier byens befolkning og kameratene deres, da? Kameratene våre er begeistret, enda. Det må gå! Sier Olsens ledsager mer innett i det de forlater oss».

Splittelse og nederlag

Senere modererte jo Hønsvald seg en del, det gjorde kanskje et visst inntrykk når direktør Meidell uttalte til Tidens Tegn: «For første gang er bedriftsledelsen og arbeideravisen her i Sarpsborg fullt og helt enige om å fordømme denne ulovlige streiken». Eksklusjonstrusselen ble heller ikke satt ut i live, men så gikk vi jo også tilbake til arbeidet.

Presset ble for sterkt, og det oppsto en splittelse blant guttene. De som jobba i papir ga etter på det andre massemøtet og satte i gang om morgenen den 29. Senere har en kamerat fortalt at advokat Aars-Nicolaisen hadde truet guttene med et stort erstatningskrav hvis de ikke ga etter. I cellulosa gikk det ikke så knirkefritt. SA skriver den 29.: «Arbeidets gjenopptakelse i dag gikk ikke knirkefritt». Det måtte enda et møte til på formiddagen den 29. før avdelingen kom i gang den dagen. Hva som foregikk på det møtet, kan jeg ikke si noe om, for jeg var ikke på arbeidet den dagen. Jeg var skuffet, hørte jo om splittelsen samtidig som Kai og Lager på Melløs hadde vedtatt ikke å laste cellulose og papir så lenge vi sto i kamp.

Hvordan det var å begynne igjen? Å jo, litt småtrakassering forekom jo, jeg ble flyttet mye fram og tilbake den første tida. Og arbeidskameratene flirte. «Jaså, dere måtte til slutt komme!»

Og så kom arbeidsrettssaka, og den tapte forbundet med glans, med fem mot to, slik vi hadde skrevet. Oppsigelsene ble godkjent og de ni guttene måtte slutte på Borregaard.

Senere, i 1938, ble det min tur da nye innskrenkninger satte inn. Så gikk turen til sjøs, og i spansk havn, Sevilla, fikk jeg føling med terroren og elendigheten i den delen av Spania som Franco på det tidspunktet kontrollerte.

Så ble det jobb på Borregaarden igjen og til sist på Sarpsborg Papp, hvor jeg arbeider nå.
Hva jeg synes i dag om guttestreiken? Tja, hva skal jeg si. Jeg angrer iallfall ikke på at jeg var med på aksjonen, den ble født i hellig vrede, som en følge av en framferd fra bedriftsledelsens side som vi får håpe hører fortida til, avslutter Torstein Olsen.

Trykt i Sarpsborg Arbeiderblad 1983