Vi krever arbeid, hus og brød!

30-tallet, krisetid og arbeidsledighet. Det hendte at de arbeidsledige tok saken i egne hender og organiserte seg i kampen for arbeid, hus og brød. De arbeidsløses foreninger vokste fram i disse årene, også i Østfold. De arbeidsløses foreninger stilte krav om arbeid.
En av de kraftigste demonstrasjonene for dette kravet var Hungersmarsjen 1932. Fra flere kanter av landet marsjerte arbeidsløse langs landeveiene til Oslo. Erling Breesth, Sarpsborg, forteller.

«…Du vil se de sultende blikk
fra barn i en velfylt butikk
med fristende lukter av mat,
som de sjelden får på sitt fat.

Du vil knytte din neve
og sverge en ed
Du vil hjelpe den lille som led.
Du ser at det mangler
en mann i frihetens hær

Og jeg tror, kamerat,
vi vil finne deg der.»

(lest av Erling Breesth foran Stortinget under Hungersmarsjen 1932)

I et brev som Sarpsborg Arbeidslediges Forening skrev til formannskapet i 1932 heter det: «Det man får av fattigvesenet er så knapt tilmålt at det er så vidt det kan redde en fra sultedøden».

«De harde 30-åra», for yngre mennesker bare noen ord. Men en dyster realitet for arbeidsfolk i datidens Norge. Ifølge Edvard Bull gikk nærmere 100 000 mennesker arbeideledige i 1932. Sagt på en annen måte: Hver 4. fagorganiserte i dette landet var det året uten beskjeftigelse.

Årsaken til arbeidsløsheten lå i selve det kapitalistiske systemet. Arbeidsløsheten var relativ – ikke absolutt. Mens tusener på tusener gikk med hendene i lomma, skrek samfunnsmessige oppgaver på å bli løst.

Også Østfold fikk føle krisa. I Sarpsborg regnet en med at ca 1000 gikk uten arbeid i 1932. I mai 1932 meldte Fredrikstad arbeidskontor 1 633 arbeidssøkende.

Samfunnets svar på arbeidsledigheten? I beste fall nødsarbeid til langt under tariffmessig betaling. I verste fall forsorgen – fattigkassa – der bidraget skulle være akkurat tilstrekkelig til at den ulykkelige ikke måtte forkomme. Et eksempel på en kommunal anvisning på en ukes forsorgshjelp til ektepar med to barn: fem kilo grovrug, fem kilo rugkli, fem kilo margarin, ett kilo sirup, en kilo havregryn. Ofte fikk man ikke penger men matlapper – anvisninger på mat.

Men det hendte at de arbeidsledige tok saken i egne hender og organiserte seg i kampen for arbeid, hus og brød. De arbeidsløses foreninger vokste fram i disse årene, også i Østfold. De arbeidsløses foreninger stilte krav om arbeid.

En av de kraftigste demonstrasjonene for dette kravet var Hungersmarsjen 1932. Fra flere kanter av landet marsjerte arbeidsløse langs landeveiene til Oslo. Forbildet var hentet fra USA, der kunne det hende at hungersmarsjene talte 50 000 deltakere.

Det var ikke så mange fra Trondheim, en 50-60 stykker, men de hadde en lang strekning foran seg. En annen gruppe hadde kortere vei, de kom fra Fredrikstad og Sarpsborg. En av dem som var med – 19 år gammel – var Erling Breesth fra Alvimhaugen. Han husker godt disse ukene og dagene, juni 1932.

«Marsjen startet fra Sarpsborg torg den 15. juni. Vi kunne vel være ca 30 stykker – eldre og yngre, arbeiderpartifolk, kommunister og partiløse. Det var imidlertid én ting som knyttet oss sammen: Samfunnet hadde ikke bruk for oss – vi var arbeidsløse. Selv hadde jeg, som så mange andre, aldri hatt noe arbeid etter at jeg sluttet skolen.

Jeg husker godt orda som Thorleif Johansen ga oss med på veien: – Nå må dere sørge for å oppføre dere slik det sømmer seg arbedsløse i kamp! Vi hadde hørt om kameratene som hadde startet fra Trondheim og ville vise vår solidaritet ved selv å marsjere. Av andre sarpinger som var med husker jeg Jens Nord, Olaf Johansen, Torlak Clausen og Konrad Eriksen. Og ikke å forglemme ildsjelen Marius Juliussen fra Torp!»

I konfirmantdress med såpestykke og barberhøvel i lomma

«Da flokken toget forbi Sannesund så jeg mor stå oppe på fjellet og vinke. Hun tørket tårene med forklesnippen og jeg hadde selv en stor klump i halsen. Det var første gang yngste gutten skulle være hjemmefra så lenge.

Antrekket, ja, det var ikke moteriktig friluftsantrekk a la 1982! Den blå konfirmasjonsdressen fikk duge, jeg hadde dyttet jakka ned i buksene for at det skulle se mer sportslig ut. De fleste av oss gikk i besteklærne, det var jo på sett og vis en høytidelig affære vi hadde begitt oss ut på. Vesker og ryggsekker var mangelvare, mange hadde rett og slett stukket såpestykket og barberkosten i bukselomma.

Første stopp var Fredrikstad. Med røde flagg i spissen svingte vi inn på Nygaardsgata og i taktfast marsj mot torget. Her var det møte og Fredrikstad-folk sluttet seg til marsjen. Jeg kan huske både Karl og Andreas Førde ble med fra Fredrikstad. Under torgmøtet samlet vi inn penger, som innsamlingsbøsser fikk tomme Norgesmelkebokser duge.

Vi tok bort etiketten, klistret på en lapp der det sto «Hungersmarsjen 1932» og skar ut en åpning i lokket, stor nok til en femøring. Det var for det meste femøringer som kom på bøssene, men jeg husker de som ga både en og to kroner. Timelønna for en vanlig arbeider var en krone i 1932».

I en bondepartistyrt kommune

«Første overnatting skulle skje i Onsøy. Første etappe skulle være så kort så vi skulle kunne venne oss til friluftslivet. Vi forsøkte å få overnatte på Onsøy pleiehjem. Det ble blankt avslag fra bestyreren som også var bondepartiordfører i Onsøy. Han hadde sikkert ikke mye til overs for arbeidsløse demonstranter som rek langs veiene med røde flagg i spissen. Bondepartiet hadde regjeringsmakta i disse årene og du husker hva en svensk arbeider sa: – Vi hadde Hundseid og skulle äta sill och potatis.

Men på Ørmen gård var det plass til oss. Kona hadde en 10-12 unger, men kokte en svær kjele kaffe til vandringsmennene. Hvor det er hjerterom er det husrom, tenkte jeg da jeg krøp ned i høyet på låven. Det var uvant for en bygutt, det klødde og kriblet over hele kroppen, men søvnen var god, den.

I Moss fikk vi en helt annen velkomst. Jeg har lyst til å sitere hva «Arbeideren» skrev den 21. juni:

– Marsjen sendte to mann i forveien som ordnet med møtereklame og nattelosji. Disse ble godt mottatt av viseformann i Moss Arbeiderparti, som ordnet med losji på Folkets Hus. Han samlet også inn på eget initiativ en del matvarer. Om ettermiddagen ved 5-tiden kom hungersmarjsen til Moss hvor troppen, som da talte 30 deltakere, vakte stor oppmerksomhet ved sin taktfaste marsj og under ropet « Vi krever arbeid, hus og brød!», etterfulgt av tre ganger «Rød Front!»
Møtet ved kanalen hadde samlet ca 500 deltakere som med spent oppmerksomhet påhørte Leo Paltiels foredrag som til slutt ble lønnet med kraftig bifall. Marius Juliussen avsluttet og oppfordret de arbeidsledige i Moss til å slutte opp om hungersmarsjen. Ved innsamlingen innkom kr 46.30

Hungersmarsjen teller nå 36 deltakere. Humøret er det beste. Neste stoppested er Vestby»
Så langt «Arbeideren».

Hungersmarsjen mot streikebrytere

«Da vi kom til Vestby, besluttet vi å avlegge Holstad gård et besøk. Eieren av gården drev teglverk. På gården var det en arbeidskonflikt i gang og han holdt arbeidet i gang ved hjelp av streikebrytere. Vi toget inn på gården – på meg virket den imponerende som en herregård – fulgt av de streikende teglverksarbeiderne. De holdt seg litt i bakgrunnen, var vel helst litt redd for konsekvensene. Vi ropte slagord, sang Internasjonalen og viftet med de røde flaggene. «Patron» kom breibent ut på gårdsplassen og truet med lov og lensmann. Vi bare blåste av ham – hva kunne vel en skarve lensmann og to betjenter utrette mot oss?
Mot Oslo sto det ofte folk langs veikanten der vi marsjerte fram. Da var det alltid noen som ropte: – Kom igjen guttær, så synger vi! Og Internasjonalen eller en annen arbeidersang tonet utover Østfolds brede bygder.

Men det var ikke bare gravalvor: På Kolbotn ventet AUF-laget oss med langbord med hvite duker på i Samfunnshuset. Og etterpå var det dans! En vanfør ble trillet inn med trekkspillet i fanget. Han sto for musikken. Og hvilken musikk! Snart tonet marsjer og valser ut i rommet, og da godnattvalsen klang, hadde kameraten min og jeg funnet to smellsøte AUF-jenter som vi måtte følge hjem. Men du skulle hørt den overhalingen vi fikk av Karl Førde da vi kom tilbake til nattkvarteret! Vi hadde nemlig ikke lov til å forlate marsjen uten å si i fra. Førde truet med å sende oss hjem, med den skjensel og vanære det ville innebære. Vi lovte bot og bedring og å vise bedre proletarisk disiplin vis a vis det smukke kjønn.

Østfold og Trondheim møtes i Oslo

«Ved Grønlia utenfor Oslo ventet et musikkorps. Med korpset i spissen marsjerte vi inn i byen. Da hadde vi vært seks dager underveis. Det var mange mennesker på fortauene. Noen sto bare og så på, andre ropte oppmuntringer og vinket til oss. Jeg var veldig stolt over å ha gjennomført marsjen. Det tror jeg også de andre var. Instinktivt rettet vi ryggene og skrittene ble stø og taktfaste. I det øyeblikket kunne jeg gått dobbelt så langt for denne saken jeg trodde på.

I «Arbeideren» het det:
«Ved ankomsten til Youngstorvet var de omligende gater og torget tett besatt av arbeidere. Arbeiderne som således fulgte mottagelseskomiteens appell om på denne måten å vise sin solidaritet med de arbeidsløses kamp og krav.»

Fra Youngstorgsmøtet husker jeg talene til Ressem fra Trondheim og vår egen Førde fra Fredrikstad. Henry W. Kristiansen hilste hungersmarsjdeltakerne på vegne av NKP. På meg virket han som den rene Lenin.

Men det jeg husker aller best fra møtet var pioneren Tormod – en 9-10-åring som leste Rudolf Nilsens dikt Fra arbeider til arbeider. Den lille gutten stjal nok hele arrangementet med sin klare og følsomme stemme:

«…Nuvel – hvad så, om jeg er kommunist, du tranmælitt og han er socialist?
For frender, frender er vi dog til sist.
Så still dig ved min side, kamerat.

Nu gjelder det å slåss for hus og mat
og ikke nøie sig med vakkert prat.

Og vi har frender rundt i alle land.
De roper: Kjemp så trossig dere kan,
så hjelper dere oss å holde stand.»

Som husokkupant i Vika

«Heller ikke i Oslo var det plass til oss i herberget. Vi måtte derfor ta saka i egne hender. I Vinkelgata i Vika, omtrent der Rådhuset ligger nå, lå en forfallen gammel leiegård som skulle rives. Den tok vi i vår besittelse som nattkvarter. Vi okkuperte den, ville det vel hete i dagens sjargong. Fælt og skittent var det, med tapetet hengende i laser nedover veggene. Jeg husker jeg tenkte: Hvordan kan mennesker ha bodd slik? Men stedet ble raskt organisert, vi fikk utdelt halmmadrasser og en av arbeiderne som holdt på med rivingen skrudde på hovedkrana så vi fikk vann å vaske oss. Det var hans måte å vise sin solidaritet med hungersmarsjen på. Her ble vi bedre kjent med trønderne.

Mange av dem var atskillig mer medtatt enn oss. De hadde gått så mye, mye lenger og jeg hadde inntrykk av at gjennomsnittsalderen var høyere. Mange hadde digre gnagsår og hadde karret seg fram sluttetappen ved hjelp av en, ja to knortekjepper.

Men Oslos arbeidersamaritter var møtt fram og de kom under mer eller mindre kyndig behandling. Det hele var uhyre effektivt organisert. Om kvelden ble strømpene våre samlet inn og allerede neste dag fikk vi dem tilbake, vasket, stoppet og lappet. Trønderne hadde med seg egen kokke, et fermt kvinnfolk i kokkeforkle som alltid var skinnende rent.»

En arbeiderlyriker blir født

«Neste dag var det svart av folk rundt Stortinget. En deputasjon fra Hungersmarsjen skulle legge fram kravene for Stortingets presidentskap: 5 millioner kroner for å avhjelpe den øyeblikkelige nødstilstand blant det arbeidende folk.

Igangsettelse av offentlige arbeider etter tariffmessig betaling. Gjeldslette for arbeider- og småbruk. Ingen tvangsauksjoner. Gjennomføring av arbeidsledighetstrygd.

Deputasjonen vendte tilbake med uforrettet sak. På torget sto en lastebil. Jeg hadde dagen før sittet i vinduskarmen i vårt spisekvarter i Seilduksgata og slitt med et dikt. Jeg hadde også lest diktet for noen kamerater. Nå, plutselig skyver en av lederne, det kan ha vært Oskar Birkenes, meg fram mot lastebilen og sier – Les diktet ditt, Erling!

Jeg hadde aldri lest inn i en mikrofon før, det var montert høyttaleranlegg på lastebilen, men ble vist hvordan jeg skulle snakke i en viss avstand fra «sukkerbiten». Det var underlig å høre sin egen stemme bære utover menneskemassen da jeg leste «Til en trett kamerat». Da applausen tordnet løs, var det kanskje mitt livs stolteste øyeblikk – til da.»

– Vil de øyeblikkelig telefonere til politiet, Platou!

«Etter disse dagene i Oslo, dager som satte uutslettelige spor i et ungdomssinn, måtte hjemreisen organiseres. Vi mente at hjemreisen måtte skje på statens bekostning, fattige og arbeidsløse som vi var. Den 25. juni møtte hele Østfold-gjengen opp på Østbanen, marsjerte rett inn på toget, og satte oss – uten billetter. Og ble sittende. Til tross for pågang fra konduktører og overkonduktører og stasjonsmester og politifolk som forklarte at uten billett kunne man ikke bli transportert av NSB. Vi holdt steinhardt på vårt. Så pep toget og gikk, bortsett fra vår vogn som ble stående avkoblet.

Vi var nok litt slukøret, en del av trønderne hadde nemlig klart å komme seg avgårde uten betaling.

Så begynte en rundgang på offentlige kontorer. Vi hadde ikke tenkt å la oss slå ut i første runde.

Best husker jeg møtet med justisminister Lindboe. Den høye herre hadde tydeligvis ingen sans for arbeidsløse demonstranter. Etter en kort audiens ga ministeren følgende beskjed til sin byråsjef: – De Platou, ringer til politiet! Og det gjorde Platou, for kort tid etter var hele gruppa fra Østfoldbyene arrestert og så bar det avgårde til Grønland politistasjon.

Men vår standhaftighet må likevel ha gjort sin virkning, for senere på dagen ble vi sluppet løs med beskjed om at vi kunne reise hjem på statens bekostning.

Med røde flagg i spissen marsjerte vi til Østbanen – vi hadde seiret stort over byråkratiet.

Og 19.05 gled toget til Østfoldbyene ut fra perrongen, mens Internasjonalen tonte ut av de åpne kupèvinduene.

På en eller annen måte var det blitt kjent at Hungersmarsjen var på hjemtur, for både i Moss, i Fredrikstad og i Sarpsborg fikk vi en begeistret mottakelse av kamerater og familie.

Men den beste mottakelsen ventet hjemme på Alvim med lapskaus og rabarbrasuppe, det beste jeg visste. Og med en kjempeklem tok mor imot sin hjemvendte sønn og hungersdemonstrant.»

Illustrasjon: Riitta Berger
trykt i Sarpsborg Arbeiderblad 1982