Vi sprengte nazi-møtet …og dannet Øvre Tune Arbeiderungdomslag

I 30-åra forsøkte Quisling og hans drabanter å vinne fotfeste her i distriktet. Det ble med forsøket, ikke minst takket den faste holdning fra arbeiderbevegelsens side.
I «Veteranene forteller» blir vi denne gang med Ivar Thorbjørnsen på Fedrelandslagsmøte på Greåker og nazi-møte på Fjellheim. Men Ivar Thorbjørnsen har andre interessante ting å fortelle: om slit og moro på Yven teglverk, om møtet med markante personligheter innen arbeiderbevegelsen på 30-tallet.

– Mitt første politiske sammenstøt? Du husker veiarbeiderkonflikten i -32? Statspolitiet var innkvartert på Greåker fort, velfødde bondegutter fra Indre Østfold med karabin og trekølle. En kveld krøp kameraten min og jeg inn gjennom et hull i piggtrådsperringen rundt fortet. Hva vi hadde i tankene er jeg ikke sikker på nå, men statspolitiet visste vi iallfall var noen ordentlige bøller. Vi ble oppdaget, de kom buldrende ut med køller og greier. Vi avgårde, fant ikke i farta hullet i gjerdet og måtte ta oss over piggtrådsperringen. Vekk kom vi, men den nye fine knickersen min så ikke ut, flenge ved flenge og hull ved hull. Nede hos Tora Høglund på Opstad fikk jeg satt i noen sikkerhetsnåler og lusket hjem. Hatet mot Quislings drabanter hadde nok steget enda noen grader.

Ivar Thorbjørnsen som forteller dette, trenger vel ikke noen nærmere presentasjon for SAs lesere. I dag (1983) AP-ordfører i Tune og gullmerkemann (den gamle republikaner fikk Kongens fortjenestemedalje i gull for et par uker siden).

Men Ivar Thorbjørnsen opplevde sin politiske vekkelse i de harde 30-åra, og når han forteller, blir det samtidig en fortelling om arbeiderbevegelsens historie i Tune og Sarpsborg-distriktet. Og siktepunktet ligger godt til venstre for sentrum i bevegelsen.

Med matlapp i neven

– Som så mange, mange andre sto jeg som guttunge i kolonialforretningen på Greåker med matlappen i neven. «Ikke tobakk eller snus» sto det øverst på lappen. Arbeiderklassen måtte ikke fristes til skjørlevnet! Det var trange kår hjemme, vi var seks barn i alt, med en far som var litt av en original, men som vi alle sammen var glade i. Og mor hadde en enestående evne til å holde hjemmet sammen.

Skoletiden? Jo du, den var ålreit den, ikke minst takket være læreren klassen vår hadde på Greåker skole. Han het Fylling og var ikke så lite av et pedagogisk geni.
Vi satt to og to sammen på trepultene, jeg ved siden av Kristoffer Gretland, tegnemesteren, senere politi på Greåker. Hendte det at vi tisket og hvisket mens Fylling sto ved tavla og forklarte, var det nok at han snudde seg og så, da ble det stille i forsamlingen.

Historie var yndlingsfaget og når Fylling leste dyresoger for oss på sin vakre sunnmørsdialekt, var det nok mange som ble glad i både dikterkunsten og dialekten.
Klasseforskjell? Stort sett var vi arbeiderunger hele bunten, i topplue, trebånner eller fettlærstøvler og ofte med knebukser godt under knærne.
En ting kan du nevne: regntøy hadde vi ikke. Var det regn eller snø, fikk klærne tørke på kroppen i klasseværelset der ovnen om vinteren kunne stå rødglødende ved veggen.

Etter folkeskolen husker jeg Fylling spurte om jeg hadde lyst til å begynne på Middelskolen. Klart lysten var der, men tårene begynte å småpiple! Det fantes ikke muligheter – økonomien hjemme var trang nok som den var.

Som «hællkær» på Yven

– Allikevel var jeg blant de heldige som fikk jobb som «hællkær» sommeren 1930 på Yven Teglverk. Lønna var 24 kroner uka, halvparten av voksen lønn, for jeg var bare femten år gammel. Arbeidstida var fra sju til fem, med en halvtimes frokost, og en times middagspause.
Arbeidet kunne være hardt nok for en femtenåring, men det var mange interessante ting å se og høre på verket, og jeg trivdes svært godt der.

Jeg sto i «kuskebingen». Lera kom fra gropa i vagger og jobben var å mate mølla med lere. Fra mølla gikk lera videre i pressa og kom ut som takstein eller rør. Det hendte at vaggene kunne løpe løpsk. De skulle egentlig bremses for hånd, men det var bratt helning ned til kuskebingen, og skinnegangen og bremsespaken kunne være våt.
En gang føk ei vagge i veggen i bingen så fliser og gnister føk. Hadde jeg vært i veien for den, så hadde ikke jeg sittet og snakket med deg nå.

Når gamle Hjelmen fra Fredrikstad slo på triangelen, tegnet for frokost, eller middagspause, kastet vi guttunger oss rett ned, så slitne kunne vi være. Til Yven teglverk kom «farende folk» eller «landeveiens riddere», betegnelsene var mange. Om vinteren fikk lofferne lov å grave seg ned i møla ved ovnen. Så stekte de flesk på rørene, fillepelleren kom fram eller de «vrei Jakob». Så kom historiene og skrønene, og sangene kunne ljome under taket. Vi gutta sto med øya på stilker og fulgte med. Lofferne kunne være svensker eller nordmenn, i alle aldersgrupper. Far og sønn kunne sammen ta landeveien fatt, det var krisa i kapitalismen som slo inn i samfunnet på denne måten, men det skjønte vi kanskje ikke da.

Yven teglverk var ikke i gang i 1931. Men i 1932 startet produksjonen igjen, og jeg fikk jobb som «hællkær». Det ble det siste året som Yven teglverk var i virksomhet. Du må få med at jeg synes det var en artig og fri arbeidsplass.

Politisk vekkelse

– Min egentlige politiske vekkelse? Ja, den er knyttet til indremisjonen. Du smiler du, men tiden fra 1932 da jeg begynte på Haugetun folkehøyskole kom til å bety mye, både på den ene og den andre måten. For det første lærte jeg mye: fin norskundervisning – vi fikk for første gang innføring i matematikkens mysterier, og bibelhistorie og samfunnslære. I det hele tatt var det en god skole.

Men kanskje det viktigste: på Haugetun gikk det bondegutter så høyreorienterte at det luktet brunt. Det egget til motsigelse – jeg, arbeidergutten ble nødt til å ta parti, tone flagg, om du vil.

Du kan få en episode: ved valget i 1933 plukket kameraten min, Arne Pettersen fra Greåker, og jeg ned en valgplakat med bilde av Nygaardsvold fra en telefonstolpe ved Rekustad, rullet den pent sammen og satte den opp i gangen på indremisjonsskolen. Stor skandale eller for å si det rett ut: et svare oppstyr!
Dette var jo politikk i skolen!
Styreren fikk snusen i gjerningsmannen, og jeg måtte inn på teppet til Roaldset. Jeg var redd, det hadde ikke vært noe morsomt å bli sparket fra skolen. Men Roaldset ville uteske meg politisk:
«Hvilken straff tror De Stalin vil få?»
Jeg repliserte kvikt:
«Hvilken straff tror De Hitler vil få?»
Roaldset med salvelse:
«Han er kommet for at rettferdigheten skal skje fyldest».

Kort etter meldte jeg meg inn i det sosialistiske arbeiderungdomslaget på Greåker.

Fascismen fikk ikke fotfeste

– Hva jeg husker best fra disse åra som ungsosialist?
Det er så mye, du vet ikke riktig hva du skal ta med. Først kanskje det grunnleggende, arbeidet eller mangelen på arbeid. Jeg var kanskje en av de heldige, og hadde allslags små jobber i disse åra. Jeg trillet masseballer på Greåker fabrikk og gjorde annet forefallende arbeid der. Betalingen lå på 1 kroner og 12 øre pr time. Av og til trillet jeg feltspatsekker på feltspatmølla på Alvim. De betalte dårligere. 65 ør timen. Fra 1935 drev jeg som forsikrings- og bokagent, og de siste åra fram til krigen livberget jeg meg ved å drive en liten kommisjonsforretning i St. Mariegate 35. Jeg satte ut manufakturvarer på en ukes avbetaling og slo meg gjennom på denne måten. Men det var også lange perioder – særlig i begynnelsen av 30-tallet da jeg gikk uten arbeid.

Jeg og mange med meg har stått utenfor fabrikkporten om morran og sett formann langsomt peke med fingeren sin i flokken: du og du og du, og vært blant dem som slukøret måtte rusle ivei hjemover.

Arbeidsløsheten får folk til å tvile på selve grunnlaget for samfunnet, om du vil. Da kan demagoger fra høyresiden gjøre en fangst, slik du så i Tyskland i 30-åra og delvis ser den dag i dag her hjemme.

I dag skriker høyrefløyen igjen om 9. april og Arbeiderpartiet som la ned forsvaret. De glemmer at det først og fremst var arbeiderbevegelsen som så faren fra Hitler og Mussolini og blåste til kamp.

Et par episoder fra det lokale plan kan du vel ta med. Høsten 1933 var det et stort politisk møte på Greåker kino arrangert av det halvfascistiske Fedrelandslaget, eller «Felaget», som det het på folkemunne. Foredragsholderen rakket ned på arbeiderbevegelsen etter beste evne, blant annet August Nordahl, og på et avtalt signal stemte vi i med Internasjonalen. Det ble et syndig leven og møtet var ødelagt. Men: flere av Tunes prominente personer var til stede og det ble notert flittig. Elof Strand, AUF-kameraten min, ble svartelistet og mistet jobben på Sarpsborg Mekaniske Verksted i flere år etter den historien.

I 1934 hadde vi fått snusen i at det skulle dannes et lokalt NS-lag på Fjellheim, ikke langt fra Holleby gods.
Magnus Johansen og Elof Strand fikk tak i en buss, og så dro mange fra arbeiderungdomslaget på nazi-møte. Den lokale fører bleknet da vi entret lokalet, hvor det var heller glissent mellom benkeradene. «Dere har misforstått», sa han. «Vi har nærmest tenkt å danne en lokal selskapsklubb».
Vi oppfordret folk til å forlate lokalet, noen av dem ble med oss, vi dro ned til Kolstad gård og samme dag stiftet vi Øvre Tune Arbeiderungdomslag.

Fargerike personligheter

– Personer fra disse åra jeg husker godt? Ja, det må jo først og fremst bli Tranmæl. For eksempel da han talte på den store arbeidermønstringen i Nesinge i Sverige i 1934. Makan til agitatorisk kraft! Mannen var umulig å referere, ble det sagt, men du ble gående i dagevis etterpå og snakke om det han hadde sagt. Akkurat sånn er det, slik og slik må vi gjøre.
Og så husker jeg Halvdan Koht under åpen himmel i Villhagen på Grålum. Det var like etter at han var blitt utenriksminister, hvis jeg ikke husker feil. Han var en så fin personlighet, så rolig og dempet, og jeg syntes han snakket så pent landsmål! Den karen var det dybde i!
Og på det lokale plan: selvsagt Rolf Gerhardsen, redaksjonssekretær i Sarpsborg Arbeiderblad og suverent ledende på mange områder: organisator, taler, pressemann.

På møtene hadde vi en fin utenrikskronikør Magnus Eftedal er navnet du skal notere.
Og så er det en jeg gjerne vil trekke fram, kanskje fra glemselen: apoteker Knut Starfoss fra Sellebakk. Han var glødende ateist, på mange måter var han en forløper for dem som startet Human-Etisk Forbund.

Forholdet til kommunistene?
På ungdomslagsplan opplevde ikke jeg noen stor avstand, andre kan nok ha sett annerledes på det.
Jeg inviterte for eksempel Erling Breesth til å holde foredrag om litteratur i Arbeiderungdomslaget, og måtte ikke inn på teppet for det.
17. mai 1936 skulle vi ha egen demonstrasjon. Jeg var den gang formann av Sarpsborg krets av AUF. Haakon Lie skulle holde talen. NKP hadde bedt om å få delta under egen fane, den med hammeren og sigden, og vi hadde sagt ja til det.
Men så kom Haakon Lie og han tok det ikke nådig opp da han fikk se fana på torget.
«Hva i helvete er det dere har fått med dere», ropte han. Det raker ikke deg, her i Sarpsborg er det vi som bestemmer, var svaret, og Haakon måtte stikke pipa i sekk – for den gangen.

Dyktige folk blant kommunistene

Kommunistene hadde dyktige folk i Sarpsborg. Først og fremst Hans Bjerkholdt, legendarisk som faglig leder på Borregaard. Følgende replikkveksling skal ha foregått mellom en ingeniør på Borregaard og Bjerkholdt da en konflikt var under oppseiling. Ingeniøren: «Det er slik at maskinene skal gå». Bjerkholdt lognt: «Det er ålreit det, jeg tar folka så kan du ta maskinene».

William Mikalsen, ildsjelen, organisasjonstalentet: hva han betydde for Spania-arbeidet, solidaritetsaksjonen for den spanske republikk! Alltid i forreste rekke med en kvikk replikk og en innsamlingsbøsse i neven. Og så var og er han hederligheten selv.

Til sist Jens Jensen, som jeg ble godt kjent med på Grini under krigen: rolig, stille, beskjeden. Han ble i Stortinget kalt «den konservative kommunist», men med en egen evne til å komme inn på folk, hvis de ikke tok flukt på grunn av lukta fra pipa hans, da…

Med to kroner i lomma

– Men den kanskje største politiske opplevelsen i disse åra var i 1935: den store arbeider- og bondemønstringen på festningen i Oslo. To fra Greåker AUL, Ragnvald Pettersen og jeg fikk gratis skyss med en lastebil som gikk fra Sarpsborg torg. På denne bilen husker jeg også at Jakken Johansen fra Sparta var med. Vi dro innover til den store stad – jeg med en liten håndkoffert med mat i og to kroner i lomma. Arrangementet var overveldende! Demonstrasjonstogene kom fra alle kanter av Oslo og marsjerte inn på festningsplassen. Tramgjengene, musikkorpsene, flaggborgene. Det virket slik at to ungdomslagsmedlemmer fra Tune bare måtte sette seg på en benk på Festningsplassen – begeistret og utslått. Nå var det jo dannet Arbeiderpartiregjering den våren, så tonen i Nygaardsvolds tale ble nok litt annerledes enn opprinnelig planlagt: stevnet skulle ha vært en utenomparlamentarisk aksjon for å presse Stortinget. Nå var Nygaardsvold blitt ansvarlig, men det har jo noen hver annen også blitt etter hvert…

Hvis jeg ikke husker feil så sløyfet vi verset i Internasjonalen der det heter: «Imot oss statens lover bøyes, av skatter blir vi tynget ned».
Nå var det jo Arbeiderpartiet som hadde den politiske makt i samfunnet.
Men storkrigen nærmet seg utover i 30-åra. Det første offeret i kampen mot fascismen i vårt distrikt var Juul Pettersen, en god kamerat fra Sundløkka som falt ved Ebro. Skal ikke han snart få sin minneplate her i distriktet?

Og så kom 9. april. Jeg husker godt kvelden 8. april Det var mandag og møte i Sarpsborg AUL. Rakel Severiin talte om utenrikspolitikk, forsøkte å tegne et bilde av verdenssituasjonen. På veien hjem til Lande gikk diskusjonen videre blant oss unge. Vi syntes det så mørkt ut.
Neste morgen våknet vi av de svære gråsvarte fuglene med hakekors på sideroret. Det var innledningen til en lange natten som skulle vare i fem år.

Trykt i Sarpsborg Arbeiderblad 1983