Vi var fattigfolkets armé
«vi har også mistet mange av våre kamerater og så godt som alt befal… Vi har ved denne offensiv vunnet meget stort terreng, og har nu fått en liten hvil etter 8 dage i slåsskamp, nat og dag… Det er å håpe at fascistene ingen anledning får til å begynne sit spil, får håpe at de her får et så stort nederlag at de mister lysten på nye eventyr.»
Kort etter at Einar Juul Pettersen fra Sundløkka i Borge skrev disse linjene til en venn i Sarpsborg, falt han i kamp på Ebrofronten.
Det var flere nordmenn som kjempet side ved side med Einar Juul Pettersen i Spania. Svært få av dem lever i dag. En av dem, Per Moen, født i 1912 fra Kirkenes, nå bosatt i Oslo husker godt tiden i Spania for snart 50 år siden. – Hvorfor jeg dro nedover? Det var jo fattige bønder og arbeidere som kjempet for retten til et menneskeverdig liv, og alt fra barnsben av hadde jeg lært å stille meg på den rette siden.
Den lærdommen fikk jeg allerede i barndomshjemmet. Jeg vokste opp i Kirkenes – i et knallrødt, et revolusjonært miljø. Hjemme var det stadig svære politiske diskusjoner på gang. Faren min, Hans Moen, var kommunist, la ut om Russland og revolusjon, stua var full av svensker, finner, samer i pesk. Gubben så ivrig at han glemte å fyre i ovnen. Jeg satt på golvet og hørte på og holdt på å fryse meg fordervet. Og på skolen: da Lenin var død i -24 krevde vi skoleunger å holde 5 minutters stillhet i skolestua slik de gjorde på verket. Og det gjennomførte vi – selv om læreren raste – senere ble han forresten nazist.
Et annet barndomsminne: i 1918 ble far valgt til formann i arbeiderrådet i Kirkenes. Det blåste revolusjonsvind i byen. I mai 1918 slo militæret ring rundt arbeiderstrøket i Kirkenes. Jeg husker ennå natta, det dundret på døra hjemme: – Lukk opp i lovens navn! Så arresterte de gubben og Karl Greek, en svenskfødt agitator. Jeg så dem forsvinne mellom soldater med bajonett på geværene…
Du får hilse han William!
– Da jeg var 12 år flyttet vi sørover, far hadde mistet jobben. Vi slo oss ned på Strømmen. Jeg likte meg lite, ble ertet for dialekten og syntes det var så trist med den mørke granskogen – jeg saknet de lyse bjerkene nordpå. Og så var det ingen måker på Strømmen. Kanskje det var en av grunnene til at jeg dro til sjøs – 16 år gammel. Det ble mange år og mange båter – og politisk arbeid. Jeg var med, sammen med Aage Samsing og organiserte Den Revolusjonære Fagopposisjon blant sjøfolkene. Et av sentrene for arbeidet var Interklubben i Leningrad. En gang vi lå i Leningrad tok jeg en svipptur til Moskva og hilste på gubben som gikk på Leninskolen. På samme kullet var William Mikalsen. Jeg kjenner godt han William – du får hilse ham fra meg når du treffer ham!
Vi ble kalt De tatovertes bataljon
– I 1936 bryter borgerkrigen ut i Spania. Franco og fascistene mot den spanske republikk. Mange sjøfolk dro til Spania, «de tatovertes bataljon» er jo den norske bataljon i de internasjonale brigader blitt kalt. De fleste slik som jeg dro av politiske grunner, fulgte appellen fra Komintern: Vi må stanse fascismen. Fascisme betyr krig. Noen få som hadde havnet på bunnen, drømte seg til et varmere land, det var kaldt som faen vinterstider under presenningen på brygga i Oslo!
Gubben ville ha dratt i steden
– Jeg dro avgårde fra Oslo med Fred Olsens Brabant. Gubben fulgte meg til båten: – Det hadde vært bedre jeg hadde dratt, sa han, – jeg skal snart dø likevel! Om bord var det en gjeng svensker som skulle samme sted som meg. Vi brukte dekknavn i tilfelle politiet skulle være på sporet. Jeg ble hetende «Pelle». Fra Antwerpen via Paris gikk turen til Pyreneergrensa. Grensa var stengt. Vi måtte ta oss illegalt over med en spansk kjentmann i spissen langs smale krøtterstier. En av svenskene var småfull, hadde vel festa for hardt i Paris. Vi måtte hale og slite med ham hele natta. På toppen – fjellet var ikke mer enn et par meter bredt – truet jeg: – Nå går du av deg sjøl, ellers slenger jeg deg utfor! Da gikk han. Jeg traff han i Sverige under krigen. Da sa han: – Du tyckte inte mycket om mej, den gången, Pelle!
Mangel på alt – takket være nonintervensjonen
På spansk side kom vi til en mottakelsessentral i en landsby. En danske skrev opp navn, nasjon, politisk innstilling. Så ble vi overført til en treningsleir i Marsa. Vi skulle få uniform og greier – bli riktige soldater. Men uniformen var ikke rare sakene – noen khakigreier. Når vi lå i felten, var de fulle av lus. Vi var ingen paradehær, skjønner du, vi var de fattiges arme. Og innkvarteringen: vi hadde ikke engang telt å ligge i, vi måtte grave noen groper i bakken og sove der. Det var skort på alt – på mat, på klær, på våpen og utstyr takket være den forbannede nonintenvensjonen.
Den avtalen er blitt kalt den skitneste hestehandel i verdenshistorien. Spanias lovlige regjering fikk ikke kjøpe krigsmateriell i utlandet men Hitler og Mussolini som også hadde satt navnet sitt under dokumentet pøste på med krigsmateriell til Franco-opprørerne. Vi hadde ikke engang geværer i begynnelsen. Du fikk ta geværet fra fienden, het det. Noen russiske geværer ble delt ut, noen lange, tunge heist. Senere fikk vi tsjekkiske geværer. Det var gode våpen.
Mitraljøsene var bra, de få som var. Det var den russiske Maximen – en svær rusk på to hjul og med panserskjold. En slik Maxim var det Hans Andresen fra Fredrikstad berget over Ebro. Først svømte han over med selve våpenet – så en tur til med skjoldet. Ingen ville tru det. Kom og se sjøl, sa Hans. Der sto Maximen. – Vi ble delt inn i kompanier. Kompaniet mitt var underlagt Thälmannbataljonen. Det var mange nasjoner i kompaniet, nordmenn, mange svensker, dansker, ja, til og med et par islendinger. Offiserene var tyskere eller østerrikere. Det var dyktige, krigsvante folk, men skal vi si – i strammeste laget. Du vet, vi nordmenn er jo individualister, og så var jo mange av oss sjøfolk, vant til å ordne oss sjøl. Av og til skar det seg. En av de tyske offiserene, jeg tror han het Anton, sa en gang da vi kom marsjerende: – Pinadø, dere ser jo ut som en flokk sigøynere! Men så kom vi i kamp ved Ebro, og da het det: – Dere er fine gutter – noen av de fineste jeg har ført i ilden!
Gutta valgte Politkomen
– Senere ble jeg politisk kommissær i kompaniet. Hvorfor jeg ble «politkom»? Det var det gutta som bestemte. Det ble avgjort ved håndsopprekning – og alle gutta rakte handa i været. Det var jeg stolt over. Som politkom skulle du forklare gutta hva krigen dreide seg om, hvorfor vi lå der nede og slåss. Politisk opplæring med andre ord. Ofte måtte du gå imellom når en eller annen hadde gjort en brøler. En gang knep jeg en av gutta som lå i en potetåker og grov fram poteter – du skjønner det var dårlig med mat – vi var sultne støtt. Jeg måtte ta han fatt og forklare at han måtte ikke stjele fra den fattige bonden, det var jo han vi kjempet for . . .
Vi holdt skole for de spanske barna
– Du skulle orientere om hva som skjedde i Spania og verden for øvrig. Forbindelsen hjemover var dårlig. Men vi hadde en østerriker i kompaniet, en forhenværende professor i matematikk. Han hadde kommet seg unna nazi i Østerrike etter Anschluss. Han kunne godt spansk og oversatte de spanske avisene for oss.
Pakker hjemmefra kan ikke jeg huske vi fikk – men amerikanerne og canadierne fikk – og delte med oss. Og det hendte ikke sjelden vi stakk en godbit eller to til de spanske ungene. Ungene, ja. Vi i brigaden startet skole for dem, lærte dem litt lesing og skriving. Mange av dem var jo analfabeter, hadde mest lært om Fader Vår og Jomfru Maria. Vi arrangerte også kulturkvelder. Best husker jeg kveldene da det polske kompaniet underholdt. De sang så vakkert, jeg kan høre revolusjonssangen, Warszawiankaen ennå. Vi kom en gang på permisjon, til Barcelona. Da fikk vi en smak på hva krigen betydde for sivilbefolkningen. Om natta kom fascistflyene. De seilte inn fra Mallorca, slo av motoren når de nådde byen. Du visste ikke noe før det smalt. Om morgenen kom du ut fra hotellet. Da lå husene i grus, likene, barn og gamle, i rekke og rad på fortauet.
Over Ebro i august 1938
– Vi ble sendt til fronten i august 1938. Republikken skulle forsøke å ta igjen noe av det de hadde tapt ved å angripe over Ebro. Vi skjønte at noe stort var i gjære, selve øverstkommanderende, Andre Marty dukket opp. Jeg ser han for meg, en stille, beskjeden kar. Han ville vite om det var noen sjøvante folk blant oss og vi kunne jo ikke nekte for det. De skulle ha folk til båtene som skulle frakte hæren over Ebro, skjønner du. Vi ble lastet på lastebiler og kjørt fram til elva. På den andre siden lå fascistene. Vi kunne høre dem skrike skjellsord mot oss: Kom igjen, los rojos – de røde – som de kalte oss.
Italienerne hadde kjempet i Etiopia
– Tidlig om morgenen, mens det ennå var mørkt, startet angrepet. Nå får vi prøve oss og se åssen det går, tenkte jeg, for det var alvorlig dette her. Vi kom greit over – jeg husker ikke så nøye detaljer – men en del av oss falt. Vi gikk på videre, fram mot Gandesa. Jeg husker et mitraljøserede med en fallen italiensk frivillig. Han hadde så fin uniform og blanke støvler – noe belt annet enn de fillene vi gikk i. I lomma fant vi brev hvor det gikk fram at han hadde vært med i Etiopia – du vet der Mussolini brukte gass og sprenggranater mot de innfødtes leirhytter.
-De har tatt beina mine!
– Foran Gandesa stoppet angrepet opp. Italienerne pøste på – slapp bomber – lenkebomber – som hang sammen i store knipper. Vi hadde et luftvernbatteri i sving, det var et helvetes spetakkel, jorden rista, jeg fikk liksom et sjokk da, men kom tilbake til avdelingen. Italienerne bombet alt de så, skjønner du. Så fikk jeg smellen. Jeg ble liksom borte fra livet og ned – jeg ropte: Kamerater, nå har dem tatt beina mine! Det kjentes sånn ut, skjønner du. Men jeg ble dratt i dekning og da sier gutta: Du er treffi i ryggen, det var en splint fra en artillerigranat. Den sitter forresten der den dag i dag – er umulig å ta bort. De lempet meg opp på en lastebil og fikk med ned til Ebro. Der ble jeg liggende på jorda, sammen med mange andre sårede – i en jernbanetunnel. Jeg husker jeg frøs, hadde bare på meg et par tynne bukser. Så fikk de meg tilbake over elva, jeg tror at båten må ha veltet for jeg kan ennå ha mareritt, jeg holder liksom på å drukne.
Pojkar, här gör ni historia
– Jeg havnet på sykehus i Barcelona, greide så vidt å gå av sanitetstoget, jeg hang og slang mellom to av kameratene. Periodevis var jeg borte mens jeg lå på hospitalet. Jeg hørte at Nordahl Grieg hadde vært innom, men da må jeg ha ligget i søvne. Men Georg Branting, sønn av Hjalmar Branting, den store svenske arbeiderlederen, husker jeg. Han sto i døra på sykestua og sa: Vet ni pojkar, här gör ni historia! Jeg ble liggende på hospitalet til brigaden ble dimittert. Republikken sendte hjem de frivillige og håpet på at de tyske og italienske soldatene også ville bli trukket ut. Men det skjedde jo ikke og i mai 1939 marsjerte Franco inn i Madrid.
Spania ga demokratiet en frist
– Jeg husker godt vi kom hjem. Først til Bergen. Jeg holdt en tale på brygga og i følge boka til Yngvar Ustvedt sa jeg: Det spanske folk har gjennom sin kamp gitt demokratiene en viss frist. De venter at vi skal utnytte denne fristen til å slå fascismen i vårt eget land… Så dro en del til Oslo. Masse folk på Oslo Ø. Jeg husker godt alle blomsterbukettene. Det var meningen at vi skulle ha marsjert opp Karl Johan – det ble det ikke noe av. Dronningen var nettopp død.
Så kom de tyske flyene over Oslo…
– Knapt halvannet år senere ble jeg vekket av luftvernsirener. Nå var fascistflyene over Oslo. Jeg møtte opp på festningen. Der holdt en offiser foredrag for oss: «Om det er noen virkelig mobilisering, det vet jeg ikke, det kan jeg ikke si». Jeg sa: Ser du ikke de tyske flyene over byen? Er det på den måten vi skal krige så har vi tapt allerede. Senere opplevde jeg jo litt av hvert under krigen – men det er en annen historie som en sier.
Solidariteten er viktig
– I år var jeg som eneste nordmann på et møte for gamle interbrigadister i Spania. Traff kjente ansikter blant andre Dolores Ibarruri, La Pasionaria. Men det vi sto for – arbeidsfolks internasjonale solidaritet – er viktig nå også. Tenk bare på USA i Mellom-Amerika, tenk på El Salvador, Nicaragua! Mange av oss som ville vise solidaritet med Spania er borte nå. Men her jeg sitter går tankene ofte tilbake til Spania. Hadde lenge den gamle soldatlua mi fra brigaden, men den ble borte for noen år siden.
Trykt i Sarpsborg Arbeiderblad 1985