Alf Fredriksen – den flittigste og beste medarbeider museet har hatt

Den første i denne måneden (1.2.1985) har Alf Fredriksen nådd å fylle hele 82 år. For noen tid siden intervjuet vi Edvard Bull på hans 75-års dag. I samtalens løp kom Bull flere ganger inn på samarbeidet med Alf Fredriksen.
Denne gangen forteller Alf Fredriksen om hvordan han opplevde dette.

I boka «Fra papirindustrien» nevner Bull i forordet to medhjelpere: Alf Fredriksen og Alf Moestue.
I brev til forfatteren av denne artikkelen skriver Edvard Bull om Alf Fredriksen: « … han hadde det inngående personlige kjennskap til bedriftene Borregaard og Hafslund og til hele lokalsamfunnet omkring dem. Han kjente menneskene der, ikke minst de gamle. Han fikk dem til å fortelle.
Rent personlig har Alf Fredriksen betydd to ting for meg. For det første, den personlige glede ved å bli kjent med en så energisk og dyktig historiker – utenfor den trange krets av kolleger som har gått igjennom den offisielle utdanningskverna.
For det andre, hans aktive medarbeiderskap i å skaffe fram faglig viktige historiske kilder. Uten hans materiale ville første bind i serien «Arbeidsfolk forteller», det om papirindustrien, vært mye fattigere. Og min doktoravhandling om «Arbeidermiljø under det industrielle gjennombrudd» ville manglet det ene av de beina den står på. Også i mange andre sammenhenger har jeg brukt Alf Fredriksens stoff. Jeg er ham stor takk skyldig».

Så gir vi ordet til Alf Fredriksen.

Hva mener du grunnen kan være til din sterke interesse for historie – du har jo ikke gått gjennom den vanlige «utdannelseskverna» som Bull snakker om?

– Interessen ble grunnlagt i barndommen – ikke minst takket være en dyktig lærer i folkeskolen. Dessuten vokste jeg opp i et «historisk» interessert og interessant miljø i Sannesund i Sarpsborg. Skutene kom og gikk, sjøfolk fortalte både om det de selv hadde opplevd, og det de hadde hørt andre fortelle om gamle dager. Hjemmet spilte også en rolle – vi hadde bøker i huset støtt – mor og far var begge glade i å lese, og de fortalte gjerne oss barna om sin barndom, og sine foreldres barndom. Slik var det også i hjemmet til hun som senere ble min kone. Da jeg gikk til sjøs som 15-åring, holdt interessen seg. Jeg lyttet gjerne til hva sjømannskameratene hadde å fortelle om sjølivet i gamle dager. På frivaktene leste jeg all den historiske litteraturen som var å finne i bokkassene fra sjømannskirken.

Når begynte du selv å skrive?

– I begynnelsen av 30-åra begynte jeg å feste ting på papiret – først og fremst fortellinger med motiv fra sjølivet. Jeg ble en flittig bidragsyter i aviser og ukeblader, senere ble det også artikler over politiske og historiske emner: «Danzig, en døende by», «Fra revolusjonens Russland» osv. I 1936 giftet jeg meg, gikk i land og fikk jobb på Borregaard. Som «skrivekyndig» ble jeg valgt til sekretær i Cellulosearbeiderforeningen. Når noen fylte år, ble jeg ofte bedt om å lage en liten biografi om vedkommende. Dessuten hadde jeg sjøl intervjuet en del gamle sjøfolk fra Greåker – de eldste jeg kunne finne, slike som så det som en skam å gå om bord i en steamer. Intervjuene ble trykt i Sarpsborg Arbeiderblad.
Så da jeg kom i kontakt med Bull, hadde jeg allerede skrevet i en 18 års tid.

Hvordan kom samarbeidet med Bull i stand?

– I 1950 kom Bratli, daværende formann i Cellulosearbeiderforeningen bort til meg, fortalte at de hadde mottatt spørrelister fra Bull og spurte om jeg kunne påta meg å hjelpe til med å samle inn stoff fra miljøet rundt Borregaard. Jeg sa ja, og det var begynnelsen til et samarbeid som har vart ved helt til det siste, og som jeg har hatt stor glede av.

Hvordan kom du i kontakt med dem du skulle intervjue?

– Utgangspunktet var Borregaard og arbeidet mitt der. Jeg intervjuet både folk som fremdeles sto i arbeid, og folk som hadde gått av med pensjon. Mange av de eldste Borregaard-arbeiderne hadde tidligere arbeidet på sagbruk og kunne fortelle om tiden der. Et annet utgangspunkt hadde jeg i min egen familie – far min var en flink forteller og mor kunne også bidra med ting som hun hadde opplevd i sin barndom. Og så ble del altså ringvirkninger. Hadde du snakket med en, kunne han eller hun gi deg tips om andre som hadde opplysninger som kunne være av interesse.

Når det gjaldt å få folk på gli, få dem til å åpne seg, tror jeg det hadde veldig mye å si at jeg var så godt kjent i miljøet – jeg kom ikke som en journalist eller annen utenforstående. «Nei, men er det bare du som kommer… sa folk, og så var det kontakt med en gang. Jeg tror ikke det hendte en eneste gang at jeg fikk avslag. Og så oppførte jeg meg ettersom jeg visste personen var. Mange var veldig beskjedne, begynte gjerne med å si: Har jeg noe å fortelle da? Vet jeg noe da? Da var jeg frampå med oppmuntring: Du har jo vært med på så mye… Da kom opplevelsene.

Andre kunne være litt brautende, selvsikre, ville legge på en del, fremstille seg sjøl som pott og panne i fagforeningen osv. Da måtte jeg prøve å dempe dem ned, få dem til å fortelle om andre enn seg sjøl. Men folk flest var nok heller beskjedne. Når du fartet slik rundt, lærte du folk å kjenne – å kjenne lusa på gangen, om du vil…

Selve innsamlingsarbeidet varte i flere år – jeg busset, gikk eller syklet rundt i distriktet, og mange ganger satt jeg på nattskiftet på Borregaard og renskrev og ordnet notatene mine. alt i alt ble det mer enn 30 større intervjuer.

Brukte du lydbåndopptaker under intervjuene?

– Bull tilbød meg en slik, men jeg var ikke noe særlig interessert. Jeg hadde forsøkt det et par ganger – men folk ble så opptatt av den rare kassa at de sa ikke et kløyva ord. Jeg gjorde noen notater under samtalen, men ellers la jeg meg mesteparten på minnet og skrev ned etterpå – jeg syntes det var best sånn. Men det ble gjort båndopptak – blant annet av faren min – men det var det NRK som sto for. Disse båndene er vel nå arkivert sammen med det andre materialet.

Hvordan foregikk samarbeidet med Bull?

– I utgangspunktet fikk jeg tilsendt spørrelister fra Bull. Når det gjaldt hvem jeg skulle intervjue, sto jeg fritt – men jeg prøvde å få med folk fra så mange arbeidsplasser på bedriften som mulig, fra anlegget, kokeriet, fliseskjærere, trerenseriarbeidere osv. Jeg sørget også for å intervjue kvinnene – både husmødre og de som arbeidet på Borregaard. Og jeg sørget for å få med folk fra «den andre siden», f.eks. intervjuet jeg flere funksjonærer på Borregaard. Med hensyn til listene, så brukte jeg dem slett ikke slavisk.

Jeg holdt stort sett kjeft i begynnelsen av intervjuet og lot folk preike sjøl – og folk har alltid noe på hjertet, noe som de har lyst eller behov for å fortelle til andre. Jeg avbrøt aldri, men lot dem fortelle fritt. Da kunne det hende at jeg fikk verdifulle opplysninger som jeg ikke hadde fått, hvis jeg bare hadde ramset opp spørsmålene på skjemaet.

Bull sa forresten at det var helt riktig av meg å gå fram slik. Så kunne jeg til slutt begynne å peile inn på spørsmålene. Når jeg hadde gjort ferdig noen intervjuer, sendte jeg dem i posten til Bull. Så kom det beskjed fra Bull om at det var enkelte ting han gjerne ville ha bedre greie på, og så ble det gjerne både ett og flere tilleggsintervjuer. Det hendte at jeg fikk brev fra Bull flere ganger i uka. Hos enkelte ble jeg gående – ja, jeg vet ikke hvor mange ganger. For jeg lot alltid folk lese gjennom det jeg hadde skrevet ned. Og neste gang jeg kom, kunne de ha gjort tilføyelser, eller de hadde nye ting å fortelle. Det er viktig å ha god tid i dette arbeidet.

Bull kom også flere ganger på besøk hit, og jeg var flere ganger i Oslo og besøkte ham, så kontakten var i orden.
En gang Bull kom ned hit, satt jeg i stua med skrivemaskinen på knærne. «Jaså, du sitter slik som jeg og skriver», sa han.

Hva fortalte folk gjerne om, og hva betydde det for dem at de ble intervjuet?

– De jeg intervjuet var ofte veldig opptatt av barndommen, konfirmasjonen og ungdomstiden. Jeg fikk så mye stoff at Bull sa engang at vi kunne gi ut en egen bok om hvordan det var å være arbeiderbarn på den tiden. Jeg husker hun som fortalte at hun i konfirmasjonspresent hadde fått en bukett markblomster, 25 øre og et par prospektkort.

Ofte ble folk følelsesmessig veldig engasjert når de fortalte om slike begivenheter. Mora som sendte sønnen til slitet på Torsø herregård for en betaling på to øre dagen, hadde tårer i øynene når hun fortalte.

Mange satt nok med en følelse av nag, en følelse av at samfunnet hadde behandlet dem dårlig. Da kunne det være godt å få synge ut. Ofte kunne harmen over uretten i barndommen og ungdommen være blandet med stolthet over hjemmet de tross alt hadde klart å skaffe seg.

Ellers var folk opptatt av å fortelle om mat og klær, de husket for eksempel et nytt, fint plagg de hadde fått.

Hvordan vurderte du påliteligheten av stoffet?

– Bull har sagt at man ikke skriver historie bare på grunnlag av muntlige kilder, men jeg forsøkte etter råd fra Bull å foreta krysspeilinger, og på den måten få flere mennesker til å fortelle om den samme hendelsen, eller personen. Det kunne f.eks. være en arbeidskonflikt på Borregaard eller en ingeniør eller arbeidsformann. Når det gjaldt utvandringen fra Sarpsborg-distriktet til Kotka, intervjuet jeg tre personer uavhengig av hverandre.

Og jeg fortalte aldri på forhånd til en hva en annen hadde sagt før jeg foretok intervjuet.

Jeg kan fortelle en episode: Det gjaldt igjen betalingen som husmenn på Torsø fikk, nemlig to øre dagen og to liter havre. Da Ingrid Semmingsen fikk lese intervjuet, sa hun at det måtte være feil. Da jeg fortalte dette til faren til gutten som ble sendt fram til godset, sa han sint: Det var som pokker…, gikk bort til skapet og hentet kvitteringsboka. Der sto det svart på hvitt at betalingen hadde vært to, ikke 20 øre.

Andre ganger var det ikke så enkelt. Jeg husker engang jeg intervjuet en gammel sjømann. I time etter time la han ut om alt han hadde opplevd – i storm og stille. Til slutt sa han: «Her har du fått mitt liv – noe er sant og noe er jug, og hva som er hva, får du finne ut sjøl!».

Innsamlingen av muntlig kildemateriale kunne også føre til at jeg kom over skriftlige kilder, som f.eks. dagboken og regnskapene til en Borregaardsarbeider. Den hadde eieren skrevet i to ganger hver dag, helt fra 1904. Den inneholdt bl.a. detaljerte opplysninger om prisene på en rekke varer. Boka er arkivert sammen med alt det andre materialet.

Mener du det er en fordel å ha en sosialistisk grunnholdning når en skal drive dette arbeidet?

– Det er klart at for en sosialist er arbeiderklassens liv og virke kanskje viktgere enn noe annet. Slik kan en sosialistisk holdning virke som en inspirajon. Men du må aldri prøve å presse et bestemt syn på de du intervjuer. Din oppgave er å få han til å fortelle det han vil og husker, og så kan begivenhetene tale for seg sjøl. Og de taler ofte om klasseundertrykkelse og utbytting.

Hvordan fikk du tid til å drive dette innsamlingsarbeidet mens du hadde full jobb?

– Ja, det skjønner jeg ikke selv en gang, nå. Det ble å ta natta til hjelp – også når jeg ikke hadde nattskift. Men både Bull og jeg hadde en følelse av at det hastet. Hadde vi ikke tatt på oss dette, så hadde det ikke blitt noe i det hele tatt. Før var det aldri noen som hadde spurt arbeidsfolk om noe. På den måten var det et pionerarbeid. Mange av dem jeg intervjuet var født i 1860-åra. Flere av dem døde mens jeg holdt på med innsamlingsarbeidet. Noen år senere lå alle under torva.

Noen fortjeneste har jeg ikke hatt av arbeidet. Det het seg at jeg skulle få penger til porto – og det fikk jeg nok – jeg brød meg ikke om å føre regnskap.

Men selve gleden var kanskje fortjeneste nok – ikke minst gleden av samarbeidet med Bull. Han ser jeg på som en uredd person og en stor historiker. Og så har jeg jo publisert historisk stoff selv også – i fagforeningsblad, aviser og i «Østfoldarv». Og Bulls karakteristikk av mitt arbeid har gledet meg meget, slutter Alf Fredriksen.

Sarpsborg Arbeiderblad og artikkelforfatteren slutter seg til gratulantene på 82-årsdagen!
Trykt i Sarpsborg Arbeiderblad 1985