De harde kampårene. Trerenseriarbeiderne på 30-tallet

«Vi kapper tømmer og barker kubb
det er vårt daglige virke.
Å kjøre leder’n og flikke kubb
det går foruten å blunke»
…heter det i en sang som ble skrevet da Trerenseriarbeiderforeningen ved Borregaard feiret sin 30-årsfest i 1932.

Trerenseriarbeiderforeningen var kjent som en av de mest aktive fagforeninger på Borregaard. I 20- og 30-årene var det ikke sjelden sit down- eller go slowaksjoner i renseriet, som var kjent som en slitsom og farlig arbeidsplass!

En gang på 30-tallet kom formannen i Papirindustriarbeiderforeningen, Andreas Bratvold nedover for å få undersøkt om «formannen var oppvigler eller om foreningen var enig med ham». Bratvold fant snart ut at medlemmene sluttet opp om formannen.
Tidligere formann i foreningen og mangeårig medlem av tillitsmannsutvalget på Borregaard, Johannes Johannesen husker godt de harde kampårene og mer til.

«Snart blir han blek som de andre»

Vogga mi sto på Bede. Jeg er født i 1903. En tid eide far et småbruk, Myrvang, på Borgenhaugen, men etter noen år solgte han det og fikk seg jobb som smører på renseriet på Borregaard. Og sønnen vandret i farens fotspor for knapt 14 år gammel gikk jeg for første gang inn hovedporten på Borregaard. Og så ble det i alt 52 1/2 år i fabrikkens tjeneste hvis vi trekker fra de to åra jeg var i Sverige under krigen.

Hvordan det var for en 14-åring å begynne på Borregaard? Det gikk det, for så vidt. Som en arbeidskamerat av far sa: «Guttungen har røde roser i kinnene nå, men snart er han blek som vi andre». Far vekte meg om morran: «Nå skal vi på arbe’, og så var det for far og sønn å tælle avgårde til fabrikken. Presis skulle du være, far satte sin ære i det.

Engang hadde vi sett feil på klokka, da satt vi og venta en time til klokka var 6 i likhuset i Hafslund kapell. Far ville ikke dumme seg ut overfor arbeidskameratene.

Første jobben var å bære sagblad

– Første arbeidsplassen min var pakkeriet i gamle Cellulose 1 og 2. Jeg sto ved trådmaskina og passet på. Det var mange jenter og litt eldre koner i pakkeriet, og liv og moro var det. Etter en tid søkte jeg meg over på renseriet, det var kanskje utsiktene til å gå opp i lønn som lokket. Egentlig ville jeg helst inn ved papirfabrikken, men der var det 18 års grense. Det hendte at enkelte løy på alderen.

Første jobben min i renseriet var å bære sagblad. Jeg henta de store sagbladene og bar dem på en stokk over skulderen opp til saga hvor det satt en gammel gubbe og filte dem til. Selve finslipinga var det en av Martinsen-familien som tok seg av. En av dem som hadde kommet hjem fra Finland etter revolusjonen i 1918.

Så bar jeg de hvessa sagbladene ned på renseriet igjen. Den første tida gikk jeg to skift. Senere, da jeg fylte 18 år, gikk jeg over til å gå tre skift, som alle de andre.

Lønna var i begynnelsen av 20-åra en krone og tre øre timen, men så ble det jo flere lønnsnedslag utover i 20- og 30-åra.

Hvordan arbeidet i renseriet var ordnet?
Kanskje ikke så lett å svare på, det skjedde jo også store forandringer i de åra jeg arbeidet i avdelingen.

Hoggere, harper og fliseloft

Men i hovedsak foregikk det slik at tømmeret kom på jernbanevogner fra Opsund. Så ble det velta av vognene og ut på et svært golv som liksom var beslått med jernbaneskinner. På golvet sto en gjeng med hakere og dro stokkene ned til kapperne som sto i båser ved hver sin kapper og kuttet stokkene i riktige lengder. En periode forsøkte ingeniør Schie med automatiske kappere, men det gikk de bort fra igjen siden. Så gikk kubben på leder’n opp i selve renseriet. Der sto folk med økser og tok vekk bark og kvister. Senere ble det installert tre svære tromler som tok seg av den delen av jobben. Husker jeg ikke feil var det Glomma Mekaniske Verksted som hadde laget disse maskinene. Fra tromlen gikk kubbene til hoggerne og ble forvandlet til flis. Så gikk det videre til noen nye maskiner som ble kalt harper. Der ble flisa rista og rugga på, møla og kvistene datt ned og gikk til brensel i fyrhuset. Flisa gikk så på transportører opp til fliseloftet. Der gikk det en kar som hadde jobben å fylle på til koken. Hvis det skulle kjøres flere kok, så måtte flere mann opp på loftet og lempe flis i den stramme syrelukta.

Du skulle ikke ha dårlige nerver

– Men det var bråket som kanskje var den verste plagen på renseriet. Hoggerne laget et svære leven, folk som sto ved dem fikk gjerne skadd hørselen.

Sjøl hadde jeg arbeidsplassen min ved tromlene, i trommelhuset. Vi var to mann på skift, skulle passe på når trommelen var full, skifte over til neste trommel eller gi beskjed til kapperne om å holde igjen. Tromlene var ikke akkurat lydløse de heller, det var en uling og tromming og dunking, det kunne være rent uhyggelig å høre på hvis du hadde dårlige nerver eller var overtroisk, men det var altså ikke vi!

Fuktig og kaldt kunne det også være i renseriet, særlig kanskje for de som passet hoggerne, de skulle sitte der hele dagen og styre kubba med en hake, med et ullteppe over skuldrene for å ta av for den verste kulda.

Klaga vi, kunne du få høre at «hvis du hang i med arbeide, så holdt du nok varmen». Men senere fikk vi installert noen svære varmevifter, da ble det straks bedre.

– Verst var alle arbeidsulykkene, på renseriet og deromkring. Det er ikke noe hyggelig å komme på arbeid om morran og finne blod og hjernemasse utover dørken. Ulykka hadde skjedd dagen før i det mekaniske verkstedet som vi kom forbi på vei til avdelinga. Og så hadde de vel ikke hatt tid til å rydde opp.

Inne på renseriet husker jeg engang en kar som gled i renna og havnet i trommelen som var i full gang. Den andre på skiftet fikk stoppet maskina og fikk han opp, han greide seg, slapp med sjokket. Verre gikk det med en annen kar, han bodde rett borti her, han holdt på å gå i hoggeren. Da fikk halt han vekk, men da var han så ille tilredt at han døde. Jeg husker at det ble kritisert i avdelinga, ja, vi tok det opp i foreningen også, at han ikke hadde fått førstehjelp men bare ble putta inn i en drosje og kjørt til Sarpsborg Sykehus. Og skjedde den en ulykke sto kanskje maskinene en 10-15 minutter, så var det bare å sette igang igjen!

Melløs og isgrinda var en avveksling

– Det kunne være en avveksling å bli sendt til Melløs når det kom båter med kubb fra Russland dit. Den russiske kubben var så fin at vi trengte ikke å kviste eller barke den oppe hos oss.

Eller du kunne bli sendt til isgrinda. På den indre kunne det gå an, men sto du på den ytre, kunne det bite godt når det var 20 minusgrader og nordasno.

Et hardt arbeidsmiljø

– Kanskje det var det harde arbeidsmiljøet i renseriet som var årsak til at fagforeninga vår var aktiv og kampvillig. Med en riktig bøs formann i spissen, Trygve Hansen «Mossingen». Av og til måtte vi holde han igjen når han bare ville kjøre i vei og aksjonere. Men aksjonene var berettiget., bevares! I 1927 dro renseriarbeiderne opp til Nes lense og sloss mot streikebrytere og statspoliti. I 1933 la bedriften ned renseri 2, da sto 150 mann på gata, uten arbeid. Jeg husker at vi en tid gikk ned på redusert arbeidstid, vi arbeidet fem timer mindre i uka for å hjelpe kameratene. Og vi arrangerte massemøter mot alle oppsigelsene.

Vi gjorde jobben til punkt og prikke!

Det kunne være vanskelig å få igjennom forhandlinger med bedriften. Vi svarte en uvillig bedriftsledelse med gå sakte-aksjoner, utførte arbeidet vårt helt nøyaktig etter Borregaards egen arbeidsinstruks, og da gikk tempoet ned og produksjonen sank og du vet, hele fabrikken var avhengig av renseriet. Når aksjonene sto på, var det et renn av ingeniører og funksjonærer, høyt og lavt, oppe og nede, men det var umulig å sette fingeren på noe, karene gjorde jo jobben sin!

Assessoren rikka ikke tømmerstokken

– Men forhandlingene kunne føre til resultater også, i vår favør.
Jeg husker en gang de hadde installert en ny råtakapper. Bedriften mente at to mann skulle stå pal ved den hele skiftet, det rene blodslitet altså. Så ble det forhandlinger og befaring i renseriet. En assessor i voldgiftsnemnda, navnet kommer jeg ikke på i farta, gikk bort og skulle lette på en av tømmerstokkene. Han rikka den ikke en millimeter. Og ganske riktig, voldgiftsdommen gikk i vår favør, det skulle være tre mann ved kappa, slik at en kunne ta seg en hvil i det tunge arbeidet.

Ja, kampen for bedre arbeidsforhold i renseriet var lang og hard, men som det heter i sangen vår:

«Og efter slit og strev i mange år
har mange her nu fått sitt gråe hår
I livets kamp
vår rett vi vant
vår eksistens har vi erobret»
siterer Johannes Johannesen.

Trykt i Sarpsborg Arbeiderblad 1985