De russiske krigsfangene på Rauøy i krig og fred

«Rauer, Rauøy, øy i Ytre Oslofjord. Onsøy kommune, 2,9 kvadratkilometer. Knudret landskap, opptil 24 m.o.h. Skogkledd i nord. Befestningsanlegg.»
Slik er øya beskrevet i leksikonet. Hvordan karene fra Kiev og Odessa, fra Minsk og Stalingrad som kom hit i 1944 opplevde øya, kan vi ikke vite. Men hvordan de ytre forholdene i leiren var, hvordan fangene oppførte seg og hvordan folk som kom i kontakt med russerne under og etter krigen opplevde russerne, kan vi ennå danne oss et bilde av.


En tvangsarbeider forteller

En mellomeuropeer som ble kommandert til tvangsarbeid på det tyske festningsanlegget og som foretrekker å være anonym, kan fortelle:

– Jeg husker godt vi bygde de to første russerbrakkene. Vi kalte dem finskebrakker – for de ble laget av prefabrikerte deler som var kommet fra Finland. De ble gravd halvannen meter ned i jorda. De var ca fem meter brede og 12 meter lange. På det høyeste kunne de vel være ca to meter. Langs brakkeveggene, som samtidig var tak, gikk det køyer i to rader. I den ene enden av brakka var det et vaskerom og oppbevaringsrom for tøyet. Rundt leiren gikk det et piggtrådgjerde, med en port i og foran porten sto alltid en tysk vaktpost.

De første fangene kom til Rauøy i mars/april 1944. Det kunne dreie seg om 45 mann. Det var en vaktstyrke på 10 tyskere under ledelse av en løytnant som passet på fangene. Jeg hadde inntrykk av at disse tyskerne som var godt opp i årene, var luta lei hele krigen. De skjønte godt at det gikk den veien høna sparket med hele «das Vaterland» og behandlet russerne stort sett på en menneskelig måte.

Men russerne måtte arbeide på de tyske festningsanleggene – stikk i strid med Genevekonvensjonens bestemmelser – og maten de fikk var nok atskillig dårligere enn den vi fikk.

Kona mi, som arbeidet på kjøkkenet husker godt russerne som gjorde kjøkkentjeneste. Det var gjerne seks av gangen. Da nyttet vi høve til å stikke til dem litt ekstra. Det var de alltid glade for.

«Was sagt radio?»

– Russerne, de fleste var yngre offiserer, satt tause rett opp og ned på stolene i kjøkkenet, de hadde ikke lov til å snakke med oss andre. De var alltid rene og velstelte, selv om uniformen var både lappet og bøtt. Spesielt la jeg merke til at våpenskjorta, som stakk fram under uniformskragen, alltid var krittende hvit. Når de tyske vaktene snudde seg bort et øyeblikk, kunne en høre en av dem hviske: «Was sagt radio?» Tyskerne hadde jo radio, og vi snek oss til å lytte på London. Russerne ble på godt humør når vi kunne fortelle om seire for den Røde Hær.

Du vet dette ligger jo noen år tilbake i tiden, men jeg kan bestemt huske russerne som høflige, stillfarne og veldisiplinerte mennesker. Moralen må ha vært høy hos den lille flokken på den forblåste øya ute i fjordgapet.

En gang forsøkte forresten en russisk quisling, en offiser fra den såkalte Vlasov-armeen som kjempet på tyskernes side på østfronten, å rekruttere blant de russiske fangene. Neste dag ble han funnet med overskåret strupe, ble det fortalt.

Tyskerne forsvinner, hjemmestyrkene rykker inn

Også på Rauøy gikk krigen mot slutten. Leiren hadde i mellomtiden vokst, nå sto det 20 brakker på plassen ut mot havet. Belegget hadde også skiftet, i slutten av april, begynnelsen av mai kom det en stor kontingent russere fra fangeleiren på Nord-Fosen i Trøndelag til Rauøy.

Finnmark var befridd av den Røde Hær, og tyskerne hadde nok en mistanke om at de russiske fangene ikke ville bli sittende med hendene i fanget når deres våpenkamerater rykket sørover.

Men Rauøy ble ikke befridd av den Røde Hær, men av HS 6.3. En sanitetstropp fra Hjemmestyrkene i Fredrikstad, og av norske politisoldater fra Sverige. Da var tyskerne forsvunnet fra Rauøy, sannsynligvis over til Bolærne.

Sanitetstroppen var ledet av Harald Just Pedersen og Erling Fagerås fra Onsøy. I en rapport til politimesteren i Fredrikstad, datert den 19. mai 1947, står det:
«…Rauøy var forlatt av «Wehrmacht». De eneste innbyggerne var 280 (skal være 381, TIB) russiske krigsfanger. Russerne var i en slett forfatning. Bekledningen var ufullstendig. Skotøyet besto mest av tykkere filler surret om benene. Alt tøy «kunne stå» av skitt og lort. Oppholdsrommene som var beregnet til 15-20 mann, måtte ta i mot 40-50 mann. Avstanden mellom briskene og «stuen» var ca 4 meter, her foregikk alt. På en plass på ca 20 kvm. skulle disse mennesker såvel spise som gjøre sitt fornødne. Når russerne som straff ble holdt innestengt i disse fangehusene, ble verken vinduer eller dører lukket opp. En kan tenke seg resultatet. Fangehusene hadde forøvrig utilstrekkelig tynn elendig bekledning, som gjorde de varme om sommeren og iskalde om vinteren.»

Forholdene i leiren hadde tydeligvis endret seg drastisk siden våren 1944.

Russerne var flinke folk

I dag husker Harald Just Pedersen spesielt godt hvordan tyskerne hadde herjet på øya før de stakk av gårde. «I tyskernes egne bekvemmeligheter var alt knust og ødelagt, og utover i leiren lå hoder og innvoller av sauer som tyskerne hadde slaktet. Kjøttet hadde de tatt med til Bolærne. En av russerne var døende, av underernæring og sykdom. Vi fikk ham inn til Fredrikstad, men livet sto ikke til å redde.

Russerne vi møtte i leiren var høyt skolerte mennesker, ingeniøroffiserer i 20-30- års alderen. Var det et teknisk problem som skulle løses, ordnet russerne raskt opp, de reparerte blant annet leirens defekte symaskin på rekordtid. Mange var fremragende sjakkspillere. Jeg husker at Fredrikstad sjakkselskap inviterte russerne til sine spillekvelder.

De fleste snakket tysk, et par hadde til og med lært seg brukbart norsk. Sjefen, oberst Koschenko, var eldre, i 50-årene. Det sto respekt av ham og av den politiske offiseren.

Russerne var veldisiplinerte, men hadde en noe ukonvensjonell måte å omgås skytevåpen og håndgranater på. Det smalt titt og ofte rundt knausene på Rauøy, selv kom jeg med nød og neppe unna en russisk håndgranat en gang.

Russerne organiserte matstellet selv, med eget kokkelag. Mat fikk de utover fra Fredrikstad, dessuten hadde de overtatt de tyske lagrene. Gutta mine og jeg kom godt overens med russerne, vi så jo på dem som våpenbrødre som hadde kjempet mot en felles fiende. En liten detalj: Når russerne kom på besøk hadde de alltid med seg en gave – den være seg aldri så beskjeden.

17. mai 1945 hadde jeg med meg et par av russerne til Fredrikstad. Særlig barnetoget gjorde et dypt inntrykk. Jeg tror russerne er veldig glade i barn.

Gitarspill i moll

Finn Westgaard på Skåra var med i den samme sanitetstroppen som rykket inn på Rauøy 8. mai 1945. Finn Westgaard husker godt hvor glade russerne var i sang og musikk.

– Det tok ikke lang tid før russerne hadde organisert både kor og orkester. De karene kunne synge og spille. De hadde, Gud vet hvorfra, skaffet seg både gitar og kontrabass og når de stemte i, følte en seg hensatt til den russiske statsopera.

Zjenja het en av russerne som jeg ble veldig god venn med. Han var alltid blid og smilende. Han stemte om gitaren min, slik at den fikk den litt melankolske russiske mollklangen. Jeg husker enda litt av de sangene han lærte meg – sangen om Moskva og sangen om Stalin. Han skulle jeg gjerne treffe igjen.

Flere ganger ble vi høytidelig invitert til selskap hos russerne. Jeg kan ennå se for meg oberst Koschenko bukke med hånden på hjertet da han ønsket oss velkommen. Han var virkelig litt av en herre. Stemningen ble høy, selv om bevertningen var enkel nok: ramsalt sild og svart soldatstomp. Noe i glassene vanket det også. Russerne drakk bånnski med en gang og ventet det samme av oss. Sanitetstroppen var ikke helt stø på beina da vi brøt opp i de små timer, minnes Finn Westgaard.

– Det har blitt sagt at russerne var uvørne i omgang med våpen og ammunisjon. Men jeg vil gjerne komme med en liten tilståelse 32 år etter. Den bøyen som russerne fikk skylda for å ha senket, får jeg ta på min kappe. Den var litt for fristende, en sommernatt med havblikk og med rik adgang til ex-tysk ammunisjon.

En trist hendelse var jeg vitne til på Rauøy: En av russerne skulle desarmere en tysk håndgranat. Den eksploderte mellom hendene på ham. Han fikk revet av den ene hånda og ble ille tilredt i magen og underlivet. Jeg husker at han lå der, blek og blødende og klaget over at han skulle late vannet, men kunne ikke. I hui og hast fikk vi ham ombord i ei skøyte og innover til sykehuset i Fredrikstad.

Tenk å ha klart seg gjennom blodbadet på østfronten og så omkomme ved en ulykke rett før en skulle reise hjem!

Sangerfest på Rauøy

Men snart fikk russerne på Rauøy annet besøk fra Fredrikstad en Hjemmestyrkenes avlusningskommando: En ettermiddag la en fullastet skøyte med DeNoFa-musikken og sangkoret Freidig ombord til brygga på Rauøy. En av sangerne var Heine Andersen, veteran i Freidig og i fagbevegelsen.

– Da vi kom fram, sto russerne oppstilt på snorrette rekker og ønsket oss velkommen. Vi hadde lånt med oss det fine norske ullflagget til Middelskolen. Obersten gjorde stram honnør for flagget og kommanderte to av soldatene til flaggvakt. Så lenge vi var på øya, sto soldatene i givakt ved flagget.

Denne kvelden på Rauøy ble en riktig sangerfest. Snart klang Freidigs repertoar ut over øya: «Slå ring om gamle Noreg», «Olav Trygvasson» og hva de nå heter alle sammen. Erik Madsen var dirigent og svang taktstokken både foran musikkorps og orkester.

Russerne ville gjøre gjengjeld, og vi ble invitert til messebrakka som russerne hadde beslaglagt etter tyskerne. Og på langbordene duket vi opp ferdamaten som koner og forloveder og kjærester hadde sendt med, brød bakt av hvitt mel, vafler, boller og kaker. Ja, fra han Ka’l Baker på torget hadde vi fått en diger kurv med nybakte Wienerbrød, kanskje litt uvant kost for russerne!

Så var det russernes tur til å stemme i, og det var gutter som ikke lå Freidig langt etter, kanskje et ørlite hakk foran. «Stenka Rasin», «Moskva-sangen», den russiske nasjonalhymnen, alt flerstemt og ledet av en forsanger med stemmeprakt som en profesjonell operasanger.

Vi hadde med oss gaver til de russiske eks-fangene, vanter, lommetørklær, strømper, jeg kan den dag i dag huske det usle fottøyet til fangene.

Jeg ga adressen min til noen av russerne. Litt senere fikk jeg besøk hjemme på Lahellemoen. Det var høflige, stillfarne gutter. De ante jo ingenting om sine nærmeste, om det i det hele tatt var noen der hjemme som hadde overlevd fire års krig. Den ene av russerne ba om å få holde gutten min, som ennå lå i barnesenga. Da han tok barnet inn til seg, trillet tårene nedover kinnene hans, forteller Heine Andersen.

Fredrikstad-avisene skrev titt og ofte om de russiske fangene. I Demokraten den 4. juni leser vi: «…kontakten er nå sluttet og de russiske soldatene som er ute og promenerer på strøket blir hilst med både smil og vink… Mange har også hatt de russiske soldatene i sine hjem. Den glede de viser over å bli betraktet som mennesker igjen er helt rørende. De vil aldri glemme Norge, og hva der er gjort for dem her, sier de.»

Hos familien Bergman på Lisleby

Odd Bergman og søsteren Astrid husker godt Alekseij og Fjodor som faren Sigurd Bergman inviterte med seg hjem. De kom ikke tomhendt. Et par grove, mørke brød var tegn på at de satte pris på gjestfriheten. I sine tykke grønne vadmelsuniformer satte de seg til bords, synlig rørt over å være i et hjem. De var velutdannende og levne karer og praten gikk på tysk, som russerne behersket godt. Odd fungerte som tolk.

Astrid Schjeldrup fortalte at hun husker at russerne hadde så hvite, pene tenner. De fortalte at de spiste de nye skuddene på grantrærne om våren for å motvirke tannråte. Ennå har Astrid Schjeldrup tegninger av seg selv og moren på veggen, laget av en av russerne. Og en akvarell har motiv fra Rauøy som russerne snart skulle ta avskjed med.

«Sedina – på gjensyn»

Den 27. juni 1945 slo avskjedens time. Vi gir igjen ordet til Demokratens referent:
«Klokka 13.20 i går dro de russiske soldatene fra jernbanestasjonen…En så Karl Førde og Hans Nielsen fra det faglige utvalg og dessuten bl.a. Wilh. Wilhelmsen og John Johannesen. Den russiske sjef, oberst Koschenko ønsket å rette en takk til alle i distriktet for vennlighet og hjelp. Russerne hadde fått det aller beste inntrykk av det norske folk, sa han, og håpet at den tilliten som var opprettet og det vennskap som var knyttet, ville få varig verdi i framtiden ved å knytte kulturelle og sosiale bånd mellom de to landene.»

Foran på lokomotivet var det festet et norsk og et sovjetrussisk flagg og dessuten hadde flere av russerne små norske flagg i hendene. De delte ut sigaretter, og det ble tatt avskjed, og så pep toget. Et hurrarop fra tilskuerne fulgte etter dem som en siste hilsen. Men en av tilskuerne på perrongen ropte «sedina» – og det skal bety på gjensyn.

Hvis en skulle forsøke å trekke noen konklusjon på grunnlag av hva folk som var i kontakt med russerne forteller, er det visse trekk som faller en i øynene.

De russiske fangene på Rauøy hadde det i den første tiden i mange henseende bedre enn sine lidelsesfeller andre steder i landet. Dette har nok sammenheng med at de russiske fangene var nyttig arbeidskraft for «Organisation Todt» under utbyggingen av festningsanleggene på øya.

Forholdene ble imidlertid etter hvert verre, særlig etter at den store kontingenten fanger nordfra ble overført til leiren.

Et annet trekk i bildet er den velvilje, ja, begeistring, som Fredrikstad-folket la for dagen overfor russerne. Følelsene henger nok sammen med den takknemlighet den vanlige nordmann følte overfor Sovjetunionens massive krigsinnsats.

For det tredje: Samtlige vi har vært i kontakt med nevner russernes høviske, stillferdige og veldisiplinerte framferd. Artikkelforfatteren vil gjerne se dette som en følge av det høye politiske bevissthetsnivået som preget den Røde Hær.

La oss avslutte med lege og major Leiv Kreybergs ord, mannen som ledet repatrieringen av de russiske krigsfanger i en helt annen kant av landet, i Nord-Norge: «Med hensyn til eksfangenes moral har den vært hevet over enhver pris, og jeg ønsker å si at generalissimus Stalin aldri har hatt bedre ambassadører i dette landet enn de godt opptredende, godartede og fine soldater.»

Trykt i Demokraten 1982