– Den ene vektskåla full av faenskap – den andre fylt med alle de gode opplevelsene

I boken «Jazz i Norge» leser vi: «Robert Normann f. i Sarpsborg 27.6.16. En av de fineste solister i norsk jazz, hans grammofoninnspillinger fra omkring 40 viser en personlig gitarstil som kunne måle seg med de fleste gitarister i verden på den tid…»

Barndomshjemmet var Brakka på Sundløkka i Borge. Mange ungdomsår ble tilbrakt land og strand rundt som omvandrende gård- og gatemusikant. Robert Normann forteller fra disse årene.

– Vi var for unge, hadde ikke tillatelse til å spille i gårdene. I en notis i en Bodøavis sto det: «To unge landsstrykere sendt sørover i går.» Vi ble plassert foran i kjettingrommet i hurtigruta. Det blåste stiv kuling, den svære kjettingen letta hver gang båten letta. I Trondheim ble vi satt inn på Vollan kretsfengsel. Vi ble kroppsvisitert og lufta sammen med orntli’e forbrytere. Kameraten min plasserte vaskevannsfatet på køya som var slått opp mot veggen og sto og titta ut. Selv trøsta jeg meg med å lese Bibelen og tygge snus og fikk inn en fiskebollboks til å spytte i. De samla opp en hel konvoi av gatemusikanter som så ble sendt sørover med eskorte. Kameraten og jeg havna på politikammeret i Sarpsborg hvor vi fikk en jævla kjeft og påbud om å holde oss hjemme. 20 minutter senere la jeg i vei igjen.

Robert Normann lærte en god del om livet og om musikken «the hard way». I 30-årene dro han omkring som gård- og gatemusikant. Som han selv sier var det litt av hvert å plukke opp på den galeien. Men først skal vi en tur til barndommen på Sundløkka.

Et familieorkester på Sundløkka

– Vi bodde i lange tider i brakka – far, mor og fem unger på ett værelse og kjøkken. Musikken, ja, den er jeg nesten flaska opp med. Bror spilte trekkspill, far gitar, søstra mi mandolin og jeg klora vel på alt sammen.

Når far kom hjem fra Zinken og hadde skifta – han hadde tre overaller utenpå hverandre og fra den innerste rasla det ut zinkbiter – hadde vaska seg og spist, så gleda vi oss til å ta fram instrumentene. Snart klang Donauwellen utover Sundløkka.

Eller far fikk besøk av venner: Aksel Hytlen med trekkspill og Kåre Akselsen og Hugo Henriksen med feler. Så tok de seg gjerne en knert og spilte sammen. Vinduet hjemme sto ofte åpent og utafor sto folk som lytta og applauderte. Dette var lenge før TV og videoens tid.

Russiske molltoner

– Du kan kanskje få med at både far og bestefar hadde vært i Russland og arbeida på et smelteverk ved Leningrad eller Petersburg het det vel den gangen. De russiske arbeidsfolka kom sammen på søndagene og spilte og sang. Far lærte lett melodiene og derfor kunne det ofte klinge sørgmodige, russiske mollakkorder ut gjennom det søndagsåpne vinduet på Sundløkka.

Og far var ikke den eneste – det var mange på Løkka som kunne klimpre på gitar eller mandolin og synge både religiøse og verdslige sanger.

Det starta med trekkspillet

– Jeg begynte å prøve meg fram på trekkspillet til broren min. Egentlig var det forbudt. Spillet var for fint, et Royal Standard til 300 kroner. Men mor hjalp og lot meg slippe til. Men det ble lite populært, en gang bror satte i gang og spille opplot jeg min munn som det heter, og sa: – Du speller feil! Svaret kom kontant: – Ti still med deg, din drittgutt! Like uheldig var jeg en gang da jeg hadde begynt å klimpre på mandolin og tok den med på skolen for å spille annenstemmen når læreren filte løs på fiolinen. Da jeg kritiserte spillinga til læreren, ble jeg sendt hjem for den dagen.

Å spille etter noter lærte jeg først langt senere. Da hadde jeg havnet på landeveien sammen med Willy, kameraten min. Jeg hadde begynt å spille Rossini på gitar etter øret. Willy spilte det samme etter noter. Jeg så notene og tenkte: – Jaså, er det sånn det ser ut, det jeg har spilt. Jeg skjønte at den tonen så slik ut og den tonen slik. Og så forsøkte jeg meg på noe jeg ikke kunne – og det viste seg at det stemte. Men formell musikkopplæring har jeg aldri hatt, jeg er vel en slik autodidakt, som det heter.

Noen kunne kjøpe nysilt

– Første opptreden? Det kan ha vært på basar. Du vet slike basarer med dameturngruppe og greier. Jeg tror vi spilte fredag,

lørdag, søndag – fem stykker, fire kroner, det ble 80 øre per mann. Mange penger for guttunger som aldri fikk en øre hjemme, særlig etter at fedrene mistet jobben da Zinken slo igjen i 1928. Da ble det å traske i vei til fattigforstanderen på Selbak for å hente matlappene. På Sundløkka gikk klasseskillet mellom de som hadde arbeid, og de som ikke hadde. De heldige kjøpte en liter nysilt melk i butikken hos Klara, de arbeidsløse hadde bare råd til skumma.

Men på mange måter hadde vi det fint og fritt på Løkka. Bare tenk på all lera. Jeg kan ennå kjenne følelsen når du tråkker i blålera og den tyter opp mellom tærne. Vi lagde alle slags lerfigurer og kjente du folka på teglverket, fikk du brent dem i ovnene.

Innmaten på vekkeklokka var spennende saker

– Drømmen var egentlig å bli mekaniker. Ja, bokstavelig talt, jeg drømte om det om natta! Hjemme satt jeg og venta på at vekkeklokka skulle stoppe, for da fikk jeg den og kunne pelle ut innmaten og se hvordan den så ut inni. Men videre skolegang var ikke å tenke på. Jeg mener å huske at da jeg vokste opp, var det en eneste en på Sundløkka som gikk på Middelskolen. Lysten til å gå mer på skole var vel heller ikke så sterk. Så skulle du få deg en jobb – jeg hadde tre vanlige jobber fra jeg var 14 til jeg var 20 år. en kalkstensjobb i båt, en jobb der jeg stua kassebord og en sjauejobb i Melløs da jeg sto i luka og tok imot fra seks om morran til åtte om kvelden. Hardt? Ja, du bet tennene sammen og holdt ut, selv om det kunne knirke i hele deg.

Ellers ble det å prøve å slå seg fram ved hjelp av musikken. Jeg kjøpte det første instrumentet i 1935. Det kosta 160 kroner på avbetaling med seks kroners rater. Jeg tror jeg skylder 15 kroner på det ennå. Vi laga et lite tomannsorkester. Sverre Samuelsen og jeg og senere utvida vi med Selmer på trommer.

Repertoaret plukka vi opp på kino

– Det var å spille til dans i Festiviteten, og på Folkets Hus, på Kilevold. Betalinga lå på ? kroner kvelden. Etter hvert ble vi mer profesjonelle, la oss til røde jakker, og bukser så vide at vi kunne trekke skoene opp i buksebena. Da ble musikken mye gammeldans – polka, springdans, rheinlender. Senere på kvelden krevde ungdommen mer moderne saker. Vi snappa opp det vi trengte ved å gå på kino. De spilte mange fine filmmelodier i 30-åra, og folk gikk og sang og plystra dem støtt. Den ene av oss hadde fått tak i en bit, den andre en annen, og så tråkla vi det sammen, og det slo an. Skikken var at fikk vi ordentlig applaus, tok vi melodien en gang til. Fikk vi fremdeles applaus, var det å spille for tredje gang. På den måten trengte ikke repertoaret være så stort.

Ut i verden med ett brød og en boks fiskeboller

– Jeg kom allerede tidlig ut å reise. Første gang var det vinter, og jeg trengte penger. Jeg dro av gårde til Borgenhaugen med gitaren foran på sparkstøttingen. Jeg var borte et par timer og kom tilbake med sju kroner i klingende mynt. Far brumma litt, men var nok også litt imponert.

Neste gang gikk ferden lenger, helt til Moss. Vi slo oss sammen tre stykker og hadde telt. Teltet veide 40 kilo, vi hadde laga det av en presenning som vi hadde stjært på Hafslundsbrygga. Vi starta til fots fra Sundløkka med ett brød og en fiskebollboks som proviant. Da vi kom til Moss, satte vi i gang å spille. Da vi hadde fått inn nok til to billetter hjem, forsvant kameratene. Sjøl ble jeg borte i 14 dager med mandolinen, lærte verden å kjenne og å si «serru». Det var ingen som sa «serru» hjemme på Sundløkka. Så satt jeg der da i diket i Ferjestedsveien og kunne si «serru» og fortelle fra verden der ute til en lyttende ungeflokk.

Med en skålvekt i våpenskjoldet

– Det ble flere turer som gård- og gatemusikant. Mye moro, men også mye faenskap. Skulle jeg ha et våpenskjold, så skulle det være ei skålvekt med all faenskapen i den ene skåla, og alle de gode tingene i den andre, og så skulle viserne hele tida stå og dirre!

Jeg husker en gang i Oslo. Det var bælkaldt og vi gikk ute i tre netter. Du måtte spille med votter på fingrene, bokstavelig talt, altså. Det var en kafé i Tomtegata. Den åpna klokka halv fire om morran. Der fikk du en kopp kaffe, så sovna du over koppen og fikk en gratis lur på et par timer.

Folk likte det vi spilte

– Du hadde et jævla mot når du holdt ut – om vi skal kalle det mot da, eller dumhet. Men folk var snille og du kunne tjene penger. Du hadde følelsen av at du ga folk noe med musikken. Du var populær, du kunne ha en hale av folk etter deg når du gikk fra sted til sted. Og vandra du ut på landeveien, hendte det ikke sjelden at du spilte mens du gikk. Etter hvert ble du spesialist: den gården der, der får du 21 kroner og 30 øre. Og du fikk tips: – Dere burde reise til Kragerø, der koster ertesuppa 15 øre! Tenk deg det: reise til et sted bare for å få en tallerken billig ertesuppe.

Du kunne treffe mange eiendommelige personligheter ute på veiene. Jeg husker Villads, same fra Finnmark, som hadde bytta ut lassoen med fiolinen. En annen særpreget type, jeg kan ikke komme på navnet, satt alltid under en enorm paraply og spilte citar – der kunne flere spellekanter få plass når regnet spruta i bakken. Og Mandolin-Paulsen, en musikalsk begavelse som kunne trylle fram store konsertstykker på det ganske enkle instrumentet.

På hospitsene var lusa inkludert i prisen

– Vi bodde på såkalte folkehospitser til en krone natta. Vognmannsgata, Tomtegata i Oslo, jeg kan se stedene for meg den dag i dag. Så fikk du lusa med på kjøpet, da var det å skaffe seg nye klær, stikke opp i skogen og skifte.

Jeg har ofte lurt på hvorfor jeg aldri har likt meg i en konsertsal. Kanskje det kommer av at der har folk betalt på forhånd for å høre meg. Hvis folk kunne komme inn mens jeg spilte, og gå igjen uten å betale, hvis de ikke likte det de hørte, da ville det være helt annerledes

Trykt i Sarpsborg Arbeiderblad 1985