Døden, en del av hverdagen

«Lik en by av jern på vandring går konvoien over havet,
langsomt flytter seg dens gater i den grå oktoberkveld…»
(Nordahl Grieg)

Nylig ble en rekke av distriktets krigsseilere tildelt Haakon 7. frihetsmedalje.
Noen ble uteglemt – mange var gått bort.
Jens Eriksen, formann i Fredrikstad Krigsseilerforening seilte ute under hele krigen.
Døden var en del av hverdagen.

– Det var ikke lett for en unggutt å få seg noe å gjøre sånn midtveis på 30-tallet. Jeg gikk med Smaalenenes Social-Demokrat fra jeg var 11 til jeg var 18, over hele Nøkleby og Leie, i alle kriker og kroker og fikk 25 kroner måneden for jobben. En dag ringer telefonen borte i butikken, de vil snakke med Jens Eriksen. Det var fra Wilhelmsens rederi. Jeg hadde søkt hyre tidligere, men hadde forlengst gitt opp håpet. Nå hadde de bruk for en salonggutt om bord i M/S Triton av Oslo.

Jeg mønstra på i Hamburg i 1937, det var hakekorsopptog i gatene og havna var smekkfull av tyske krigsskip.

Første reis gikk sydover, vi ankra opp i Lissabon, byen var så pen, husker jeg, i skråningene ned mot sjøen. Så dunka Triton videre, inn i Middelhavet, gjennom Suezkanalen og det indiske hav på vei til Kina der vi skulle løse av Tai Shan som skulle hjem til Norge. Vi la til i Shanghai og havna midt oppe i krigen mellom Kina og Japan. En dag var det fullt opp av soldater i gatene, det smalt både høyt og lavt, folk løp i panikk, det var å komme seg om bord i en fart. Neste dag kom flyene, de var japanske, de dukka ned over byen og havna og bomba og skjøt med alt det de hadde. Jeg fikk kasta meg ned bak en vinsj på dekket. Det smalt i vinsjen av granatsplinter, jeg plukka opp en,  jeg hadde den lenge i skuffen hjemme på Lisleby.

Så kom vi oss omsider ut, med engelsk kanonbåt som eskorte, og etterpå sto det bilde av oss i Time Magazine. Det var noen som hadde stått oppe i byen og fotografert Triton midt i bomberegnet.

Etter førstereis og ilddåp bestemmer Jens Eriksen seg for sjømannsyrket. Først seiler han som byssegutt, senere som kokk. Den 9. april 1940 om bord i M/S Trafalgar hører Jens i radioen om det tyske overfallet på Norge. Besetningen tar avgjørelsen: Vi vil fortsette å seile ute og være med å ta knekken på tyskerne og nazistene.

Den første tida seiler de på Sør-Amerika. Rio, Buenos Aires, Rosario. Lasten er bananer, ennå er krigen på avstand. Så mønstrer Jens Eriksen på Tank Express, en 10.000 tonns oljetanker med 50 manns besetning, bygd i 1937. Konvoifarten begynner for alvor.

V for Victory på overbygninga

– Vi ble rusta ut for krig, i første omgang fikk vi montert en Hotchkissmitraljøse på hver broving. Senere ble det tyngre saker, en Boforskanon i tårn på popen, med gunner fra marinen og en marineoffiser som skulle lede skytinga. For å vise hva vi sto for hadde gutta om bord malt en svær V i norske farger foran på overbygninga. Så var vi klar til å ta fatt på Atlanteren.

Vi gikk gjerne enkeltvis eller to, tre ifølge fra New York til Halifax. Det forekom at vi hadde eskorte, i begynnelsen var det ikke rare greiene, en hvalbåt eller to med kanon på fordekket. I Halifax samla konvoien seg – siste kvelden måtte du holde deg om bord, en tok ikke sjansen på løsmunna prat over ølglasset.

Så stakk vi til sjøs. Det hendte det sirkla et fly over oss en stund, så ble konvoien overlatt til seg sjøl.

Det kunne være opptil 30 skuter i 5 rekker, og 5-6 i hver rekke, strødd ut over Atlanteren.

Ytterst på fløyene hadde vi eskorten; den første tida små korvetter som hev godt på seg i sjøen – senere større saker – fregatter, ja, til og med en destroyer. Om bord i en båt i midten var konvoikommandøren som hadde den vel bevarte hemmeligheten om ruta. Det blinka i morselamper med prikker og streker når vi skulle legge om kursen. Radioen skulle være taus for den kunne ubåtene peile på.

Jeg kan høre alarmklokka slå

– Vi gikk i sikksakk, vi kryssa og kryssa, vi kunne havne helt oppe ved Grønland med isfjell om babord og isfjell om styrbord. Om natta var det svart som i en sekk, det eneste som var tent var ei lita lanterne som lyste rett akterover.

Om dagen hadde vi paravanen på slep, den sendte en vannstråle til værs så neste båt hadde noe å styre etter hvis det var tåke og dårlig sikt.

Det jeg husker best nå, det jeg aldri glemmer er alarmen. Det var klokker i gangene som satte i å ringe akkurat når du hadde slengt deg nedpå benken i lugaren for å få litt søvn: Alarm! Stand by! En eller annen hadde sett noe. Så var det å få på redningsdrakta, famle deg gjennom gangen der reservelyset var tent og komme deg på dekk og finne plassen din. Jeg stilte i kanontårnet der jeg skulle lange granater.

Det hendte at du ikke tørna inn i det hele tatt, du gikk fram og tilbake på dekket, tida gikk da på det viset og. Eller du slo deg sammen med noen av gutta i messa og spilte pinnockle. Det er ikke få slag pinnockle som har blitt spilt i den norske handelsflåte under siste verdenskrig.

Folk lå i sjøen og skrek på hjelp

– Så kom smellene. Først de tunge drønnene når dypvannsbombene eksploderte – det var som du kjente skuta lette på seg. Og så, hvis ulykka var ute og ubåten hadde kommet inn i konvoien, brakene fra torpedoene som slo inn i skuta til babord eller skuta til styrbord.

Det verste var når du så folka ligge i vannet og skrike og skrike om hjelp og du bare måtte gå videre. Det kom en oppsamlingsbåt til slutt, det hendte vel at de fikk plukka opp noen.

Jeg har sett folk på båter som har fått en treff, de var såra, de var helt oppspretta, det var ikke noe håp, de bare rulla seg overbord. Det var nesten bedre å være om bord i en ammunisjonsbåt, der var det bare en stor smell og så var du ferdig med det.

Hva du tenkte? Jeg husker ikke så nøye, men du ble jo ergerlig, du ble jo sinna: du skjønte ikke hensikten med å drepe sånn.

Når du etter 14 dager i sjøen nærma deg kysten. kom disse velsigna flyene: i lav høyde så de var nesten umulig å få has på. Vi pøste da på med det vi hadde – men det ble vel mest for å skremme.

Det var vel kameratskapet, samholdet om bord som gjorde at vi klarte påkjenninga, at vi holdt ut. Det var de som ikke klarte mer, som gikk berserk og havna i sykelugaren med vakt over seg til vi kom i land. Det var ingen som bebreida dem.

Så ankra vi opp: i Swansea, i Glasgow eller i Liverpool. Utbomba havnestrøk, mørkt som i en sekk var det, og sirenene ulte og polisen ropte: – Gå i shelter.

Hvor pokker skulle du finne shelter midt i mørke natta, du ramla inn på en pub, du fikk deg en pint og alle var kamerater. Jeg har alltid likt engelskmennene, det er fine mennesker.

Sjøl har jeg bare blitt torpedert en gang, jeg har hatt kamerater som har blitt tatt både to og tre.

En lørdag fikk vi hilsen fra Hitler

– Det var 22. juli 1942 om bord i Tank Express på vei fra Freetown til Trinidad. Vi gikk alene, vi hadde hatt eskorte ut fra land, men da vi kom i rom sjø så forsvant destroyeren.

Vi var en sånn 400 sjømil vest for Azorene da det smalt. Det var en lørdag ettermiddag, jeg sto i byssa, jeg hadde laga bacalao til middag og holdt på å koke kaffe til gutta som akkurat var kommet opp etter tanksjau. De var svineheldige, for rett etter kom torpedoen. Et digert brak, skuta rista, og det lukta syre og Skippy, bikkja mi bjeffa og bar seg. – Nå fikk vi besøk av Hitler, sa jeg til Skippy. Jeg løp ned i lugaren og raska med meg et par sigarettkartonger, men den nye dressen, innkjøpt i Aruba, havna på havets bunn. Så fløy jeg inn i proviantmagasinet og rev med meg et par skinkebokser, det var så vidt jeg ikke ble klemt i den tunge kjølemaskindøra da Tank Express la seg over. Så opp på dekk, Skippy og jeg, der de drev og låra livbåten. Først lempa jeg Skippy om bord, så hoppa jeg sjøl etter, men klemte benet mitt fælt mellom livbåten og skutesida.
Vi rodde vekk og så kom den neste torpedoen, den traff akterut, vi så stripa etter’n i vannet.

Ubåten dukka opp og begynte å fyre løs, granatene fløy rett over oss, vi lå rett i skuddlinja. Jeg var redd og ropte til en av gutta: – Blir det verre, så hopper vi i sjøen og holder oss i rekka!

Ubåten skjøt og skjøt og fikk inn flere treff og Tank Express vendte bunnen i været og sank.

Jeg hørte dansemusikk i det fjerne

– Vi rigga oss til 3 båter i følge. I livbåten min var styrmannen, Skippy og 17 mann. Vi styrte etter kompasset, satte kursen for Afrika og håpa på å ikke havne blant franskmennene.

Noen nød led vi ikke, men rasjonene var små: et eggeglass vann, noen kjeks og litt pemmikan.

Det blåste opp, sjøen ble svær, bølgene fossa mot oss, men vi klarte oss fint, livbåtene dansa på bølgene som svaner.

Jeg kan ikke huske at vi var spesielt langt nede noengang, vi regna jo med å bli redda.

Men sløva ble du jo i solsteken og benet gjorde vondt og av og til var det som jeg hørte restaurantmusikk – slik de spilte i sjappene i Brooklyn når du venta på å stikke til sjøs.

Alltid er det noen som klarer å holde humøret oppe. Elektrikeren, Erlandsen fra Leie, ergra seg fælt over at blekksprutene akkurat nå drev og rota i lugaren hans, «for jeg hadde rydda så fint rett før det smalt».

Bikkje og besetning ble redda

– I skumringa den 7. dagen fikk vi en prosjektør på oss. Det var en destroyer, en engelskmann: – Who are you? Where do you come from? Vi ble tatt om bord og fikk fin-fin behandling – først en kopp te så magen skulle venne seg til, så en hengekøye på banjeren og dagen etter hørte vi kong Haakon tale i BBC på 70-årsdagen.

Destroyeren hørte til en diger armada som skulle til Sicilia og ta innersvingen på italienerne. Dit kom ikke vi, vi ble gående i Gibraltar, engelskmennene holdt beinhardt på securityen. Men Skippy ble sikkerhetsklarert for destroyertjeneste og ble med på selve invasjonen. En dag jeg går og slenger nede på kaia, hører jeg ei bikkje som bjeffer. Destroyeren var kommet tilbake og Skippy kjente meg igjen og jeg henter bikkja om bord og han fulgte meg på neste skute.

Torpedert eller ikke, du kunne ikke bli gående på land, hva skulle du der å gjøre, det var bare å skaffe seg hyre så fort som mulig.

Å har’u vært hen ‘a, Jens?

Så ble det nye båter, nye seilaser, nye konvoier for Jens Eriksen, til krigen var slutt. Den 7. mai 1945 står Jens om bord i en T2-tanker som heter Finnmark. Da meldinga om freden kommer over radioen gir skipperen beskjed om at nå kan de tenne alle lanterner og lys. Mannskapet kvier seg: Nå blir de liggende som en annen fyrlykt og måltavle for en eller annen ubåtskipper som ennå ikke hadde slutta å krige …

Ennå går det et par år før Jens Eriksen får ordna  hyre hjemover. I 1947 kommer han hjem til Lisleby. – Alt var så fremmed, alt var så forandra. Flesteparten av kameratene mine var vekk, noen hadde flytta, andre hadde gifta seg. Folk kunne spørre: – Å har’u vært hen, ‘a Jens, jeg har ikke sett deg på ei stønn.

Det gikk en ukes tid, så dro jeg ut igjen. Det var som du ikke kunne finne ro på landjorda lenger.

Trykt i Demokraten 1989