En sjømann gikk i land

I 1927 står 16-åringen Olav Bratlie på brygga på Melløs for å dra til sjøs med Borregaardsbåten «Sarpen». Det ble mange år i Borregaards tjeneste, både på sjø og land. Tillitsverv fulgte – først i cellulosearbeiderforeningen, senere i papirindustriarbeiderforbundet der Olav Bratlie i 1951 tok over som formann.
I dag er Olav Bratlie fremdeles leder for et stort forbund, Norsk Pensjonistforbund med over 100 000 medlemmer.
I denne artikkelen forteller organisasjonsveteranen om begivenheter i storm og i stille, fra miljøet rundt Sarpsborgs største industriarbeidsplass.

– Egentlig er jeg vel skjebring, født på Nordby det Herrens år 1910. Men snart flyttet far og mor og de to søsknene mine og jeg til byen. Vi hodde en stund i gården der Bjerkholdt hadde butikken sin, rett overfor Folkets Hus. Senere flyttet vi til Sarpehaugen der vi bodde i Hafslundbrakken og endte på Borgenhaugen der far bygde eget hus.

Far hadde jobbet som skiftformann på Sulfitten, da det ble slutt der, ble han kontrollør i porten på Borregaard. Mor hadde også stått i arbeid på papirsalen til hun ble gift. Da sluttet hun, det var liksom skikken den gang.

Og bestefar på morssiden hadde også hatt arbeid på Sulfitten – så vi har liksom vært tre generasjoner i A/S Borregaards tjeneste.

Stein mot streikebrytere

– Et tidlig barndomsminne er knytta til en arbeidskonflikt. Det var streik på Hafslund – far som var formann var ikke i streik, men han gikk brannvakt inne på fabrikken. Når han dro av gårde om kvelden, ville han se meg trygt i senga. Men så snart han var ute av døra, sprang jeg opp og ut. Det var dramatikk i lufta – nede ved Sarpebrua var det samla hundrevis av mennesker for å demonstrere mot betjeningen på Kraftstasjonen som ikke ville være med i streiken. Politi, ja, til og med et kompani soldater var utkommandert for å holde styr på folk. Militæret ble møtt med steinkast – og vi guttunger var ivrige til å finne og bære fram stein til dem som kasta. Jeg husker en svenske som gikk bort til kapteinen som satt høyt til hest, han tok hesten i bislet og ville dra den med seg. Han ble arrestert, fikk 40 dager i kasjotten, så bar det ut av landet. Han ble utvist, han var jo svensk statsborger. Kanskje jeg lærte noe der – jeg vet ikke.

Etter endt skolegang, seks timer i uka annenhver dag, lærer Amt Aaserød som ikke gjorde forskjell på arbeiderunger og andre folks barn, var det ut i arbeid, 14 1/2 år gammel. Du hadde følelsen dengang at nå er du voksen, nå må du klare deg sjøl.

Fra bondelandet til «bøljan blå»

– Første arbeidsplass var en bondegård i Skjeberg, der var jeg gårdsgutt i halvannet år. Greie husbondsfolk, men mye slit fra seks til 10-11 om kvelden i onnetidene, og fri hver søndag fra middag. Så 16½ år gamme! fikk jeg sjansen, fikk hyre på Borregaardsbåten «Sarpen», skipper Hans Kristian Nilsen. Det var rift om jobbene blant gifte sjøfolk, og lite fluktuasjon blant mannskapet.

Den 7. april 1927 dro jeg for første gang ut fra Melløs. Om vinteren henta vi kull fra Tyskland, England og Polen, om sommeren gikk vi i kubbefart på Finland, Lettland og Sovjet. Første tiden seilte jeg som messegutt, senere ble det jobb på dekket. Mange og interessante ting å se og høre for 16-åringen fra Borgenhaugen. Særlig spennende var det å sette føttene på sovjetisk jord, landet der arbeiderne og bøndene hadde tatt makta og styrtet tsaren i 1917.

Sovjet i 20-åra: Fattigdom og entusiasme

– Mye virket dårlig og fattigslig i Leningrad i 20-åra, men så må vi ikke glemme arven fra tsartiden, all elendigheten i det gamle Russland. Det var mye å ta igjen og mye som skulle bygges opp. Jeg var med en delegasjon i Sovjet i 1970 – da var bildet et helt annet. Sovjet i 1920 og i 1970 er jo som natt og dag.

Men som sagt, mye fattigslig å se. Havnearbeiderne som kom om bord hadde bare et svart brødstykke med, det var hele nistematen. Og klærne: En hadde ikke ordentlige bukser, han hadde surret strie rundt bena, helt opp til skrittet. Hos en annen skortet det på skotøyet – han hadde bundet noen bordbiter under bena og gikk på dem. Trikkene overfylte – folk hang bokstavelig i flere lag utenpå for å komme med. Men jeg har også hyggelige minner. Vi ble invitert ut i byen – beså stolte palasser fra tsartiden. I et av dem, litt utenfor byen, var det innrettet et såkalt femdagers hvilehjem – et slags korttids ferieopphold for arbeidsfolk. Der ble vi innlosjert i en fin søylehall, sammen med folk av alle nasjonaliteter, tyskere, finner, dansker – og så selvsagt russerne. Det gikk lett å få kontakt, du vet, russerne er i grunnen svært gjestfrie mennesker. Mange fremmede tungemål lød også i Interklubben, den internasjonale sjømannsklubben i Leningrad. Propaganda- og velferdssenter, barbersalong og kafé – og nervesenteret i organiseringa av den Røde Fagopposisjonen blant sjøfolkene. Et par nordmenn var knyttet til klubben da jeg var der, Martens tror jeg den ene het, den andre Eriksen, han hadde tidligere vært stasjonert i Murmansk, men var blitt flyttet nedover for helsas skyld. Rettroende kommunister som ikke la fingrene i mellom når det gjaldt å fortelle oss sjøfolk om sannheten i Marx’, Lenins og Stalins lære!

Harde døgn i sjøen

– Men vi får ikke glemme at mesteparten av tida lå du i sjøen. Vi på dekket gikk 12 timers vakter – det kunne bli en arbeidsuke på 84 timer, det! Og rederen ville gjerne holde båten i sjøen på helgedagene – det tjente han selvsagt mest på. Et eksempel: Vi dro ut fra Melløs selveste julaften, så ankret vi opp i Blyth 2. juledag – først i sjømannskirken ble det juletre og noen julegaver til hver av gutta.

Nordsjøen kunne være hard vinterstid. Om det kunne gå på livet løs? Nei, så ille var det vel aldri, men jeg husker en storm, vi måtte dreie akterenden opp mot vinden og gikk sakte akterover. Vi blåste nedover mot danskekysten og brukte dobbelt så lang tid enn det normale. I den stormen gikk iallfall to andre norske skuter ned. Den ene var «Punktum» fra Hvaler, kaptein Røen og 7 manns besetning. De fant aldri spor etter skuta.

En sjømann går i land

– Den 7. desember 1935 begynte for så vidt et nytt avsnitt i livet mitt. Jeg mønstret av og fikk jobb på Borregaard. Først i anlegget – det var gjerne der du begynte – deretter i Cellulose III. Jeg var heldig som fikk arbeid, hadde mange venner og bekjente som ikke fikk det, «den hvite pest» ble arbeidsløsheten kalt av mange. Arbeidsmiljøet på Borregaard i de fjerne 30-år? Andre har jo fortalt – jeg får bare supplere litt her og der.

Det var mye manuell håndtering på fabrikken den gang – altså rett og slett slit. Jeg kan ta et eksempel: Når vi skulle sette i gang maskina så måtte vi altså tre denne spissen, to mann av oss, en nede på et gelender på mellompartiet, den andre balanserende på toppen, – du måtte være rene akrobaten. Eller når det var mye fillekjøring, når det hadde røki på maskinen, da måtte du rulle sammen bunter av den rå, våte massen og lempe den ut på golvet og bære den bort. Det var et slit, varmt og elendig var det. Og så bråket fra maskinene – det er mange gamle Borregaards-arbeidere som har blitt døve av bråket – særlig kanskje de som jobba i renseriet.

Det kunne gå på livet løs

– Arbeidsulykker forekom: Jeg husker spesielt en gang det var en unggutt som skulle ned under presspartiet og spyle vekk noe masse. Han hadde gummistøvler på, glei på noe olje på golvet, slo ut og opp med armene og ble trukket inn i valsene. Han var død på flekken. Vi fikk ham ut, bilen kom og hentet ham og kjørte ham vekk. Så var det å starte opp maskinen igjen – noen pause var det ikke snakk om, produksjonen måtte fortsette.

Arbeidstilsynet – ja, det kunne det være så som så med. Jeg husker en av inspektørene – han gikk i full fart gjennom fabrikken sammen med en ingeniør. Da var det liten anledning til å klage over forholdene. Men vi klaget til overinspektør Hindahl i Arbeidstilsynet. Han ble innkalt på kontoret og fikk en ordentlig refs fordi han ikke oppsøkte oss. Deretter ble det bedre. Vi hadde ingen spisepauser – det het i reglementet at «måltidene skal inntas ved maskinene». Hadde du slengt deg nedpå et øyeblikk og noe kom på, var det bare å legge brødstykket fra deg og sette av gårde.

Du fikk knapt tid til å spise og sove

– Arbeidstida? Ja, særlig slitsomt var det når du hadde ettermiddagsskiftet. Cellulose III gikk jo døgnkontinuerlig. På lørdag kjørte vi maskina til klokka 10. Så skulle vi ta oss av rengjøringen og bekledningen av maskina, slik at du var ferdig søndag morgen klokka seks. Så var det hjem, få seg litt mat og søvn til du skulle gå på jobb igjen søndag kveld klokka halv åtte.

Men mange regnet at sånn måtte det være, sånn skal det være.

Men i dag er det jo helt annerledes – ikke minst takket være organisasjonen. Selv ble jeg medlem av Cellulosearbeiderforeningen ved Borregaard, der jeg fra 1945 var formann.

Noen ord om tillitsmannsvervet den gangen: Det foregikk på fritida – det kunne hende vi hadde forhandlinger hele formiddagen. Så skulle du ha ettermiddagsskift, da var det bare å gå rett på jobb, det var så vidt du fikk slengt i deg maten, så var det av gårde igjen. Eller på søndag – du hadde fri – så oppsto det en situasjon og så måtte du dra av gårde. Nå har du regulert kontortid, er lønnet av bedriften, er dus med sjefen.

Vi var nok ikke dus med generaldirektør Meidell – han var sjefen, noe fjern og forretningsmessig – men slett ikke umulig ved forhandlingsbordet.

Jeg husker en gang, funksjonærene hadde fått 10 prosent lønnstillegg. Vi hadde kjørt litt ut i avisa, i Sarpsborg Arbeiderblad mot dette. Så ble vi innkalt til forhandlinger. Resultatet ble at vi fikk tilskudd til brenselssentralen, en del kroner til feriehjemmet og reisegodtgjørelser til dem som bodde langt av gårde.

Nestsjefen, advokat Aars-Nicolaisen var en hardere negl – han kunne kjøre ut så det sang. Men det rare var at du kunne svare med samme mynt, det hadde han respekt for, han bar ikke nag til deg for det. «Nå må vi få roa ned Bratlie i porten, han er sinna som en tyrk» sa han en gang til en av de ansatte. Far hadde leksa opp for Aars-Nicolaisen – far gjorde ikke forskjell på noen og mente at advokaten hadde behandlet en arbeidskamerat på en urettferdig måte.

Driftsingeniøren hadde vannskrekk

– Driftsingeniører og avdelingsingeniører? Det kunne være både og. Avdelingsingeniøren, Pettersen der jeg jobbet, var en kjekk kar. Driftsingeniøren var vel noe annerledes – han ville gjerne være høyt og lavt. Men vi hadde et velprøvd middel når han snuste inne i fabrikkområdet: Han var nemlig redd for vann. Når han var i anmarsj, spylte vi gulvet i hallen – da skyndte han seg gjennom, gikk på hælene så fort bena kunne bære ham.

Formennene i avdelingen min – dem har jeg bare godt å si om, de hadde jo vært en av oss og satte ikke nesa i sky for at de fikk formannsjobben.

Radikale og moderate i Cellulosearbeiderforeningen

– Særpregede personer i fagforeninga? Først og fremst Akselsen. Han var formann i Cellulosearbeiderforeningen i en årrekke, til jeg løste ham av i 1945. Akselsen var i sannhet allsidig, sersjantmajor i Frelsesarmeen, der han var med i orkesteret. Det var mest arbeidsfolk med i armeen i den tida. Så var han en lang periode ordfører i Sarpsborg, samtidig som han var med i Papirforbundsstyret og satt altså også i fagforeningsstyret.

Jeg har bare godt å si om Akselsen, han var en av de dyktigste faglige ledere vi har hatt. Og han var ikke noe hengehode, forarget seg aldri over at andre tok en halv øl eller et glass vin til maten. Akselsen var veldig respektert. På en måte var han forut for sin tid – han var samarbeidsmann, som mange av de faglige lederne etter krigen.

Men det var jo selvsagt mange radikale folk på Borregaard som ikke kunne noe med Akselsen og som sa det rett ut. Ikke Bjerkholdt, som den gang var medlem av Kommunistpartiet. Han var på en måte for fin til å rette noe angrep på Akselsen på det personlige plan.

Bjerkholdt var også en dyktig fagforeningsmann – når han hadde regnet og beregnet i forbindelse med en faglig konflikt, så holdt alltid tallene stikk. Du kunne stole på at det var hold i det Bjerkholdt la fram.

I det hele tatt, de gamle kommunistene – det var hederlige folk og dyktige folk i fagforeningssammenheng – du lærte å respektere dem. Og ikke minst var de taleføre og skriveføre. For eksempel under «guttestreiken» i -37 da hele Borregaard sto, og Stenklev og Fridholm i hui og hast kom nedover – da skrev Borregaards-arbeideren, NKPs «husorgan» at det var jo vel og bra «…to halve utgjør jo vanligvis en hel…»

Nesten ikke nazister på Borregaard

– Krigen kom. 9. april 1940 sto vi utenfor Cellulose III og så de svarte flyene komme seilende inn over Sarpsborg. Vi brukte en tunnel like ved fabrikken til tilfluktsrom. Vi sa til luftvernsjefen at vi kanskje burde stenge portene i hver ende av tunnelen. Det var ikke nødvendig, mente han, vi så jo hvis bomba kom…

Den første tida hadde vi arbeidsfordeling, jobbet 3 dager i uka. Så gikk tyskerne hardt på og ville ha folkene ut på tyskerarbeid. Mange måtte dra, vi på Cellulose Ill var heldige – fabrikken gikk for fullt hele tida. Vi produserte forcellulose til husdyra. Det ble sagt at folk rev ned gamle lagårder for å skaffe råstoff til produksjonen. Og ku og hest likte visst det vi laget, har jeg hørt.

Fagforeningsarbeidet – ja, det lå jo nede under krigen. Det var ingen forhandlinger mellom forbundet og arbeidsgiverforeningen – og forbundet fikk jo også snart naziledelse.

Ellers tok vi dagene som de kom. Vi tjuvlyttet på radioen, slo nyhetene ned på papirlapper som vi la ut på alle tenkelige og utenkelige steder på bedriften.

Vi var ellers i en heldig situasjon på Borregaard. Det var vel ikke mer enn en tre nazister av en arbeidsstokk på 3000. Det var vi stolte av!

De kokte poteter i samme gryta

– Når jeg nå tenker tilbake på disse fjerne årene, blir jeg jo slått av hva arbeidsfolk har oppnådd. Du står ikke lenger med lua i handa, du har råd til å skaffe deg ting som før bare var forbeholdt en liten priviligert gruppe. Det har vi oppnådd fordi vi har kjempet og stått sammen. Solidariteten må vi aldri gi slipp på – selv om vi ikke nødvendigvis behøver gå så langt som Borregardsarbeiderne på feriehjemmet i gamle dager: Da merket de potetene og kokte dem alle sammen i den ene, store gryta!

Trykt i Sarpsborg Arbeiderblad 1984