Erikssaga: Oppgangssag, kassefabrikk, motstandsrede

Asbjørnsensaga, Martinsaga, Erikssaga…en gang var de arbeidsplassene til hundervis fra distriktet. Nå er de forlengst borte, herjet av brann eller lavkonjunktur. Men minnene lever.
Vi har snakket med to som har hatt en lang arbeidsdag på Erikssaga, Einar Johnsen og Kristian Hansen. Einar Johnsen (85), Greåker, er eldstemann og får først ordet.

– Jeg begynte på saga som 15-åring. Det var naturlig for meg å begynne der, for både far og etter hvert fem av brødrene mine fant utkommet sitt på Erikssaga.

Joda, jeg husker godt gamletida på saga – da tømmeret ble fløta i moser gjennom tømmertunnelen fra Eidet og opp til saga. Så gikk det opp kjørraten og inn til rammesaga. Det var rammesag der da jeg begynte, og en sirkelsag som skar toppene. Og en klyve og en høvel – det var hele maskineriet. Og maskineriet gikk med damp, det het jo også Sandesund Dampsag og Høvleri den gangen. Akselen fra dampmaskinen gikk gjennom hele undersaga, kan vi si, og så gikk det remmer opp til maskinene.

Dampmaskinen fyra vi med møle og skrapved. Men det gikk med handkraft også, ute på tomta sto to karer med håndsag og renkappa det som skulle til skibbing. I all slags vær sto de der og dro fram og tilbake på saga.

Du måtte arbe’, altså

– Det kunne vel være en sju-åtte guttunger på saga da jeg begynte i 1915. De fleste av oss var ferdig med skolen, men det kunne også hende at en far tok med seg et par sønner i skolealderen til hjelp.

Den første jobben min var å være utstikker, da sto jeg og tok imot det som kom fra kanta og langa videre til den som sto nede i kastet. Og derfra bar plankebærerne det ut og stabla det på tomta. Hardt for en 15-åring? Ja, du vet, du måtte arbe’ altså!

Senere fikk jeg jobben å legge i kanta, det var en forfremmelse – da gikk jeg opp i lønn. Lønna den første tida var en og en halv krone dagen – det blir 9 koner uka, det.

Vi fikk middag til oss på saga

– Og arbeidsdagen kunne bli lang: fra 6 til 6, det blir 12 timer i alt. Men på lørdager slutta vi tidligere, allerede klokka halv seks.

Men så hadde vi pauser. ½ times frokost, en times middag og en halv times eftasverd. Middag fikk vi ned på saga, vi hadde mathentere, gjerne yngre søsken som kom med spanna fra Yven og Hannestad. Matspanna var delt i to, i den ene avdelingen hadde du fastmat, i den andre grøt eller velling. Om vinteren måtte spanna være pakket inn, Yvendalen var et ordentlig kuldehøl.

Mange var i slekt med hverandre

– Den første tida kunne det være en 30 stykker som arbeidet på saga – alltid flere om sommeren enn om vinteren. Mest nordmenn, mange som var i slekt med hverandre. Det kunne vel slenge en svenske innimellom.

I 1918 husker jeg Martinsen-guttene kom, far og en gutteflokk på fem. De kom hjem fra Finland, fra Kotka, det hadde vært revolusjon der borte og dårlige tider. Kjekke gutter, fine arbeidskamerater var det.

Borka og Gråen og en original kjørekar

– Den ferdige høvel- og skurlasta gikk på prammer opp elva til Melløs og ned til Prestelandet der den ble lasta på skuter. En tid skibet vi mye props til kullgruvene i England.

Eller det gikk med hestetransport – med Borka eller Gråen fra stallen på saga. De ble brukt inne på tomta, men også til å kjøre materialer til byggmestrene i distriktet, eller til vedtransport i byen.

Jeg husker godt kjørekaren i den første tida jeg var på saga, vi kalte ham «nissen», han var rett fra eventyrboka – hår og skjegg sto ut til alle kanter. Det ble sagt at når han trengte hårklipp, la kona ei bolle over hodet på mannen og klipte rundt.

Sjefen, Eriksen? Jo, for så vidt grei og real, men det skulle være disiplin altså – han tålte ikke noe sjuskeri. Og fagorganisasjon og slikt hadde han nok liten forståelse for.

Vi dannet fagforening og gikk i streik

– Jeg husker en faglig konflikt. Vi hadde dannet fagforening – hvis jeg ikke husker feil var det rett før 1920. Det kom ruslende en kar fra Samorganisasjonen i Sarpsborg inn på spiselokalet og prata til oss. Så var det snakk om ferie – vi hadde ikke noen ferie da jeg begynte, men nå krevde vi hele tre dager. Eriksen var steil. Så brøt det ut streik, vi samla oss på kommunetomta på Hannestad og så ble det forhandlinger. De vi hadde valgt, gikk fram og tilbake mellom kontoret og tomta. Og 3 dager ferie, det fikk vi!

Men du kunne få ferie uten at du ønska det. Ofte sto saga om vinteren, fra november, desember og ut i mai. Det ble lange måneder å su på labben. Du måtte låne penger hos slektninger eller venner for å klare deg til mai da skjæringa startet igjen.

Vi kjøpte saga sjøl

– I 1926 kom Eriksen i vanskeligheter – saga var konkurs. Ingen ville kjøpe boet. Men så kom bobestyreren, lensmann Ness ned til oss på tomta: «Kan dere ikke overta han sjøl da, guttær»? Og det gjorde vi altså. Tre av oss pantsatte husa som garanti for aksjekapitalen på 3 000 kroner. Tune kommune garanterte driftskapitalen, og hver av oss kjøpte en aksje ved trekk i lønna. Vi ansatte Eriksen som disponent på den saga han før hadde eid – og det innleder liksom en ny periode i sagas historie.

Og nettopp etter at de ansatte har overtatt er det at Kristian Hansen i 1929 for første gang går inn porten på Erikssaga.

Fra skur- og høvellast til kassefabrikk

Kristian Hansen, Yven, (73) hadde etter folkeskolen arbeidet et halvt års tid på bondegård, deretter noen måneder på trerørsfabrikken, men så ble det altså saga, «for jeg ville gjerne prøve å få noe fast, skjønner du».

– Da jeg begynte på Erikssaga i 1929 var kassebordfabrikasjonen blitt det viktigste – selv om vi også leverte noe skur- og høvellast utover i 30-åra. Jeg opplevde jo også dampsagtida, som Einar Johnsen forteller om, men etter hvert tok nok elektrisiteten over som den viktigste trekkrafta. I min tid kom mye av råmaterialene med jernbanevogner fra Solørskogene til Sannesund, men vi fikk også besøk av trelastskuter fra Finland, ja helt fra det fjerne Russland.

Du lærte deg å svaie i knea

– Jeg begynte i tomta. Der kunne du sannelig få kjørt deg, med et lass med dryppende våte planker på skuldra som du så skulle ha opp på stabelen. Du balanserte av gårde på smale plankeløpere, mens du svaiet i knærne som en fullbefaren dypvannsseiler. Det måtte du, ellers kunne du ødelegge ryggen. Senere ble jeg stående ved maskinen som slo sammen kassebordene med not og fjær – til top, bottom og sider som ble stemplet med firmanavnet SSH, Sandesund Sag og Høvleri. Mye av produksjonen gikk til Norge, til sildekasser, til margarinfabrikkene Dagny og Norge. En del gikk til England, ble lastet ombord i skuter som lå ankret opp ved saga.

Bælkalde vintrer i Sannesund

– Jeg husker de bælkalde vintrene på saga – når nordavinden kom strykende nedover Yvendalen fra Holleby. Da var det godt med ladder på bena, vi lagde dem sjøl, sålene av balata og skaftene av masjon.

Men når du fikk jobben å bunte kassebordene – vi sto ofte flere i buntelaget, måtte hendene være bare. Da varma vi opp tengene vi brukte på ei kokeplate. Ellers var det som å stå ute, det fantes ingen oppvarming, kulda slo inn gjennom glissent golv og glisne vegger. Og så var det bråket.

Særlig fra høvelmaskinen, en slik høy, skjærende tone. Øreklokker var ikke oppfunnet dengang. Jeg har nedsatt hørsel, særlig på det øret som ofte vendte mot høvelmaskinen.

Noen av oss eide aksjer…

– Arbeidsforholdene ellers? Jeg er ikke interessert i å rippe opp i gammelt konfliktstoff, men det var et skille mellom de eldre på saga, bedriftseierne, aksjonærene og oss yngre som var blitt tatt inn etterpå. Det var en tid forskjell i betalingen – jeg mener bestemt at en tid gikk vi ungdommer for 50 øre timen, mens gamlekara, aksjonærene hadde hele 73 øre. Men så må du legge til at i hverdagen, i det vanlige arbeidet, var vi kamerater som bare det. 30-åra var dessuten vanskelige tider for trelastindustrien. Jeg husker perioder da vi arbeidet bare tre dager i uka. Da ble det ikke mange skillingene i pungen. Den første tida jeg var der, gikk vi to skift, fra 6-12 og fra 12 til 6. Senere ble det vanlig arbeidstid, fra sju til fire.

Liv og leven med gutta fra sjauen

– Det var mye moro på saga, særlig når gutta fra sjauen dukket opp – ei skute skulle losses eller lastes. «Rens» Thorbjørnsen, far til Ivar Thorbjørnsen husker jeg godt. Han var litt av en original – en breiskuldra bryter med bredbremma rallarhatt på snei. Når slitet og varmen hadde tatt på, dyppa han hatten i elva og øste vann over hodet og nakken. En gang gikk sjauerne til streik, da lød det nede fra rommet på ei skute: «En krone timen må vi ha, det er streik guttær, vi går hjem… dem kan ringe på sjauerkontoret når dem har ordna med betalinga»!

Eriksen, disponenten, ja, han var vel som arbeidsgivere flest – noe fjern, stiv og utilnærmelig, men på fest, når Isak Johnsen trakterte trekkspillet og tok en vise eller to, tødde han opp og ble rent kameratslig.

Men jeg husker en gang, ovnene i spiselokalet vårt røk noe forferdelig – da gikk vi ut alle mann og spiste maten rett utafor vinduene til kontoret til Eriksen!

Motstandsreir på saga

– Under krigen tjente saga gode penger, på leveranse av brakkelemmer for herrefolket. Men samtidig vokste det fram ei lita motstandsgruppe på saga. Vi hadde radio på loftet over kontoret, klatret opp en smal hønsestige og skrudde på London. Kanskje det var stemmen fra London som gjorde at vi startet en illegal gruppe. I den første tida var Håkon Johansen liksom lederen, andre som var med var foruten meg selv, Thorbjørn Nilsen, Peder Iversen, Isak Johnsen. Etter hvert kom det enda flere med. Vi fikk tak i noen våpen som vi gjemte på bunnen av en haug kassebord som egentlig skulle til England. Så satt vi på kvelden i spiselokalet eller nede i maskinhuset, tok fra hverandre sakene, smurte, tok ladegrep.

Senere ble det riktig alvor i sakene, med ordentlige krigsøvelser i skauen oppe ved Ise. Vi var med og tok imot slipp. En dag dalte det ned en instruktør fra England. Så skjedde altså tragedien med Gubben som det sto om i bladet nå nylig.

I mai -45 rykket laget fra Erikssaga ut til brua ved Greåker – vi skulle passe på at ikke tyskerne sprengte brua.

Etter krigen arbeidet jeg på saga til 1954. En maikveld det året kom jeg hjem fra Fredrikstad og så lysskjæret på himmelen. Det var Erikssaga som brant.

Trykt i Sarpsborg Arbeiderblad 1985