Fotballstøvel på go’foten og AIF-stjerna på brystet

Engelske skipsmannskaper spilte fotball på teglverksløkkene på Østsiden, kan en lokalhistoriker fortelle.
Klubber i strøket tok sporten opp: Nabbetorp Fotballklubb, Idrettslaget Ravn, Selbak Turn- og Idrettsforening.
For arbeideridrettsbevegelsen sto lagspillet fotball sentralt. I 1935 var Hans Hansen med på å stifte Østsiden AIL. Her minnes idrettsveteranen disse fjerne årene.

Fotball har jeg spelt siden jeg var guttunge. Jeg vokste opp på Sorgenfri og vi ungene sparka fillebulle på løkka rett ved barndomshjemmet. Eller vi dro opp til Selbak-banen og beundra stjernespellera i Selbak Idrettsforening. Nå går veien fra Begby til Kjølberg der banen lå den gangen.

Det hendte at vi lodda ut et snes egg for å få penger til en ordentlig fotball. Vi gikk rundt på dørene til folk på Sorgenfri: «Kan dere væra så snill og kjøpe et lodd?» Og kjerringene kjøpte selv om de godt nok visste at det var så som så med trekninga. Gikk lotteriet med overskudd, kunne det likevel hende at det ble noen egg på den heldige vinneren.

Gutta fra bruket og Verket kom til AIL

– Det var sånn på midten av 30-tallet at Gunnar, bror min, fant ut at nå måtte vi få spellinga i litt fastere former. Og da måtte det bli AIL, for vi var jo arbeidsfolk alle sammen, her og på Nabbetorp og på Nordby. Arbeidsfolk med og uten arbeid, får jeg vel si.

Bror min starta med dem han arbeida sammen med på verket – og etter hvert seg det på – og på slutta av 30-tallet hadde vi en sånn 150-200 medlemmer. Starten husker jeg godt. Vi samla oss en junikveld i 1935 på en haug på den andre sida av løkka og stifta Østsiden AIL. Så valgte vi et foreløpig styre og senere på året, i oktober mener jeg det var, innkalte styret til generalforsamling i Kokkelosjen som Elverhøi Folkets Hus ble kalt. Bror min, Gunnar, ble formann og Arthur Magnussen sekretær. Osvald Andersen og Andreas «Engelhardt» Johansen hadde spelt på A-laget til Selbak, de kom over til oss og ble oppmenn i fotball. Dem hadde vi mye hjelp av i begynnelsen. Du vet, vi hadde jo vært Selbak-patrioter, selv om klubben var «borgerlig». De folka ville gjerne være litt fine på det, de ville liksom ikke ha med vanlige arbeidsfolk. Men etter hvert så begynte folk å søke seg over til Østsiden AIL. Vi knekte nesten Kongsten på det viset.

I hjemmesydde fotballbukser og med stjerna på brystet

– Men økonomien var den store bøygen. Vi satte kontingenten lavt – 15 øre måneden i den første tida. Men det var nok mange arbeidsledige som hadde problemer med å skrape sammen de ørene. Det ble mye å hjelpe seg sjøl. Signe Haraldsen på Sorgenfri satt ved kjøkkenbordet hjemme og sydde fotballbukser til gutta. Trøyene kjøpte vi nok ferdige, brune, med hvite ermer og krage. Og AIF-stjerne på brystet, selvsagt.

Støvlene var et problem, dyre som de var. Den aller første tida hendte det at vi delte et par støvler, den ene sparka med venstrestøvelen, den andre med den høyre, og med sko på andre foten! Senere børja vi fulle sett i Sporten i Fredrikstad.
Vi trente på løkka på Sorgenfri, det står fire hus på tomta nå. Ellers så leide vi oss inn på andre baner. Det var vanskelig å sleppe til hos de borgerlige, det hendte at vi dro helt til Fremad-banen på Sundløkka for å spelle.

Seier i Skjeberg og tap på Sundløkka

Første kampen vi spelte mot et annet lag, husker jeg godt. Vi dro av gårde på lastebilplanet, jeg tror ikke engang vi hadde benker til å sitte på. Ferden gikk til Skjeberg for å prøve oss mot arbeideridrettslaget. Plassen var en slik sandbanke som Skjeberggutta hadde rødda sjøl. En av spellera våre skulle ta corner, han gikk bakover for å ta rennafart og stupte på hue ned en bratt skråning. Slike forhold var det vi trente og spelte under.

Men kampen vant vi. Andre gangen ble det tap. Jeg husker vi spelte mot AIL Fremad, de var harde å knekke, de hadde Trygve Martinsen, han dirigerte alt, han var bælgod!

– Fra laget vårt i den første tida husker jeg Ivar Vilhelmsen i mål, backene Birger Fingarsen og Oliver Holleby, halfene Nils Andreassen, Sigurd Kapjon Mathisen og Bunesen, og i løperekka Nils Andreassen, Asbjørn Hansen, Gunnar «Særpen» Andersen, broren til Bunesen, og Morten Olsen.

Sjøl sto jeg ofte i mål når vi trente hjemme, når vi spelte mot andre lag, var jeg reserve.

Så skaffa vi oss egen bane

Men jeg var med i banekomiteen. Vi drev hardt for å skaffe oss egen idrettsplass. En bonde ville leie oss et støkke, men det ble aldeles for dyrt. Så går bror min til Håkon Karlsen og sier at vi hadde fått kikk på et kommunalt jordstøkke ved Lundheim. «Der skal det gå en vei,» sier Karlsen. «Vet du det, Håkon,» sier bror min, «den dagen den veien kommer så er vi døde og borte begge to.» Og veien er ikke bygd ennå.

Banen bygde vi på dugnad. Det ble mange spatak og trillebukklass og mange slitne rygger utover kveldene. Banen hella, så vi måtte flytte atskillige kubikkmeter. Noen arbeidsledige fikk forresten fast jobb der, nødsarbe kan vi jo kalle det, til 15 øre timen så de hadde til tobakk.

– Det ble grusbane, noe vi angra på siden. Grusen fikk vi for en billig penge ovenfra Torpe-fabrikken. Det var liksom noe rart med den banen, det var liksom så lett for oss å vinne når vi spelte der. Uslåelige Sparta kom nedover, de kjørte i vei med alt de hadde, Jakken og alt, og vi slo dem 5-1!

Så bygde vi klubbhus. Håkon Volden planla og Johan Bunes og flere til snekra i vei. Enkle saker, med plankevegger og trekrakker langs veggen, men med vedovn og dusj. Det var det ikke mange arbeideridrettsklubber som hadde. Det er synd at huset brant, det gikk med både fotografier og protokoller fra den første tida. Huset som står der nå, er jo rene slottet i sammenligning.

Og noen spente på seg skøytene

– Østsiden AIL – det var først og fremst fotball. Men om vinteren sprøyta vi banen og tok fram skøytene og satte i vei. Du kan i alle fall notere deg navnet Jens Johnsen som drev det til å bli Norgesmester på skøyter. Det hendte at de virkelig store gutta i AIL kom nedover. Bernt Evensen og Asbjørn Andersen holdt rene oppvisninger, de gikk med henda på ryggen og prata sammen, det var ingen som slo dem likevel.

Litt boksing kunne forekomme, det var mest slik oppvisning tror jeg, på markeder og tilstelninger, to som tok hansker på henda og dælja løs på hverandre etter beste evne!

Vi lodda ut ei kasserolle og tok oss en svingom


– Tilstelningene holdt vi i losje St Hans for å få inn noen kroner til klubbarbeid. Det var to støkker, husker jeg, som var bælflinke til å gå rundt i butikkene og tigge, ei kasserolle eller ti teskjeer eller en sengeforlegger, som vi lodda ut på markedet. En gang husker jeg vi lodda ut ei hel snekke. Og det ble alltid tid til å lure seg til en liten svingom etterpå.

Jentene er flinke, gutta er svake foran mål

– Du vet, du hadde ikke mere hygge enn den du ordna sjøl, idrettsgutta fikk det ikke stukki opp i handa som i dag.
Jeg rusler ofte ned til banen som jeg var med på å lage i slutten av 30-åra. Det er artig å følge litt med. I dag er nesten jentene de flinkeste, i mi tid var det bare kællær i Østsiden AIL.
Fotballen er nok ikke på samme nivå, guttane går nok på , men dem er ikke sterke nok foran mål, og det er vel det det kommer an på, vet du!

Trykt i Demokraten 1987