Fra kjøkkengulvet til scenen i Folkets Hus. Lille Marit forteller

Mellomkrigsårene var barnestjernenes gyldne tid: Mary Pickford, Shirley Temple, Mickey Rooney. Mange av våre eldre lesere husker Sarpsborgs svar på Hollywood-stjernene: Lille Marit fra Kirkegaten som sang og steppet seg inn i hjertene på et entusiastisk publikum i Folkets Hus, Festiviteten eller Kilevold.
Her er hennes fortelling om scenekarrieren.

Bak disken i Gleng Bokcafe kan du ofte treffe en liten, vever dame. Hun hjelper deg like beredvillig enten du leter etter tegneserieheftet «Den sorte tulipans hemmelighet» eller tyngre saker som Schanz: «Til rekonstruktion af kritikken af den politiske økonomis omfangslogiske status».
Hun heter i dag Marit Aaserød, på 30-tallet Marit Johansen. Noen av våre eldre lesere vil huske og kjenne igjen «Lille Marit» fra 30-årene. USA hadde Shirley Temple, men vi hadde Marit som med sin sang og steppdans la publikum i Folkets Hus for sine små føtter. Sammen med «Lille Marit» tar vi en tur tilbake til de fjerne år før annen verdenskrig satte en stopp for karrieren.

«Stand in» hos Inga Bjørnson

– Hvordan det hele begynte? Jo, du skjønner mor var sydame – jeg hjelpesydame – tok meg av håndsømmen, sydde rouleakanter, vaffelsøm, applikerte, stafferte fôr – ofte ble det å sitte til langt på natt når utålmodige kunder skulle ha ball- eller brudekjolen ferdig. I begynnelsen av 30-åra flyttet mor opp i Kirkegata 8 som lå rett overfor Folkets Hus. En dag kom Inga Bjørnson til byen med barneteater. Fru Bjørnson fikk høre at det bodde en sydame vis-a-vis, og så fikk mor jobben å stryke og fikse på teaterkostymene. Jeg var viserpike – frem og tilbake over gata. En kveld var en av de små skuespillerne blitt syk, jeg måtte ha passet i størrelse og litt av hvert ellers. Så samme kveld sto jeg for første gang på scenen i Folkets Hus. Stykket husker jeg ikke en døyt av – men den gangen må jeg ha blitt bitt av teaterbasillen. Neste gang var det han Arnt Bergby som puffet meg fram.

Direkte på lufta fra Bondestova

Du kan vel knapt huske barnetimen slik den var i 30-åra – ledet av hele Norges onkel Einar – med etternavnet Schibbye.
– En dag troppet onkel Einar opp i Sarpsborg, barnetimen skulle gå fra provinsen, fra annen etasje i Bondestova nede på Torget. Truls og Oscar var med fra den faste barnetimestaben, så var det altså Leikarringen her fra byen og til sist lille meg.

Så sto du der da, foran mikrofonen – eller sukkerbiten som den ble kalt, og skulle på lufta. Direkte sending, lydbåndopptager som du går rundt og brisker deg med, var ikke påtenkt den gangen.

Hva jeg sang? Først «Blåklokker» og så noe med litt mer fart i – «Polly Wolly doodle all the Day»! Kanskje det var et aldri så lite gjennombrudd – for så begynte folk å sende bud på meg når de skulle ha et eller annet arrangement her i distriktet.

Jeg steppet om kapp med katta!

– Etter hvert kom jeg til å konsentrere meg mer om stepping. Lærernester? Kan ikke huske jeg hadde noen, hadde vel kanskje vært på verdensteatret og sett på Fred Astaire. Og så var det å forsøke å ta etter. Øvelseslokalet var kjøkkengulvet hjemme – jeg bare satte l gang så katta skvatt ellevill rundt i krokene. Draktene var det selvfølgelig mor som sto for, ser satt hun og sydde det ene antrekket etter det andre. Jeg husker et av de første – da var jeg piccolo med en sånn liten pilleboks på hodet.

Ellers så gikk det mye i strutteskjørt med volanger – inn i livet og utover. Hvite halvstrømper, og til å begynne med vanlige sko. Jeg husker godt jeg første gang bestilte et par ordentlige steppesko fra Excelsior i Oslo. Da ble det skikkelig smell i gulvet i Folkets Hus!

Og – det hadde jeg nesten glemt: Mor hadde applikert en stor «M» på brystet på drakten – det skulle altså stå for Marit eller «Lille Marit», det.

Hvor jeg opptrådte? Du, det var mange steder, det. Vet du forresten at jeg engang har stått på scenen på selveste Chat Noir! Men ellers var det mest på revyer eller på markeder her i distriktet.

«Lille Marit» var det store trekkplasteret

– Markedene de har forsvunnet. Det var en masse klubber og foreninger som på den måten skaffet seg inntekter På disse markedene loddet de altså ut en masse ting – teddybjørner, sjokoladeplater og sånt. og så var det gjerne litt underholdning attåt.

Arbeiderbevegelsen hadde markedene i Folkets Hus. Roklubben, de skulle liksom være litt finere, holdt sine i Festiviteten. Markedene var populære – husker tanta mi som satt i kassa en gang ropte ut: «Marit, nå har vl fått inn 1127 kroner!»

Så annonserte de altså: «Lille Marit stepper og synger». Om jeg var trekkplaster? Det var dine ord det, men iallfall fikk jeg applaus hår jeg sto på scenen og hadde hatt mitt nummer. Hva slags musikk jeg steppdanset til? Det kunne være revyviser: «Jeg var 16 år der hun for meg står». Senere ble det mer amerikanske rytmer, «Honeysuckle rose», «On the Sunny Side of the Street».

Har du forresten hørt om «Belo-truppen»? Det var tre stramme karer, turnere. Alf Bjerke, Bjørn Eliassen, Lauritz Olsen og lille Odd Vatvedt. Jeg opptrådte av og til sammen med dem – først slo guttene flikkflakk – sto på hendene, dannet pyramider, kastet lille Odd tvers over scenen, og så var det «Lille Marit» sin tur.

Drosjesjåføren ville hive meg ut

– Jeg hadde ofte faste akkompagnatører: Pedersens Trio var med, Roy Fox, Arne Walstrøm, Robert Normann, Leif Christensen.

Det kunne bli flere opptredener på en kveld – i Folkets Hus, i Festiviteten, så til Kilevold i drosje, arrangøren betalte, det var sjelden den gangen, så tilbake til ny opptreden i Folkets Hus.

Jeg husker forresten en gang jeg skulle ha drosje fra Kilevold. Drosja kom og jeg satte meg inn, men ble kontant hevet ut av sjåføren som mente at her var det noe tull, «e’ slik barnunge skal vel ikke kjøre drosje». Jeg måtte hente Robert Normann som forklarte at drosje var nok bestilt til jentungen, den!

Om jeg tjente på det? Jeg husker godt det første honoraret. Det var på hele 5 kroner. Senere kunne det bli opptil 60 kroner på en hel kveld. Det var dengang Borregaardsarbeiderne tjente 1.05 i timen.

Og så hadde jeg «frynsegoder», ja ordet var ikke oppfunnet dengang, men når folk hadde vunnet på markedet, ga de meg mange ganger gevinsten. Jeg kunne komme hjem med både en og to og tre teddybjørner.

William lagde Broadway-show i Folkets Hus

– Morsomt var det kanskje å være med i revy. Du store verden for noen fine revyer vi hadde her i byen. Det kunne krible i magen når du skulle inn etter kanoner som Hartmann og Jansen. De var helproffe, altså. Og en kapasitet som Ole W. Eliassen som malte kulisser helt til teppet gikk opp – ja gjerne litt etterpå også! Og snille, hyggelige William, ja Mikalsen vel – lysmesteren på scenen i Folkets Hus gjennom alle år. Jeg husker William var særlig snill mot meg når jeg skulle opptre. William hadde en slags innretning, et hjul med celluloid i mange forskjellige farger. Når jeg steppet i vei snurret William på hjulet så lyset skiftet, rødt, gult, grønt, blått – det ble det rene Broadway-show av det!

Damene sto i ring når jeg skulle skifte

– «Turneen», hvis vi skal bruke en så fin benevnelse, ja, det var et kapittel for seg: vi dro til Moss, til Halden, til Arbeiderforeningen i Fredrikstad, ja, en gang gikk ferden helt til «Vi kan»-utstillingen i Oslo. Jeg husker en gang vi skulle til Halden – vi dro med lastebil med krakk på planet. Vi måtte være fremme til en bestemt tid og var allerede blitt forsinket. Sjåføren peiste på – turen gikk på «no time», men bilen gikk på to hjul i svingene. Da var jeg virkelig redd, altså!

Ellers var de jeg reiste sammen med veldig hyggelige mot meg, jeg var kanskje en slags maskot som alle ville være snille mot. Ofte kunne det være så som så med garderober og slikt. Jeg var så skrekkelig sjenert, og av og til måtte damer og herrer dele garderobe. Da stilte alle damene seg i en ring rundt meg, så jeg fikk skiftet kostyme. Litt moro og leven holdt de nok med meg, da.

Under krigen opptrådte vi illegalt

– Så kom krigen. Alle offentlige forestillinger ble etter hvert forbudt. Den ikke ukjente Gard Holtskog passet på at forbudet ble overholdt. Men folk slo seg sammen og arrangerte private – ja, vi kan nesten si illegale tilstelninger rundt omkring – og der opptrådte jeg med sang og stepp – for stort sett siste gang. Kanskje jeg har bidratt med litt glede i de mørke krigsårene. Men ellers var det jo også andre ting å sysle med under krigen, sier «Lille Marit», tar et par prøvende steppetrinn og går for å ekspedere en ny kunde i Gleng Bokcafe.

Hva «Lille Marit» ellers syslet med under krigen – nei, det ville hun ikke ut med. Men fra andre kanter har vi fått vite at skolejenta og steppedanserinnen smuglet våpen til motstandsbevegelsen – geværene godt skjult under skolepikekåpen.

Trykt i Sarpsborg Arbeiderblad 1985