Fra Sundløkka til Ebrofronten

«Nu kjemper Spania for hele verdens demokrati, for hele verdens arbeiderklasse, mot tysk og italiensk fascisme, mot den internasjonale fascisme. Det spanske folks blod fra Guernica og Almeria roper til oss. Det spanske folk venter vår hjelp. La oss gjøre Ibsens parole til levende liv:
En bror i nød. Hver mann på dekk – Her hjelper rappe råd.»
Slik skrev Egede Nissen i 1938. I juli 1936 hadde borgerkrigen i Spania brutt ut, 2 3/4 år senere, i mars 1939, er den spanske republikk nedkjempet og fascistgeneralen Franco holder sitt inntog i Madrid. Madrids slagord «no pasaran – de skal ikke slippe forbi» – svarte ikke lenger til virkeligheten.

Bakgrunnen for borgerkrigen ligger i den sosiale og økonomiske utvikling i Spania i de siste hundre og femti år, et land som var og er preget av enorme klasseforskjeller. På den ene siden en tallrik og utarmet bonde- og landarbeiderklasse, på den andre siden steinrike godseiere som eide mesteparten av landets jord. Og fra begynnelsen av dette århundre et industriproletariat i byer som Madrid og Barcelona, og et industriborgerskap hvis eneste mål er maksimal profitt – på industriarbeiderklassens bekostning.

Den utløsende årsak til krigen var Francos statskupp i juli 1936, et kupp som kom som et svar på Frente Popular, folkefrontens seier ved valgene samme år. Folkefronten omfattet alle partiene på venstresiden, fra borgerlige republikanere til kommunister, og satte ut i livet et omfattende sosialt reformprogram. En omfordeling av jorda i Spania var et av de viktigste punktene på dette programmet.

Bak Franco fylket den spanske reaksjonen seg: storgodseierene, industriborgerskapet, den katolske kirken. Helt fra begynnelsen hadde den spanske reaksjonen mektige allierte utenfor landets grenser: fascistlandene Tyskland og Italia sendte store mengder våpen og soldater, noe som i høy grad bidro til at Franco kunne seire.

I «Veien frem» skrev Nordahl Grieg i oktober 1936:
«Offisersoprøret i Spania har ikke et eneste forsonende trekk; det er reaksjon i sin nakneste form. Med fremmed kapital og marokkanske leietropper prøver en minoritet å redde privilegier som i århundrer har hvilt som en fortvilelse over hele det store folk. Det er friheten, åndedraget, muligheten for menneskelig liv de vil drepe; det er utviklingen som de vil tvinge tilbake til sorte og blodige århundrer. Alt dette blir tilgitt, ja forherliget av de konservative maktene i vårt land, fordi offiserene er en tryggere garanti for eiendomsbegrepet enn de fremskrittskreftene som nu søkes utryddet.»

Over hele Europa skjønte mange at det var en viktig, ja en avgjørende kamp som ble utkjempet i Spania. Kampen for at den lovlige spanske republikk skulle overleve ble en kamp mot reaksjonen, mot fascismens fremmarsj i Europa. Og fra hele Europa strømmet hjelpen til republikken i form av penger, materiell og frivillige.

Også her i Norge førte borgerkrigen til et dypt engasjement hos mange mennesker. En Spaniakomité ble dannet i Oslo og fungerte som hovedkomité for hele landet.

Komiteen gjorde en stor innsats under krigen, tre barnehjem og barnesykehuset «Fritjof Nansen» ble drevet i Spaniakomiteens regi. Mange andre steder i landet ble det startet lokale Spaniakomiteer, blant annet i Østfold-byene. En av de mest aktive komiteer fant vi i Sarpsborg. Initiativet ble tatt av den lokale samorganisasjonen som nedsatte en interims- eller initiativ-komité. Så ble den egentlige Spaniakomiteen dannet, og vi har spurt formannen, William Mikalsen, hvilke oppgaver Spaniakomiteen søkte å løse.

Med høyttaler og lastebil for Spanias sak

– Arbeidet tok i første rekke sikte på å drive opplysningsvirksomhet om den spanske republikk og dens rettferdige kamp mot fascismen. Samtidig hadde komiteen et rent humanitært siktemål, gjennom innsamlingsaksjoner samlet vi inn penger og materiell som skulle komme den lidende spanske befolkningen til gode. Borgerkrigen antok fra første stund en grusom karakter, storbyer som Madrid og Barcelona var så og si fullstendig prisgitt Franco-fascistenes flyangrep og det var stort behov for medisinsk hjelp, både blant sivilbefolkningen og ute ved fronten. Spaniakomiteen i Sarpsborg samlet inn penger til en ambulansebil, ambulanse nr 16, og etter at bilen var anskaffet, dro vi på turné i fylket for å drive propaganda og samle inn penger til det spanske folk.

Vi brukte også en lastebil til propaganda- og innsamlingsarbeidet. På lastebilen hadde vi høyttaleranlegg, bilen var dekorert med det spanske flagg i republikkens farger – rødt, gult og fiolett – og en stor tegning som viste en spansk by mens bombene hagler og folk løper mot tilfluktsrommet.

Og folk i distriktet tok dere i mot?

– Ja, bevares, det var en veldig interesse og entusiasme for Spanias sak, den kan kanskje best sammenlignes litt med Vietnam-arbeidet 35 år senere.
Jeg husker en gang vi kom til Fredrikstad i torgtiden. Vi fikk tillatelse av politiet å kjøre rundt på torget, fra lasteplanet stakk vi ut håver, og det varte ikke lenge før håvene var tunge av klingende mynt.

Er det noe spesielt Spania-møte du husker godt?

– Det må vel være i det store møtet i Sarpsborg Folkets Hus i 1937, et møte som samlet over tusen mennesker. Vi hadde satset både på lokale krefter og foredragsholder fra Spaniakomiteen, Nini Haslund Gleditsch som nettopp hadde vært i Spania.
Møtet åpnet med at Jenny Vall fra Sarpsborg leste dikt av Nordahl Grieg og Øverland, så gikk teppet til side for et tablå som skulle vise krigens hverdag for Spanias befolkning. Vi er på en Madridgate som delvis ligger i ruiner, et kaféskilt henger på skjeve, nedskutt. Med lys og lydeffekter opplever vi så et bombeangrep: flyene nærmer seg, lyden kommer fra en vifte som vi langsomt stikker pappstykker inn i, lyden blir forsterket gjennom høyttaleranlegget. Mitraljøsene spiller opp, kinaputter og kasteknall, lilleputter blir kastet i en bøtte, og illuderer fint knitringen av automatvåpnene. Så faller bombene, vi hadde koblet 110 volts lamper til strømnettet på 220, og ved å trykke på knapper blaffer de voldsomt opp og slukker. Bombedrønnet lagde vi ved å riste en diger stålplate bak scenen.

Det hele var så realistisk at folk reiste seg og ville ut, blant dem var fru Gleditsch, som syntes det hele var så skremmende likt det hun hadde opplevd i den krigsherjede byen.
– Husk at dette var lenge før stereoen og farge-TVs dager, smiler Mikalsen.

Grasrota gjennomskuet nonintervensjonsavtalen

Det er vel ingen hemmelighet at NKP spilte en svært aktiv rolle i Spania-arbeidet. Førte dette til politiske motsigelser i selve det praktiske arbeidet?

– I grunnen ikke. Arbeiderpartiregjeringens offisielle politikk gikk ut på å støtte non-intervensjonsavtalen, en avtale som skulle forplikte alle land til å avstå fra å hjelpe de stridende partene i borgerkrigen. Det hele var ren og skjær humbug. Tyskland og Italia brød seg ikke en døyt om avtalen, og skrøt til og med av det offisielt. Men også her gikk det et skille mellom ledelsen og fotfolket i Arbeiderpartiet. Vanlige arbeidsfolk tok avstand fra non-intervensjonspolitikken og støttet helhjertet republikken.

Jeg husker blant annet et fagforeningsmøte der jeg ble bedt om å komme for å redegjøre for komiteens arbeid. På foregående styremøte hadde det vært sterk motstand mot å støtte oss, enkelte syntes kanskje vi var for venstrevridde. Jeg kom på møtet, og i pausen viste jeg filmen «Madrid i flammer» i den store teatersalen i Folkets Hus i Sarpsborg.
Med relativt få tilskuere i den store salen gjorde den realistiske filmen med tilhørende lyd et voldsomt inntrykk. Blant annet besvimte en av de mannlige tilskuerne. På det påfølgende medlemsmøte i fagforeningen var det ikke én som gikk i mot at foreningen skulle støtte Spaniakomiteen.

Men Aftenposten og Høyre talte dengang som nå den svarteste reaksjonens sak. De karakteriserte republikkens kamp som «det røde diktatur mot det borgerlige samfunn». Dette vant heller liten gjenklang, arbeidsfolk flest kjente lusa på gangen – og det strømmet inn støtteerklæringer og bevilgninger til Spania-arbeidet fra fagforeninger i distriktet, blant annet fra samtlige fagforeninger på Borregaard. Og norske nazister og åpenlyse Franco-tilhengere opplevde vi aldri på møtene eller propaganda-turneen. Hadde de forsøkt seg, hadde nok folk sagt tydelig fra hva de mente om den slags elementer.

Einar Juul Pettersen

«Vårt fedreland er i det fjerne
men det glemmer vi i denne tid,
for det fedreland som vi vil verne
ligger nå like utenfor Madrid

Spanske bønder står på barrikaden,
våre brødre er bonde og prolet,
fremad internasjonale brigade,
hev vår fane i solidaritet»

(Fra «Den internasjonale brigades sang».)

Det dro jo også frivillige fra distriktet til Spania?

– Ja, og en av de norske som falt i 1938 ved Ebrofronten i kampen mot fascismen har jeg hatt den glede å kjenne personlig, nemlig Einar Juul Pettersen fra Sundløkka i Borge.

Hva var det som fikk Juul Pettersen til å dra til Spania?

– Juul Pettersen var en arbeidergutt med sterke politiske interesser. Han var ivrig arbeideridrettsmann, turner, og nedla et stort arbeid i organiseringen av barn og unge i Pionerbevegelsen. Han var medlem av NKP og skjønte raskt hva kampen i Spania dreide seg om. På den ene side det spanske folk og spesielt den spanske bonde- og arbeiderklasse, på den andre siden de reaksjonære krefter, storkapitalen, godseierne og kirken støttet av fascistdiktaturene Italia og Tyskland.

Juul Pettersen mente at fascismen for enhver pris måtte stanses. Hvis frammarsjen ikke ble stanset ved Madrid og Ebro, var det Norges tur neste gang. Dessuten kjente Juul Pettersen av egen erfaring kapitalismens meningsløshet, han hadde år etter år gått arbeidsløs og ville bekjempe dette systemet.

Han var klar og fast i sin overbevisning om å gjøre det riktige, i et brev til familien heter det: «Far og Mor: Håber dere ikke tar min avreise altfor tungt, saken er at jeg ikke får fred førenn jeg kommer av sted. Gjør ingen foranstaltninger for å stoppe mig, det nytter ingenting, har nå sikret mig mot alle slike muligheter.»

Hadde dere kontakt med Juul Pettersen i Spania?

– Jeg fikk flere brev fra ham, og senere møtte Lise Lindbæk Juul ved Ebrofronten. Han var da politisk kommissær, en meget betrodd stilling, ved sitt kompani, og Lindbæk lånte dagboken hans. Hun fikk aldri sendt den tilbake, Juul Pettersen ble meldt savnet og hviler nå sammen med mange andre frivillige et ukjent sted i Spanias jord. Hun sendte den til Juuls foreldre og fra dem har jeg en avskrift.

– Boka forteller om slit, strabaser og farer. Det siste notatet er fra 10. september 1937. Han skriver: «Vi går til attack på ny, men makter fremdeles ikke å ta denne høyde. Vårt artilleri skjøt for lavt og bestrøk våre stillinger, og vi fikk av den grunn mange døde og sårede da vi ikke hadde dekning. Kl. 1 middag, vår løytnant død. Vi går til attack kl. 7 i ettermiddag ved hjelp av fly og artilleri, men blir slått tilbake …Kl 12 natt…klart måneskinn. Blir bestrøket av maskingevær på tilbakeveien. Kompaniet minker dag for dag. Vi er nå bare 36 av 90 mann. For å villede fascistene om vår styrke flytter vi fra posisjon til posisjon og gir så meget fyr vi kan.» Slik slutter dagboken.

Vi må reise et minnesmerke over de Spania-frivillige som ga sitt liv

– Da vi rett før 1. mai 1939 fikk vite at Juul var falt, satte det selvsagt preg på 1. maifeiringen den dagen. Ole Eliassen holdt minnetalen på Sarpsborg torg og talerstolen var prydet med et stort bilde av Juul Pettersen, malt av Fredrik Fredriksen. Han hedret arbeidergutten, kommunisten og antifascisten Juul Pettersen som hadde gitt sitt liv i kampen. Men Juul Pettersen var ikke den eneste, i alt var det ca 300 nordmenn som dro til Spania, til tross for regjeringens forbud og til tross for at både de som reiste og de som hjalp til å organisere reiser risikerte å bli anholdt og straffet. Det fant faktisk også sted et par rettssaker i den forbindelse.

Hva skjedde med Spaniakomiteen etter at Franco hadde seiret?

– På møte hvor lokalkomiteen oppsummerte sitt arbeid og ble oppløst, ble det foreslått å danne en lokalavdeling av Norsk Folkehjelp. Den organisasjonen hadde blant annet et helt annet siktemål, nemlig å sende hjelp til Finland etter vinterkrigen. Jeg ble spurt om å bli med der, men måtte jo svare at da ville jeg arbeide mot det jeg hadde arbeidet for under Spaniakrigen, sier Mikalsen.

– Jeg synes også det nå er på tide at vi snart her i landet fikk et minnesmerke over de som ga sitt liv i Spania i kampen mot fascismen.

Svenskene har jo reist monumentet El Manu, Handen, på Söder i Stockholm, og også i andre byer ute i Europa har de ukjente heltene fått sine monumenter. Og hvorfor iikke også en markering i form av en minnetavle eller et annet minnesmerke her i distriktet over Juul Pettersen, arbeidergutten fra Sundløkka som kjempet og falt for det han trodde på, slutter Mikalsen.

Trykt i Demokratens julenummer 1981

***

Det ble reist et monument på Birkelunden, Grunerløkka i Oslo i 1989
På forfatterens initiativ ble det på nytt i 2010 hengt opp et portrett av Einar Juul Pettersen i Folkets Hus i Sarpsborg. Portrettet ble i sin tid fjernet av nazistene.