Henry Armand Behn. Ofret livet i kampen mot fascismen

Mat og medicin trenges, arbeidere, hjelp Spania! Skriver 20-åringen Henry Armand Behn fra Oredalen i Smaalenenes Social-Demokrat vinteren 1937. Selv var han villig til å hjelpe.
På vei til Spania blir båten med de frivillige torpedert, og Henry Behn omkommer. Han er trolig den første fra distriktet som ofret livet i kampen mot fascismen.

30. mai 1937: En lastebåt, Ciudad de Barcelona, nærmer seg spanskekysten. Om bord finnes 300 frivillige fra mange land som har satt kursen for Spania. De ønsker å hjelpe den spanske republikken i kampen mot Franco, som, støttet av Tyskland og Italia, vil gjenopprette kapitalens, kirkens, godseiernes enevelde. Så, med ett rammer en torpedo fra en italiensk ubåt skipet. Et par hundre blir reddet, hundre omkommer. Blant dem som drukner er den 20 år gamle Henry Armand Behn fra Oredalen i Fredrikstad.

Søsteren Frida, glemmer aldri broren som ga sitt liv for 50 år siden.

Vi gikk ute hele natten

– Jeg minnes alltid den dagen da far, mor og jeg fikk vite at Henry var blitt borte. Vi hadde flyttet til Lørenskog da. Far hadde sett meldingen i avisen, kom hjem, tok på seg fintøyet og dro til byen for å møte mor når hun kom fra handletur. Hun skulle i alle fall ikke først få vite det fra avisen. Det var vanskelig å fatte at Henry ikke var mer, vi gikk ute hele den natten.

Jeg var veldig knyttet til Henry – det var oss to barn i familien, Henry var halvannet år eldre. Vi vokste opp i Fredrikstad, i Oredalen, i et hus i Repslagerveien 24, som far bygde etter at han hadde begitt sjøen og begynt på Fredrikstad verksted som maler. Det var ikke lett for en styrmann å få seg noe å gjøre på landjorda i de årene.

Han satt med en bok foran seg støtt

– Henry gikk på Trara folkeskole og hadde Torud som lærer. Henry var som gutter flest, kanskje litt mer stillferdig, litt mer innadvendt. Noen gode kamerater husker jeg i farten, Rolf og Jens Johansen på Grønlifjellet. Han var medlem av losjen «Nytt lys» og så sang vi begge to en tid i barnekoret i Frikirken. Senere tok Henry middelskolen og Sivertsens handelsskole på kvelden.

Jeg husker at Henry skrev et pent stykke i bladet ved avslutningen på Sivertsens handelsskole. Henry var flink, skoleflink, han hadde lett for det, som en sier.

Og så var han veldig glad i å lese – jeg ser han for meg ved kjøkkenbordet hvor han sitter med en bok eller penn og blokk foran seg, mens jeg huker meg sammen ute i trappa og pugger salmevers.

Henry hadde ei bokhylle som var stappfull, alle slags bøker, jeg husker spesielt de store heftene med Livets og teknikkens vidunder, som han hadde bundet pent inn og utstyrt med Ex libris, som Ragnvald Tofte hadde tegnet for ham. Nå har datteren min fått disse bøkene.

Han drømte kanskje om å bli dikter

– Henry begynte tidlig å skrive og fikk stykkene sine inn i Demokraten, eller Smaalenenes Social-Demokrat, som avisa het dengang. Det talentet tror jeg han hadde arvet etter Henrik, far, som hadde sendt fortellinger til avisene fra de syv hav: «En sjømanns jul», «Livet fra vuggen til graven».

Jeg hadde en hel liten kiste full av ting som Henry hadde skrevet, men så ble det razzia i Osterhaugsgate der vi bodde under krigen, og så turte jeg ikke å ha det lenger og brente det i ovnen. Men en 3-4 av stykkene til Henry har overlevd, klebet inn i en skrivebok jeg har. Han drømte vel om å bli journalist – kanskje forfatter.

Henry måtte tidlig ut i arbeidslivet. Først gikk han som visergutt hos kjøpmann Arntzen i Repslagerveien. Så fikk han seg jobb i Jo-Jo-fabrikken på Ørebekk, så arbeidet han som praktikant på Løveapoteket. En tid tror jeg han hadde planer om å utdanne seg til farmasøyt. En tur til sjøs ble det også, bare noen måneder, da Henry ble syk.

«La oss løfte våre faner..»

– Allerede i gutteårene var Henry opptatt av sosialismen og arbeiderbevegelsen. Klasseforskjeller hørte til hverdagen. Jeg husker godt hvor vondt Henry hadde for å ta turen bort til Asylet hvor vi av og til måtte hente brødlapper eller ertersuppe.

I 1934 skrev Henry en artikkel i Demokraten: «De unge og første mai», om den fattige arbeidskamerat som møter «våren og dagen med angst i sinn. Bekymret og fortvilet over all nød og arbeidsledighet som i stedet for å avta, tiltar… La oss demonstrere som aldri før, la oss løfte våre faner som skinnende av solen med vårens friskhet og tro skal forkynne hva vi krever». Redaktøren føyet til «at også de aller yngste er grepet av tidens alvor og av maidagens betydning».

Første mai 1933 hadde to gutter fra arbeiderungdomslaget i Fredrikstad revet ned hakekorsflagget som den tyske visekonsulen hadde heist utenfor Fredrikstad Glasmagasin. Guttene ble anholdt, og om kvelden var det slagsmål på torget da folk krevde å få demonstrantene ut av arresten.

Denne hendelsen gjorde et dypt inntrykk på Henry. Han snakket ofte om det som hadde skjedd. Han var opptatt av det som holdt på å vokse fram nede i Tyskland, hvor farlig det var.

I en av de artiklene som gikk tapt under krigen, skrev han om hvordan nazismen ville utvikle seg videre.
Og nettopp slik han skrev, kom det til å gå.

Hjelp Spania!

– I 1936 brøt Spaniakrigen ut. Henry tok voldsomt innover seg det som skjedde der nede. Jeg husker et bilde eller en plakat hvor en mor trykker barnet sitt inntil seg, for over dem kommer bombeflyene: Hjelp Spania!

Han viste oss bildet flere ganger, han syntes det var fælt at menneskene skulle lide slik.
På den tiden, altså i 1937, hadde vi solgt huset i Fredrikstad og flyttet til Lørenskog. Far hadde fått arbeid på Nyland og Aker verksted. Det var ingen av oss hjemme som visste at Henry hadde planer om å dra til Spania. Du vet, det måtte jo skje i dypeste hemmelighet, det var jo forbudt å dra dit. Det er klart at Henry hadde kontakter, det skulle jo ordnes med penger og pass og slikt.

– Men han virket bitter den siste tiden, han hadde fått seg en slik småjobb i Veggdyrsdesinfeksjonen, og kunne undre seg over hva samfunnet hadde å by ham. Siste morgenen sier han til meg: – Kan du gi meg selene mine, Frida? Vanligvis hadde jeg vel sagt at det får du gjøre sjøl, men nå tok jeg de og ga ham dem. Så tar han lua og går og så så vi han aldri mer.

Et par år etter at Henry er død, banker det på døra. Der står Arne Andersen som hadde vært sammen med Henry på reisa nedover.

Mor sendte meg ut, hun mente at det kunne bli for stor påkjenning for meg.
Arne Andersen hadde sittet halvannet år i ett av Francos fengsler og holdt liv i seg med brød og bønner. Han fortalte om at Henry var redd for at de skulle bli oppdaget, han trakk ned gardinene da toget sto på Østbanestasjonen.

Om bort på Ciudad de Barcelona står Arne og Henry på dekket. Det er strålende sol over Middelhavet. – Jeg er så trøtt, sier Henry, – jeg tror jeg går ned og hviler meg litt. Kort etter smalt det.

Vi satte blomster på bokhylla

– Mor og far kunne aldri glemme Henry, han var første barnet, vet du.
Jeg kan heller ikke glemme ham, vi var så nær hverandre på mange måter.

Vi syntes det var så trist at Henry ikke hadde noen grav, vi pleide å minnes gutten ved å sette blomster på bokhylla hans.

Men Henry dro jo nedover for å hjelpe dem som hadde det vondt. Jeg syntes det var vemodig å lese i minneordene som en kamerat hadde skrevet i Smaalenenes Social-Demokrat: «Så ble også denne sympatiske, kjekke unggutten et offer for den spanske borgerkrigen.. Han var selvfølgelig klar over faren ved å komme midt opp i krigens redsler, men hans medfølelse med forsvarløse kvinner og barn og hans brennende hat og avsky for fascismens terror var sterke følelser som ga han mot og håp…»

Trykt i Demokraten 1987