– Hold fast ved den røde tråden

– Det gjelder å holde fast ved den røde tråden, sier Elvira Larsen fra Torpeberget.
Som 8 års gammel jentunge hørte Elvira Rasmussen, Ole Halvorsen holde 1. mai-tale på Sletta ved Torpemoen. Han snakket om en rød tråd i historien – arbeiderbevegelsen var den røde tråden.
I denne artikkelen vil vi forsøke å nøste litt opp av den røde tråd i Elvira Larsens eget liv – et liv som er nøye knyttet sammen med arbeiderbevegelsens historie her i distriktet.

Å være født inn i arbeiderbevegelsen er ingen frase når vi snakker om Elvira Larsen, født på Torpeberget i 1905 – fremdeles Torpeberget høsten 1984. Moren, Ottilie Rasmussen, var en av de 23 kvinner som tidlig i århundret, i 1907, stiftet en kvinneforening «som hadde som mål å støtte mennene i deres faglige kamp». Og mennene, de hadde like i forveien, i 1906, stiftet Torp og Moum Sag-, Tomt- og Høvleriarbeiderforening.

Året etter, i 1908, melder kvinneforeningen seg inn i det nystiftede Borge Arbeiderparti. Møtene i kvinneforeningen gikk «på husvank» i de dager, barna fulgte ofte med mødrene på møtene – det var mye artig å se og høre. Så også for Elvira Rasmussen.

Politikk fikk en helt inn på livet: I 1921 bryter sosialdemokratene, høyreretningen, ut av Arbeiderpartiet. Tranmæl og Co. hadde havnet på ville revolusjonære veier. Kvinneforeningen på Torp sprekker også: Splittelsesmøtet blir holdt hjemme hos Ottilie Rasmussen. Senere stortingsmann Bergersen innleder for sosialdemokratene. Resultatet: Moren går som den eneste i foreningen til Arbeiderpartiet – datteren er i 1922 med på å danne Arbeiderpartiets ungdomslag på Torp.

1923 og ny splittelse: Elvira og søsteren møter med bundet mandat fra ungdomslaget på det avgjørende møtet i gamle Folkets Hus i Sarpsborg. Furubotn taler kommunistenes sak: – En rolig, logn kar, minnes Elvira. Håkon Meyer innleder for Arbeiderpartiet: – to rene sjarmørtyper, husker Elvira.

Det ble altså Arbeiderpartiet i årene framover, til tross for at Sannesund-kommunisten Alfred Westberg mange år senere slår fast: «Du skulle ha blitt med vårs, du Elvira!» Etter hvert ble det tillitsverv i ungdomsbevegelsen og kvinnebevegelsen, i herredsstyre og formannskap. Men mesteparten av tiden sto Elvira med bena trygt plantet på golvet på «jentesalen» på Torp Brug. Vi lar Elvira Larsen få ordet:

Mor og døtre på samme fabrikkgulv

– Jeg begynte som sortererske i 1923. Da var jeg 18 år gammel – du måtte være det. Mor hadde allerede arbeidet der en tid. Hun ville ta seg en tilfeldig jobb mens far gikk syk og arbeidsløs, men ble der i 32 år. Selv arbeidet jeg på bruket i 25 år, fram til 1947. Noen år arbeidet også søsteren min der før hun dro til Canada. Da var vi altså tre stykker fra samme familie på jentesalen på fabrikken.

Alt i alt kunne det vel være en 20-30 jenter på salen i mellomkrigsårene. Tidligere hadde det vært flere, da bruket hadde de store papirleveransene til Kina rett etter første verdenskrig. Arbeidet besto i å sortere papiret. Oversorterersken lærte opp oss nybegynnere. Papiret kom i store paller fra produksjonen. Så sto vi jentene ved langbord, to og to rett overfor hverandre, i «båser» som vi sa, og sorterte ut de arkene det var feil på. Feilpapiret kalte vi «filler», vi kastet det bak oss ned på gulvet. Var det mye feilpapir kunne vi stå i papirark opp til armene. En mann gikk rundt med en rive og dro unna feilpapiret. Jeg sto gjerne sammen med mamma, på sine eldre dager var hun gjerne blitt litt sen i bevegelsene. Når vi var ferdig med sorteringen, pakket vi risene som så gikk videre og ble pressa i baller i selve pakkhuset. Papirarkene kom i forskjellige størrelser. De største het piano, hele 3.5 x 1.5 meter. Mindre format hadde f.eks. folio, de ble brettet til bøker. Håndgrepet vi brukte når vi sorterte glemmer jeg aldri, jeg bruker det den dag i dag når jeg får papir mellom hendene.

Vi ble de rene brytere!

– Arbeidet var tungt – ikke selve sorteringen – men så skulle du hive de ferdige bunkene opp på tralla som gikk ned i pakkeriet. Det var bører på 40-50 kg i slengen som du bar på hofta og hev i været. For å beskytte tøyet, sydde vi oss svære forklær av seilduk. Du var virkelig sliten når fabrikkpipa blåste, skal jeg si deg. Vi fikk muskler – det var ingen spøk å komme i nærheten av jentene på fabrikken.

En gang fikk vi forresten besøk av Betzy Kjelsberg fra fabrikktilsynet. Hun så oss bære og lempe og ble stående og måpe: – Disse kvinnemenneskene må jo bli ufruktbare, sa hun. – Nei, svarte formannen, – det blir døm ente for døm er nødt til å gifte seg, alle som en! Sa han.

Arbeidslyset var dårlig på jentesalen – noen uskjermede lyspærer som hang høyt oppe i taket over bordene, det var det hele. Du kan jo se det på bildet jeg har fra «jentesalen».

Blodet rant i kulda

– Ofte skar vi oss på papiret – som du vet kan papirkanter være skarpe som kniver. Særlig var det ille på vinteren, da gjorde kulda at huden på henda var ekstra sprø. Det kunne gå så blodet rant av fingrene. For ikke å søle til papiret, ja, det var først og fremst derfor, så lagde vi bandasjer av papir som vi rev av arkene og klistret dem på fingrene med lim fra blikkboksen som vi hadde stående på borda og brukte i arbeidet. Mange ganger måtte vi klistre både tre og fire lag for at blodet skulle slutte å renne.

Du snakker om kulda, ja. Enkelte dager var det så kaldt i salen at vi ikke kunne jobbe, det var bare å gå hjem, fingrene ble for stive. Du kunne ikke se gjennom fabrikkvinduene for bare is. Dørene ut sto ofte på vid vegg – når de for eksempel skulle skifte sylinder på en papirmaskin. Da sto elvegufset rett inn i salen.

De prøvde å skjerme ved å spenne opp noen papirark tvers over. Det hjalp ikke stort. Noen skikkelig forbedring på jentesalen kom ikke så lenge jeg jobba på bruket.

Vi sovna til duren fra maskinene

Arbeidsdagen var fra sju om morgenen til halv fem, med en halv times frokost og halvannen times middag. Mamma hadde før stått i 12 timer hun, fra seks til seks. Matpausen måtte vi ta inne på salen. Særlig hygienisk var det ikke. Midt blant støvet og skitten og bråket fra papirmaskinene. Vi hentet kaffeflaska fra en varmedunk nede ved døra, satte oss opp på bordene og lot skravla gå. Taburetter til å sitte på i pausa fikk vi først etter at jeg hadde vært der noen år.

Mange skyndte seg med maten så de kunne ta fram strikketøyet eller broderiet. Jeg har ennå mange broderier som er blitt til i matpausene på Torp bruk! Hardangersøm, engelsk broderi og hva de heter alle sammen. Og var det mandag, så skravla vi ungjenter om hva vi hadde opplevd i helga, slik ungjenter alltid gjør. Ofte ble det tid til en strekk før det var på’n igjen. Da la vi oss rett og slett ned på bordene, tok noen lag papir over oss, litt avfallspapir under hodet som pute – og sovnet søtelig inn til vuggesangen fra papirmaskinene.

Noen andre vaskemuligheter enn en utslagsvask borte i kroken fantes ikke, og skulle du på do, var det å «gå i gården», ned en 20-25 trappetrinn til en vanlig gammeldags utedo, med den ene siden for mannfolka, den andre for kvinnfolka.

Rengjøringen av salen var ikke rare greiene, men lørdag kom en kar og skvettet litt vann på stengulvet, så gikk han rundt med feiekosten.

Vi som hadde arbeid var på en måte priviligerte

– For jobben som sortererske tjente jeg 47 øre timen på dagtid, men etter hvert ble det akkordarbeid, og lot du fingrene gå, kunne du tjene atskillig mer. De som arbeidet på Torpebruket i 20-åra, var på en måte priviligerte – det var jo hundrevis som gikk uten arbeid her i distriktet.

Men mange ganger var det lite å gjøre. Du kunne bli gående hjemme i dagevis. Så sendte de bud etter deg, du kunne arbeide en to, tre, fire timer, så var det slutt, det var ikke mer å gjøre. Du måtte bare gå hjem og vente i det uvisse. Ukefortjenesten kunne være en seks-sju kroner når det var på det viset Men som sagt: Likevel var vi heldige, i en tid hvor samvirkelaget på Torp var stappfullt av arbeidsløse som sto der og ventet med matlappen i handa.

Når det gjaldt forholdet til de over oss, kan jeg ikke huske noen alvorlige konflikter. Som andre har fortalt fra Borregaarden, slik var det også på Torpebruket: Toppfolka hadde vi ingen, absolutt ingen kontakt med. Ingeniører og de høyere funksjonærer gikk forbi – de så oss ikke i det hele tatt. Jeg husker en av disponentene, han kommer inn på maskinsalen, går stiv som en pinne gjennom rommet, ser ikke til høyre eller til venstre. Han kommer inn på papirmesterens kontor, der er kontordama og jeg sjøl. Han ser ikke på oss en gang, trass i at kontordama reiser seg opp og neier. Jeg hilste ikke – «estimerer ikke du meg, så estimerer ikke jeg deg», tenkte jeg.

Du skulle ikke være obsternasig!

Den vi jenter hadde mest direkte kontakt med, var oversorterersken Josefine Johansen.
Papirmesteren og formennene var plukket ut blant arbeiderne. Noen navn fra den tida: Jeg husker Havenstrøm, han var svenske, to brødre Eng var også svensker, de kom fra papirfabrikken på Skrotfoss. Så var det Alfsen fra Onsøy-kanten og noen flere.

En gang kom jeg forresten i strid med papirmesteren. Det ble innskrenkninger, en Jente som nettopp hadde mistet faren sin ble sagt opp, en annen som hadde vært der mye kortere tid, skulle få være. Jeg og venninna mi gikk inn til papirmesteren og spurte hva det skulle bety. Han hadde lite å svare på det. Men senere ble mamma og jeg innkalt. Papirmesteren ba mamma å irettesette meg fordi jeg hadde vært så obsternasig. Men mamma sa at hun syntes det var pent gjort, jenta har jo ikke bedt for seg sjøl, men for en arbeidskamerat. Og noen oppsigelse ble det ikke noe av. For du skjønner vi hadde organisert oss, så de kunne ikke herse med oss som de ville!

God kontakt med ungdomslaget i Sarpsborg

– Det var i disse årene jeg for alvor kom med i ungdomslagsbevegelsen. Det var et stort arbeiderungdomslag her på Torp – ja, en tid var det jo tre stykker, for vi hadde jo splittelsen.

Miljøet? Ja, når jeg møter gamle mennesker som meg sjøl, som var med den gang, så er det som å møte folk i samme familie. Vi ble sveiset sammen, alle var vi i samme båt, få av oss hadde arbeid. Det er så mye å ta med om ungdomslagstiden, men du bør vel nevne kontakten vi hadde med Sarpe-folka og Sarpe-distriktet. Torp Fagforening var jo den gang med i Sarpsborg og Omegns Samorganisasjon, og her på Berget og på Torp leste vi Sarpsborg Arbeiderblad. Ofte kom sarpingene på våre møter og vi dro på besøk til dem. Jeg husker Hønsvald på et lørdagsmøte – en spe unggutt på en 21 år. Faktor Sigurd Sørensen dukket opp. Arne Simensen Langsholdt som skrev dikt på si’.
De tre Lassen-brødrene fra Sannesund, humoristen. og gjøglermakeren Bjarne Nygaard. Han skrev ofte prologen til møtene.

Og så var det selvsagt Ole W., vi kalte ham aldri noe annet. Han husker jeg godt fra det store stevnet i Skjærviken hvor vi pisket 50 liter fløte til iskrem og solgte til lagsmedlemmene og hadde Olaf Kullmann, kaptein og antimilitarist som hovedtaler.

Røde jenter i blått snobbestrøk

– I 1933 ble jeg og en annen jente til fra Torp tatt ut til å delta i det første kurset for kvinner på Arbeidemes Høyskole på Malmøya. Opplysningsforbundet hadde nettopp kjøpt stedet – en stor herskapelig villa – ved å bruke en mellommann. Ellers hadde det nok ikke blitt noe kjøp. Malmøya var det blåeste snobbestrøket den gang. Men en dag gikk det røde flagget til topps på stanga – og 25 jenter installerte seg på seksmanns værelser og småalkover i andre etasje. Det var i august/september 1933 – vi skulle være der i fem uker.

Jeg husker jeg ba meg fri hos papirmesteren. – Hva skal dere inn og lære, da jenter? – Å, sa vi, – vi skal lære sosialøkonomi og om foreningsarbeid og om arbeiderbevegelsens historie. Han bare viftet oss oppgitt ut døra.

Men lærdom, det fikk vi! Opp klokka sju, da gikk gong-gongen. Noen av jentene, jeg husker blant andre trønderjentene, hoppa til sjøs. Vi fra Torp holdt oss litt tilbake, det var tross alt september. Så var det morgengymnastikk. Den ble ledet av Kurt, en flyktning fra Nazi-Tyskland. Etter frokosten gikk det slag i slag med forelesninger og øvelser til klokka ett. Så en times middag og så kjørte vi på igjen til klokka var fem. Kvelden var fri, men klokka 10 gikk ro-signalet. Da skulle det være stille innendørs. De fine naboene skulle ikke få påskudd til å klage på «de røde» som vi ofte ble kalt og kalte oss selv i den tida.

Finn Moe var dyktig, men skrekkelig sjenert!

– Av foreleserne husker jeg best Einar Gerhardsen. Av ham lærte vi organisasjonskunnskap – om tillitsmannen, hans plikter og oppga ver. Ja, det het ennå tillitsmann den gangen. Han var nygift. Om kvelden kom Werna ofte utover, noen ganger hadde hun med seg moren sin også.

Arnljot Engh foreleste i jus. Tukthuslovene var aktuelle – vi lagde små skuespill: Det hadde vært en «ulovlig» streik, nå var vi i rettssalen, en av oss skulle være aktor, en annen forsvarer – så byttet vi på. Av Finn Moe lærte vi om arbeiderbevegelsens historie, fra Thrane-tida fram til våre dager. Han var flink, men så skrekkelig forlegen, ungkar og spellemann midt oppi jenteflokken.

Når vi hadde gymnastikk i badedrakt om morgenen og han kom forbi, spratt og hoppet vi så mye som mulig, han bare så en annen vei, han.

Og så var det Zakken, Aksel Zachariassen, lærer i talekunst. Vi hadde noe vi kalte «ekstemporale øvelser». Trakk emner fra en hatt og så skulle du holde et foredrag på en fem minutters tid, uten manuskript, bare med noen få notater på et papir. Da fikk du virkelig prøve deg, men det kom til nytte senere, blant annet i kvinnebevegelsen.

Blåskjorter mot brunskjorter i 1933

– Det var spennende tider. I Tyskland marsjerte brunskjortene. Vi fulgte med, leste aviser og diskuterte. I Norge var det valgkamp det året. Flere av jentene fra Oslo dro innover til byen, deltok i oppmarsjer i blå skjorter og røde slips. Det var fylkingens uniformer. De kunne komme tilbake og fortelle om basketak med Quisling og folkene hans. Vi fra Provinsen var ikke så mye med – det kostet å komme til Oslo. Ofte var det å ta bena fatt den lange veien.

Trykt i Sarpsborg Arbeiderblad 1984