Illegale faglige organisasjoner. Borregaard-veteraner forteller om krigsåra

– Da tyske bombefly kretset rundt Borregaardspipa
– Da Sverre Andersen kløv over Borregaard-gjerdet med tyskerne i hælene
– Da nazisympatisøren holdt på å ende sine dager i elva
– Da pipa på cellulla deisa over ende og tyskerne skrek: «Sabotasje, sabotasje!»
– Da villagrisene mesket seg på oppsop fra Hafslundsmølla, og Borregaardsarbeiderne gikk i jakker av virefilt

Jacob Gundersen, (79) Opsund, om 9. april 1940:
– Den dagen glemmer jeg aldri. Det var på papirsalen på gamle Papir I. Jeg sto midt i salen ved gelantineren, da en av jentene roper: «Nei, men se på den da!» og peker ut av vinduet. Alle fløy bort og kikket ut og der kretser to svære, svarte bombefly med hakekors på roret midt over pipa på Borregaard. Vi visste ingen ting, vi ringte ned fra salen og om litt kom beskjeden om at Tyskland hadde gjort invasjon i Norge. Etter hvert ble salen tom, mange, særlig jentene, ville komme seg avgårde og ta vare på ungene som gikk hjemme. Da jeg gikk hjemover, sto det fullt av folk langs St. Marie gate og Pellygata og pekte opp på flyene som gikk over byen. Det var akkurat som folk ikke skjønte hva som hadde skjedd, de forsto ikke alvoret i situasjonen.

Etter noen dager kommer tyskerne til byen, i første omgang bare på gjennomreise. Sarpebrua går i lufta, folk evakuerer i panikk til landdistriktene. Men etter hvert blir forholdene mer normale. Tyskerne oppretter Ortskommandantur i annekset i Folkets Hus, de lokale nazister innretter seg i Festiviteten. På Borregaard kommer driften i gang igjen, noe redusert riktignok, og smått om senn fikk man en viss føling med den nye tids herrer også innafor fabrikkporten. Jacob Gundersen forteller:

Tyske vakter på Borregaard

– En morra fikk jeg meg en ordentlig støkk i livet, utenfor arbeidsplassen min, Papir I, står det oppstilt tysk vakt med bajonett på geværet. Og oppe på salen var det store forandringer. Jeg var såkalt «10-øres formann» den gangen, og nå står skrivebordet mitt midt ute på gulvet og inne på det lille kontoret mitt hadde tyskerne installert seg med køyer og greier. Jeg ble litt andpusten, under trekkpapiret på skrivebordet lå tre illegale aviser.

– Etter en tid forsvant tyskerne – i alle fall fra arbeidsstedet til Jacob Gundersen. Senere dukket det opp en vaktavdeling ved spritfabrikken – den produksjonen var svært verdifull for herrefolket.

«Nå er den nye tid kommet!»

– Det var ikke uvanlig at illegale aviser sirkulerte på Borregaard. «Giv Akt», «Radionytt» og hva de nå het alle sammen. Eller London-nyheter gikk rundt – fra munn til øre. Sverre Andersen, (75), Sentrum, deltok i det illegale arbeidet og måtte den 6. januar 1944 sette kurs for Sverige.
Han forteller:
«Nå er den nye tid kommet!» hilste en høyere funksjonær på Borregaard arbeiderne 9. april 1940, og på en måte fikk han rett. For etter 10. september 1941 begynte nazifiseringen av fagorganisasjonen. På toppen vel å merke, i de lokale organisasjonene på bedriften hadde NS liten innflytelse. Tillitsmannsutvalget fortsatte å fungere under Berge Olsens formannskap, og til en viss grad ble det ført forhandlinger med bedriften om ting som arbeidstid, matforsyninger osv.

En gang dukket det imidlertid opp en parole om at fagforeningsmedlemmene skulle sende utmeldingserklæring i posten til forbundet. Oscar Lauritzen, daværende formann i tillitsmannsutvalget og jeg ble enige om at parolen måtte være gal, sannsynligvis en provokasjon, og noen erklæring ble ikke sendt fra Borregaard. Samorganisasjonens ledelse ble imidlertid nazifisert – noe som igjen førte til at vi opprettet illegale parallellorganisasjoner som skulle lede det faglige arbeidet. Det, var ikke stort den nye samorg-ledelsen fikk utrettet, jeg husker fagforeningsstyrene ble innkalt til et møte i Folket Hus – det hele gikk pent og pyntelig for seg, og det ble ikke gjort noe alvorlig forsøk på å vippe oss av pinnen da.

Men senere kom altså arrestasjonene. Bjerkholdt ble tatt, Karlsen Klevfoss havnet i Tyskland, Hans Hansen måtte i hui og hast komme seg over til Sverige. Flere fulgte etter.

Familiene måtte hjelpes

– Vi måtte organisere hjelp til familiene hvor familiefaren var forsvunnet. Vi samlet inn penger gjennom fagforeningen, senere kom det penger fra Oslo. Etterpå fikk vi vite at millionbeløp var sendt over grensen fra den norske Stockholms- legasjonen.

Oscar Lauritzen mottok penger av kureren, jeg hadde stevnemøte med ham ute i byen og gikk rundt til familiene. Det var utstykket hvor mye hver enkelt familie skulle ha – noen steder møtte det en hel barneflokk i døra. Men samtidig hadde familiene fått beskjed om å melde seg på sosialkontoret og få en slant der – for å dekke over virksomheten som vi drev.

Men en dag så sprakk altså det hele for mitt vedkommende. Jeg fikk oppringning fra vakta på jobben: «Kom deg vekk, tyskerne er på Borregaard, de er ute etter deg!» Og så krøp jeg altså over Borregaardsgjerdet og kom meg vekk, mens tyskerbilen rullet inn porten for å arrestere meg.

«Nå går pipa!»

– Joda, vi hørte snart om at Sverre Andersen kløv over gjerdet for å komme unna tyskerne, forteller Alf Bjerke (65), Sannesund.
– På Cellulose 3 arbeidet vi fire, senere bare tre dager i uka, vi hadde arbeidsfordeling med folka fra Hafslund Sulfitt. Senere ble jeg gående ledig en tid, men fikk så jobb med grunnarbeidene til den nye cellulosefabrikken. Først skulle matjorda vekk, det gikk med spade og trillebår i Borregaards regi. Senere overtok Selmer arbeidet. Det var en del tyskere med på å anlegge fabrikken, en del av dem drev på med å asfaltere gulvene, hvis jeg ikke husker feil. Vi hadde i grunnen lite med dem å gjøre -jeg tror de bodde i en brakke inne på selve fabrikkområdet.

Hva jeg husker best fra den tida? Ja, det må vel være da pipa på cellulla gikk. Pipa var nesten ferdig – kunne vel være en 50-60 meter høy. Om morgenen fikk vi ikke opp døra i bunnen av pipa. Senere på dagen, ti på halv ti var det, mens vi satt i spiselokalet, så smalt det – og der lå pipa! Snart krydde det av tyskere i skinnfrakker fra Ortskommandantur – de ropte opp om sabotasje og partisaner – men det var nok helst fundamenteringen som hadde vært for dårlig.

Ole Dalene leste dagens tekst

– Maten kunne være et problem. Et lite tillegg til det svarte brødet var noe tynn havrevelling som ble kjørt ned fra kafe Fønix, og som vi fikk kjøpt for en billig penge. Så satt vi da der i spisebrakka og tygde, mens forskalingssnekker Ole Dalene leste høyt de siste nyheter: Vi hadde Europa-kart på veggen og en eldre russer, en hviterussisk flyktning tror jeg det var, fant stedet på kartet: Smolensk, Velikij Luki, Stalingrad… Så var det å tenne pipa med heimavla – noen røkte kirsebærblader dynka med nikotindråper.

En god hjelp var matvareutsalget til Borregaard i Brenselssentralen. Der regjerte Karlsen Klevfoss – over sild og tørrfisk, tran og poteter – og målte ut faste kvoter til hver enkelt. Ellers var det å dra på landet da, og bytte med bøndene. Vi dro til Ise med borgerakevitt i ryggsekken og kom tilbake med litt smør og noen egg.

Bedriftsvernet arresterte nazister

Sverre Lindbeck (73), husker maidagene:
– Natta til 8. mai banka det på døra i Fritznerbakken: «Stå opp, kle deg godt og møt ved Karbidporten!» Det var en flokk utvalgte karer fra bedriftsvernet på Borregaard som så dro avgårde til politikammeret og plasserte gårsdagens makthavere i arresten i kjelleren. Sverre Lindbeck hadde under krigen flere jobber på Borregaard. Først en tid på Hafslund Sulfitt, så et kort opphold i sjauen på Sundløkka, deretter lange tider i skinnegjengen som arbeidet fra Melløs til Opsund. Dessuten var Sverre med i bedriftssaniteten.

– Hver gang det gikk flyalarm skulle jeg, samme hvor jeg oppholdt meg, dra avsted og melde meg på sentralen vår, i kjelleren på Sulfitten. Ofte var det å tråkke i vei gjennom nattsvarte gater, det eneste lyset kom fra den lille gløtta i glasset på sykkellykta.

I tilfluktsrommet hadde vi utstyret vårt: bårer, sanitetsvesker, der hang kjeledresser og stålhjelmer. Vi hadde øvelser, drev og pakka på og stelte hverandre. Sjefen vår var ingeniør Bratt. Jeg får være glad for at det aldri ble bruk for å praktisere det vi hadde lært.

Få nazister på Borregaard

– Jeg vil si at det var en god stemning på Borregaard under krigen. Få nazister – en slenger dann og vann blant gutta på gulvet – noen flere blant funksjonærene. Jeg husker en episode: Johan Pettersen, motstandsmann og gammel kommunist, hadde kommet med noen nyheter som han bare kunne ha fått fra London-radioen. Vi drev på et lag og jobba oppe ved Tarris. Da var det en som sa: «Det du sa der, Johan, skal jeg huske, det kan det hende du får svi for!» At den mannen kom levende derfra er et under, vi hadde mest lyst til å kaste ham i elva – han trygla og ba for sitt bare liv…

Mot slutten av krigen var det flere som ble spakere. De siste åra av krigen var jeg med på å gå bedriftsvakt. Vi patruljerte inne på området, trakk kontrollur, skulle kontrollere blending, varsle brann og slikt. Jeg husker de tyske vaktene på spritfabrikken begynte å ville prate med oss, ville spandere sigaretter, en ville til og med gi meg et par støvler. De sa de var utkommandert, var slett ikke enig med Hitler. Guttene skjønte nok hvilken vei det bar med «das dritte Reich».

Det ble heldigvis aldri bruk for oss!

Kåre Syversen (74), Opsund, arbeidet på kokeriet under hele krigen. Som vennen Sverre hadde han spesialoppdrag når luftvernsirenen ulte:
-Jeg gjorde tjeneste i bedriftsbrannvernet. Når alarmen gikk, skulle vi møte på plassen og holde oss i beredskap. Reparatørformann Paul Kristiansen var sjef. Vi drev på og trente, du skulle ned i kummen og kople til, så skulle slangen ut og koples sammen, det var et eget sett med koplingsstykker, det skulle gå i en fei. Så kom strålestykket på og så var det å sprøyte i vei. Jeg får si som Sverre: Gudskjelov fikk vi aldri anledning til å bruke kunstene våre på alvor! Ellers var det slik at når alarmen gikk, skulle folk ut av kokeriet og ned i tilfluktsrommet som var skinnetunnelen sprengt ut i fjellet. Bortsett fra en av kokerimesterne. Det var liksom bygd en bunker inn i kokeriet, og der skulle han være hele tiden og kjøre ned kjelen hvis det ble nødvendig.

Villagris og filtjakker

– Hverdagen ellers? Andre har jo nevnt maten – la meg bare legge til at det var god hjelp i matvareparsellene som bedriften hadde på Grotterødløkka og Opsund. Det er ikke få potetsekker som ble trillet hjem fra løkka og til Hagebyveien. Mange med meg hadde gris under krigen – og spedde på griseforet med sopmjøl fra Hafslundsmølla.

Arbeidsklærne ble etter hvert lapp i lapp og bot på bot. Men noen av folka fikk tildeling av den brukte filten fra virepartiet på papirmaskinen og sydde hansker og jakker. Grå eller brun, alt etter farge på papiret som ble kjørt. Så det gikk jo på et vis, men så glade vi var når det hele var over!

«Nå er der fred!»

Og slik opplevde Jacob Gundersen det:
– Om morgenen 7. mai kom jeg fra nattskiftet på Borregaard. En tysk tropp kom marsjerende i Hagebyveien med tre svære kanoner på slep, de skulle skyte mot tre skiver som var oppstilt i Tjueklo. Husker jeg ikke feil så sang de – jeg tror det var «Deutschland, Deutschland uber alles».

Ved halv tretida kommer naboen tvers over veien ut på altanen, svingte et norsk flagg i lufta og ropte ut: «Nå er det fred!» Han hadde hemmelig radio og hadde fått nyheten på det viset. Det var rent gripende, altså. Kona og jeg tok på oss og gikk ned i byen. Der var det en slik begeistring og en ellevill glede, jeg hadde aldri trodd nordmenn kunne oppføre seg slik – det var en jubel uten ende.

Trykt i Sarpsborg Arbeiderblad 1985