– Jeg har aldri grua meg for å gå på arbeid

Når veteranene forteller er det ofte mannfolkene som tar ordet.
Men for eksempel Borregaard var en viktig arbeidsplass for svært mange kvinner også. Denne gang tar vi en tur til jentesalen på Papir 3, med Henny Hansen som vegviser. En typisk kvinnearbeidsplass – preget av hardt slit, høyt tempo, beskjeden betaling.
Men samholdet var enestående og romantikken blomstret blant papirrankene til maskinene overtok og jobbene ble rasjonalisert bort.

Faren var kalenderfører på Borregaard, moren fant sin arbeidsplass som sortererske på fabrikken – ikke noe rart at Henny Hansen (69) en vårdag i 1934 for første gang vandret inn døra på jentesalen på Papir 3 på Borregaard.

En arbeidsplass som hun først kom til å forlate 63 år gammel i 1982, bare avbrutt av et kortere opphold under krigen. I forbifarten kan vi nevne at Henny kom tidlig med i faglig virksomhet – i mange år tillitsvalgt blant jentene – og i senere år den eneste kvinne blant 22 høytidige mannfolk i Papirarbeiderforbundsstyret.

Og dessuten Ungdomsfylkingen, Arbeideridrettslaget, bystyret, Samorgsstyret – Henny har fått det med seg alt sammen.

Morellstener mot streikebrytere

Et barndomsminne fra veiarbeiderkonflikten: Redaktør Hønsvald sitter sammen med Hennys far og skriver opp numrene på streikebryterbilene som laster sand ved Løen i Høysand. Ungene spiser moreller og kaster stenene i hodet på streikebryterne. Sinte statspolitibetjenter farer løs på de voksne – mens jentungen gjør store øyne. Selv om det ikke ble noen arrestasjon den gangen.

Henny Hansen husker godt skoletida, på Kirkegata skole:
– Jeg har bare de sju åra der som utdannelse – og så LO-skolen da, selvfølgelig. Jeg husker det var veldig stor forskjell på fattig og rik – lærerne – de fleste av dem – gjorde forskjell, tok hensyn til dem som var sønner og døtre av grosserere, Borregaardsingeniører og annet fint folk. Du kunne pugge leksa utenat – så sto du der og kunne få jernteppe – glemte alt sammen og ble ikke sett på av læreren, slik bedremanns unger ble det.

Etter konfirmasjonen ble det huspost, i Skjeberg hos en tannlege fra Lillehanmmer. Vi bodde der ute da – jeg husker jeg sykla i vei til jobben om morran – livredd, med argsinte kuer på slep.

Men familien var snille folk. Jeg husker det het til ungene: «Spis nå ikke opp all maten, husk at Henny også skal ha». Den første månedslønna – 15 kroner – brukte jeg til å kjøpe en presang til søster som lå sjuk. «Du må bli bra – jeg har kjøpt en fin skoleveske til deg!»

Men så kom altså dagen – jeg hadde nettopp fylt 18 år – da sa pappa: «Du kan begynne på Borregaard på mandagen». Jeg ble hoppende glad.

Jeg var nervøs og stivpynta

– Men jeg husker det kriblet litt i magen da jeg kom inn i den store salen for første gang. Jeg hadde pynta meg riktig fint, hadde lånt ei blå flanellsbluse og hadde tatt på meg et pent, lite forkle. Alle, 50-60 jenter i alt, fra 16-17 åringer til eldre koner på 70, snudde hodet og så på meg – jeg sank bare ned og ble sittende på ei kasse. Så overveldet var jeg, altså.

Så kom en av risbinderne, han Karl Strand, bort til meg: «Å heter du da», sa han. Jeg sa navnet mitt og neiet dypt – han kjente meg jo godt, han bodde jo i alle år tvers over gata hos oss. Men nå var han en av gamlekara og jeg en nybegynner.

Vi startet som «lebispiker»

– Den første jobben? Jeg starta som «lebispike». Alle de nye jentene begynte i «lebisen». Da sto du med en pøs med lim og en liten kost og klistret lapper på de ferdige papirrisene hvor mange ark, hva slags papir og slikt. Etter hvert steg du i gradene til sortererske – da ble et større ansvar og litt mer penger å tjene.

Sortererskene jobbet sammen to og to – det var akkordarbeid, altså. Vi hentet haugen med papir borte ved maskinen og dro den bort til plassen vår med små vogner. En av oss dro, den andre dytta på. Et slit og slep var det, det er mange som har skadd rygg og armer på salen på Borregaard.

Så var det å bla gjennom bunken og kontrollere og telle opp arkene. Du kunne skjære deg på arkene så blodet rant – vi gikk stadig med plasterlapper på fingrene.

Se på disse hendene her krokete som bare det, det er mange års salsarbeid, det!

Risbinderne kunne føle vekta!

– Du undersøkte om det var feil på papiret. Det kunne være brister, det kunne være fillet – det kunne være kross, da var det liksom arkene var flammet og skjoldet. Alt det dårlige papiret havna på gulvet der det ble liggende utover dagen. Og så telte du og jevnet til risene – kantene skulle være rette som bordbenet her. Det kontrollerte Nora Nilsen, oversorterersken. Så gikk bunken videre til risbinderne. Det var oftest mannfolk – de hadde en veldig følelse i hendene, de kunne liksom kjenne om vi hadde telt riktig – ikke for få ark og ikke for mange. Fra risbinderne gikk papiret til utlasterne og så ut porten og ut i den vide verden.

Jenter for seg og mannfolk for seg

– Det var et klart skille mellom manns- og jentearbeid den gangen.
Jentene, det var «lebispiker», sorterersker eller prøveleggere. Prøvelegger? Jo, de fikk papirark fra maskina, lyste gjennom dem for å se at de var i orden, falset dem og la dem i konvolutter. Det var prøver, altså, på papirleveranser vi hadde fått ordre på. En gang i mellom kunne du få jobb som risbinder også. Men ved pressa, som gelefinførere, det var de som skar papiret i forskjellige formater, og ved selve papirmaskina, der fant du mannfolka. Der sto spyttebakkene og på en måte markerte guttas enemerker.

Tonen mellom mannfolka og oss jentene var grei nok. Noen kunne nok forsøke seg med en spydighet – men vi satte dem på plass. Du kunne være unnselig til å begynne med, men du lærte fort å ta igjen og svare for deg!

Sjefene var selvfølgelig mannfolk: salsmesteren Aksel Gyllensten og maskinformann Kristian Hansen. Det var bare de to sjefene på hele salen – nå er det så mange at jeg ikke har tallet på dem. Men de to hadde en veldig autoritet, det sto respekt av dem – men på en måte var de veldig snille også.

Vi spiste maten vår midt i alt rotet

– De hygieniske forhold – selve arbeidsmiljøet, som det heter i dag, var vel så som så. Noen ganger om dagen ble gulvet strødd med sagmøle – og så feid med kost. Som jeg sa, hev vi alt vrakpapiret ut på gulvet. Det kunne ligge i svære hauger – til utskottsguttene – gjerne en 15-16 åringer – kom og fikk det unna. De hadde jobben med å kjøre det ned i oper’n, der det ble malt opp på nytt. Når du gikk fra arbeidet om kvelden, så skulle gulvet være blåst.

Men på dagen skulle du altså ha pausen din oppe i alt rotet. Da jeg starta var arbeidsdagen fra sju til fem. Frokosten var fra halv ti til ti og middagen fra klokka ett til to.

Da satt du på en skammel og spiste maten din. Hvis du da ikke skulle en tur hjemover da, hvis du bodde i nærheten. Noen av oss som bodde like ved, stakk av og til litt før tida, tok snarveien ut, opp en trapp mellom et par syretanker og ut. Men traff du formann, kunne det gå gæli: «Hvorfor har du forlatt plassen din?»

Om vinteren kunne det være kaldt tross varmerøra langs veggen. Det hendte du måtte arbeide med vanter på hendene, ellers brukte vi tjukke ermforklær og på bena hadde vi utgåtte sko, «slever» som vi kalte dem. Senere ble det slik at sank temperaturen under en viss grense, så sluttet vi å arbeide. Vi hadde da fått litt å si, vi også!

På veggen hadde vi små skap til arbeidstøyet – i den ene enden et rom med tre klosetter og en lang vask med flere vannkraner. Slik var garderobeforholdene.
– Men det bedret seg etter hvert, i rettferdighetens navn må vi si at Borregaard gjorde mye for å rette på det vi klaget på.

Romantikk blant papirrankene!

Betalinga var beskjeden til å begynne med: 22 kroner uka som «lebispike» – på akkord som sortererske kunne du komme opp i en 40 kroner. Til far og mor betalte jeg en 10 kroner måneden for maten. Så kunne du ta klær på avbetaling eller på konto, fem kroner uka hos Russ eller Holtgaard. Og så hadde du noen kroner igjen til jazzaften på Folkets Hus med Frank Villers eller Karl Johansens orkester.

Du får iallfall slå fast at jentesalen var en trivelig arbeidsplass – vi var en stor familie – jeg har aldri grua meg for å gå på jobben! Litt misunnelse kunne det være iblant – noen lag fikk fine ranker, andre dårligere, da tjente du ikke så mye på akkorden. Litt flørting kunne nok forekomme – det hendte ikke så sjelden at det ble par av gutter og jenter som jobba på salen.

Det var som vi ikke trodde det vi så. Men så kom altså oppsigelsene. Selv om jeg var heldig og ble kontrollør – og sto på arbeidsplassen fram til jeg ble 63. Nå er det i alt tre jenter igjen i avdelingen hvor det før jobba 50-60 stykker.

Jeg har bare vært der nede en gang etter at jeg slutta. Da var jeg invitert. Det var så tomt og rart. Rent vemodig. Jeg tenkte tilbake på alle de kjekke arbeidskameratene.

Hvis ungdom ikke traff hverandre i arbeiderungdomslaget da, slik mannen min og jeg.

En dag kom maskinene

– En dag fikk vi høre at vi skulle få maskiner til telling og sortering, at de ikke ville trenge jenter som sorterersker lenger. Vi trodde ikke riktig på det – at maskiner skulle kunne sortere og telle – men så plutselig så sto de der.

Og maskinen telte – stakk inn lapper for hvert ris – og var det feil i produksjonen, så stakk de inn blå lapp.

Trykt i Sarpsborg Arbeiderblad 1985