Jeg har opplevd at dørene ble åpnet

Veum sykehus feirer i år (1989) sitt 75 års jubileum. For 43 år siden kom Nils Ludvig Dahl til sykehuset som ung reservelege. I 1958 vender Dahl tilbake til Fredrikstad, nå som overlege ved den første psykiatriske avdeling ved Sentralsykehuset i Østfold.

Overlege Dahl har en lang arbeidsdag bak seg i psykiatrien: ved Universitetets psykiatriske klinikk, Ullevål sykehus, Nevengården sykehus og Aker sykehus. Dahl har opplevd de store forandringene når det gjelder behandlingen av sinnets lidelser.

– Det hender fra tid til annen at kollegaer spør meg hvorfor jeg valgte psykiatrien, «du er jo ellers et relativt fornuftig menneske».

For det første: jeg har alltid vært opptatt av de mer teoretiske sider ved medisinen – og fant tidlig psykiatrien teoretisk sett svært fascinerende. Jeg syntes og synes at det har ligget en større intellektuell utfordring i å søke å finne vei i det man med et litt høytidelig uttrykk kan kalle menneskesinnets irrganger, enn å stelle med sår og infeksjoner. Dessuten har det mysteriøse, det litt irrasjonelle i faget hatt en viss dragningskraft.

Videre: den ene blindtarmen er den annen lik, det ene brokket skiller seg ikke noe særlig fra det andre. I psykiatrien er det derimot slik at den nye pasienten som trer over din terskel, alltid er forskjellig fra den forrige. Hver enkelt er et menneske med helt spesielle problem, som legen skal ta stilling til og sammen med pasienten søke å løse.

Jeg møtte allerede psykiatrien i praksis i studietiden – som pleiervikar ved Psykiatrisk klinikk på Vinderen. Det som slo meg var at de såkalte «gale», de sinnslidende, stort sett var som folk flest, ikke rasende mennesker som løp på veggene og rev seg i håret.

Fremragende lærere i faget

– Av mine lærere i faget vil jeg nevne Ragnar Vogt, psykiatriens grand old man, et av norsk medisins lyseste hoder, sterkt opptatt av de filosofiske – de erkjennelsesteoretiske og etiske sider ved profesjonen.

Deretter Gabriel Langfeldt, en herre av den gamle skole. Sterkt biologisk-organisk orientert, sinnslidelsenes årsaker var å finne i organiske forandringer i hjernen, eller i menneskets konstitusjon. Som lærer var Langfeldt lysende klar og stringent såvel i skrift som i tale.

Videre minnes jeg med glede overlege Ørnulf Ødegaard ved Gaustad sykehus og hans undervisning og veiledning i rettspsykiatri.

Og til sist min første overlege, Trygve Braatøy, ved Ullevål sykehus 6. avdeling. Braatøy var psykodynamisk orientert – de sjelelige lidelsers etiologi måtte man søke i pasientens miljø – med vekt på de grunnleggende opplevelser i barndommen. Trygve Braatøy var idérik og ukonvensjonell, med liten respekt for de psykiatriske draperier. Og utstyrt med en slående evne til å trenge gjennom det ytre skall og slå ned på den grunnleggende konflikt hos pasienten. Det er ingen som jeg har lært så mye dynamisk psykiatri av som nettopp Trygve Braatøy.

Etter medisinsk embetseksamen og overstått turnustjeneste begynte jeg i 1946 som reservelege på Veum sykehus, som det ennå het. Vi var i alt fire leger på sykehuset – sjefen selv, Bretteville Jensen, to assistentleger og jeg selv.

Bretteville Jensen styrte det hele med fast og jovial hånd. Jeg hadde og har stor beundring for min tidligere sjef. Bretteville Jensen var en meget dyktig kliniker. Spesielt beundret vi hans eksaminasjonsform. Han hadde lite av overlegens tradisjonelle pondus – han hadde, skal vi heller si en folkelig væremåte og vant lett pasientenes fortrolighet så de åpnet seg og fortalte om sine plager.

Sykehuset var ennå preget av langtidspasientene – mennesker som på en måte hadde strandet på Veum og som var vanskelige å rokke på.

Ofte hadde de oppholdt seg så lenge på sykehuset at miljøet de engang kom fra var totalt forandret. Det var ikke så lett å skrive ut herr Nilsen eller fru Hansen når familien rent ut sagt hadde glemt at det fantes en søster eller en onkel som for en god del år siden var blitt lagt inn på Veum.

Noen havnet på isolat, andre på vaktsal

– Ennå var sykehuset preget av de låste dører og de strenge rutiner. Graden av frihet avhang av hvilken avdeling du befant deg på. Det fantes tre alternativ: salene med overvåking og opptil tyve senger i rekke og rad, isolatene og endelig den åpne avdelingen og kolonien.

Akutte tilfeller havnet gjerne på vaktsal så «man kunne lære pasientene å kjenne» som man sa. Gikk det slik vi håpet, og det skjedde ikke i så få tilfeller, kunne pasienten overføres til åpen avdeling for senere å utskrives.

Men det hendte også at vi hadde pasienter som man i lange tider måtte holde vakt over, eller i verste fall plassere på isolat, bak solide dører, med splintsikkert glass i vinduene og på en madrass på gulvet. I enkelte tilfeller måtte pasienten spennes fast for at hun eller han ikke skulle skade seg selv eller andre. Men jeg vil understreke at tvangsmidler ble brukt i ganske beskjedent omfang. Jeg har tjenestegjort ved mange psykiatriske institusjoner i vårt land – det er få steder det ble brukt så lite remmer og belter som på Veum. Selv har jeg arbeidet i psykiatrien i 40 år og det har aldri blitt krummet et hår på mitt hode. Jeg regner da ikke med en episode en gang under visitten da en kvinnelig pasient ville trekke av meg buksene for å undersøke om jeg var et virkelig mannfolk.

En solid flokk av dyktige pleiere

– Men pleierne hadde til sine tider sitt å bale med og gjorde en utmerket jobb. Tidligere var kravet at de skulle være spesielt armsterke, om pleierne på Veum var slike muskelmenn skal være usagt. Mange hadde begynt i 20- og 30-årene, da arbeidsløsheten var stor, da det var rift om jobbene og statens brød var lite, men trygt. Formell utdannelse hadde vel de færreste – de med diakonutdannelse på mannssiden kunne telles på ene håndens fingre. Men de skaffet seg innsikt gjennom arbeidet i avdelingen. De hadde ofte et svært godt lag med pasientene, selv om de av og til tillot seg å friste med en skråtobakkrull eller et par klyper tobakk. Det var en stabil og solid flokk som du kunne stole på i tykt og tynt.

Opiumsdråper og cardiazolsprøyter

– Hva hadde så psykiatrien å stille opp med når et menneske gikk psykisk av hengslene sånn midtveis på 40-tallet?

Svære og akutteurotilstander hos nyinnlagte pasienter slo vi ned med morfin/skopolamininnsprøytninger.

Mot vedvarende uro var standardmedisinen trional og sulfonat og hadde pasienter vansker med søvnen, foreskrev psykiateren chloral eller et paraldehydpreparat.

Var pasienten deprimert, satte vi han eller henne på opiumskur. Vi startet med noen få dråper daglig, økte så langsomt til maksimal dosering for så langsomt å trappe ned medisineringen. Behandlingen kunne vanligvis strekke seg over en 6 til 8 uker.

Ganske annerledes dramatisk var cardiazolsjokkbehandlingen både for pasienten og personalet.

Vi injiserte cardiazoloppløsningen og etter kort tid satte krampene inn og pasienten mistet bevisstheten. Metoden hadde sine klare ulemper: for det første opplevde pasienten ofte en voldsom angst før han eller hun mistet bevisstheten. Videre kunne krampetrekningene føre til brudd av armer og ben, og skuldre og hofter kunne gå av ledd.

Vi var alltid flere tilstede under seansen: en holdt pasientens hode, en armene, en tredje bena slik at den syke ikke skulle få varig men av behandlingen. Cardiazolsjokkbehandlingen var på mange måter en hestekur, men ikke uten virkning: pasienten kom ofte ut av depresjonen.

Hvis bedringen skyldtes sjokkbehandlingen, da – for svært ofte går akutte depresjoner jo over av deg selv etter en viss tid.

Da vi gikk over til å bruke elektrosjokk i behandlingen, var det et stort fremskritt. Og elektrosjokk anvendes jo i psykiatrien den dag i dag.

Siste utvei var lobotomien

– Som siste utvei for pasienter som led sterkt under sin sykdom, hadde vi de psykokirurgiske inngrep – også kalt lobotomi.

I dag blir inngrepet kritisert – og med rette. I flere land er lobotomi forbudt ved lov. Men det er lett å være etterpåklok, og når man foretok inngrepet var det jo i beste mening: for å befri pasienten for nesten uutholdelige plager – og etter at alle andre metoder var blitt forsøkt.

Det var ikke mange pasienter på Veum som ble operert. De få det kunne dreie seg om, ble sendt til Gaustad der hjernekirurgen, dr. Thorkildsen foretok inngrepet.

Resultatet ble at pasientene ble passive, ble mer docile, ble lettere å ha med å gjøre. Tanken var imidlertid at inngrepet skulle følges av en opplæringsperiode, da pasienten skulle stimuleres og trenes i nye atferdsmønster. Det var vel kanskje her det sviktet mest – de syke ble gjerne gående og rusle på koloniene og katalogisert som kroniske tilfeller.

Hva psykoterapi angår, så ble det ikke drevet systematisk i min Veumtid. Sykehuset hadde heller ingen psykolog, allehånde testing av pasienten utførte vi psykiatere etter beste evne.

Ellers la man vekt på å holde pasienten i arbeid – såvel på arbeidsstuen som på gårdsbruket. Særlig det siste slo godt an hos bondegutter og bondejenter fra landdistriktene som utgjorde hovedtyngden av klientellet. På den tiden var nemlig ordningen slik at bygdene i Østfold sendte behandlingstrengende til Veum, de som kom fra byene i fylket, var det Gaustads oppgave å ta seg av.

En stille revolusjon i psykiatrien

– Etter et par lærerike år som reservelege forlot jeg Veum. Men jeg vendte tilbake til Fredrikstad i 1958 som overlege ved den nyåpnede psykiatriske avdelingen ved Sentralsykehuset.

Rommene sto ferdig og sengene var satt inn – men ellers var det å starte fra bunnen av. At det gikk så bra som det gikk, har jeg ikke minst Helene Almgren å takke for. Hun var overpleier på avdelingen og min høyre hånd og et særdeles godt og effektivt menneske.

I mellomtiden hadde det skjedd intet mindre enn en stille revolusjon innen psykiatrien: de nye preparatene, psykofarmaka hadde kommet. Først klorpromazinet, så hele rekken av nevroleptika og antidepressiva, som totalt forandret de psykiatriske sykehus og avdelinger.

Bråket og uroen forsvant og tallet på kroniske tilfeller gikk drastisk ned.

De låste dørene og de stengte vinduene var en saga blott. På dagtid kunne pasientene komme og gå som de ville for i prinsippet var vi en åpen avdeling.

Riktig nok hadde vi et par isolater for nyinnlagte, balstyrige pasienter, men etter noen dagers behandling med de nye preparatene klarnet de aller fleste opp, slik at de ble tilgjengelige for psykoterapeutisk behandling. Stilen, selve tonen ble en annen, og kontakten mellom de syke og legene ble mye bedre enn tidligere.

På Veum traff de fleste syke bare legen noen minutter under visitten.

Nå fikk hver lege ansvar for en bestemt gruppe pasienter som han holdt kontakt med og møtte til jevnlige samtaler under deres opphold på avdelingen. Vi tok også i bruk gruppeterapi – en 6-8 pasienter som regelmessig møttes og sammen med psykoterapeuten drøftet og bearbeidet deltakerne sine psykiske problemer. Og vi lærte å kritisere hverandre. Vi tok opp pasientintervjuene på bånd, spilte dem av og kommenterte: – Der burde du gått mer i dybden, der burde du provosert pasienten, der lot du en fin sjanse gå fra deg. En slik arbeidsmåte ville vært utenkelig da jeg startet i psykiatrien.

Vi skal klare å få pasienten på bena

– Den terapeutiske pessimismen som ennå på 40-tallet preget mange psykiatriske institusjoner var i ferd med å forsvinne. Og hele personalet ble inspirert: – Vi skal da sannelig klare å få fru Olsen til hektene igjen!

En kan si at vi tok opp tråden fra psykiatriens pionerer, fra Pinel og Esquirol. De hadde også vært optimister men på et mye spinklere grunnlag. For mye av det vi klarte å utrette, var takket være de nye medisinene.

Selvsagt ser jeg faren ved ukritisk medikamentmisbruk. Psykofarmaka kan bli en sovepute, tilby en altfor lettvint løsning.

Men med 3 ganger 5 milligram Vival daglig kan en gjøre pasienten angstfri, slik at en unnlater å ta opp de dypere konflikter som er årsak til de psykiske plager. For det er den dyptgående, den varige helbredelsen som må være målet for enhver psykiatrisk behandling. Når lidelsen er gjennomlevd og konflikten er løst og kofferten er pakket og pasienten står ved sykehusdøren og tar avskjed med ordene: – Dette har vært en hard tid men jeg vil ikke ha vært den foruten. Jeg har lært mye om meg selv og jeg har lært mye om andre mennesker og deres kår, det har gitt meg et nytt perspektiv på tilværelsen.

Når du hører slike avskjedsord, er du glad for at du ble psykiater…

Trykt i Demokraten 1989