– Karlsen Klevfoss kalte oss gulasjbaroner

– men luten rev i nesa, og på flyskiftet fikk du så vidt tid til å spise og sove. Harald Ingebretsen har i en menneskealder stått sentralt i det faglige og politiske liv i byen. Han har vært formann i Sarpsborg Arbeiderparti, formann i Folkets Hus’ styre, formann i Transportarbeiderforeningen, nestformann i Cellulosearbeidernes forening – for bare å nevne noen få av tillitsvervene. l denne artikkelen ser han tilbake på tiden da han var med å organisere Framfylkingen i 30-årene, og på miljøet ved Cellulla på Borregaard i 40-årene.

– Framfylkingen seilte i medvind i 30-åra, vi kunne vel i alt ha en ca. 100 barn i rekkene, i tillegg hadde vi avdelinger på Borgenhaugen og antakelig på Greåker og Torp. På Torp var det, så vidt Jeg husker, ekteparet Lillian og Karl Øistad som var med å dra lasset. Først fant barn fra hjem der foreldrene var faglig eller Politisk organisert, veien til fylkingen. Men vi rekrutterte nok også fra mer upolitiske miljøer innen arbeiderklassen. Ja, for de var så å si bare arbeiderbarn, hele bunten. Tanken med Fram-arbeidet var å gi barna et alternativ til speiderbevegelsen, på arbeiderbevegelsens grunn. Men noe uttalt motsetningsforhold til speiderbevegelsen her i byen opplevde i all fall ikke jeg, som selv hadde vært speider i en tiårs tid før jeg ble en av lederne i Framfylkingen.

Høytidelig opptaksseremoni

Men vi hadde en høytidelig opptakelsesseremoni – ja, det er riktig å bruke det ordet – i Framfylkingen. Detaljene husker jeg ikke så nøye, men det hele foregikk i A-salen i Folkets Hus, med høytidsstemte foreldre i stolradene og ungene oppstilt i brune skjorter (på Borgenhaugen brukte de blå) med rød pil på brystet.

Høytidelig var det også 1. mai da ungene marsjerte fram i sluttet tropp i flaggparaden ved Folkets Hus. Ungene hilste det røde flagget med hevet, knyttet høyre hånd – det var arbeiderbevegelsens internasjonale hilsen. Og så var det rektor Jensen, da, som glemte seg og selv knyttet neven til hilsen. Noe som sømmet seg ille, mente mange, for en ærverdig rektor ved Sarpsborg Høiere Skole. Men rektor Jensen var jo kommunist, og da så.

Tramgjeng, dukketeater, studier…

Ellers foregikk mye av virksomheten til Framfylkingen i kjelleren i Folkets Hus. Der trente Mauritz Bjerkholdt Framfylkingens egen Tramgjeng. Javisst hadde vi eget talekor eller Tramgjeng! Jeg kan ennå høre for meg de lyse barnestemmene som ga gjenlyd i teatersalen i Folkets Hus når gjengen opptrådte ved et større møte. Noen av barna drev med dukketeater – vi laget hånddukker sammen med barna, Kasperteater het det visst.

Andre samlet seg rundt de voksne lederne for å høre lettfattelige foredrag eller kåserier, emnene hentet vi gjerne fra arbeiderklassens eller arbeiderbevegelsens historie. Selv tok jeg gjerne på meg oppgaven å holde foredrag, historteinteressert som jeg alltid har vært. Og jeg innbiller meg at ungene den gang lyttet med større interesse enn de som i dag sitter på skolebenken, men det kanskje du forteller meg noe om, du som selv er lærer…

Videre får vi nevne at Framfylkingen var delt inn i mindre grupper eller underavdelinger – med hver sin gruppeleder. Gruppelederen var noe eldre, 14-15-åringer som gikk til oppgaven med glød og pågangsmot.

I motsetning til speider’n var det både gutter og jenter i samme gruppe, slik vi mente det var mest naturlig – og det er det jo også, selvsagt.

…og friluftsliv!

Gruppa drev mye av virksomheten i det fri. Gruppelederen tok med seg sine unger ut i skog og mark rundt Sarpsborg, drev kort sagt noe av den samme virksomhet som speider’n drev.

Ansikter og navn fra den tida? Ramser jeg opp, vil kanskje noen bli glemt. Men likevel: fotballspilleren Willy Andersen. Da han var med i fylkingen, var det kanskje trekkspillet som var hovedinteressen. Han dro i belgen så det ljomet i veggene til glede for eldre og yngre. Og blant de eldre selvsagt Bjarne Andersen, «Mr. første mai», selv om han først og fremst utfoldet sine talenter på Borgenhaugen.

Selvlært var vellært

Harald Ingebretsen som har ordet, er ikke innfødt sarping, vuggen sto i Arendal for 72 år siden. Men i fireårsalderen ble det altså Sarp, dit flyttet far for å ta seg jobb på Borregaard. Det ble Sannesundsveien skole for lysluggen som skinner mot oss fra et gulnet klassebilde. En plevritt satte en stopper for videre formell utdanning – selv om Harald senere tar handelsskolen. Men som så mange andre i den tida tok Harald det forsømte igjen ved selvstudier. Det var ikke få boklass som ble båret hjem fra det gamle bibliotekutlånet i annen etasje i Glengsgata, senere var det biblioteket i Sannesundsveien som måtte holde ham med høker.

Selv mener Harald at det kan hende var interessen for historie som førte ham inn i miljøet rundt arbeiderungdomslaget der folk som Magnus Bjerkholt, Rolf Gerhardsen, Harald og Frideborg Brynthe, Trygve Kristiansen, Bjarne Edvardsen, Olaf Hell og Oskar Grønmark slo an den røde tonen.

Lynkomfyr og folkemottaker var statussymboler

Det ble mest småjobber utover på 30-tallet. I havna på Melløs eller som asfaltlegger hos Hesselberg.

Og selvsagt faglig og politisk organisasjonsarbeid. Vi har allerede vært innom Framfylkingen og arbeidet der. I 1934 ble Harald organisert i Transportarbeiderforbundet. Karlsen Klevfoss hjalp Harald inn i den lokale foreningen hvor han snart blir valgt til formann. Det var mye å rydde opp i, det hersket nærmest anarkistiske forhold innen lastebileierbransjen. Man underbød hverandre i kampen om jobbene – noe som selvsagt også gikk ut over de ansatte. Skarpe konflikter og harde basketak var det selvsagt – det lar vi ligge i denne omgang.

Midt oppe i alt dette treffer Harald sin Edle og setter hus og hjem. Fellesinteresse brakte dem sammen, hun kom med i ungdomslaget på Borgenhaugen allerede som 14-åring. Harald husker ennå hvor stolte de var da Lynkomfyren og Folkemottakeren sto på plass i leiligheten i Pellygata. Ett værelse og kjøkken til 35 kr måneden – såpass høy var husleia fordi det var installert vannklosett i kjelleren.

Et møte med Tranmæl i Sverige

Krigen kom. Sammen med Hønsvald og Konsi og Hans Hansen ble det en del illegalt arbeid. Så gikk det ikke bedre enn å sette kursen for Sverige med robåt fra Nordre Sandøy en marsnatt 1943.

Etter Kjesäterrutinene ble det Stockholm med full gatebelysning og overflod av alle slags varer i butikkene. Her hadde Konsi og Hans Hansen skaffet jobb til Harald og Edle. Det vokste frem et helt Arbeiderpartimiljø i Stockholm – kjente folk og ansikter dukket opp: Willy Brandt, Gunnar Sand, Rolf Hansen, Karsten Torkildsen, Lars Evensen. Senere kom Rolf Gerhardsen og Edvard Stenklev. Hans Hansen tok Harald med på partimøtene, de ble gjerne holdt på en såkalt Normakafe.

– Men først og fremst er det Martin Tranmæl jeg husker, sier Harald. – Han var samlingsmerket. På et møte var Per Albin Hansson, den svenske statsministeren, til stede. Tranmæl forsøkte å provosere Per Albin, få ham lokket ut på glattisen når det gjaldt Sverige og verdenskrigen, men statsministeren som iallfall den gangen var likså rund av sinn som av skinn, svarte glatt og unnvikende.

Den lange veien hjem

Etter en stund blir Harald overført til reservepolitiet. Trening i Armasjärvi i Nord-Sverige. Så trekker tyskerne seg ut av Finland – Harald husker godt telefonstolpene som var kappet av tyskerne og skjøtet sammen av finnene. Og pipene som raget opp der tyskerne hadde svidd av hvert eneste hus. Haralds kompani er med på å befri Narvik – får oppleve at general Jodl overgir seg. Russiske krigsfanger feirer sin nyvunne frihet, mens bevæpnete tyskere fremdeles vandrer rundt i gatene og tyske fly kretser over byen.

Senere i Tromsø blir det vakttjeneste, vakttjeneste og atter vakttjeneste, en liten avveksling er besøket til Tirpitz der hun ligger med bunnen i været. Harald undrer seg over det tommetykke panserstålet i skroget.

En dag kommer en beskjed fra Stockholm: «Du kan hente familien» og den ellevte i ellevte 1945 blir det dimittering og snart kan familien Ingebretsen gå av toget på Sarpsborg jernbanestasjon.

I luthuset på Celulla

– Det gjaldt å finne noe fast og en sommerdag i 1946 gikk jeg for første gang inn gjennom portene på Cellulla på Borregaard.

Der arbeidet jeg i luthuset. Hva jeg gjorde der? Ja, sier det seg nesten ikke sjøl, vi lagde luta som skulle brukes i den videre produksjonsprosessen. Vi fikk inn store fat med kaustisk soda som så skulle blandes med vann i store kar til sterk lut – ca. 600 gram pr. liter. Så kom den forbrukte luta tilbake fra produksjonen – den skulle tilsettes mer soda for å bli sterkere, og dessuten skulle den filtreres. Det var her det kunne oppstå søl og ubehageligheter. Filtrene befant seg i store kasser, og når vi åpnet døra på kassene for å ta ut og rense filtrene, så rant en del ut, ut fra kassa og utover gulvet. Vi gikk der og jobbet i gummistøvler og svære forklær – men likevel fikk vi sårmerker etter luta både her og der.

Vi lærte oss å bli forsiktige

– Etter hvert lærte vi oss å hanskes med luta. Vi hadde stadig stående bøtter med 10 prosent eddikksoppløsning. Fikk vi på oss luta, gjaldt det fort å stikke handa eller benet oppi bøtta. Engang fikk en arbeidskamerat begge gummistøvlene fulle av lut. Han fikk av seg støvlene i en fart og hoppet resolutt opp i bøtta meg begge bena. Det gikk bra. Noen annen beskyttelse mot luta kan jeg ikke huske fra de første åra, vi måtte stort sett klare oss selv. Men noen alvorlige arbeidsulykker kan jeg ikke huske den tida jeg arbeidet i luthuset. Og etter hvert ble forholdene betydelig bedre.

«Gulasjbaronene» måtte slite for fø’a

– Driften på Cellulla gikk helkontinuerlig. Vi tjente etter måten godt – det var vel derfor Karlsen Klevfoss engang snakket om «gulasjbaronene» på Cellulla. Men vi måtte sannelig slite for pengene også. Når vi hadde såkalt sjumannstabell, så hadde vi 48 timers arbeidsuke. Og så var det de såkalte «flyskiftene». På flyskiftene arbeidet du fra lørdag klokka 2 til klokka 10 om kvelden. Søndag begynte du om morran klokka seks og sto til klokka to. Så gikk du på søndag kveld klokka 10 og arbeidet til mandag morgen.

At det var helkontinuerlig drift skaffet oss også etter hvert andre problemer. Ferieavviklinger ble drevet til de ytterste grenser som loven tillot, hjulpet av Einar Gerhardsens parole «Spre ferien». Dette gikk ut over familiene som hadde barn på skolen.

Manglende snømåking i gatene, både i byens gater og inne på bedriften, kunne gjøre veien til jobben utrolig tung. Ofte måtte du måke deg i vei med sykkelen på skulderen. Men etter at en brannbil kjørte seg bort en natt, ble forholdene bedre.

Ved høytidsdager kunne det bli problem med å få buss til arbeidet. De nektet å kjøre skiftarbeiderne, men kunne godt kjøre kirkefolket. I første omgang ble problemet løst ved at det ble innredet soveplasser på bedriften. Senere fikk vi en ordning med drosjer som bedriften betalte.

En rød fagforening på Cellula

– De fleste av Cellullarbeiderne var folk som hadde gått arbeidsledige store deler av 30-åra. Mange av dem var kommunister. Selv var jeg sosialdemokrat, da måtte det vel skjære seg. Jeg gikk mot bevilgninger som ble vedtatt av fagforeninga, kommunistene ville selvsagt gi de største bevilgningene til NKPs valgkamp. De greide også å lempe meg ut av styret i foreninga, som takk for sist.

Vrange arbeidsledere kunne også gi grunnlag for protest og misnøye. Jeg husker en overingeniør på et møte en gang, han skjelte ut fagforeningsformannen etter noter, han brukte rett og slett grov munn, jeg har aldri opplevd noe lignende.

Men foreninga kunne stå på sitt overfor bedriften. Jeg husker at det ble drevet gjennom at spinnesalarbeiderne skulle kunne lufte, ta seg en tur utafor fabrikklokalet, annenhver time på skiftet.

Og at det virkelig var fare på ferde når det gjaldt lufta på Cellulla, det ble da også oppdaget ganske snart.

Måtte Cellulla legges ned?

– Cellullas endelikt kan det stilles et spørsmålstegn ved. Da vi startet fabrikken, var vi i luthuset tre mann på skiftet samt en dagmann, i sideavdelinga to mann. Med en femmannstabell betydde det 25 skiftarbeidere. Da jeg gikk av i 79, var vi en på skiftet. Da fabrikken stoppet, var det bare en dagmann til å passe jobben. Altså var 25 arbeidsplasser rasjonalisert bort.

Rasjonaliseringen var ikke like sterk i andre avdelinger, men den var betydelig. Det må ha vært andre momenter enn lønn og tallet på ansatte som var årsak til det store driftsunderskuddet som gjorde at de la ned fabrikken. Etter hva som er blitt fortalt, skal den store engelske Cellullfabrikken hatt rimelig fortjeneste på den kiloprisen som vi oppnådde.

Trykt i Sarpsborg Arbeiderblad 1985