Fredrikstaddistriktet

Med flosshatt og kokkeslev

Gjestene på Bjørnen roste ofte den gode maten: den nystekte makrellen, de solide lapskausporsjonene, den duftende ribbesteken.
Eli Thorsen var kokka som i røk og damp sørget for at du ikke trengte å gå sulten hjem.
I et knipetak gikk ikke Eli Thorsen – skuespiller av faget – av veien for å ta ei vise eller to ved pianoet ute i restauranten.
Hør Elis muntre minner om mat og musikk!

– Jeg er født i annen etasje i murermester Kristiansen gård rett nede i Lislebyveien her, men er vokst opp i nr. 87 – den 200 år gamle stua du sitter i nå. – At du ikke ser å får deg en slik liten snerten leilighet da Eli, sier folk. Men her vil jeg bo, den tida jeg har igjen, her kan jeg se elva, her har jeg røttene mine.

Far min var arbeidsmann på Kiærebruket rett nedafor her all si tid. Vi var to barn, søstra mi og jeg. Hun var stille og beskjeden, jeg var en av de gærneste jentene på hele Lahelle.

Du har ikke mer moro enn du lager sjøl, er mottoet mitt. – I dag må du sitte igjen, Eli, sa frøken på Lahellemoen skole. – Bare hyggelig det, sa jeg.

Noen ganger prøvde de det med det gode. – Kom og sett deg her på fanget mitt, sa den gamle, snille læreren vår. – Very well, sa jeg, marsjerte fram og dumpa ned i ganget til læreren og hele klassen klappa.

Skolen var noe herk og lekser orka jeg ikke å lese. – Kom her, skal jeg høre deg, sa mamma. – Ja, men da må du sitte ute på kjøkkenet, ellers blir jeg så nervøs, sa jeg. Og så satt mor på kjøkkenet og skulle høre om jeg kunne leksa, og jeg satt inne i stua og leste opp av boka. – Du er flink, nå kan du gå ut og leke, sa mor.

Lekeplassen til vårs jentene var fjella rundt omkring. Vi la steiner i ring og hadde liksom et hus med stue, kammers og kjøkken. Så henta ei en kaffeflaske hjemme og ei anna noen smørbrødskiver og vaffelhjerter og så gikk vi på besøk til hverandre. – Nei, goddag, madam Hansen, sa vi, – er’e Dere som er ute og går! Dere får sitte ner så får vi rekti prata ut. Har Dere hørt om den fæle mann til fru Jensen, i går var’n jaggu full igjen!

Ola, det er rotter i dass!

– Rett opp i åsen her bodde det ei kjerring, hun var så enormt, så kolossalt tjukk.

En fredag sa vi til mamma: – Nå går vi opp i åsen her og plukker prestekraver. Men det var noe annet enn prestekraver vi pelte. For da kjerringa kom og skulle på do, det sto en slik gammal utedass utafor huset, så hadde vi lent oss bak og hadde plukka brennesler og bindi på en kost og stakk hele buketten opp i rompa på kjerringa når ho satte seg til. – Ola, Ola, skrek ho i villeste nød, – det er rotter i dass!

Men du kan skrive opp at vi fikk gjennomgå da mor fikk greie på det.
Ungene som gikk på middelskolen og liksom skulle være bedremanns barn, var ikke det spøtt bedre enn rampungene fra Lahelle. – Eli, skal du være med på kino og se på Telegrafstolpen og Tilhengern, kunne det hete. Så tagg vi 10 øre av ho mor, men istedenfor kino inviterte den pene piken oss med til et kjellervindu der vi kunne huke oss ned og se søndagsskolelæreren i badekaret. Bevare meg vel, vi tok vel knapt noen skade av det synet.

Uskyldigere moro fantes. På søndagen var Kiærebruket lekeplassen. Det sto jernbanevogner på rekke og rad, og når folk kom forbi på vei til kirken på søndag morgen, så satt hele jenteflokken oppi ei vogn: – Kom og bli med, ropte vi, – nå drar vi helt til Oslo!

Første gang på de skrå bredder

– Hvordan det riktig starta, husker jeg ikke så nøye, men 15 år gammel ble jeg med i sommerteateret i Arbeiderforeningen. Det var ihvertfall en som sa: – Du Eli som er så livat, kan du ikke bli med i den nye forestillinga?

Det var slik tivoli også, jeg opptrådte på scenen sammen med han små Otto i glasskapet.

Jeg sang sjømannsvise og revyviser, kom inn på scenen kledd ut som slik en fin og fjong herremann og sang:

Hurtigtoget skulle nettopp til at gå
En dame kunne en plass ei få
før den aller siste vognen nådde til
Jeg fra min kupé sa: Vær så snill,
kom inn til meg, kom inn til meg,
jeg skal til Tyskland, skal De kanskje samme vei?

Jentene i gata hang ut fra galleriet og skrek: – Du er flott, Eli, du er fin! Jeg ropte fra scenen: – Venter dere på meg utafor, jeg tør ikke gå hjem alene!

Mor og far fikk nesten krampe da de hørte at jeg sto på scenen på Arbeiderforeninga. De låste døra for meg hver kveld, men det nytta lite.

En dag dro jeg til Oslo for å søke huspost. – Nå er du så god, sa mamma, – at du passer deg! Forresten verre enn her kan du knappest bli.

På Søylen med spaserstokk og floss

– Først tjente jeg i huset til tannlege Wang på Drammensveien. Så hos kaffegrosserer Gundersen. Jeg trivdes som bare det, men så en dag kommer Reidar fra Sommerteateret mot meg på gata. – Nei, men er det deg, da, Eli, har du løst til å være med å spille i det nye stykket på Søylen teater? – Du husker kanskje det vesle, koselige teateret som lå i Keysersgate? – Ja, takk, sa jeg og var ved Søylen i flere år og hadde det moro hele tida.

Første stykket het Hello, Jimmy. Den mannlige primadonnaen var Monrad Mische fra Frankrike. Sjøl var jeg med i sketsjer og steppa og sang. Jeg kom inn på scenen i sølvhvit dress med to knapper, spaserstokk og floss:

Da kjører jeg, serru, serru
like fint som deg, serru, serru
ikke noe forskjell på deg og på meg.

Folk var elleville og trampa og klappa.

Men teaterlivet er ingen dans på roser, det var prøver om igjen og om igjen hele formiddagen. En av dem som var med i forestillingen, hun het Ester, hadde en pappa som drev restaurant Humla, og det hendte at hun inviterte hele banden på lunsj etter prøvene. Kelnerne bukka og skrapte og diska opp med både kaldt og varmt og det vanka nok en liten knert attåt.

Han fikk gebisset i vrangstrupen

– Du er fra Fredrikstad, Eli, het det, der nede har jeg hørt at dere har så mange artige skrøner. Og det har vi jo, og så satte jeg igang med å fortelle på breieste ælvemål så en svær tjukk skuespiller satte gebisset i halsen og vi måtte til å slå og dunke’n i ryggen til hele innmaten for ut og bort i femte veggen. A jøss, hvor det var livat på gamle Søylen teater!

Vet du at jeg har vært med i film også: Det var svære greier, den gikk på Bulevard teater og kusina mi i Oslo sa at jeg aldri hadde vært så pen.

Emmy Worm Müller var mammaen min og Arne Rydland var pappaen min, og jeg hadde blomstret kjole og utslått hår og skulle forlove meg med Christian Heftye – ja, på film altså!

Du kunne jo drømme om en fremtid på kinolerretet, men så traff jeg han jeg gifta meg med og flytta tilbake til Fredrikstad, og det ble å stå over panner og kjeler og gryter istedenfor foran filmkameraet.

Ei kokke må være glad i mat

– Først var jeg sju år som kokke på Grand Hotell, deretter på Bjørnen, til jeg gikk av for aldersgrensa for noen år siden. Etter at jeg hadde slutta, sa et eldre ektepar fra Nøkleby som pleide å spise søndagsmiddag på Bjørnen: – Maten er jo fortsatt god den, men det er liksom noe som mangler etter at du slutta, fru Thorsen.

Du vet, jeg hadde ikke noen utdanning i faget, jeg tok det til meg sjøl, men viktigst er at du liker å lage mat og er glad i god mat sjøl, det mener iallfall jeg.

Og jeg har laga mye mat i mi tid, enkel mat og innvikla mat, festmat og hverdagsmat, dyre retter og billige retter. Råvarene er viktige – det sa restauratør Johansen på Bjørnen alltid når’n rusla ut i byen for å foreta innkjøpene. Så var det å stå over grytene og pannene fra tidlig om morran til sent på kvelden.

Jeg begynte gjerne ved sjutida, da var jeg alene på kjøkkenet og satte fram og gjorde klar og småbanna iblant: – Det er da som blanke pokker at jeg skal gå her og trave alene.

Senere på morran kom kjøkkenhjelpa og så var det å skrelle poteter, snitte kål, rense erter, sette over gryter med sauser og stuinger, koke grønnsaker og poteter, få kjøttet og fisken i panne og gryte. Det gikk slag i slag til utover kvelden – de siste timene var det alltid mindre å gjøre, da gikk det kan hende mer i halvlitere med øl enn i fru Thorsens karbonadekaker.

Fredag og lørdag og søndag var alltid den travleste tida, så kunne du puste litt ut mandag og tirsdag før det begynte å ta seg opp igjen mot midten av uka. Jeg stekte fisk og kokte lapskaus i røk og damp. På våren var det makrell – alle skulle ha makrell, noen med fløtesaus, andre med sky, men sprøstekt skulle den være og pent pynta med salatblad på fatet.

Lapskaus var alltid populær hverdagskost – jeg bruna kjøttet og hadde i gryta, deretter potetene, runde og faste, slike melne potetklumper dugde ikke i en skikkelig mannfolklapskaus.

Eller bestillinga lød på koteletter. Jeg stekte dem slik at jeg visste at dem kunne ete dem, og snitta alltid av en liten bit og prøvesmakte før jeg sendte dem ut med fru Moberg Hansen. Jeg hadde stadig stående en skvett sherry til sausen. En gang kom serveringsdama ut på kjøkkenet: – Du Eli, det er en som sitter og snøvler så fælt ute i restauranten, han sier at han aldri har fått så god saus!

100 kroner i driks!

– Første gang jeg skulle steke biff sto jeg med klokka i hånden. Etter hvert fikk du treninga. En gang kom det et svært selskap, skipsredere og greier, bestillinga lød på biff til alle mann i den private salongen. Etter en stund kom beskjeden: – Send inn kokka! Johansen så på meg og jeg så på Johansen: – Herregud, nå kommer klager på maten!

Men da jeg kommer inn, sier skipsrederen, det var en sånn diger branne: – Er det De som er kokka, sa’n. – Jeg vil bare fortelle at bedre biff har jeg ikke fått i hele mitt liv. Og så trøkte’n noe i handa mi, og da jeg skulle se etter, så var det hundre kroner.

Mot jul og nyttår var det mye å gjøre – jeg tenker ofte på det nå når jula står for døra.

Lutefisken ble kokt og servert, fin og skjelvende, med ribbefett eller hvit saus etter behag.

Ribba skulle i ovnen, jeg pepra og salta og satte den inn og tok den ut akkurat når svoren var fin og sprø og lukta av stekt ribbe spredde seg oppover i etasjene. Johansen kom ned, han bodde i tredje etasje i Bjørnegården. – Herregud, fru Thorsen, mor kjente den deilige lukta og fikk så lyst på en bit! Og jeg sendte opp med surkål i skål og ribbefett i sausenebbet. Eller doktor Brantenberg stakk nesa inn av døra: – Ja, nå kjenner jeg det lukter jul, fru Thorsen.

Det hendte jeg tok ei vise eller to

– Nyttårsaften var det fullt kjør, med dans og halloi og papirhatter og Grand Charm. Det hendte at de fikk lurt deg ut av kjøkkenet og lokka deg til å ta ei vise eller to ved pianoet. For har du engang stått på scenen, er det vanskelig å styre seg. Det hendte at jeg kledde meg ut, fant en gammal hatt og frakk som var blitt hengende igjen og sjangla inn: -Er’e noe brennevin å få her a, jenter? Serveringsdama ga seg ende over: – Men herregud, det er’a Eli!

En gang iblant hendte det at det pusla ved døra på kjøkkenet -det var han Anders Polti som kom ruslende. – Er den snille kokka her i dag, sa han. Jeg pleide alltid å stikke til han en godbit. – Jeg satt hjemme i går, sa Anders, – du er så snill, jeg satt og gråt og tenkte på deg.

Nå er det alt sammen bare minner. Men jeg kunne tenke meg når som helst å ta en tur ned og svinge opp med en kotelett eller to. Eller kanskje jeg heller skal ta ei vise:

Og plutselig satt hun ved min side i kupéen!
I Berlin hadde vi et sjeldent hell:
vi fikk værelser på samme hotell.
Jeg fikk nr. ett, hun fikk nr. to –
når klokken der var tre, jeg stille banket på…

Trykt i Demokraten 1989