Med tramgjeng mot sosialismen

Arthur har gått gradene, fra arbeiderungdomslaget til det norske storting. Det startet på Folkets Hus på Elverhøy i slutten av de harde tjueåra. Slik husker han den tiden:

– Jeg er jevngammel med Borge Arbeiderparti – vi er begge født i 1906. Far var med og stiftet partiet. Hjemme ble det pratet politikk støtt. Første gang jeg holdt en politisk tale, var etter at jeg, smågutten, hadde vært med far på møte. Da kløv jeg opp på en stol på kjøkkenet hjemme og holdt politisk foredrag. Det var nok mest babling – men onkelen min utbrøt: «Er guttungen blitt gærn, nå begynner sannelig han også!»

Det ungene tjente, kom vel med

– Ofte var det smått stell hjemme: far var sagbruksarbeider på Matthisbruket, på Capjonbruket og til slutt på Hauge bruk. Ofte var han sjuk eller i streik. Da gjaldt det å spe på med det vi unger kunne tjene. Første jobben var hos en bonde i Borge der vi pelte poteter. Han ville gi meg halv lønn fordi jeg var så liten.

Neste arbeidssted var teglverket. Om sommeren rommet vi smågutter sten, kjørte stenen fra tørkebanene inn på ovnen eller på lageret. Første gang gikk det gæli, trillebukken gikk utfor skinna og veltet. «Du er for ung til dette arbe’» sa formannen. Men jeg fikk være likevel. Da kunne jeg være en sånn 12-13 år.

Far sa ofte: «Jeg har aldri fått gå på skikkelig skole – barna mine skal få noe annet å leve på». Så fikk søsteren min og jeg begynne på den høiere skole i Fredrikstad.

Det var et særsyn blant arbeidsfolks unger den gang. Mens jeg gikk på skolen, sto jeg til konfirmasjon i Domkirken. De fleste fikk klokke til konfirmasjon, jeg fikk ikke, det var så vidt vi greide å skrape sammen så jeg kunne stå skikkelig kledd på kirkegolvet. Men jeg sa til de andre at jo, klokke det hadde jeg fått. «Ta med klokka di så får vi se på den», hørte jeg tidlig og sent. Jeg vred meg unna med alle slags forklaringer.

Etter skoledagen var det hjem med Trippebåten sånn ved halvtretida, så var det å hive i seg maten, så ned til verket for å kjøre sten til langt på kveld. Sist på kvelden ble det tid til leksene.

Det begynte i barndomshjemmet og i losjen

– Min politiske interesse, den skriver seg nok fra barndomshjemmet. Far var rodemannskap for Arbeiderpartiet og ofte het det: «Han Arthur kan nok ta ytterkantene». Og så traska jeg i vei da, med stemmesedler og valgmateriell for Det norske Arbeiderparti.

Når det gjaldt praktisk organisasjonsarbeid, så fikk du ikke så lite med deg fra tida i lojsen. Jeg var med i «Borges Fremtid», hadde tillitsverv fra bunn til topp, lærte å sette opp en dagsorden, lede møter, lage referat – alt som hørte med. Etter at jeg var ferdig med skolen, drev jeg en tid som forsikringsagent og inkassator, så ble det volontørjobb på brukskontoret på saga til 100 kroner måneden, og det var vel omtrent på denne tida jeg ble med i arbeiderungdomslagsarbeidet for alvor.

Så stiftet vi arbeiderungdomslag

– Jeg var med å stifte Elverhøy arbeiderungdomslag. Da skrev vi året 1929. På denne tida var det strid i arbeiderbevegelsen mellom den kommunistiske og sosialdemokratiske retningen.

Når sant skal sies, så helte jeg dyktig over til venstre – det var bedre å gjøre rund baut med hele det kapitalistiske samfunn – noe annet ville bare bli lappverk.

Men far var solid sosialdemokrat og formann i Narnte fagforening som eide Folkets Hus på Elverhøy. Derfor het det: «Ja, ja Arthur, stift du bare et kommunistisk ungdomslag, men du får ikke Elverhøy Folkets Hus til møtelokale!» Så derfor ble det altså et Arbeiderpartiets ungdomslag som ble startet i den beskjedne salen på Folkets Hus – to rom i et tidligere privathus som nå var slått sammen, og hvor vi holdt stiftelsesmøte.

En eneste av oss hadde arbeid

– På det meste kunne vi være en 200 medlemmer i laget – de fleste fra Borge, resten fra Fredrikstad. Halvparten var gutter og halvparten jenter, vil jeg tro. – Og en ting må du få med: En tid var det bare en eneste en som hadde fast arbeid blant medlemmene, og det var jeg. Møter holdt vi hver torsdag. Vi la veldig arbeid i å ha gode og varierte program på møtene.

Jeg leste og studerte og holdt foredrag: om Bjørnson, og psykologi, om Marx og Engels, om Lenin og Stalin, om partisprengning og Moskva-teser.

Etter det siste foredraget, det var forresten i et annet lag vil jeg huske, kom to jenter bort og ville vite hva jeg hadde imot disse Moskva-tesene som jeg hadde vært så gærn på i foredraget. Det ble litt av en kalddusj for en som til og med hadde lært møte- og taleteknikk av Martin Tranmæl.

Så hadde vi foredragsholdere utenfra: P. Moe Johansen, Arthur Olsen Lohne, Hans Hansen, Magnus Bjerkholdt, Rolf Gerhardsen.

Eller kanonene fra hovedstaden kom nedover. Etter valgnederlaget i 1930 kunne Edvard Bull senior forklare Elverhøy-laget årsaken: «Sitatsprøyter av mine foredrag om religion».

Og i 1930 sto Alfred Madsen, stortingsmannen fra Bergen, blant syrinbuskene i hagen på Folkets Hus – det hadde møtt fram hundrevis og lokalet var for lite – og talte om hvordan arbeidsledigheten burde bekjempes: Sukkerraffinerier, jernverk, elektrifisering av Østfoldbanen var noen av stikkordene, tiltak som skulle skape arbeidsplasser til de titusener som gikk med hendene i bukselommene.

Studiesirkler, tramgjeng, teatergruppe og rytmeband

Studiesirklene var en viktig del av lagsarbeidet.
Vi hadde sirkler i gang om arbeiderbevegelsens fortid, om Arbeiderpartiets historie, om kommunale spørsmål – ja til og med et kurs i engelsk med grammofonplater til hjelp for uttalen. Læreren var jeg, og plata har jeg visst ennå.

Et virkelig arbeiderungdomslag skulle ha en tramgjeng, vår opptrådte i røde bluser – stoffet skaffet jeg fra en agent som gikk for Ideus i Fredrikstad, og avbetalingsbeløpet pr deltaker var hele 25 øre i uka. Så hadde vi teatergruppe der vi samarbeidet med Torpelaget og framførte blant annet en sketsj jeg hadde laget om Mowinckel og Hambro, der vi ga herrene inn etter beste sosialistiske evne.

Opplesning av dikt sto ofte på programmet, Rudolf Nilsen var populær: Nr 13 eller Revolusjonens røst, men klassikerne ble også tolket, engang kunne jeg hele Terje Vigen utenat – men der er riktignok noen år siden. Og så var det dans etterpå – til tonene fra vårt eget orkester: jeg sjøl på fele, så var det gitar, mandolin og trekkspill som gutter i blådress og jenter i blomstret sommerkjole svingte seg til, til langt på kveld. Fem kroner tok vi for moroa, akkurat nok til å dekke noteinnkjøpet hos musikkhandler Felix Mathisen.

Arbeiderungdomslag som sopp etter regnvær

– Arbeiderungdomslagene hadde en veldig framgang utover på 30-tallet. Sjøl var jeg med å stifte mange av dem. På sykkel, eller på bena eller i eke over Glomma dro vi ut og snart var et nytt lag i gang: I Trolldalen, på Smertu og Glombo, på Kirkeøy og Spjærøy, i Øienkilen og på Gressvik. I Fredrikstad hadde vi Nybrott, på Lahellemoen, Lisleby, Veum og Rolvsøy var det arbeiderungdomslag. På Østsida fant du Gamlebylaget, lagene i Torsnes og på Nabbetorp, på Elverhøy, Selbak, Torp, Årum og Borge. Og fortsetter vi nordover finner vi Sarpelaget, Tunelaget, to lag i Skjeberg og så videre.

Tillitsverv på fylkesplan

– I begynnelsen av 30-åra kom jeg inn i distriktsstyret for arbeiderungdomslagene i Østfold, først som kasserer og til slutt som formann. Et par episoder fra det antimilitære arbeidet tar vi med. Fylkingens standpunkt var klart: Nei til Forsvaret, aldri mer krig. At den antimilitære lederen kom fra Fredrikstad var naturlig, der lå distriktets største garnison.

– Min gode lagskamerat, Sverre Hansen, og jeg tok oss ofte turer til Gamlebyen, delte ut flyveblader og snakket med rekruttene for å få dem til bli gærn på det militære.

Så en dag dukket kommandant Gerner opp med vakta. Og Gerner vær gærn som ei fele, vi ble omringet av soldater og ført til politistasjonen med Gerner med dragen sabel i teten. Der krevde krigeren at disse folkene må fjernes – sett dem inn eller gjør hva dere vil med dem. Konstabel Bjørnstad tror jeg han het, tok det longt: «De må slutte med disse greiene guttær, ellers kan de bare gå hjem med dår..»

Det gjorde vi, men annonserte stort antimilitaristisk møte i losjen «Frem til seier» i Gamlebyen. Og på møtet var det stappende fullt og han Arthur snakket antimilitaristisk så det sang i veggene.

Trykt i Demokraten 1987