Norge takker dere for innsatsen! Da Fredrikstad tok farvel med russiske krigsfanger

Lørdag den 11. juni 1945 hadde det samlet seg usedvanlig mange mennesker i Nygaardsgata i Fredrikstad. Det var tydelig at noe var i gjære. I det fjerne lød tonene av Internasjonalen. Først en flaggborg med norske og russiske flagg, deretter distriktets fagforeningsfaner. Så, med Fagforeningenes musikkorps i spissen marsjerte de fram, 350 russiske krigsfanger fra leiren på Rauøy. Tettbygde, godslige karer i tykke, grønne uniformer. Og bak de russiske soldatene innpå 2000 Fredrikstad-arbeidere som ved å marsjere sammen med russerne ville vise sin takknemlighet over den innsats som Sovjet-folket og Sovjetunionen hadde gjort i kampen mot fascismen.

Toget satte kursen mot Stadion der Fredrikstad faglige samorganisasjon, eller det faglige utvalg som det dengang het, arrangerte en avskjedsfest for de russiske kameratene.

Under krigen hadde det vært mange russiske krigsfanger i Norge. Det nøyaktige antallet er i dag umulig å fastslå. At antallet var stort henger sammen med Sovjetunionens massive krigsinnsats. Alt i alt sendte landet over 200 divisjoner til fronten til kamp mo Nazi-Tyskland og dets allierte.

De russiske fangene fikk en svært dårlig behandling av sine tyske fangevoktere. Som «undermennesker» kunne de selvsagt ikke påberope seg Genevekonvensjonens bestemmelser.

Helhjertet innsats

I mange av leirene var dødeligheten skremmende høy, det nevnes tall opp mot 35%, og ofte hørte henrettelser til dagens orden. Mange steder gjorde nordmenn en stor innsats når det gjaldt å hjelpe de russiske fangene, som jo var våpenbrødre i den felles kampen.

Mest kjent er kanskje Marie Østrems innsats i Bergensdistriktet. «Russkij Mama» – vår russiske mor, ble hun kalt av de russiske soldatene. Det lever fremdeles i Sovjetunionen (1982) soldater og offiserer som har bevart minnet om mat og klespakker som hun med fare for sitt eget liv smuglet inn i leirene. Etter krigen ble hun dekorert med en høy sovjetisk orden som takk for innsatsen, og i Sovjetunionen er det gitt ut en bok om henne.

Og fremdeles ligger det vel i mangen skuff en såkalt Russerring, en fingerring av aluminium eller messing, laget under enkle forhold av russiske krigsfanger i fangeleiren og stukket ut til en guttunge utenfor gjerdet til takk for en sardinboks eller et brødstykke. Slik som forfatteren av disse linjer opplevde det ved den store russiske krigsfangeleiren på Etterstad ved Oslo i 1943/44.

Plass i hjertet

Det er ellers skrevet svært lite om de russiske fangeleirene i Norge. I Fredrikstads okkupasjonshistorie er de så vidt nevnt: «Ute på Rauer befant det seg 379 russiske krigsfanger. Den 24. mars ble en av dem, en major, begravet under æresbevisninger fra russiske offiserer og en avdeling fra Hjemmestyrkene. Ellers ble det både fra militært og sivilt hold gjort mye for å lyse opp tilværelsen for disse krigsfangene som hadde gjennomlevd så mange prøvelser.»

I 1945 hadde imidlertid de russiske fangene en stor plass i Fredrikstad-folks hjerter, og Johan Johansen tolket noe som sikkert mange følte da han leste Arvid Pedersens prolog som åpnet festen på Stadion:
«Sovjet gikk mot Tyskland,
storm stål og ild nazismen prylte
til den vred seg som en orm
og i dødens redsel hylte.
Russlands sønner tappert led
tro de fulgte frihetskaldet.
Vi vil takke for den fred
som de bragte til oss alle.»

Hurrarop

Og Karl Førde, formann i Fredrikstad faglige samorganisasjon, hadde tilskuermengden på tribunen med seg da han utbragte et trefoldig hurra for det russiske folk og den Røde Armé. «Hurraropene bruste uforbeholdent og begeistret tilværs fra de overfylte tribunene», heter det i referatet.

Så fulgte de forskjellige programposter slag i slag, med Vikens musikkorps som nok en gang intonerte Internasjonalen. Fagforeningenes Sangkor var i ilden og de russiske soldatene ble hyldet både på norsk, tysk og russisk.

«Befolkningen i Fredrikstad by og omliggende distrikt sender Sovjetunionens tapre sønner og soldater i den seirende Røde Armé sine varmeste hilsener. Vi takker Dere for den store innsats og avgjørende andel i frihetskrigen og dermed vunne seier over det nazistiske barbari. Vi ønsker Sovjet-folket en lys og lykkelig framtid i fortsatt fredelig sosialistisk oppbygning.
Leve Sovjetunionen!
Leve Feltmarskalk Stalin!»
sa Johan Johansen i sin hilsen til de russiske soldatene. «De russiske soldatene som satt i en sluttet koloni på tribunen tok i mot denne hilsen med begeistrede rop» skriver Demokratens referent.

Hovedtalen på Stadion holdt Hans Bjerkholdt, sekretær i Samorganisasjonen. Bjerkholdt sa at man her i distriktet spent og oppmerksomt hadde fulgt slagene ved Moskva og Stalingrad, krigens store vendepunkter. «At vi i dag har vår nasjonale frihet er takket være Sovjetfolket, den Røde Armé og våre andre allierte» sa Bjerkholdt.

Bjerkholdt kom også inn på de oppgavene som lå foran: «Arbeiderklassen må stå i forgrunnen når disse oppgavene skal løses» … «For vi vil ikke tilbake til et førhistorisk samfunn hvor krig og arbeidsløshet lovmessig gjentar seg. Vi må skape et samfunn som sparer oss for nød, nye kriger og overfall – et samfunn som gir velstand og trygghet for hele folket» sa Bjerkholdt i sin tale denne junidagen på Stadion, fredssommeren 1945.

Fotballkamp

Planen var at de russiske fangene skulle spille en fotballkamp mot et Fredrikstad-lag, men fangene mente at de ikke var i en slik form at de kunne gjennomføre kampen.

I stedet fikk folk se en kamp mellom et lag med Grinifanger og et sammensatt Fredrikstad-lag.

Grinifangene imponerte stort, «de var spreke alle sammen, man la merke til formannen i Fredrikstad Arbeiderparti, Ragnvald Gundersen, Hans Hansen og Helge Helgesen fra Lisleby som sprang like fort som noensinne.»

De russiske krigsfangene bidro også selv til underholdningen. «Sangen om Moskva», «Stenka Rasin» og flere andre russiske folkeviser klang utover gressbanen på Stadion til de frammøttes store begeistring.

Takk til Norge

Så grep russernes kommandant, oberstløytnant Konsentzki, ordet og talte til forsamlingen på russisk. For de mindre språkmektige talte deretter en ung rødearmeløytnant, Lapa Konstantin, på norsk.

Han takket for all vennlighet og hjelp som russerne hadde møtt fra Fredrikstad-befolkningen. Han slo fast at nordmennene sto verdig blant seierherrene, og ikke var blinde for den innsats som russerne hadde gjort under krigen. Til sist utbragte han et leve for vennskapet mellom det norske og russiske folk og et leve for marskalk Stalin. «Ordene til den sympatiske og unge offiser utløste et kraftig bifall» heter det i avisreferatet.

Etter møtet på Stadion fortsatte festen på menighetshuset der vakkert pyntede bord ventet de russiske fangene og bevertningen var rykende varm lapskaus og melk, så mye som gjestene kunne orke.

Taffelmusikken sørget Fagforeningens Sangkor og et strykeorkester for. «Dessuten sang russerne og det ble holdt taler. Johan Johansen holdt en tale for russerne på tysk og den russiske kommandant Konsentzki talte for Norge» skriver referenten.

Og til slutt sang hele forsamlingen første vers av «Ja vi elsker».

Dette skjedde for 36 år siden, men ennå har vi et synlig minne etter Sovjetfangene her i distriktet, de to russiske krigsgravene på Krigskirkegården på Østsiden. Der hviler to russiske befal fra leiren på Rauøy.

Trykt i Demokraten 1982