Sosialist, ja det har jeg vært all min tid

En av arbeiderbevegelsens veteraner her i distriktet, Ragna Forsberg, gikk bort tirsdag 4. september (1984).
Allerede som ung jente kom Ragna med i partiarbeidet og i arbeiderkvinnebevegelsen. Hun var med å starte Borgen Arbeiderkvinnelag hvor hun var formann i flere år. En periode satt hun som Arbeiderpartiets representant i Skjeberg herredsstyre.

Etter krigen finner vi Ragna Forsberg som varamann på Stortinget. Hun var en av initiativtakerne til opprettelsen av Oscar Torp-heimen, og mange som har besøkt stedet husker henne som en oppofrende og omsorgsfull husmor. I 1980 ble Ragna Forsberg hedret med Einar Gerhardsens stipend, en erkjentlighetsgave for hennes innsats i
arbeiderbevegelsen. Hun ble også hedret med DNAs gullnål for 50 års medlemskap i Skjeberg Arbeiderparti. I den senere tid hadde vi flere samtaler med Ragna Forsberg. Med glød og intensitet gjenopplevde hun barndomstid og ungdomsår.

Jeg er født på Idd en kald vinternatt i 1908. Far ba mor vente til morgenen – det hadde falt mye snø og jordmoren måtte budsendes fra Halden. Men det lot seg nok ikke gjøre, og så kom hun vassende i snøen oppover isen og tok imot det nye tilskuddet til familien. Vi var fem gutter og to jenter – så det kunne ofte være smått stell hjemme. Far var kantstenhugger – om vinteren var det lite å øre, og da kunne det hende at vi måtte låne oss fram. Men noen direkte nød led vi aldri – alltid sto det iallfall grøt på bordet i barndomshjemmet mitt.

Far var en stillferdig mann – veldig snill og glad i å fortelle fra barndommen og ungdommen i Sverige. Jeg husker også han fortalte om 1905. Han var i artilleriet og var med på å kjøre fram kanoner til Fredriksten festning som skulle brukes mot hans egne landsmenn. Mor var sykelig av seg – ofte sengeliggende. Hun var utdannet syerske, satte sin ære i å holde barna nette og pene. Tøyet fikk vi ofte fra bestefars avlagte uniformer. Han var slutter, fangevokter, ved fengslet i Halden. Engang fikk jeg forresten en pen, brun, ferdigkjøpt kåpe. Jeg husker ennå hvor glad jeg var i den – jeg fikk aldri slitt den ut for den var bare til fin.

Til Sarpsborg og et tryggere utkomme

I 1914, samme året som verdenskrigen brøt ut, flyttet vi til Sarpsborg. Far hadde fått jobb på Borregaard. Det var liksom et tryggere utkomme, det. Han arbeidet i anlegget, ville ha luft rundt seg, kunne liksom ikke tenke seg å arbeide inne. det romsligere etter at vi hadde flyttet. Far fikk fast lønn og drev dessuten med stenhuggerarbeid på si. Fontenen nede på fabrikken og den som står utenfor Borregaard hovedgård, er det faren min som har hugget. Ja, det er nok også flere minner etter ham her i distriktet.

Først bodde vi inne i byen, senere flyttet vi ut til Navestad. Vi hadde et lite hus en tid, men klarte ikke å beholde det – avdragene ble for tunge. Hvordan det så ut hjemme? Som hos arbeidsfolk flest – men en gang fikk vi et par kurvstoler – de var nærmest på moten den gangen. De syntes jeg var fine. Og en dag kom det en plysjsofa inn i stua – jeg husker ennå hvor godt jeg syntes det var å over den myke plysjen. Men så ble stua stengt av, ble bestestue – dit inn fikk vi bare gå på de store høytidsdagene eller når det var familiebegivenheter som skulle feires.

Yndlingsfagene var norsk og historie

Skoletiden? Først gikk jeg noen måneder på Kirkegata skole. Der var det trist – jeg ble gående mye alene – innflytter som jeg var. Det ble mye hyggeligere da jeg ble flyttet over til Navestad skole. Der ble jeg som en av de andre i klassen med en gang. Lærer Willman husker jeg godt den dag i dag. Streng, men rettferdig og flink til å lære fra seg. Men det ble jo mye leksehøring da – du kunne nesten regne ut når du sto for tur, og da kunne du i allfall leksa. Yndlingsfagene var historie og norsk – jeg likte å lese og høre om de store forfattere.
Av en eller annen grunn var jeg så opptatt av dikterpresten Petter Dass og vet du – ved avgangseksamen på folkeskolen ble jeg nettopp hørt i ham! Da rant det ut av meg:

«Petter Dass var både dikter og prest… han bodde på Alstadhaug…» Folkeskoleeksamen var høytidelige greier – hele skolestyret satt i skolestua og hørte på. Vi satt som på nåler – turde ikke se på dem. Det var nok noen som kunne ha tungt for det – men jeg tror Willman sparte dem – spurte dem ikke om så mye.

Ut i tjeneste som 14-åring

Videreutdannelse etter skolen? Du, den tanken var rett og slett absurd – det var ingen muligheter – vi hadde rett og slett ikke rå til det. Flere av brødrene mine ble gående arbeidsløse – en dro til Canada for å søke lykken der. Han var senere med i invasjonen i Flandern – ble såret, men klarte seg. Han prøvde rett etter krigen å komme til Norge på besøk, ble nektet, forsyningssituasjonen her i landet tillot det ikke, het det. Jeg har bildet og medaljene hans her. Medaljene fikk jeg tilsendt da han døde. Det er litt bittert å tenke på at jeg ikke fikk treffe ham etter alle disse årene.

Hvor var vi hen-, jo, jeg måtte altså ut i arbeidslivet rett etter skolen. 14 1/2 år ble jeg barnepike på en gård i Skjeberg. Men jeg var der bare om dagen – jeg lå hjemme om natta. Året etter ble det full huspost inne i byen, hos en av ingeniørene på Borregaard. Det var rift om disse plassene – det var 47 som hadde søkt denne posten. I denne posten ble jeg til jeg giftet meg med Ottar i slutten av 20-årene.

«Herskapet» var snille mennesker

Jeg hadde det bra der, det var snille folk og snille barn – fire stykker. Jeg ble nesten som en av familien. Lønna var 60 kr måneden, jeg hadde et pent rom, kunne bade så mye jeg ville. Men arbeidsdagen til en hushjelp kunne bli lang. Du skulle være på kjøkkenet halv sju – fyre opp i ovnen – det var vedkomfyr – jeg husker godt den første elektriske kokeplaten kom mens jeg var der. Så var det å tørke over gulvene og lage i stand frokosten til barna som skulle på skolen, og ingeniøren som skulle være på Borregaard klokka ni. Det hørte med til morgenritualet å ta inn avisa, Aftenposten, og legge den på skrivebordet, til herren i huset.

Så var det alt annet husarbeid støvtørring og vask fram til middag. Hvordan en 15-åring kunne klare å lage den? Jeg fikk råd og hjelp av frua – jeg brukte øynene – jeg har alltid hatt «store fangauer» som de sier, og ellers var det å lese Schønberg Erken sent og tidlig. Etter hvert gikk det riktig bra. Klesvask hørte med: fyre opp i den store bryggekjelen og stå over vaskebrettet i timesvis og gni og gnukke. Men det var likevel lettvintere enn på bondegården – der måtte vi ligge på kne ved fjøsdammen og skylle klærne – enten det var solskinn eller regn.

Et par ganger i året var det hovedrent. Da tok vi ett rom om gangen i det store huset: tre stuer nede og et karnapp, mange soverom og gjesterom oppe. Da hendte det vi fikk ekstrahjelp – arbeiderkoner fra St. Olavs Vold eller Tibo med skurekost og bøtte. Av og til dukket det opp en arbeider fra Borregaard med en svær Nilfisk støvsuger fra fabrikken. Det var første gang jeg så et slikt vidunder. Som sagt, «herskapet» – ja, vi kalte dem jo det, var snille og hensynsfulle mennesker, men klasseforskjellen var jo der. Jeg spiste på kjøkkenet – familien inne i stua. Bortsett en gang i året, på julaften – da satt jeg til bords med familien inn i storstua. Jeg fikk gaver, et pent kjoletøy, litt parfyme. Det var hyggelig at de satte pris på deg.
Så slapp jeg oppvasken og kunne gå hjem og feire resten av julekvelden hos far og mor.

Men en gang kunne det hete – det var mens det var streik på Borregaard – «uff, det er så vemmelig gå på St. Mariegaten nå. alle disse Borregaardsarbeiderne som henger rundt og ikke gidder gjøre noe».

Onsdag kveld var det «pikefri»

Fritida? Hver onsdag ettermiddag og annenhver søndag ettermiddag hadde vi hushjelper fri. Da kunne du gå på byen og treffe kjæresten eller forloveden. Eller besøke foreldrene dine eller andre hushjelper du kjente. Vi satt rundt på pikeværelsene og skravla gikk om herskapene som vi tjente hos. Enkelte hadde det slett ikke så bra. Jeg hadde en venninne som vi stakk mat nå og da – der i huset var det nærmest lås på brødboksen.

Fabrikkjentene på Borregaard? Jeg vet ikke – misunte dem kanskje litt – de hadde mer penger mellom hendene, var flottere i klærne når vi møttes på dansen på Kulås eller Folkets Hus. Apropos Folkets Hus: det var ikke bestandig herskapet likte at piken vandret til det stedet – du kunne jo få ord på deg at du var interessert i politikk, var «rød» som det ofte het i de dager.

Jeg traff han Ottar i Bede Sangkor

Jeg har alltid vært glad i å synge. I midten av 20-årene ble jeg med i Bede Sangkor, dirigent var Johan Berg. Der møtte jeg Ottar, det ble et par av oss og vi giftet oss. Det var i disse årene jeg kom med i arbeiderbevegelsen. Interessen har nok vært der svært tidlig – med en eldre bror som var med i det sosialdemokratiske ungdomslaget og en annen eldre bror som var med i det kommunistiske.

De kunne diskutere så fillene føk – og jentungen syntes det var spennende og hørte godt etter. Og dessuten fikk Ottar og jeg kjenne kapitalismen på kroppen. I 31-32 var det stopp på Smelteverket der Ottar arbeidet. Så var det å slå seg fram som best vi kunne – snille foreldre og svigerforeldre hjalp til, vi pelte bær og solgte – Ottar stoppet madrasser og skomakrerte – det gikk jo på et vis.

Vi stifter arbeiderkvinnelag

I 1933 gikk jeg med i Arbeiderpartiavdelingen på Borgen og i 1935 var jeg med på å stifte Borgen Arbeiderkvinnelag. Jeg husker godt stiftelsesmøtet. Kolbjørn Edvardsen og Olaf Strandås var til stede, og selve ildsjelen fra Sarpsborg Arbeiderkvinnelag, Ingerid Knapstad, var på en måte fadder for nykomlingen. Det ble stor oppslutning om laget. Vi hadde en 60-talls medlemmer og på møtene var det ofte en 40-50 stykker. Og det var en tid da det var hele tre arbeiderkvinnelag i Skjeberg – nå er det bare ett igjen!

Hva vi drev med i Borgen Arbeiderkvinnelag? Møte hver måned – foredragsholder fra byen eller fra Oslo: Martin Tranmæl eller Oscar Torp, Magnus Johansen, Sven og Agda Dalen, Arne Magnusson fra Moss. Emner? Det kunne være alt mulig fra Arbeiderpartiets krisepolitikk til nødvendigheten av å innføre Oslo-frokosten i Skjeberg. Ofte hadde vi et enklere tema som fenget som innledning – og etter det et mer alvorlig foredrag.

Studiesirkler og kaffespleis

Og så drev vi med studiesirkler: spesielt godt husker jeg sirkelen i organiasjonsarbeid ledet av Karl Simonsen om formannen og sekretærens oppgaver, hvordan vi skulle lage referater og sette opp et regnskap. Vi hadde også kurs i mer «kvinnelige» sysler, barnestell, søm, brodering.
Og så må vi ikke glemme det sosiale livet i laget – vi hadde åpne møter med selskapelig samvær. Kaffeservering – utlodning av noen småting under kaffepausen – et lite blomsterglass eller et par såpestykker. Og et ekstra bli medlem gikk rundt med blokka for å verve nye medlemmer.
Ofte inviterte vi ungdomslaget til våre møter. Da skaffet vi gjerne en til å traktere trekkspillet så det ble dans etterpå.

1. mai gikk vi i tog og kokte kaffe

Kvinnelaget stilte ofte opp ved større partitilstelninger, sto for smørbrødservering og kaffekoking. eg ser ikke noe galt i det – det var med på å skape større samhørighet i partiet. Som for eksempel på 1. mai. Da marsjerte vi i tog fra Fremtidsborg til byen for å slutte oss det store demonstrasjonstoget. Etter toget hadde arbeiderkvinnelaget kaffeservering til musikkorpset – de kunne trenge en forfriskning etter å ha blåst «Opp alle jordens bundne trælle» og «Gryr i Norden».

Støttearbeidet – det må du få med! Under Spaniakrigen gikk vi rundt på dørene og tigde penger Spaniakomiteen. Under Finlandskrigen satt vi på skolen her borte og sydde barnetøy. Jeg husker godt vinteren -39/40, hvordan vi dro i vei til skolestua med symaskinen foran på sparkstøttingen.

Og lokale saker: Sarpsborg hadde fått sitt Mødrehygienekontor. Jeg husker godt hvordan de borgerlige gikk imot en bevilgning på 50 kr til dette kontoret i Skjeberg Kommunestyre. Jeg satt som representant i kommunestyret da – tok mot til meg og gikk opp på talerstolen og leste opp statistikken: hvor mange kvinner som hadde søkt hjelp hos kontoret, kvinner fra alle lag av befolkningen, kontordamer lærerinner, ekspeditriser… Og neste gang gikk bevilgningen igjennom.

Kvinner inn i alle ombud!

I det hele tatt arbeidet vi for å få inn kvinner i råd og utvalg – helserådet, forsorgsstyret, skolestyret. En av pionerene i skolestyret i Skjeberg, Gudrun Bjørnland, husker jeg spesielt godt. Selv ble jeg valgt inn som første kvinnelige representant i Skjeberg Kommunestyre i 1938. Hvordan det føltes? Det kom som et sjokk – det var som å klatre opp på et høyt fjell, men det gikk da det også, med ferdigskrevet manuskript og god hjelp fra hyggelige partifeller.
Det var rike år. Ottar og jeg delte på møtevirksomheten. Vi hadde en kalender på kjøkkenet der vi skrev opp når vi skulle avgårde og ble enige om hvem som skulle være hjemme med ungene: Men det var ikke slik overalt – en ting var at kona var med i Arbeiderkvinnelaget – men at hun ble valgt inn i offentlige tillitsverv, det var å gå over streken. Kampen mot fordommene har vært lang og hard og er vel ikke over ennå.

Arkivet havnet på Sarpsborg politikammer

Så kom krigen og det hele fikk en brå slutt. Vi fikk beskjed om at det hele skulle legges ned – arkivet og andre eiendeler skulle leveres inn på Sarpsborg politikammer. Jeg og et par til gikk den tunge gangen – så protokollene våre bli slengt inn på et kott i huset nede på torget. Jeg husker jeg så langt etter dem… I 1945 var det å opp igjen, på bar bakke.

Jeg har møtt mye velvilje i politikken. Men av og til også dumme mennesker som bonden som en gang sa til meg: «Du Ragna, du skulle vært alt annet enn sosialist.» Jeg svarte: «Jeg har opplevd at tjenestefolk på en gård fikk to kjøttkaker hver, mens det fulle fatet gikk inn til husbondefolket i stua. Da skjønte jeg at det var forskjell på deg og meg – og at en burde gjøre noe med det».

Vi har nok av oppgaver

Å, det er nok å gjøre ennå for arbeiderkvinnene: fattigdommen i u-landene, krigsfaren. Jeg er for et forsvar men aldri atomvåpen på norsk jord er nå mitt standpunkt. Og når jeg hører om fredsmarsjene – jeg er så inderlig sår inne i meg for at jeg ikke kan være med.

Trykt i Sarpsborg Arbeiderblad 1984