Sundløkkens Zinkverk – tangoovner, hestejernbane og de Lavals Patent

I 1928 slo Zinken på Sundløkka igjen portene etter 26 års drift. Ennå står driftsbygningene igjen og vitner om et avsJuttet kapittel i distrikitets industrihistorie.
Noen ganske få lever ennå som kan fortelle om det egenartede miljøet på Zinken. Bjarne Krogfoss (87), er en av dem.

Ja, jeg er født for ganske mange år siden i en liten stue i Skjeberg. Fattig og smått var det som hos så mange på den tiden. Faren min var sjømann, vi flyttet mye rundt før vi til slutt havnet på Sundløkka i Borge.

Skoletida? Du kan skrive at vi hadde en lærer som samtidig var tannlege. For en krone røska han ut verketennene våre, tanga gikk han med i lomma. Men jeg lærte mye på skolen, både å legge sammen og trekke fra, gange og dividere. Det kom til nytte senere. Men det ble jo mye salmesang og bibelhistorie da, vet du!

I transportgjengen på Zinken

– Som 17-åring var jeg så heldig å få arbeid på Zinken eller Sundløkken Zinkverk som var det fulle navnet. De fleste som arbeidet der kom fra Borge, fra Torp, Moum eller Sundløkka. Fra byen var det bare noen få stykker.

Hva slags arbeid jeg hadde? Jeg kom i transportgjengen i anlegget, det kunne være en 6-8 mann av oss og formannen. Vi jobbet med sinkmalm og kull som kom med båter til Sundløkka.

Båtene husker jeg godt: Kong Sigurd og Kong Bjørn fra Søndenfjeldske, ellers så var det utenlandske båter fra Tyskland og Belgia. På brygga sto en svær kran som hev sinkmalmen eller koksen fra rommet og ned i en trakt. Så fra trakta til vagger som gikk med wiretrekk, en lang rute opp til lagerhuset der vaggene ble tømt. Vi i transportgjengen fylte og tømte vaggene og passet på at det hele gikk som det skulle. Mye av malmen kom fra Tyskland, en del fra Sverige. Så ble koks og malm biandet og gikk i vogner inn i ovnshuset.

Vi kalte dem tangoovner

– I ovnshuset ble malmen smeltet til bly og sink. Det var en helt spesiell type ovner som ble brukt på Zinken. De ble kalt tangoovner og roterte som snurrebasser. De var ikke så veldig høye – en mann kunne fint skyve vogna med blandingen opp til toppen av ovnen og tømme i. Ovnene brukte strøm fra kraftstasjonen på Hafslund. Strømmen gikk til svære kull-elektroder inne i ovnen. Det gikk med store mengder kraft. Jeg kan den dag i dag høre summingen av kraftledningen. Og om natta kunne du se gnister og blafring på himmelen over Sundløkka.

Etter en tid skulle ovnene tømmes. Skiftfolka staket opp hølet og metallet rant ut. Blyet ble tappa i bunnen, sinken høyere opp.

Hardt og farlig arbeid

– Det kunne være hardt og farlig arbeid, det var masse gasser i ovnshuset på Zinken, folk gikk med maske når de tappa ovnen. Og ildspruten kunne stå i været. Jeg husker en av skiftfolka kom bort i en ildsprut – fikk den rett i øynene. Synet ble berga. Men han gikk liksom med vrengte øyne resten av livet. Husker godt rett etter ulykken, hvordan direktøren, han var dansk og het Stavner, kom bort til stakkaren, tok ham i handa og sa at de skulle hjelpe ham så godt de kunne. Og han ble gående i anlegget på Zinken så lenge han levde, kjørte vagger og greier.

Gustav de Lavals patent

– Men fremdeles var det urenheter i metallet, så sinkblokkene gikk videre til raffineriet, det var siste ledd i produksjonen. I raffineriet var det også ovner, men de var færre, og de var mye større enn tangoovnene. Her ble råsinken raffinert, ja, det hendte verket kjøpte råsink utenfra også og kjørte den gjennom det egne raffineriet. Fra ovnene i raffineriet ble sinken tappet i former som sto på en skive som gikk sakte rundt – slik ble de fylt en for en.

Zinkverket hadde sin egen patent, sin egen metode: Gustav de Lavals patent. Den ferdige sinken var veldig ren, når vi merket de ferdige platene sto det 99.8 eller 99.9. Det er veldig høye tall, det. Den ferdige sinken trillet vi med vogner inn i lagerhuset. To, tre mann skjøv på. Da kunne du bli dyktig svett, altså! Men svettest ble nok skiftfolka på ovnene. Særlig var slaggingen hard. Slagget var rødglødende. Det ble fylt i vogner og fraktet med en liten jernbane ned til elva der det ble tippet i Glomma. «Lokomotivet» var en brun hest, jeg husker godt hesten og kjørekaren komme til Zinken om morgenen.

Bra arbeidsplass og sterk fagforening

– Jeg mener Zinken var en bra arbeidsplass – så lenge det varte. Særlig under første verdenskrig tjente fabrikken gode penger. Tyskerne kjøpte all den sinken de kunne komme over. Sinken ble brukt i krigsproduksjon. Sprenggranater ble laget av sinken – sinkbitene rev godt opp når granatene eksploderte. Husker jeg ikke feil, så var prisen for sink to kroner for kiloen – det var mange penger den gang.

Vi hadde en fin og sterk fagforening, Sundløkken Arbeiderforening. Formann var Hans Andresen, en liten, spretten kar, riktig en ildsjel. Han var flink. Og det var også kassereren vår, den ikke ukjente Karlsen Klevfoss. Fagforeningsmøter holdt vi på lokalet, der vi vanligvis spiste. Ofte var det smekkfullt. Og foreningen fikk drevet igjennom 6 timers skift for skiftfolka – det var noe nytt, det var en sensasjon den gangen.

Og betalinga lå etter måten høyt – jeg mener den var på en 80-85 øre timen. Vi lå langt høyere enn en arbeidsplass i nærheten, de hadde 5-årig avtale og hadde blitt liggende på en 40-50 øre. Da jeg gifta meg i 23 og flytta over elva til Sannesund, ble det hardere å klare seg, men det gikk da på et vis.

Den dagen lever jag inte!

– Og så kunne du ha akkord, og det kunne vanke overtid når en båt skulle losses i en fei. Da kunne styrmann på Kong Sigurd friste med lossedram. På overtiden holdt vi eftasverd, så kom flaska fram og ble rettferdig delt – vi helte opp i lokket på kaffespannet. Mye ble det jo ikke på hver, men du fikk jo smaken i munnen. Fyll på arbeidsplassen? Det kunne forekomme. Jeg husker en episode. En arbeidskar, for så vidt flink nok, hadde fått sparken fordi han var for glad i flaska. Så møtte han en av ingeniørene, han var forresten fra Fredrikstad han også, akkurat som deg. Så het det på klingende svensk: «Du som ar så god en insjenør, kan du inte hjälpa mig att komma in igen?» «Ja, sa ingeniøren, jeg kan nok hjelpe deg inn igjen, men da må du love meg å slutte å drikke». «Kommer inte på frågan», sa karen, «den dagen jag slutar att dricka, så lever jag inte längre».

De overordnede

– Hvordan forholdet til de overordnede var?
De eldre av oss hadde en veldig respekt. Når direktøren nærmet seg, tok formannen min av seg hatten, bukket dypt og så het det: «Ja, herr direktør», «Nei, herr direktør», «Selvsagt, herr direktør».

Ellers så husker jeg ingeniørene som rolige folk som sjelden la seg opp i arbeidet vårt. Et navn dukker fram, ingeniør Kjølberg fra Borge, en stille, behagelig kar. Senere begynte jeg i anlegget på Borregaard, og jeg mener at der var det mye mer kontroll og påpass, mer kav og mas. På Zinken gikk alt sin jevne, vante gang. Forresten, vet du at det fantes både gull og sølv i blyet som vi produserte? I ganske små mengder, riktignok, men likevel. En del av blyet vi produserte inneholdt så mye sølv at det ble sendt til Tyskland, for at de skulle skille ut sølvet. Kanskje de skulle bruke det til sølvpenger, hva vet jeg!

En gang skjedde en feil: laboratorieprøvene til to blypartier ble byttet om. Et skipsbyggeri som hadde bestilt 30 tonn bly av den simple sorten, fikk feil leveranse og bygde skuter som seilte på kjøl av sølvholdig bly!

Med stråhatten på snei svingte vi oss på prammen

– På fritida, på lørdagen var det å ta frem findressen. Og så brukte vi skalk eller på sommeren gikk vi med stråhatt. Moroa måtte du lage sjøl. Du kunne gå på gratisforestillinger til han Arnardo når han turnet borte på Alvimfjellet.

Ellers så holdt vi dansemoro på prammen i elva. Jeg hadde kjøpt trekkspill, firerader, for en 300 kroner oppe i byen og lært meg sjøl å spille. Og så ble det å sitte og dra belgen da, de lange sommerkveldene, mens gutter og jenter fra Sundløkka og Alvim svingte seg på prammen til Jularvalsen av Jularbo, Fjellbruden, Lokker’n og hva de nå het alle sammen.

Av og til kunne du dra opp i byen, det kunne være dans i Kulås som lokket. Eller til Hansens Sal i Glengsgata, der det ofte var tjohei med hæla i taket.

Prisfall, krise, arbeidsløshet

– I 1928 var det slutt på Zinken. Det var vel prisfallet på metallet som var skyld i det. Fabrikken måtte stenge – 140 mann sto på gata. For mange ble det fattigkassa.

Maskinene ble solgt, sammen med patentet, til Tyskland. I lokalene ble det kjøleskapsfabrikk og likkistesnekkeri.

Selv tok jeg handelsbrev, prøvde å slå meg fram med en butikk nede i Sannesund – handlet litt med tobakk og blader og frukt og sånt. Senere ble det jobb i anlegget på Borregaard, der jeg var til jeg gikk av med pensjon for en del år siden. Der på veggen henger diplomet for 50 års medlemskap i Landsorganisasjonen. Jeg har jo levd i 87 år nå – det er rart du. kan glemme ting som har hendt senere, men tida på Zinken, den sitter som spikret fast i hukommelsen den!

Trykt i Sarpsborg Arbeiderblad 1985