Sveiserjentene minnes: – Far blåste B-kornett og vi småjentene danset

I dag er det få igjen av de gamle beboerne på Alvimhaugen. Stedet hvor alle kjente alle – iallfall hvis du brukte tilnavnene.
Hvor folk fant sitt utkomme på Melkefabrikken eller i sjauen i Sannesund.
Hvor ungene «jappet» på trappa til kjøpmann Høkebøl eller akte med fiskekasser i Tunebakken.
Hvor musikkorpset blåste påsken inn fra Buvikodden.
Hjørdis Nilsen og Gudrun Jansen, døtre til fagforenings- og partiveteranen Hans Andersen, tar oss med til Haugen slik den engang var.

– Vi het gjerne «sveiserjentene». Du skjønner, før i tida så krydde det av tilnavn på folk her på Haugen. Pene og mindre pene – Ola Island, Tomitten, Sigurd Glade. Bestefar hadde engang arbeidet i fjøset på hovedgården på Borregaard og så ble han altså «Sveiser’n».

Vi sitter i stua hos Gudrun Jansen (78) på Alvirnhaugen. Søsteren Hjørdis (82) er også med oss. Gudrun er født i stua vi sitter i, «rett der borte i kroken». Huset er over 150 år garnrnelt. I århundrets begynnelse kjøpte Hans Andersen huset av kommunen for 80 kroner. Da hadde han prutet på prisen.

Adresse: Hans Andersen, Melkefabrikken

– Nå sitter vi i Utsiktsveien 12, sier Gudrun. Da vi var barn, var det ikke noe navn på gata her – det spilte ingen rolle, alle kjente alle. Hans Andersen på melkefabrikken klarte seg som adresse. Når vi dro til byen, låste vi aldri døra – den lot seg forresten ikke låse, heller!

Lys og innlagt vann kom også sent: Jeg husker vi satt under parafinlampa ved bordet som sto der borte og stavet oss gjennom Smaalenenes Socialdemokrat.

– Og vannet hentet vi i bøtter på melkefabrikken, skyter Hjørdis inn. Eller når vi møtte fram til halv ti-toget på Sandesund stasjon – det var liksom en liten fornøyelse vi barn hadde – og så hadde vi alltid med oss et lite grønt spann og fylte det opp fra stajonskrana før vi dro hjemover.

Mor måtte ha kåpa på på kjøkkenet

– Hvordan vi ellers hadde det?
Hva skal jeg si – som arbeidsfolk flest den gangen. Jeg kan ikke huske at vi noen gang led nød – far hadde jo sitt faste utkomme på Melkefabrikken. Lønna var 12 øre timen eller 25 kroner uka i mange, mange år.

Stua vi sitter i er jo stelt og modernisert på flere ganger. Men da vi flyttet inn, måtte mor ta på seg kåpe og skaut når hun skulle ut i kjøkkenet og lage mat om vinteren.

Det husker Gudrun også. – Men det ble bedre når vi fikk en fiolinovn i kjøkkenet i stedet for den åpne grua. I kammerset fantes det heller ingen oppvarming – så når vi kunne ta kammerset i bruk om sommeren, var det nesten som å flytte på landet!

Det kunne rase litt fra kølavogna

– Veden skaffet vi oss sjøl. Når det kom kølabåter til Sannesund, og køla ble kjørt opp i byen med hest og vogn, passet vi ungene på og plukka kølabetene som kunne rase av i svingene. Ja, eller når det kom tømmerbåter til Alvimlandet og kællene drev på og barket, så plukket vi opp bark, husker Hjørdis.

– Hvis du kjente folka, så skar de av litt av stokken også – da varmet det ekstra godt i ovnen hjemme. Eller vi dro til Oreskauen og plukka kvist og kongler og dro hjem på en dravogn.

Jeg husker ennå lukta av det amerikanske flesket

Gudrun: – Hva slags mat vi hadde?
Enkel kost, det gikk mye på sild, lungemos, av og til kjøttkaker. Om søndagene kunne det vanke kjøtt og suppe. Mor pleide ta seg en tur og handle kjøtt på torget på lørdagen.

– Men under første verdenskrig kan jeg huske vi kunne mangle mat, sier Hjørdis. – Vi hadde provianteringsrådet rett over gata her – jeg kan den dag i dag liksom kjenne lukta av det fete, salte amerikanske flesket.

– Og de svære hvite potetene, sier Gudrun. Og køene nede i Sannesund. Jeg husker jeg sto i kø utenfor Forbrukerforeningen i timesvis for å få kjøpt en halv mark smør. Og så den evinnelige kålrabien da, dag ut og dag inn.

– Pene og ordentlige skulle vi være, sier Hjørdis. Vi fikk to kjoler om året – en til jul og en til St. Hans. Julekjolen var av tykk verken – den klødde noe infernalsk før den ble vasket. Og så brukte vi svære, hvite forklær for å spare klæme – laget av hvitt sekkelerret, pyntet med en pen, rød kant.

– Ja, og når vi ble sendt til kjøpmann Høkebøl for å kjøpe brød, faller Gudrun inn, det kunne bli en 3-4 i slengen, så bar du hele ladningen i forkleet.

Smått stell i Apenesgården

– Noen på Haugen hadde det ikke så bra, sier Hjørdis. Far satt jo i mange år i fattigstyret, så vi fikk problemene inn på livet. Hjem til oss kom folk og fikk anvisninger på mat. Særlig i Apenesgården kunne det være smått stell. Jeg glemmer aldri en familie derfra som havnet på fattiggården på Kolstad. Jeg ser det for meg: de hadde stablet sammen de få eiendelene i en barnevogn, mora med en unge i hver hånd, faren foran, slik trasket de av gårde den lange veien.

Gudrun husker godt skoletiden:
– I småklassene på Alvimhaugen skole gikk vi tre timer fire ganger i uka, i siste klasse seks timer to ganger i uka. Om vinteren var det å vampe i vei i snø og sørpe – mange hadde lang vei og var klissvåte på bena når de kom fram. Men frøken Hilda Skjold hadde strømpebytte liggende – så smårollingene fikk tørt på bena før skoledagen begynte.

Hjørdis: – Det var mye pugg, du skulle lære hver linje utenat. Da het det: «Du får begynne på linja etter bildet i boka, du jenta mi» Og så skulle du stå oppreist ved pulten og ramse i vel. Frøken var streng, kunne du ikke leksa eller rørte lite grann i hodet i timen kunne det bli gjensitting.
– Ja, men vi var da kamerater, sier Gudrun, da satt hele klassen i veigrøfta og ventet på ulykkesfuglen.

– Men så var skoledagen slutt, og da hadde vi det fritt og fint på Haugen. Om sommeren dro vi til Tunevannet for å bade eller så dro vi på landtur til sletta bak huset til Hans Brest – der som velhuset ligger nå. Gutter og jenter lekte sammen, slår Hjørdis fast. – Det kom kanskje av at det var mest jenter i gata her – så guttene var heldige som fikk leke med oss!

Vi «jappet» og «kjekset» og akte i Tunebakken

– Husker du vi lekte butikk? sier Gudrun. – Vi tok all slags frø fra hagen, pakket det fint inn, det skulle liksom være kaffe, sukker eller annet godt. Så satt Hjørdis bak disken med skaut på hodet som en riktig butikkmadam, og jeg var kunde og betalte regningene med kåpe- og bukseknapper.

– Å «jappe» var populært, forklarer Hjørdis. Vi kjøpte jappestein i kortevareforretningen, satte oss på trappa og kastet. Først skulle du ta opp en mens den andre var i lufta, så to, så tre…

– Eller vi «kjekset », sier Gudrun. Da brukte du kjeksekuler, laget en «pott» med hælen i bakken, så skulle du trille kjeksekula så nær potten som mulig.

Om vinteren akte vi i Tunebakken. Tre, fire stykker opp i en fiskekasse – så bar det i vei. Om søndagen måtte du passe på – da kom lensmannen i Tune med hest og slede på vei til kirken, og vi sto som tente lys i veikanten. Det var egentlig ikke lov å ake i Tunebakken, skjønner du.

Hadde du en femøring, var du rik!

Hjørdis: – Penger hadde vi lite av. Det kunne hende du fikk en skilling eller to for å gå ærend eller sitte barnepike. En gang satt jeg barnepike en hel natt og fikk fire femøringer. Da var jeg rik. Jeg husker en gang jeg var blitt ergerlig på en pike fra en familie som hadde litt bedre råd. Jeg sa: «Og du da, Dagmar, du har kjøpt bort 29 øre på en hel dag, du!»

– Men vi var heldige, understreker Gudrun, med en far i fast arbeid så trutt som en klokke – helt fra 12-års alderen og til fabrikken ble lagt ned i 1932. Den første tida arbeidet han fra seks om morran til seks om kvelden, og hadde hele tre dagers ferie!

– Husker du far i mottakelsen på fabrikken? spør Hjørdis. – Det var stas å besøke far – han sto der stram og strunk i lang hvit frakk og skrev opp alle melkespannene som bøndene leverte. Det var en stor, åpen plass mellom stasjonen og fabrikken. Der var det en lang tverrbjelke med ringer – der sto bondegampene tjoret i rekke og rad.

«Skjulen» var fin i vaffelrøra

– Ja, men vi hadde ærend til fabrikken også, sier Gudrun. Vi kjøpte skjul. Hva det var? Hver dag spylte de rør og kjeler med damp og blandinga av melk og vann som kom ut, skjulen, var et fint tilskudd i matlaginga.

– Ja, jeg husker vi betalte to øre literen, minnes Hjørdis. Vi hentet skjul i spann i en liten trebutt hos han Edvard Olsen. Det lå alltid et-tykt, gult lag oppå. Skjulen var fin når du skulle lage vaffelrøre eller koke grøt eller velling.

Det var mor som tok seg av matlaginga, det var slik den gangen. Men hun hadde småjobber ved siden av – tok opp etter meien når de hadde skåret kornet, tok opp poteter hos bøndene eller vasket for finere folk i byen – hun fikk fem kroner for en klesvask hos Knobel.

Ved siden av arbeidet interesserte far seg for politikk. Han var glødende Arbeiderpartimann. Når det var valgkamp, dro han rundt i Tune med hest og trille sammen med Albert Moeskau og talte og agiterte.

Sosialisten så ut som et menneske!

– Husker du historien han en gang fortalte oss, sier Gudrun: – En gang kom det en gamme! kone bort til ham og sa: «Jeg har hørt at det har kommet en sosialist hit og det skulle være morsomt å se en slik skapning på mine gamle dager». Hun gikk rundt far, tittet og tittet, og så kom det: «Men herregud, han er jo lik andre mennesker!»

Hjørdis: – Og så må du notere ned at far skrev i bladet akkurat som deg. Var det et problem på Alvim eller resten av verden så kunne du lese et stykke i bladet undertegnet «H. A. Alvim». Det var far, det. Far var med å stifte Tune Arbeiderparti, han var med å grunnlegge Melkefabrikkens Arbeiderforening i 1906 og kom tidlig med i det kooperative arbeidet. Da fikk mor og jeg streng beskjed om at vi alltid måtte handle i Forbrukerforeningen.

Far blåste B-kornett og jentene danset

Gudrun: – Og så blåste han B-kornett i Sandesundsmusikken.
Om sommeren satt han i stua og blåste med vinduet oppe, og vi jentene danset til musikken i gata utafor. Og ho Ågot borti gata hentet fiolin og spilte med. Et annet minne om Sandesundmusikken: Hver påskemorgen sto den på fjellet ved Buvikodden og blåste «Påskemorgen slukker sorgen». Da var vi stolte av faren vår.

– Etter at vi ble konfirmert i Tune kirke var barneårene slutt, sier søsteren. Da var det å skaffe seg arbeid og det ble huspost for både Gudrun og Hjørdis. Det var vanlig for arbeidsfolks døtre den gang. Men den tiden får vi snakke om en annen gang, sier sveiserjentene fra Haugen.

Trykt i Sarpsborg Arbeiderblad 1985