– Svinger klubba for siste gang

I kveld (1985) holder Supralarbeidernes Forening sin avslutningsfest. Formannen, Oddvar Amundsen svinger klubba for siste gang.
Rayonullfabrikken på Borregaard er vekk, avdeling 13 går inn i Cellulosearbeidernes Forening.
Oddvar Amundsen har stått sentralt i fagforeningsarbeidet fra 60-åra av.

Ved siden av å være faglig tillitsmann har Oddvar Amundsen også vært medlem av Norges Kommunistiske Parti fra slutten av 40-åra. Vi har hatt en samtale med Oddvar Amundsen – om den nære og den noe fjernere fortid.

– Du skulle klare deg sjøl. Komme deg ut og få deg en jobb så tidlig som mulig. Men folkeskolen var jo obligatorisk. Jeg gikk ut fra Sannesundsveien skole under krigen, i 1942. Minnene fra guttedagene er knyttet til krigen.

Matauken, hele familien av gårde for å dyrke poteter, grønnsaker – eller tobakk. Far satt ved bordet og skar opp de lange rullene – dynket i melasse.

De russiske krigsfangene i kommunestallene – eller i arbeid på stasjonen. En gang løftet en 40-50 stykker en svær lastebil av jernbanevogna og inn på perrongen. Det gjorde inntrykk på guttungen.

«Politimester» Gard Holtskog, bredbent, i fulle pontifikalier på St. Mariegate, mens han skjelte og smelte i øst og vest. For mange med meg ble han selve nazismen personlig, arrogansen, skrytet, terroren…

Nattlige turer med guttegjengen til Borge varde. Derfra kunne du se lyskasterfingrene sveipe over himmelen, og sporlysgranater etter de engelske flyene som seilte innover Oslofjorden. Da følte du krigen helt inn på livet.

Men du følte også samholdet: hjemme i Krusesgate levde vi i enkle kår, men mor hadde alltid noe å sette på bordet når noen av naboene stakk innom. Og det hendte ofte. Selv satt en der, lyttet til samtalen: var krigen snart slutt, hvordan skulle det bli etter krigen. Nazipropaganda mot bolsjeviker og jøder som var skyld i all verdens ulykke, var det ingen som trodde på. Og bolsjevikene var det jo som banket opp Hitlers arméer ved Stalingrad. Kanskje et frø ble sådd den gangen.

Oddvar Amundsen hører til generasjonen som hentet avgjørende opplevelser under krigen og den første etterkrigstid. Men videre skolegang var ikke å tenke på – økonomien var for trang. Så ble det litt vingling, noen småjobber hist og her til Oddvar Amundsen for første gang, i 1950, gikk inn gjennom hovedporten på Borregaard.

Det gamle kokeriet: slit og trivsel

– Jeg arbeidet i kokeriet 1 og 2, og fikk oppleve noe av det gamle Borregaardmiljøet. Dunkelt, dårlig belysning var det i kokeriet. Lutlukta svei i nesa, det var mye manuelt arbeid, nå står du og trykker på knapper. Dengang

brukte du muskelkraft, dreiet på svære ratt til ventilene. Noen ganger gikk det dårlig, det kunne gå høl på koka, flis og lut flomma utover gulvet.

Vi hadde harde tabeller, jeg husker godt sprengskiftet, Harald Ingebretsen har fortalt fra luthuset, jeg opplevde det mye på samme måten.

Men du må ikke glemme trivselen midt oppe i flisa og luten! Du kom ung og uerfaren inn, men gamlekara tok seg av deg, hjalp deg til rette, mobbing var et ukjent begrep på den arbeidsplassen. Jeg husker nattskiftene sammen med koker Leonardsen. Vi staka i flistraktene mens Leonardsen fortalte fra gamle dager på fabrikken.

Jeg minnes med glede de gamle kokerimestrene: de var ansvarlige for drifta – selve kokeprosessen. De bestemte tempoet, rytmen, omløpstida, tok prøver, førte journal. Alf Fredriksen var en, en kraftig plugg, blid og omgjengelig. Ivan Eriksson en annen, innflytter fra Sverige, heller ikke skåret for snakketøyet.

I 40-åra ble Oddvar Amundsen politisk aktiv, ble kommunist. Selv mener han at miljøet i barndomshjemmet ikke var avgjørende for valget. For faren var arbeidet en helligdom, familien hovedinteressen. Større betydning hadde kameratkretsen. Og ikke minst Olaf, en eldre bror. Da han giftet seg, ble hjemmet et samlingspunkt for radikal ungdom, her gikk diskusjonen om hvordan fredens Norge skulle se ut.

«Ideen skal være fyrtårnet!»

– Jeg husker godt ordene rektor Jens Jensen sluttet talen sin med da NKU hadde hatt et festmøte på hotell Føniks en gang i begynnelsen av 50-årene. «Ideen skal være det fyrtårn vi skal seile etter», sa rektor Jensen, og jeg har etter fattig evne forsøkt å leve etter de ordene.

NKU hadde stor oppslutning

– Mange unge fant veien til Norges Kommunistiske Ungdomsforbund i 40- og 50-åra. I Øvre Glommaregionen hadde vi en 6-8 lag: Sannesund lag, Lande Arbeiderlag, Hafslundsøy lag. I selve byen hadde vi innpå 100 medlemmer. Sarpelaget stuet seg sammen i bakrommet på Frihetens kontor, adresse St. Mariegate 33, diskuterte og studerte. Marx og Engels, Lenin og Stalin – ja, til og med Hegel sto på programmet. Ofte hadde vi.. «ressurspersoner» – ja, ordet var ikke oppfunnet dengang, som innledere. Best husker jeg igjen Jens Jensen. Vi så veldig opp til ham. Han var så «voksen», litt pertentlig, alltid korrekt. Vi unge ville buse på, ha raske resultater. Rektor Jensen lærte oss om den revolusjonære tålmodighet.

Vi lempet stein på Berlin Alexanderplatz

– Det første møtet med et sosialistisk land har brent seg inn. Under Ungdomsfestivalen i Berlin i 1951 sto 6-8 Sarpeungdommer sammen med tusener andre, fra hele verden, og lempet teglstein i de sotete ruinhaugene på Berlin Aleksanderplatz.

Hjemme var det Stockholmsappellens tid. Vi delte byen i roder og dro ut med løpesedler og underskriftslister. Noen steder gikk det greit, i Sannesund, på Fritznerbakken, på Opsund. Andre roder kviet du deg for å gå i. Og du kunne få det fra dine «egne». Jeg husker en faglig tillitsmann på Borregaard som slengte døra i fjeset på meg med ordene: «Jeg vil ikke ha den dritten der!»

Mange meldte seg ut

– Utover i 50-åra slo hetsen mot oss, du skulle plasseres i bås. Gerhardsen ga signalet med Kråkerøytalen. Jeg husker godt landsmøtet i Papir i 1951. 11 tillitsmenn, folk som var dyktige, meget vel ansett av arbeidskameratene, ble lempet ut av forbundsstyret – fordi de var medlemmer av Kommunistpartiet. Mange klarte ikke presset, meldte seg ut av partiet, av ungdomslaget. For meg var det en rystende opplevelse når jeg opplevde folk som brøt ut.

Hvorfor jeg sjøl holdt ut? Vel, en slags innebygd stahet og en overbevisning om at sosialismen og kommunismen er det eneste som kan løse de enorme problemer som kapitalismen har skapt. Det mente jeg, og det mener jeg. Du kan legge til at utover på 60-tallet stilnet det av. I dag er det lite av den gamle kommunisthetsen på de arbeidsplassene jeg kjenner, det lille som er, er det først og fremst AKP som står for.

Det er samtidig også særlig frustrerende å oppleve den politiske avideologisering som skjer. Men selvsagt, alt er betinget av den trussel makthaverne og de som innehar disse posisjonene føler og om hvilke midler de vil bruke mot enhver dreining av den førte Høyrepolitikk.

Tida i kokeriet ble et mellomspill for Oddvar Amundsen. Etter det halve året ble det flere strøjobber – men fra 1952 og til porten slo igjen i 1982 ble Rayonulla på Borregaard Oddvar Amundsens faste arbeidsplass.

Rayonulla – samhold og kameratskap

– Jeg følte behov for å finne en fast arbeidsplass der det var ordnede organisasjonsforhold, og en slik arbeidsplass var Rayonulla. Jeg begynte som elektrisk hjelpearbeider, og ble med i organisasjonsvirksomheten til den meget aktive elektrikergruppa. Du kan skrive at der opplevde jeg samhold og kameratskap. Jeg ble en del av et fast kollektiv, noe jeg ofte hadde drømt om.

I 1956 traff gruppa en meget viktig beslutning, vi vedtok å gå med i Supralarbeidernes Forening, avd. 13 av NPF. Elektrikerforeningen på Borregaard så vel ikke med helt blide øyne på vedtaket. Men slik ble det altså. I dag er vi vel en 3-4 mann igjen av denne gruppa.

Jeg vil si at elektrikergruppa var svært toneangivende innenfor foreningen, vi hadde et fast styremedlem og reiste krav, blant annet om skiftelektrikerordning. Og det kunne trenges å reise krav på arbeidsplassen vår.

Rayonulla – en særpreget arbeidsplass

– Når du gikk inn porten på Cellulla, eller Rayonullfabrikken som den senere kom til å hete, så var du kommet til en av de mest særpregede bedrifter på hele Borregaard. Forskjellen fra det gamle kokeriet 1 og 2 var til å ta og føle på. Der ruslet alt sin vante gang, alt var tradisjonsbestemt og kjent.

Cellulla, det var kjemisk prosessindustri på høyt nivå. Kompliserte maskiner og høy arbeidsintensitet, du måtte trå til når det gjaldt.

På kokeriet slang det av og til en ingeniør innom, her var teknikere og ingeniører på en helt annen måte trukket inn i selve produksjonsprosessen.

Folk svimte av ved maskinen

– Cellulla ble også sett på som en «farlig» bedrift. I 50- og 60-åra hadde det vært flere eksplosjoner i den såkalte kneteren, heldigvis uten at noen kom til skade. Selv jeg, som elektrisk reparatør, ble fort kvalm av den søtlige, råtne lukta som slo mot en. Verre var det for de som måtte stå stand-by ved spinnemaskinene.

Lukta kom fra svovelekullstoff og svovelvannstoffgassen som ble utviklet under produksjonen. Særlig ille var det i 50-åra med store gasseksplosjoner. Jeg har sjøl opplevd at folk har deisa i gulvet, besvimt – vi bar dem ut i garderoben for å få lufta dem, hjalp ikke det, så var det med sykebil til Sarpsborg sykehus. Ta med at det var veldig vanskelig å få legene til å uttale seg om hva som hadde skjedd: at folka rett og slett var gassa i svime.

Hvorfor var avdeling 13 så aktiv?

– Disse forholdene kan gi mye av forklaringen på at Supral, avdeling 13 ble en av de mest aktive foreningene på bedriften. Det vitner ikke minst alle hovedforhandlingssakene, voldgifts- og arbeidsrettsdommene om. Inne i forbundet sa de at de hadde flere meter dokumenter om Supral i hyllene, mer enn for mange andre fagforeninger til sammen. Det var rett og slett så mange problemer i forbindelse med selve arbeidsplassen at foreninga var nødt til å ta fatt, til å aksjonere. En faktor til spiller vel også inn: på Cellulla var det mye fersk arbeidskraft, særlig i den første tiden, folk som ble tatt inn direkte fra flokken av arbeidsløse på Torget og St. Mariegate. Mange av disse hadde opparbeidet seg en radikal innstilling i de harde 30-åra.

Blant disse fantes en flokk dyktige og harde tillitsmenn som ikke la fingrene imellom når det var nødvendig. Det var så mange: av den eldre garde Halvor Kingsrød, stifteren av foreninga, Harald Forsberg. Av den noe yngre garde Harald Haraldsen, Einar Ottesen, Bjarne Andresen.

Jeg lærte utrolig mye av disse folka – og av de andre medlemmene i foreninga. Noen tall viser aktiviteten: På medlemsmøtene var det ikke sjelden en 80, 90, 100 mann til stede. Og Supralarbeidernes forening sendte en 80-100 menn til ulike verv på Borregaard: som kontaktmenn, verneombud, statistikkformenn.

I spissen for kampen for bedre arbeidsmiljø

– Når det gjaldt kampen for arbeidsmiljøet var vi meget tidlig ute. Jeg sitter her nå og blar i gamle protokoller: allerede i 1954 møtte foreningen Arbeidstilsynet der vi la fram kravet om 40 timers uke for skiftarbeiderne. Arbeidstilsynet fant ikke tilstrekkelig grunnlag for våre krav. Da slo 99 arbeidere i bordet krav om medlemsmøte hvor de ville varsle full stopp. Nå hadde de i 8 år krevd effektive botemidler mot gassen, nå ville de ikke vente lenger. Styret kom mellom barken og veden, aksjonen var klart ulovlig, men det ble tatt kontakt med direktør Meidell som lovte å se med velvilje på saken.

Forholdet til bedriften? Harde konfrontasjoner, men slik jeg opplevde det, svært korrekt. Jeg hadde ikke følelsen av at foreninga ble sett skjevt på. Men: vi hadde våre forhandlere i forhandlingsutvalget, ofte førte de stedlige forhandlingene til en uenighetsprotokoll og så fikk hovedorganisasjonen overta.

Borregaard argumenterte da som nå med bedriftens økonomiske bæreevne, vi krevde bedre produksjonsutstyr som en forutsetning for at vi ikke skulle sette liv og helse på spill. Og utover i 60-åra ble det langt bedre.

Motstanderen var Arbeidstilsynet

– Spinnesalsaken har det jo allerede blitt skrevet om i SA i det siste. La meg bare ennå en gang banke inn hovedpoenget: hovedmotstanderen vår dengang var ikke, til tross for voldgiftsdom og arbeidsrettssak, bedriften Borregaard. De valgte å ligge lavt i terrenget. Det var Dahlberg & co i Arbeidstilsynet, en institusjon som skulle verne om arbeidsfolks liv og helse. Det var Arbeidstilsynet som ga tillatelsen til prøvedrift i Spinnesalen før dr. Hanoa hadde avsluttet sine undersøkelser, og på denne måten brøt rettsforliket i Arbeidsretten.

Vår medisinske sakkyndige; dr. Hanoa nøyde seg ikke med å måle gasseksposisjoner, han ville undersøke hver enkelt og spørre om hvordan han opplevde arbeidsmiljøet – og den undersøkelsen tok tid.

Vi hadde ikke «bare vondt i hodet»

– Da rykket Dahlberg i Arbeidstilsynet ut og slo fast at «alle kan si at de har vondt i hodet». Og forbundets sakkyndige, dr. Thiis Evensen, gikk løs på Hanoa fordi «han la for stor vekt på politisk pregede aspekter». Etter dette karakteriserte styret i Supral dr. Thiis Evensen som en bajas, og slo fast at arbeiderne ikke ville ha mer med Arbeidstilsynet å gjøre.

– Det var dramatiske dager, både under og etter arbeidsrettssaka. Vi ble formelig beleiret, TV-, radio og pressefolk hang dagen lang rundt C-porten her borte. Det var vi glade for, det gjaldt å vinne opinionen for saka vår. Og at vi hadde gehør vitner de mange støtteerklæringer om.

Og jeg mener vi vant fram: arbeidsforholdene på spinnesalen ble ordnet etter forhandling, ikke ved et diktat. Og på lang sikt – for denne saka hadde jo enorm prinsipiell betydning. Det går en klar linje fra Spinnesalsaka i V- 73 og til arbeidsmiljøloven i dag. Vi representerte bare toppen av isfjellet, senere kom Falconbridge, Norcem, asbest og annen faenskap. Jeg mener Supral var tidlig ute og tok opp kampen. Og jeg vil gjeme se den helseorganisasjon eller lege som i dag vil prøve å bagatellisere problemene, slik vi opplevde det. At disse problemene bare fullt og helt kan løses i et sosialistisk Norge – det er en annen sak.

Trykt i Sarpsborg Arbeiderblad 1985