Teglverket – slik det var

For 50 år siden var det nærmere 30 teglverk her i distriktet. I 1977 ble det siste – Narnte Teglverk – nedlagt. Johannes Kristiansen, Torp, gikk ut porten for siste gang – etter en arbeidsdag på 43 år. Her forteller Johannes oss løst og fast fra den første tida på verket.

Som 17-åring fikk jeg jobb på Narnte Teglverk, det var i 1934. Jeg var heldig, mange på Sorgenfri, både eldre og yngre, gikk arbeidsledige. Jeg husker godt hvordan folk sto og hang dagene igjennom nedpå Tomta, som vi kalte det. Innimellom spanderte kommunen en matlapp eller en gratisbillett med ferga over til Vestsida.

– Jeg fikk kort vei til arbeidet, vi bodde i det dem kalte Sarpestuene. Det var seks stykker i familien, vi hadde tålelig god plass hjemme, folk kunne ha både åtte og ti unger.

At jeg havna på verket, hang nok sammen med at far min arbeidet der i mange år, han var brenner på Narnte Teglverk, Fredrikstad Forenede Teglindustri. Når det ikke var konflikt, da. Jeg husker godt storkonflikten i 1931 samme året som jeg gikk ut av skolen. Da sto verket hele sommeren, og far min og alle arbeidskameratene ble gående og slenge. Far hadde et gammelt vad liggende ute i skjulet. Han reparerte det, og så lå vi ute ved Hvalerøyene og fiska torsk og sjøørret. Noe av fisken solgte vi til fiskehandler Mathisen som bodde i Betania i Gamlebyen. Det ble da noen kroner av det.

Unggutta gikk for 40 øre timen

Den første jobben på verket?
Ja, den husker jeg godt, vi skåla taksten og hadde 40 øre timen. Skåle vil si at vi la opp så og så mange taksten i ett kast, og så kom dem med trillebukk og kjørte kasta inn på lagerhuset. 40 øre var betalinga til du ble atten, så gikk du over på full betaling, som var 80 øre.

Eller vi unggutta ble satt til å hjelpe til ved løperne. Det var lagt plankeløpere opp fra brygga, så kom lekter og prammer med sagmøle eller køl og så skulle det losses eller kjøres opp.

Møla var lett, køla var svinetunge, en 130-140 kg i hver bår. Det gikk på akkord, som så mye annet arbeid ved verket. Skulle du klare deg sånn noenlunde, måtte du trille en 85 bårer pr dag.

Gamlekara trilla og unggutta slædda

– Det var eldre folk som trilla. Vi unggutta hadde en stang med krok i enden, og så slædda vi, hekta kroken i båra og dro det vi makta, mens den andre skjøv. Det var en drøy bakke opp til verket, du kjente det både i armer og ben. Den første tida var det såvidt jeg orka å kreke meg hjemover når vi hadde halvtimen med frokost eller middag. Til å begynne med var det jernhjul på båra, da dem gikk over til gummihjul, gikk trillinga mye lettere.

Om vinteren kunne det være isete og glatt på løperne og ute på brygga. Det hendte av og til at både mann og bør havna i elva, men jeg kan ikke huske at noen drukna.

Skipper Delåsen og reder «Spekulasjon»

– Det var liksom en hel gjeng av oss unggutter, i farta husker jeg Sverre Mathisen, Johan Petter Torp, Ivar Martinsen, Angell Simensen.

Det kunne bli mye skøy og leven, vi klinte inn teglsten med grease og narra kameraten til å løfte.

Formann het Einar Hansen, han kom opprinnelig fra Gudebergverket, en myndig herre, grei nok, forsåvidt, men litt kniving kunne det bli når det skulle settes pris på akkorden.

Det var liv og røre nede ved brygga. Der lå lektere og prammer på rekke og rad: Viola, Fram, Mary og hva de nå het alle sammen. Mannskapet besto av skipper og hjelpegutt. Best husker jeg «skipper» August Delåsen. Når vi drev på som verst, het det: – Ta en pust nå guttær, så setter jeg over kaffe!
Og rederen var ofte Hansen – «Spekulasjon» fra Selbak.

Produksjonen, mursten, taksten, drenrør, rørsten, jobbesten, gikk også sjøveien. Med lekter eller båter, til Sørlandskysten, til Larvik og Kristiansand. Eller til Oslo der de bygget masse funkishus i teglsten utover på 30-tallet. Det kunne være opptil 180 000 sten på en lekter. Og foran gikk drabåten, Oscarsborg eller Fram. Mange av oss benytta anledningen til å ta en gratistur til Oslo.

Med handkraft i gropa

– Noen ganger havna du i gropa. Bruket hadde for lengst fått gravemaskin, på Narnteverket var de tidlig ute med all slags teknisk utstyr. Men ofte, når vi tok vekk matjorda, så sjakta vi for hånd. Om vinteren grov vi rett ned i skjæringa, vi stempla med planker og bord og gikk langt under tælan. Så var det å dekke til med halmmadrasser for at det ikke skulle fryse til igjen. Svart og fæl og lerete ble du, og vaskemulighetene før i tida var en eneste dusj i et lite skur. Spiselokalet var heller ikke rare greiene.

Arbeidstøy, det var det du gikk og sto i det, blåbukse og blåjakke. Og sixpencen på hue, selvfølgelig. Arbeidshansker laga vi oss sjøl. Vi fikk tak i gamle bilslanger, skar høl til fingrene og tredde på. Ellers kunne du skjære deg alvorlig på den skarpe stenen.

Flere tyskere fulgte med det nye maskineriet, de fløy rundt og skulle installere og kontrollere. Men jeg har da vært med å kappe lera med henda.

Storstrykeren vi hadde gikk automatisk, men på den små maskina vi hadde var det håndkapp, du fikk farta opp etter hvert, du måtte bare følge med bena når du kappa.

Etter tørkinga gikk sten til ommen. Tørkinga foregikk ute på tørkebanene eller med den nye kunstige tørka. Den første tida fyrte vi tørka med flis og koksgrus, jeg har stått mange timer i fyrhuset sammen med Karl Jensen, Johan Edvardsen og Zakken Pettersen og skuffa flis under kjelen.

Setterne og brennerne måtte kunne jobben sin

– På Narnteverket var det ringovn, med to gjenger i sving med fire mann i hver gjeng. En gjeng kjørte ut, den andre satte inn: 120 sten av gangen gikk det inn i ommen. Så skulle du ordne med kanaler og fyrhøl, det var en hel kunst å få det til riktig. Ungdommen fikk lærdommen av de eldre. Jeg arbeida mye sammen med Sverre Simensen, helt til han døde. Han var en av de faste «setterne» på verket. Andre av gamlekara var Ole Halvorsen, Arthur Mathisen, Filip og Anker Pettersen.

Oppe på ommen arbeida jeg aldri. Der var arbeidsplassen til brennerne. De hadde ansvar for mye, skulle fylle sagmøle i fyrhøla, ikke for mye, ikke for lite, akkurat passe så stenen fikk riktig fasthet og farge. Av og til stakk brennern en stang ned i hølet og målte «sekken» i stenen, som vi sa.

Stenen sank alltid litt sammen under brenninga, som varte en 2 -3 dager. Brennerne gikk på fire skift, helg og hverdag, påske, jul og pinse – du kunne ikke slukke ommen. Far min, Karl Kristiansen var brenner, likeså Harald Henriksen, Johannes Strømnes og Olav Isaksen. Fra den siste tida på verket husker jeg Arvesen som var kommet fra Nøklebybruket.

Vi kjøpte merker og støtta Spania

– Sjefene, Håkon Evensen og Dankert Mellby, så vi mye til – hovedkontoret lå jo rett nede på Nabbetorp. Evensen var liksom den strammeste, Dankert Mellby mer jovial. Jeg kan ikke huske at sjefene plaga oss noe særlig, men dem ville jo knipe inn det dem kunne på lønna da, slik har det jo alltid vært.

Fagforeninga vår, Teglverksarbeidernes forening var aktiv, det vil jeg si. Møtene holdt vi på spiselokalet eller på Avholdslokalet på Selbak. Harald Ulriksen var formann i foreninga i mange år. Han skal du prate med, han har litt av hvert å fortelle!
Andre tillitsmenn jeg husker var Trygve Pettersen og Sverre Simensen.

Ikke lenge etter at jeg var begynt på verket, brøt Spania-krigen ut. Jeg husker vi diskuterte krigen både i foreninga og på jobben. Ingen holdt på Franco, det var jo diktaturet det!

Jeg har ennå et minne fra den tida i fagforeningsboka mi. På møtene solgte underkassereren ekstramerker til inntekt for Spaniahjelpen. Alle samme kjøpte merker for 25 øre stykket, og klistra inn.

Av og til tar jeg fram fagforeningsboka og kikker på merkene og tenker tilbake på de 43 åra ved verket.

Trykt i Demokraten 1987