Veum var hjemmet mitt

En dag i tyveårene er en jentunge på vei mot den store hovedbygningen på Veum. Hun skal besøke pappa som er pleier på mannssiden. Ned alléen mot byen ruller en Victoriavogn med byvåpenet på sidene. På bukken sitter Herman Hansen Torgauten, i vognen overlege Lund på vei til et møte med kontrollkommisjonen. Over plassen rusler Blakken foran en vogn med middagsmaten. På jordene rundt gården er pasienter i sving med spader, hakker og river.
Jenta heter Tordis, og er datter av pleier Thorleif Løvereide. Senere kommer Tordis Dahl til å arbeide i mange år blant mennesker med psykiske lidelser – blant annet på sykehuset der hun vokste opp.

– Far kom fra en gard på Husnes, ikke langt fra Valen sykehus eller sinnssykeasyl som det jo het før i tiden. Han kjørte melk til sykehuset, og da han ikke trivdes noe særlig med gårdsarbeid, søkte han og fikk pleierjobb på Valen. I 1914 sto det nye sinnssykehuset i Fredrikstad klar til å ta imot pasienter. Ågot Koren, oversøster på Valen, flyttet over til Veum. Hun må ha synes godt om far, for hun skrev til ham og bad han komme etter. Så dro far og mor til Fredrikstad. Og far var pleier på Veum sykehus, og fra 1942 overpleier, til han gikk av med pensjon i 1961.

Den første tida bodde far og mor på Christianslund. Men veien ble lang før bussenes tid, og etter en skikkelig snøvinter flyttet de inn i en liten leilighet i en av sykehuskoloniene: to små rom ved siden av kjøkkenet og et knøttlite soverom i annen etasje. Huset og kosten var fri mot at mor tok seg av pleie og stell av de tyve mannlige pasienter som holdt til i kolonien. Det hvite, toetasjes trehuset med veranda står der den dag i dag. Der vokste jeg og de tre søsknene mine opp – inntil familien flyttet inn i en av funksjonærboligene.

Pasientene var barnepikene våre

– Leiligheten var liten, men jeg syntes vi hadde god nok plass likevel. Fra jeg kunne stabbe og gå ruslet vi barna rundt inne på stuene, vi vokste opp sammen med pasientene, vi ble kjent med dem og de med oss; vi var som en eneste stor familie. En god del år senere besøkte jeg far på kontoret hans på sentralen. Der står Ole, en av mine barndoms venner fra kolonien. Håret var blitt hvitt, ryggen mer kroket, men da han får se meg lyser han opp: – Nei, men i all verden, er det ikke ho Tordis – deg har jeg skifta tissebukser på mange ganger!

Vi barna kjente ikke bare våre «egne», men de fleste fra de andre avdelingene på sykehuset – med navns nevnelse og allehånde særegenheter.

Vi kunne sitte ved vinduet og titte ut: – Se, der kommer den lille, tykke kona fra B med det merkelige hodeplagget, og der, der kommer den lange tynne mannen fra A, han som alltid går alene og prater med seg sjøl og blir sinna hvis noen kommer i nærheten.

Og der ruller victoriavognen med byens våpen på døra og Herman Hansen Torgauten på bukken ned bjerkealléen: nå skal sikkert overlæge Lund til Fredrikstad og treffe kontrollkommisjonen!

Noen frykt kan jeg ikke huske vi følte for pasientene. Vi gjorde ingen forskjell på «gale» og normale, og kanskje ikke forskjellen bestandig er så forferdelig stor.

Men det hendte jo at fremmede mennesker sperret øynene opp når du fortalte at «jo, jeg bor jo på Veum». Det kunne falle en og annen slengbemerkning: – Er’u helt Veum, du da? Men vi funksjonærbarna holdt sammen i lek og alvor: vi hoppet i høyet på låven på gården eller lekte gjemsel eller tvibrent i fjøs og stall. Eller i skoletiden på Evenrød, dit vi på vinterstid ble fraktet av Jørgensen med langsleden. Og når skoledagen var slutt, kjørte han oss tilbake til sykehuset mellom snøfonnene. Det var ikke alle skolebarna som hadde så fin skyss – så da fikk du heller tåle et spitord iblant.

Så vendte jeg tilbake som pleier

– Da jeg var ferdig med skolen, begynte jeg som vaskehjelp på sykehuset – lønnen var 67 kroner måneden, husker jeg. Men far ville ha meg ut – jeg skulle skaffe meg utdannelse og erfaring. Først var jeg på Blakstad, så ble det et 10 måneders utdannelseskurs på Gaustad, så Nevengården ved Bergen, og deretter arbeidet jeg ved dr. Dedichens privatklinikk i Oslo og ved en privatklinikk i Danmark.

Etter årene ute søkte jeg meg tilbake til Veum og ble pleier i kolonien, i de samme rom og de samme stuer der jeg hadde ruslet rundt som barn.

Noe var forskjellig, men svært mye foregikk på samme måten som da jeg vokste opp der. Arbeidsdagen min startet klokka 6. Det var ennå ovnsfyring, så først var det å gå i kjelleren og spikke fliser for å fyre opp i de store koksfyrte kakkelovnene – to i hver etasje. Du måtte huske å låse ovnsdørene så pasientene ikke skulle komme til varmen. Den svære kaffekjelen skulle settes over og alt gjøre klart til vekking på stuene klokka sju. Det var tre stuer i kolonien, med en seks-syv senger på hver, og så vidt jeg kan huske hadde vi alltid fullt belegg. Jeg alene pleier hadde ansvaret for 20 mannlige pasienter, kronikere, de fleste utbrente schizofrene hvis du absolutt vil ha en merkelapp på det. Det var godlynte mennesker, vanligvis snille og omgjengelige – og fjerne. Jeg kan knapt huske et eneste raseriutbrudd i tiden jeg var der. Det var et helt annet klientell enn hva jeg hadde f.eks. opplevd på Gaustad, der jeg har sittet på bordet på vaktsalen og tviholdt på nøkleknippet i lommen så ikke rebelske pasienter skulle få tak i det.

Mennene på kolonien hadde jo sine særegenheter: Olsen skulle gå en helt bestemt runde i rommene etter at han hadde stått opp om morgenen. Hansen måtte stille de få eiendelene sine på en helt bestemt måte på nattbordet – men vanemennesker finner du vel også blant oss normale mennesker, ikke sant?

Brunost nå igjen?

– Etter vekking ruslet pasientene opp i annen etasje – til morgentoalett i de tre vaskene på rekke og rad. Vi hadde et badekar, men det var aldri i bruk, det har alltid vært problem med vannet på sykehuset. Men på lørdager gikk kolonistene i samlet flokk til mannssentralen der de fikk bade og utlevert rent tøy og der en pleier svingte barberkniven. Barberhøvel eller kniv måtte ikke finnes på avdelingene.

Frokosten var rikelig, men noe ensformig: syltetøyet, brunosten og nøkkelosten var gjengangere på bordene.

Rydding og oppvask tok pasientene seg av – og de var også til god hjelp når senger skulle res og gulver vaskes.

Etter frokosten kom legevisitten. Overlæge Lund hadde ikke vært så flink til å gå, men Bretteville Jensen kom enten selv eller sendte en av avdelingslegene.

Noen form for psykiatrisk behandling kan jeg ikke huske ble gitt, men klaget en pasient over søvnløshet, fikk han noen tabletter og trøstende od. Ellers var det vel helst kroppslige plager: en verkefinger eller et og annet småsår som legen tok seg av.

Arbeidet var behandlingen

– Så skulle pasientene på arbeid: til gartneriet, ut på jordene, til stall og fjøs – eller til arbeidsstuene.

Det var vel helst de eldste som gikk dit, eller de ble igjen i kolonien og gikk meg tilhånde med alskens huslige gjøremål.

Men ellers var utearbeid svært populært, slik Hans Svardal fortalte her forleden.

Og ellers tause og innesluttede pasienter fulgte godt med: – Nå må vi snart gå igang med å hyppe potetene? Snart er det vel på tide å få tatt inn turnipsen? Og jeg husker en, han arbeidet i fjøset og likte seg svært godt. Men så kom det beskjed fra legen at Lauritz skulle holde hviledagen hellig. Men Lauritz var lur og hadde liten respekt for regelverket. Og når de andre pasientene skiftet over til helgehabitt, gjemte han gummistøvler og overall i kjelleren. Og søndag morgen vandret Lauritz glad og fornøyd til Dagros, Litago og Stjerna.

Klokken halv tolv var det middag hentet i store spann og kjørt med hest og vogn fra kjøkkenet. Og det var en pasient som kjørte vogna og pasienter som bar inn spannene og pasienter som dekket bordene og satte frem maten. Ertesuppe og pannekaker hørte til favorittene – mange kunne styre sin begeistring for grøten som sto fast på lørdagsmenyen.

Så var det ut på arbeid til klokken fem, så ble det servert ettermiddagskaffe og deretter ble det stort sett til å sitte i dagligstuen. Noen bladde i avisene, noen lyttet til ønskekonserten – i radioen, en fylte ut tippelapper, enkelte satt vel bare der og flettet fingre og glante i femte veggen.

Klokken åtte var det sengetid. En og annen ruslet vel oppe litt lenger, det var kanhende et eller annet rituale å utføre før en kunne krype til køys. Men klokken ni var det vanligvis stille på stuene. Da gikk jeg runden med nøkleknippet, for dørene skulle være lukket og låst om natta.

De fleste fikk aldri noe besøk

– Pasientene på kolonien levde på mange måter i sin egen verden. Og det var en grå og fattigslig verden. Han som kjørte rundt maten fikk noen kroner for strevet, han som arbeidet på kjøkkenet likeså. Men de andre hadde aldri en øre i lomma – for dette var lenge før trygdens tid.

Klær fikk de av sykehuset og så hadde vi en fast tobakkskvote som vi kvitterte ut hos forvalteren: skrå, snus, røketobakk – små gleder i en grå hverdag.

De fleste på kolonien fikk sjelden eller aldri besøk, de hadde vært så lenge på Veum at de hadde gått i glemmeboka hos familie og venner.

Ikke å undres over at Per eller Ola iblant kunne ta seg en langtur – for på dagen var dørene åpne så pasientene kunne gå ut og inn som de ville. Vi bekymret oss lite, vi kjente pasientene så godt: – Han Per dukker nok opp til kvelden. Og ganske riktig, der kommer han Per opp bjerkealléen, sliten, men glad: han hadde vært helt over på Rolvsøy og besøkt et par jenter som engang hadde arbeidet på kjøkkenet. Og da han blir tilbudt middag bare fnyser han: – For her kan jeg ikke spise kjøttkaker uten poteter, og det fikk jeg servert hos jentene mine.

«En sjømann elsker» og «Glade jul»

– Til de største gledene for «mine» og andre Veumpasienter hørte vel St. Hansfestene. Først samlet vi oss: pasienter, leger, pleiere, barn og voksne oppe i Hestehagen for å feire St. Hans. Bål fikk vi ikke lov til å brenne, men langbord var dekket med hauger av wienerbrød og boller og rykende sjokolade på kanner. Etterpå leiret pasientene seg på fjellrabber og grastuer med pleierne diskret i bakgrunnen.

Så kom spillemannen med trekkspillet og «En sjømann elsker» klang ut i sommernatten. Og fru Andersen fra B svingte seg med han Per fra kolonien, og du verden så flinke de var til å holde takten.

Men årets høydepunkt var vel julefeiringen på Veum, jeg får nesten en klump i halsen når jeg tenker tilbake.

Lille julaften satt to pleiere til langt på natt og pakket julegavene: Nilsen skulle ha en genser og Hansen et par votter og Per måtte få en pipe for den gamle gikk i gulvet forleden og brakk i to.

Og på selve juleaften gikk de to pleierne rundt på avdelingen med langt, hvitt vattskjegg og subbesid, rød kåpe og svære kurver på armen: – Er det noen snille pasienter her? Og hadde vi i farten glemt han Olaf i borteste sengen på innerste stua så løp vi ut i en fart og skaffet en ting så også han skulle ha noe å pakke ut julaftenen.

Etterpå gikk de som ville fra kolonien opp på salen på B der det var ring rundt det store juletreet og «O, jul med din glede!» til orgelakkompagnement.

Så sluttet vi av på kolonien med julekaffe og syv sorter kake på dagligstuebordet, til klokka ble ni, og jeg ønsket god natt og gikk rundt med nøkleknippet.

Så var det julenatt på Veum sykehus.

Trykt i Demokraten 1989