-Vi så sosialismen bli til virkelighet

En oktoberdag I 1928: 20 unge mennesker står på Østbanestasjonen i Oslo. Reisens mål var Moskva. I løpet av et lengre opphold skulle de se, oppleve og lære mye i et Sovjet som i disse årene – den første femårsplanens år – tok spranget fra jordbruksland til industrinasjon. Mange i gruppa kom til å sette spor etter seg i partiarbeidet her hjemme. Flere ofret livet i motstandskampen mot nazismen. Partiveteranen Arne Pedersen er en av de fire fra gruppa som ennå lever (1985), og minnes de fjerne årene.

På veggen på NKPs kontor i Drammen henger et fotografi fra 1935. Et demonstrasjonstog med røde og norske flagg, en transparent med appellen: Verg landet mot fascismen. I spissen for toget: Ivar Lie, Arne Pedersen og Rolf Mathisen. Arne Pedersen sitter foran oss:

– Hvordan det hele begynte. Første arbeidsplass etter konfirmasjonen var Statsbanenes verksted i Drammen der jeg begynte i salmakerlære. På verkstedet gikk diskusjonens bølger høyt – du skjønner, arbeidsfolk diskuterte politikk på jobben den gangen. Kjekke, eldre arbeidskamerater som ikke behandlet en læregutt som et null og niks og ingenting, hadde tatt sitt standpunkt:

Hans Johansen, Ingvald Fredriksen, Sigurd Nilsen, og ikke å forglemme Olaf Larsen, bare for å nevne noen. En ting lærte og skjønte jeg: når kapitalistene er internasjonalt organisert, så må arbeiderklassen også være det. Resultatet ble at jeg i februar sluttet meg til den kommunistiske bevegelse og ble først medlem av ungdomsforbundet og straks etter av partiet. Dette var knappe tre måneder etter stiftelsen av NKP. Begivenhetsrike år fulgte. I Drammen gikk flertallet i ungdomsbevegelsen med kommunistene inn i NKU etter partisprengningen – ja, kommunistene hadde en tid også avisa, Fremtiden. Senere ga de ut en egen avis, Buskerud-arbeideren.

20-årene: arbeidsløs og politisk aktiv

For Arne Pedersen ble det strøjobber utover i 20-årene etter at NSB hadde satt 60 mann på gata. Rasjonaliseringsekspertene bak verket tjente like mye som de 60 til sammen. Men den ufrivillige fritiden ble fylt med politisk arbeid. Arne Pedersen minnes entusiasmen i disse årene. Knallharde teoretiske diskusjoner, pågående praktisk arbeid. Stuvende fullt på møtene på H-salen i Folkets Hus. Men også dansemoro og sommerlige utflukter på lastebilplanet til Vestfossen eller Nedre Eiker, for som Arne Pedersen sier: – Du kan ikke vente at unge mennesker bare vil nøye seg med Moskva-teser og enhetsfrontstaktikk!

20 dro til Moskva i 1928

20 ungdomslagsmedlemmer fra hele landet fikk i 1928 tilbud om å oppholde seg i Sovjetunionen i kortere eller lengre tid. Formålet var å studere sosialismens oppbygning i verdens første arbeider- og bondestat. Samtidig skulle de få anledning til å sette seg inn i norsk og europeisk historie. – Det var jo en enestående sjanse for et ungt menneske den gangen – å få komme til selve Moskva – nervesenteret for den kommunistiske bevegelse. Komme til et land hvor sosialismen var blitt handfast virkelighet . . . Jeg husker vi dro av gårde med tog fra Oslo, videre via Berlin og Polen frem til den russiske grensa. I Polen hersket Pilsudski-diktaturet. Jeg husker den eiendommelige lukten av de polske sigarettene og den hovne, arrogante oppførselen til de polske tollerne og grensevaktene. Så rullet toget over grensen til arbeider- og bondestaten. Du husker hva Rudolf Nilsen skriver…

«Jeg kommer fra dagen igår
fra vesten, fra fortidens land.
Langt fremme en solstripe går
mot syd. Det er morgenens rand.»

Møte med 5-årsplanenes Sovjet

– Hvordan møtet med Moskva artet seg? Mye var forskjellig fra hjemme. Folk var ikke så moderne kledd, gatebildet kanskje noe annerledes. Men vi visste at i dette landet hadde alle mennesker arbeid. Da vi kom til Sovjet var det innført rasjonering av en del levnetsmidler. Årsaken var at landet måtte øke eksporten for å skaffe seg valuta for å kjøpe de maskiner som var nødvendige i tungindustrien. For femårsplanen, pjatiletkaen, betød å omdanne et bondeland til en moderne industristat. Det norske kullet – la oss kalle oss det – ble innkvartert rundt om i byen i private leiligheter to, tre eller fire, fem i hver. Noe slikt som skoleinternater fantes ikke den gangen. Selve studiesenteret lå ikke så langt fra Den røde plass, i en gate som het Maroseika. Frå der jeg bodde – på den andre siden av Moskva-floden – var det bare en pen spasertur over til skolen. Og noen undergrunnsbane fantes det ikke den gangen.

Pensum: allmenndannende fag og marxistisk skolering

-Hva vi skulle studere? Det var vanlige allmenndannende fag, vi skulle skoleres politisk og sist, men ikke minst: vi skulle lære å beherske det russiske språket. Selve undervisningen foregikk i mindre grupper, vi satt gjerne rundt et bord og læreren satt eller sto og underviste. Det hele foregikk på en avslappet måte vil jeg si – iallfall for en som var vant med den vanlige norske folkeskoledrillen. Lærerne var både norske og utenlandske. I sentrum av undervisningen sto selvsagt femårsplanen – hvorfor planen var nødvendig, og hvordan russerne tenkte å gjennomføre den. Hvis jeg ikke husker feil, så var det en finsk kamerat som underviste oss i dette.

Vi studerte hvordan statsadministrasjonen i et sosialistisk land var bygget opp – læreren her het Viggo Hansteen. Norsk historie og den norske arbeiderbevegelsens historie sto på stu-dieplanen. Dette emnet, tok Jacob Friis seg av.

For å forstå marxismen må du kunne politisk økonomi: Hagbart Røise og Ivar Digernes gjorde sitt beste for at vi skulle få den forståelsen.

Ivar Digernes – en lynende begavelse

-Særlig godt husker jeg Ivar Digernes, han var lynende begavet – hadde nok kunnet gjøre lysende borgerlig akademisk karriere. Han hadde en egen humoristisk sving – vandret fram og tilbake med en knekk i knærne og la ut om profittratens synkende tendens…

Etter timene i historie, økonomi og politikk kunne du kople litt av med forelesninger i fysikk og kjemi – her husker jeg en dansk kamerat som sto for undervisningen. Russiskundervisningen kunne by på problemer for mange av oss som ikke hadde noen forkunnskaper i grammatikk. Du klødde deg i hodet når den innfødte læreren turnerte med de forskjellige «Padescjer», med skifte mellom i og a og e. Etter hvert begynte det å gli – jeg kan gi deg et godt råd: hør på småungene som prater eller skaff deg en venninne i landet der du er – da kommer det hele liksom av seg sjøl! Gymnastikk sto også på timeplanen – vi spilte volleyball, aldri fotball.

Fritida? Ja, den tilbrakte vi som ungdommer flest. Vi gikk på kino, på teater, i arbeiderklubbene, av og til kunne du være heldig og få en billett til Bolsjojteateret – eller vi gikk på kafé. Jeg husker et sted i en sidegate til Tverskaja – nå Gorkijgata – et slags samlingspunkt hvor vi spiste kaker og drakk te. Men, du vet, vi hadde ikke så mye penger å rutte med – vi fikk et mindre beløp i lommepenger på skolen hver måned.

Vi arbeidet i sovjetiske bedrifter

-De av oss som ville, kunne få anledning til å arbeide en tid i ferien i sovjetiske bedrifter. Selv havnet jeg som salmaker på en brannbilfabrikk – lagde seter og stropper – senere på en jernbanevognfabrikk, der jeg drev på med å strekke taket i vognene.

Femårsplanen satte selvsagt også sitt preg på fabrikkene. Det var stor politisk aktivitet på arbeidsplassen – møter og diskusjoner sent og tidlig. Generallinjen lå fast, og ble møtt med stor entusiasme, men på møtene kunne bedriftsledelsen møte sterk kritikk, som de måtte ta hensyn til. Selv fikk vi medlemsbok i den russiske fagorganisasjonen – og deltok i møtene. Men så var det altså problemet med språket, da. En ting la vi merke til: maten i bedriftskantina var rikeligere og mer variert enn hva folk flest fikk – det var også en side ved å sette industriarbeidet i første rekke.

Møte med Kolhoser og tungindustri

-Pengene vi tjente på å jobbe fikk vi disponere sjøl. Mange av oss brukte dem til å reise rundt i det veldige landet. Vi reiste gjerne et par kamerater i følge. Birger Aakermand, et par danske kamerater og jeg selv dro til Baku og Batum. Vi ble vennlig mottatt over alt, folk var nysgjerrige etter å møte gjester fra det høye nord.

Vi besøkte Sovhoser og Kolhoser, spiste hirsegrøt sammen med bøndene, opplevde forskjellene mellom det gamle og det nye: ennå dominerte hester og okser som trekkdyr, men de nye traktorene på larveføtter holdt på å gjøre sitt inntog. Mest uforglemmelig var kanskje turen til Magnitogorsk, til stålverket som skulle bli et av verdens største.

Vi dro med godstog fra Tsjeljabinsk, hvor vi hadde besøkt de store traktorfabrikken som var under oppbygging. Vognene var fulle av maskiner til stålverket der togene sneglet seg av gårde. Det kunne minne litt om Krøderbanen. Mange steder ble det full stopp. Da kunne du bare gå av og plukke blåbær i skogehellinga. Så blåste togføreren i fløyta og vi ruslet videre.

1. mai i Moskva: hele byen var på beina

-1.maifeiringa i Moskva i begynnelsen av 30-årene er et kapittel for seg. Hele byen var på beina. Folk samlet seg fra tidlig om morgenen på torv og plasser rundt om. Så var det til å vente til hoveddemonstrasjonen begynte. Da kom trekkspillet, «garmonikaen», fram, med sang og med dans gikk ventetida fortere. Så marsjerte vi endelig av gårde – marsjere er vel ikke ordet, vi travet helt umilitært i vei – over den røde plass der Stalin, Vorosjilov, Ordsjonikidse hilste toget fra tribunen.

Hvordan det var å komme hjem igjen? Du hadde jo vært borte lenge, lært mye, sett mye. For noen ble kanskje overgangen noe vanskelig. De ble hengende litt i lufta, hadde mistet noe av kontakten med hverdagen hjemme…

Hjem til kamp mot fascismen

Arne Pedersen mistet ikke den kontakten. Han kaster seg inn i politisk aktivitet, et par år på Vestlandet blant annet som redaktør av Møre Arbeiderblad, inntil han igjen er å finne i den kommunistiske partiavdelingen i hjembyen. Enhetsfronten og kampen mot fascismen står på dagsordenen. Tyske emigranter, kommunister, dukker opp i terrenget. Arne husker godt én, Ernst. Han hadde følt Hitler-diktaturet på kroppen og kunne fortelle. Etter krigen fikk han – utdannet møbelsnekker som han var – en viktig stilling innen møbelindustrien i DDR.

-Vi rodde ut på fjorden når tyske båter ankret opp, forteller Arne Pedersen. Så foldet vi ut transparenten: Sett Ernst Thälmann fri! Vi fikk trykt løpesedler på tysk og delte ut til skipsmannskapene. Mange av dem hatet sikkert nazistene like mye som vi.

Spaniaarbeidet var viktig. Innsamlinger på bedrifter, svære møter i Vestbanegaarden med Lise Lindbæk på talerstolen. Flere fra distriktet dro av gårde: Alf Kristiansen, brødrene Aksel og Harry Hansen, ja, Harry Hansen har du jo truffet.

Bedre å være grønn enn vissen!

-Ledende partifolk besøkte ofte distriktet. Mangeårig redaktør av Arbeideren, Henry W Kristiansen, la ofte veien om Drammen. En ypperlig skribent og taler som på et øyeblikk kunne snu den verste antikommunistiske stemning. Jeg husker at møte i Drammen Teater hvor en eldre rektor i byen – han het Nøstdal og underviste ved Latinskolen – beskyldte Henry W for å være grønn, og fikk til svar: det er langt bedre å være grønn enn vissen.

Organisasjonssekretæren Ottar Lie var sliteren, han levde med partiet, og stort sett av svart kaffe og en brødskalk når han var ute og reiste. Han visste alt, holdt orden på alt, hadde togtider og båtanløp, alt sammen, i hodet.

Mange mistet hodet under Finlandskrigen

-Så kom Finlandskrigen. Det ble vanskeligere for oss kommunister, vi kom ikke alltid til orde på møter, folk ropte og skrek. Også på arbeidsplassene kunne det gå hardt for seg. Folk på papirfabrikken der Ivar Lie arbeidet truet med å kaste ham og et par eldre partikamerater i Drammenselva. Det kan han Ivar Lie sikkert fortelle om sjøl.

Seinere opplevde jeg at folk som hadde skjelt oss ut kom bort og ba om unnskyldning: dere hadde jo rett. Her nede begynte vi illegal organisering tidlig allerede før 9. april. Alf Kristiansen forsvant ut av vanlig partiarbeid og dannet en motstandsgruppe. Krigen kom. Snart kom arrestasjonene. Han forsvant uten at vi visste hva han foretok seg. Alf var en uredd kamerat og en kampnatur. Han sluttet seg til Asbjørn Sunde og ble skutt på Trandum.

-Selv ble jeg arrestert første gang i august 1940 etter at partiet ble forbudt. Sammen med partikamerater som Emil Løvlien, Ottar Lie, Henry W Kristiansen – i alt 11 partikamerater fra Østlandsområdet – satt jeg en måneds tid på nr 19. Neste gang ble det hardere tak. Jeg havnet på Grini, deretter i Sachsenhausen til krigens slutt. Gestapo hadde en lett jobb. I arkivet til det norske overvåkingspolitiet fant de blant annet navnene på Russlandsfarerne fra 1928.

Få igjen av Sovjetfarerne fra 1928

-Mange av oss mistet livet: Lars Nordbø, Ingolf Kleppestø, Åsmund Brønnum ble henrettet. Schrøder Evensen, Kvernmo, Alf Thorbjørnsen, Ole Rugstad falt i kamp. Nå er det bare fire av oss igjen som dro til Moskva i 1928, og alle sammen har vi vel rundet 80.

Arne Pedersen reiser seg fra bordet hvor vi har sittet, ser ut av vinduet, ut over Drammenselva. -Vi som var unge i 20- og 30-årene, i en tid preget av krise og arbeidsløshet, undrer oss ofte over at ungdommen i dag, og særlig de som ble voksne under og rett etter den andre verdenskrig ikke har forståelse av at det er nødvendig med et annet samfunnssystem. Kanskje kan det henge sammen med at 40-årenes ungdom fikk sin politiske oppfatning formet av motstandskampen mot tyskerne, ikke av kampen mot landets eget borgerskap.

Trykt i Friheten 1985