– Vi stikker opp på salen hos’n Marius

Når du passerer Årum på veien til Sundløkka, ser du på venstre hånd en gammel bondegård. Jordvegen er forlengst solgt unna, våningshus og lagård står, stort sett som da Signe og Marius Andresen overtok Sundstad for nærmere 50 år siden. Signe, 86 år, bor ennå på gården. Liten og lett og vever tar hun imot og viser den store blåmalte salen i våningshuset, Piplionstua, som ble et samlingssted for både kristenfolk, avholdsfolk og idrettsfolk på Årum og Sundløkka i mellomkrigstiden.

– Vi kjøpte gården her av faren til Marius i begynnelsen av 30-tallet. De sier at stua her vi sitter er mellom 200 og 300 år gammel, så du skjønner at vi er på historisk grunn. Selv er jeg av bondeslekt, fra Ophusgårdene ikke langt fra Borge kirke. Det var mens jeg tjente på Skjelin at jeg traff Marius på en basar på Fredheim – og så ble det altså et par av oss. Og så tok vi til å drive Sundstad. Men det er vel salen her ved siden av du vil jeg skal fortelle om?

Jeg har aldri brydd meg om dette Piplion-navnet – Sundstad heter gården og salen på Sundstad får vi kalle den. Før i tida var det skole på salen. Marius lærte gangetabellen og ABC-boka der inne. Det var bare å gå rett fra pappa og mamma og inn til lærer Nøsten. Men så bygde de den nye skolen på Kilevold og det store lokalet – jeg får vel kalle det slik – ble stående tomt.

Avholdspredikener og salmesang

– Men det varte ikke lenge før folk rundt omkring her begynte å bruke lokalet til møter og annen foreningsvirksomhet. «Du, vi stikker opp til Marius», var det så lett å si. Og det var ikke mange skrittene nede fra samlingsstedet i svingen og opp hit til gården. Noen inntekter av salen har vi aldri hatt – tvert i mot, men det var jo hyggelig at folk stakk innom. En tid var det de religiøse som holdt til der inne. Far til Marius, han Albert Andresen var med i misjonsmenigheten. Det gikk ikke så ille stivt for seg med prest eller emmisær. Det var mest at de samtalte om de hellige ting eller leste av skriften og sang salmer. Men jubelen kunne stå i taket når Oskar Olsen grep ordet, han var så flink til å preke. Tora Gripen, Otto og Signe Delås, Karl Askelin hørte til den faste møtelyden.

Og etter de religiøse holdt avholdsbevegelsen sitt inntog. En av lederne for avholdsfolket her på Sundløkka og Årum var Store Jens Andersen. Om Store Jens har jeg et minne: Det må ha vært første eller syttende mai, Jens marsjerte bortover veien med stortromma på magen og klasker løs med en stokk han hadde bundet en kalosj på: BOM, BOM, BOM! Nå skulle Årum og Sundløkka vekkes til kamp mot alkoholdjevelen.

Piplionstua var klubblokalet

– Og så kom idrettsgutta – hele AIL Fremad med tilliggende herligheter av koner og kjærester. Reidar Karlsen, Yngve Berntsen, Karl og Juul Pettersen, Trygve Martinsen, Marius Andresen, Kolbjørn Jensen, Asbjørn, Nils og Otto Kristiansen – de kom her alle sammen helt til klubben overtok det gamle skolelokalet på Kilevold sånn på midten av 30-tallet. Mannen min spilte jo på laget, så nok en gang ble det å stikke hjem til han Marius – her var det husrom, om det var hjerterom får andre avgjøre.

Sjakkspill og sandsekk

– Her på Sundløkka var det ikke så nøye med stengetiden. Marius og jeg gikk ofte og la oss mens Fremadgjengen ble sittende utover natta og skravle. Eller ta et slag sjakk – det var flere i Fremad som var ivrige sjakkspillere.

Jeg husker konene på Sundløkka klaget over at gubbene kom så sent hjem – men det kunne ta både en og to og tre timer før motspilleren ble stående sjakkmatt.

I taket der inne kan du ennå se kroken som sandsekken hang ned fra. Så var det bare for bokseheltene å gyve løs. På gulvet lå brytematta. Bokse- og bryteantrekk var det aldri snakk om , du boksa og brøt i det du gikk og sto i.

Fotball først og fotball sist

– Men Fremad var først og fremst fotball. Når det skulle være kamp på plassen eller stadion her borte, så skiftet laget her i salen til blåtrøya med hvit stolpe foran og hvit krage og mansjetter og blåstripete strømper. Så stilte de opp og marsjerte nedover veien på to rekker med Torbjørn Normann i spissen med trekkspillet. Og alle tilhengerne etter, voksne og unger, gutter og jenter fra Årum og Sundløkka.

Jentene var kanskje de ivrigste til å heie og hoie, for ute på banen sprang både ektemenn og forloveder og kjærester. Kanskje entusiasmen også hang i hop med at Fremad hadde egen dameturngruppe – stramme jenter i blåtøysdrakter med AIL Fremad på brystet. Og når de marsjerte ned på banen, var det guttas tur til å heie. Sjøl kunne jeg lite komme meg nedover til banen. Jeg hadde jo gården og dyra å passe – 12 kyr som hver dag skulle fores og melkes. Men det hendte jo jeg tok meg fri og heia han Marius fram til seier.

Kattevask i vaskevannsfat

– Og da kampen var slutt, så var det tilbake hit til stua for å få av seg møkka. Og det var akkurat som Sparta-spillerne hadde det: de måtte nøye seg med en kattevask med kaldt vann i vaskevannsfat. Klea til spillerne vasket Ingrid Johansen.

Hun fortalte meg selv her om dagen hvordan hun først bar draktene ned til elva og skylte ut all sanda. Så var det å bære vann opp til bryggerhuset og gnukke og gni for halvannen krone settet. Den betalinga var jo ikke mer enn det som gikk med til såpe og stoppegarn.

Draktene ble forresten laga her i huset. Jentene hadde med seg symaskin, og så durte de i vei og sydde trøyer til elleve mann pluss noen reserver! Mye tyder på at Fremad ble stiftet her i huset. Og møtene hadde de iallfall her – formann svingte klubba ved et lite bord foran vinduet, og medlemmene satt på trebenker langs veggene. Og etterpå var det servering og dans.

Den ene hadde med seg litt av det ene og litt av det andre – mest hadde de med seg hvor gubben var så heldig å stå i fast arbeid på valseverket. Og så varmet de kaffen på den gamle veakomfyren – den står inne i salen ennå.

Og jentene hadde med seg håndarbeid – en strikket, en annen broderte og så gikk skravla om Fremad, om Sundløkka, om alt som hendte ellers i verden.

Moroa lager du sjøl

– Så ble golvet rydda. Torbjørn trakterte trekkspillet. Robert spilte gitar – eller Juul, hvis han hadde tatt med seg den rare 12-strengeren sin. Og så sang de sanger som de sjøl hadde dikta. Elsa Pettersen tok en for meg her om dagen: «Vi har en målmann som er en langmann som heter Bjarne!»

Du hadde ikke annen moro enn den du laga sjøl. Men det kunne jo hende at Arnardo stakk innom – det var før han ble sirkusdirektør og kjendis og alt det der. Der inne i salen slo han tre ganger knute på seg, tredde seg ut og inn i noen store ringer og jeg vet ikke hva. Og i stua her satt han og lærte bort den ene og andre trollkunsten til Marius, mannen min.

Jeg mener at det som oftest gikk svært så pent og ordentlig for seg på festene. Det har alltid vært ordentlige folk her på Sundløkka. En enkelt gang kunne noen bråkebøtter fra Bede gi seg til å dundre på døra. Men både Marius og broren Johannes var kraftige i klypa og fikk snart satt Urian på plass!

Her likte ungene seg!

– Som jeg sa: i midten av 30-åra flyttet idrettsfolka over til Kilevold. Men gården her ble ennå et sted hvor ungene samlet seg. Her var det dyr, kuer og hester, sauer og griser og det syntes Sundløkkaungene var moro. Jeg synes jeg hadde unger rundt meg støtt. De hoppa i høyet, hjalp til å ta opp poteter eller var med å kjøre ut melka som vi leverte i småspann til alle kundene nede i byen.

Det hendte at foreldrene kunne klage når ungene kom hjem etter å ha lekt på gjødsellemmen. Da sa han Marius: «Du kan fortelle hjemme at det er ren møk, det du lukter!»

Trykt i Sarpsborg Arbeiderblad 1986