– Ville gi arbeidsfolk retten til en fortid

Den 22. november (1984) fyller veteranen innen norsk sosialhistorisk forskning, Edvard Bull, 70 år.
For snart 30 år siden startet Edvard Bull og hans medhjelpere innsamlingsarbeidet av arbeiderminner her i distriktet.
Med notisblokk og lydbåndopptager intervjuet de gamle arbeidere fra sagbruk og høvlerier, fra papirindustri og celluloseindustri.
Men det dreide seg om mer enn å samle inn – de var med på å gi historien tilbake til menneskene som med sitt arbeid hadde vært med på å legge grunnlaget for den industrielle revolusjonen i Østfold.
Edvard Bull forteller her om dette arbeidet.

Hvorfor ble du historiker og hvorfor kom du spesielt til å beskjeftige deg med arbeiderklassens og arbeiderbevegelsens historie?

– Jeg var vel egentlig arvelig belastet, far var jo historiker – så derfor ble i videre sammenheng noe så ekstraordinært som denne beskjeftigelsen nokså nærliggende for meg. Men egentlig ville jeg bli arkeolog – for ikke å gå altfor nær i fars fotspor. Om sommeren var det greit nok med utgravinger og feltarbeid – men jeg klarte aldri helt å være arkeolog om vinteren. Så derfor ga det seg på en måte av seg selv at det ble som det ble.
Og når det gjaldt interessen for arbeiderklassen og arbeiderbevegelsens historie, så spilte nok også fars eksempel inn – nær knyttet til den politiske arbeiderbevegelse som han var.

Falks bevegelse

Miljøet hjemme var preget av politikk, dessuten ble jeg selv aktivt medlem av Arbeidernes Ungdomsfylking i Oslo fra 1930-31. Min tilnærming til arbeiderbevegelsen ble fra starten av en annen enn hos mange av mine jevnaldrende fra akademikerhjem som gjerne havnet i Mot Dag eller Clarté. Vel, jeg var forresten innom de aller ytterste frynsene av Falks bevegelse, i første gymnasklasse deltok jeg i noe som het Clartés gymnasiastgruppe.

I arbeiderungdomslaget møtte du vanlig arbeiderungdom på en helt annen måte enn i det nokså akademisk pregede Mot Dag. Selv hadde jeg visse vansker med å gli inn i tonen i arbeiderungdomslaget, noen danser har jeg aldri vært, og manglende sangstemme gjorde at TRAMGJENGEN fikk klare seg uten meg. Det var først og fremst de politiske diskusjonene og virksomheten i studiesirklene som ble hovedinteressen. Men det var jo også praktiske politiske oppgaver som skulle utføres. Min første lærer i praktisk politikk var Oscar Gundersen, senere høyesterettsdommer og justisminister.

En syttende mai i 30-årene dro vi til Humla for å selge hvert vårt sosialistiske tidsskrift. Restauranten var fylt av halvfulle, øldrikkende folk som reiste seg og svaiet høytidsstemt da orkesteret tonte i med «Ja, vi elsker». Vi satte oss – det hørte liksom til den gangen, en skulle demonstrere. Vi fikk nok ikke solgt noe mer på Humla den kvelden!

Når begynte du for alvor å beskjeftige deg med arbeiderbevegelsens historie?

– Ja, jeg skrev jo blant annet hovedoppgaven i historie om trønderne i norsk arbeiderbevegelse. Siktemålet var blant annet politisk: Jeg visste at jeg ville treffe på en helt annen Tranmæl enn han som nå satt i redaktørstolen i Arbeiderbladet. Jeg ville bruke den unge Martin Tranmæl med dynamitt i borehullene i polemikk mot den gamle Martin Tranmæl.

Krigen

Men så kom altså krigen. Det ble en god del år i skolen – fra -39 til -48 – bare avbrutt av noen opphold i Kirkenes og på Grini og forskjellig sånt. Så tok jeg altså i slutten av 40-årene fatt på oppgaven å samle inn stoff om arbeiderklassens historie her i landet, først og fremst med utgangspunkt i erindringene til eldre arbeidere.

Min viktigste impuls til arbeidet kom fra andre siden kjølen, hvor Mats Rehnberg ved Nordiska Museet hadde drevet innsamlingsarbeid under krigen. Jeg møtte stoffet i en serie svenske publikasjoner: Sågverksminnen, Rallarminnen, Statarminnen. Jeg treff selv Mats Rehnberg under et møte i Stockholm – det var kanskje avgjørende.

Reidar Kjellberg

Hvem støttet innsamlingsprosjektet?
– Reidar Kjellberg på Folkemuseet ble en nøkkelperson. Etter et par timers samtale med ham om saken ruslet jeg hjemover med en følelse av at jeg var ansatt, det var bare å sette gang. Kjellberg hadde klart for seg skjevheten ved Folkemuseets virksomhet: museet samler jo på ting – da er det vanskelig å få fram de befolkningsgrupper som ikke eier ting i nevneverdig grad.

Fra Landsorganisasjonen var det ikke særlig mye hjelp å få. Konrad Nordahl la for dagen en høflig, velvillig interesse – men knapt noe mer. Jeg må bare slå fast at Christian Erlendsen i Norsk Arbeidsgiverforening viste en mye større entusiasme for planene.

Papirarbeiderne

Hvordan organiserte du innsamlingsarbeidet og hvorfor startet du med papir- og cellulosearbeiderne?

– La oss ta det siste først. Grunnen var at når det gjaldt papirindustrien, så kunne vi komme helt tilbake til starten – altså helt tilbake til den industrielle revolusjonens begynnelse i den industrigrenen.

– Vi, eller rettere sagt jeg, den første tiden var jeg helt alene om arbeidet, kontaktet Papirindustriarbeiderforbundet. Gjennom forbundet fikk vi forbindelse med de lokale fagforeningene – ja, noen kroner til arbeidet bevilget visst Papir også, så den første boka i serien «Arbeidsfolk forteller» kunne komme ut. Vi ba om kontaktpersoner ved de enkelte bedrifter. Kontaktpersonene skulle sette oss i forbindelse med eldre arbeidere som var villige til å fortelle. Flere av kontaktpersonene utførte et verdifullt innsamlingsarbeid – la meg nevne de to Alf’ene våre, Alf Fredriksen ved Borregaard og Alf Mostue på Notodden. Vi sendte ut spørrelister – ba folk på bakgrunn av listene fortelle om sitt eget liv. Men eldre arbeidere var ikke alltid så skriveføre, derfor ble det å reise ut og snakke med de gamle.

Nervøs

Hvordan opplevde du selv det å gjøre intervjuer?

– I den første tiden var jeg skikkelig nervøs. Men det hendte nesten aldri at noen sa nei når det sto en fremmed i døra. Nå, fremmed og fremmed – de fleste var blitt varslet på forhånd om at Folkemuseet kom på besøk – jeg brukte ofte det ordet, det lyder jo trygt og tilforlatelig. Til å begynne med var folk beskjedne: «Jeg har da ingenting å fortelle…»
Jeg begynte gjerne å spørre om barndommen. Når og hvor er du født? Hvor mange barn var det i familien osv. De aller fleste husket godt barndomshjemmet: «Der sto bordet, der sto kommoden, der uttrekkssengen… Slik var maten. slik var vi kledd…»
Nettopp slike minner om det hverdagslige, det som stadig er det samme eller stadig gjentar seg, er til å stole på.

Følelser

Eller også de store, dramatiske hendelsene: en streik, et dødsfall, en ulykke på arbeidsplassen. Til å begynne med var jeg redd for å plage folk, men etter hvert fikk jeg inntrykk av at de fleste syntes det var hyggelig å være med.
Vi kunne fortsette kontakten per brev, til sist kunne enkelte skrive at det var trist at vi måtte slutte, det hadde vært så hyggelig. Ja, det hendte at folk jeg hadde intervjuet, senere kom innom på Folkemuseet for å slå av en prat.

De fleste fortalte jevnt og rolig om det som hadde vært – men det kunne hende at sterke, tilbaketrengte følelser kunne komme fram. Jeg husker en gang jeg intervjuet en som hadde vært streikebryter. Han hadde hatt en forferdelig vanskelig og fattig barndom, hadde arbeidet på saga før han begynte på skolen. På skolen vanket det mye juling – så begynte guttungen på et tobakksspinneri – der var det kjeft å få, der også. Så brøt det altså ut en lokal konflikt. 30-40 år senere hadde han ennå dårlig samvittighet fordi han hadde vært usolidarisk, hadde sviktet. Mens han fortalte fikk jeg en forståelse for hvor hardhendt fordømmelsen og forfølgelsen av streikebrytere var.

Alf Fredriksen

Er det andre av fortellerne du husker?

– Ja, det må være de to som Alf Fredriksen intervjuet, et søskenpar som bodde i Hafslundsbrakkene – Kristine Gundersen og Ole Syversen. Her stiger ligforholdene fram i all sin realisme: mor og far i storsenga, med en unge mellom seg, to ved fotenenden i senga – et par til i hver sin kommodeskuff.
Mor tørker flatbrød på sengehimmelen over storsenga, far har metemarken som han brukte når han tjuvfisket laks i fossen, i en kasse med sand under senga.

Det er kanskje det viktigste for en historiker: han får et helt annet og konkret bilde av den historiske virkelighet enn hva som tørre linjer i en skriftlig kilde kan formidle.

Kiærs Bruk

Har du noen flere eksempler på det?

– Ja, du kan for eksempel lese i en fagforeningsprotokoll at i 1890-årene ble det stiftet en fagforening ved Kiærs bruk i Fredrikstad. Så sitter du altså en dag ansikt til ansikt med en kar som hadde vært med på det møtet: de hadde snakket om det på jobben, en morgen får de med seg nattskiftet opp i Kiærsåsen og holder et hemmelig møte hvor de blir enige om at nå skal de stifte fagforening og alle skal sette navnet sitt under protokollen for liksom å binde seg til at de alle hadde vært med på denne beslutningen.

Man merker hvordan de oppfattet det som noe farlig, de kunne få sparken – 10 år tidligere hadde 96 mann på Lisleby bruk fått katten på en gang – delvis av politiske grunner. Men samtidig oppfatter de det som viktig å få til en fagforening, ikke bare som en praktisk ting for at de kunne få litt bedre lønn. Ingen av dem snakker om sosialistisk teori – men det ligger i det en drøm om noe mye mer enn noen flere kroner i lommeboka. Når du lyttet til slike fortellinger, fikk du et levende, realistisk inntrykk av en fortid og virkelighet, noe som har gjort det lettere for meg å tenke meg inn i menneskelige situasjoner til andre tider og på andre kanter av verden.

Eldste fagforening

Men fagforeningene var vel noe mer enn bare kamporganisasjoner?

– Ja, jeg husker en av de aller eldste jeg intervjuet, han var født i 1856. I 1892 var han med på å stifte papirarbeiderforeningen i Moss, den eldste fagforeningen I Papirindustriarbeiderforbundet. Hvorfor stiftet dere foreningen, ville jeg vite. Jo, det var det at når de hadde fagforening kunne de kjøpe øl i hele kofferter, det ble billigere på den måten, forklarte gubben. Du kan smile – men en må ikke glemme hvor viktig det sosiale miljøet var i foreningene. Det er ikke få regnskaper i gamle fagforeningsprotokoller som inneholder poster som «toddyglass og kortstokker». Her har arbeiderbevegelsen tapt mye – at det ikke på langt nær er et slikt levende miljø lenger. Men blir fagbevegelsen redusert til et serviceapparat – en slags forening, om du vil – da har noe svært viktig gått fløyten.

Hele jobben

Du har tidligere nevnt Alf Fredriksen på Borregaard?

– Som jeg har sagt tidligere – i Sarpsborg gjorde Alf Fredriksen så å si hele jobben – uten betaling, bare drevet av interessen for historiefaget. Han kjente jo alle mennesker – kom lett i kontakt med dem, fikk dem til å fortelle – var jo selv en del av Borregaard-miljøet.
Men samtidig hadde han jo vært en del år til sjøs, slik at han også på en måte kunne se miljøet utenfra – få øye på det typiske, det karakteristiske. Og dessuten: han må lenge før han traff meg ha hatt en lyst, en evne til å arbeide med slikt stoff. Og så hadde han en evne til å formulere seg – i tale og i skrift. Jeg er ham stor takk skyldig.

Verdt å ta vare på

Hvilken betydning fikk innsamlingsarbeidet for de du intervjuet?

– Det er ikke så godt å svare på, det vet jeg ikke så mye om. Men kanskje kan jeg våge å si at de fikk en bekreftelse på at deres liv, det de hadde opplevd, var noe verdifullt, noe det var verdt å ta vare på. På en måte var de glade for at de fikk hjelp til å dokumentere hvordan det var i deres egen barndom. Ofte kunne de si; «Når jeg forteller om disse tingene til barnebarna mine, så vil de ikke tro det er sant ». Eller de vil si: «At dere kunne være så dumme at dere fant dere i å leve slik!»

Fattig

Jeg tror nemlig at tregheten vi møtte i arbeiderklassens egne organisasjoner da vi satte i gang arbeidet, kan forklares slik: arbeiderklassens egen kulturhistorie sto for mange, også innen arbeiderbevegelsen, som noe fattig. Arven fra den filantropiske arbeiderbevegelse gjorde seg gjeldende: en borgerlig kulturimperialisme rettet mot arbeidsfolk. Arbeiderklassen skal indoktrineres i de borgerlige dyder: flid, sparsommelighet, edruelighet osv. Vi kan finne mye av det samme innenfor den sosialdemokratiske arbeiderbevegelse: arbeiderforestillinger i Nationaltheatret for at arbeiderne skal få del i Kulturen med stor K. Kunst på arbeidsplassen og så videre.

50-åra

Når du i 1984 ser tilbake på innsamlingsarbeidet i 50-åra, hvilke tanker gjør du deg da?

Om alt det vi skulle ha spurt om! Vi skulle ha spurt mye mer om familielivet, om barneoppdragelsen og fritidsvanene, om morsrollen og farsrollen. Vi skulle ha spurt mange flere kvinner. De dukker av og til opp som kvinnelige arbeidere – men vi mistet en hel generasjon husmødre.

Og en ting til: Vi våget ikke den gang, jeg torde i allfall ikke, å spørre om en slik ting som prevensjon. Det er synd, for det var jo nettopp i denne perioden hvor fødselsregulering tok til å bli praktisert i arbeiderklassen.

Professor

Så tok du doktorgraden og ble professor.

– Ja, dette erindringsstoffet kunne blant annet brukes til å kaste lys over en problemstilling som jeg var svært opptatt av helt siden jeg ble aktivt med i det politiske arbeidet i 30-åra: hva var grunnen til at arbeiderbevegelsen ble så forskjellig i de tre Østfold-byene Fredrikshald, Sarpsborg og Fredrikstad, tre industrimiljøer som lå så nær hverandre geografisk. I Fredrikshald dominerte den aksepterende holdning, slik det var, skulle det nå engang være. Sarpsborg representerte protestholdningen, kampholdningen. Fredrikstad finner du midt på treet.

Professoratet fikk jeg ved Universitetet i Trondheim, der jeg senere ble rektor og fikk museumsarbeidet på avstand.
Det innsamlede materialet blir så liggende stendødt i arkivene i 20 år. Så skjer det noe rart: interessen for muntlig historie tar fart, det begynner å spire og gro rundt i de lokale historielag, vi får miljøer rundt arbeiderbevegelsens lokalarkiver. Arbeiderklassen har fått, eller er i ferd med å få sine lokalmuseer: på Rjukan, ved Olavsgrava på Røros, ved Klevfoss på Løten og ikke å forglemme Borgarsyssel museum der de forresten var svært tidlig ute.

Og nå søker studenter og andre tilbake til materialet vi samlet inn på 50-tallet – selv om mange velger å gjøre sine egne intervjuer – oppleve situasjoner så rike på menneskelige opplevelser. Selv har jeg brukt materialet i verket om arbeiderbevegelsens historie som jeg akkurat nå arbeider med.

Jeg er glad for denne nye interessen for arbeidet med å gi arbeiderklassen her i landet det jeg litt høytidelig har kalt retten til en fortid.

Trykt i Sarpsborg Arbeiderblad 1984