William – fra Sverige med koffert full av sprengstoff

Onsdag (1984) fylte William Mikalsen 85 år. For 44 år siden fant han sin plass i motstandsarbeidet organisert av Norges Kommunistiske Parti. Med kone og en stor ungeflokk hjemme, med den ene sønnen i Sachsenhausen, drar han rundt – i Mosjøen, i Sverige, i Østfold. Som kurér, organisator og produsent av illegale aviser.
Selv sier han det ikke er stort å skrive om – det var så mange andre partikamerater som gjorde så mye mer…

– Vi visste at nazi-Tyskland ville krig – solidaritetsarbeidet for den spanske republikk åpnet jo øynene hos mange. England og Frankrike satt med hendene i fanget, mens Hitler og Mussolini pøste på med soldater og materiell på Franco-siden. Da monnet det lite om vi samlet inn penger til ambulansebiler og Norgesmelkbokser til den spanske republikken.
Og de som ville forsvare demokratiet i Spania med våpen i hånd, måtte snike seg avgårde med politiet i hælene – slik som Juul Pettersen fra Sundløkka som kjempet og falt ved Ebro høsten 1938.

Harde tider for oss kommunister i 1939

Så kom 1939. Ikkeangrepspakt mellom Sovjet og Tyskland og Finlandskrig. Hvordan vi sarpekommunister reagerte? Noen begynte jo å studere på dette – men de fleste av oss forsto det etter hvert. Hans Bjerkholdt hadde oversikten og forklarte. Det var en ikkeangrepspakt, ikke en vennskapspakt som noen ville ha det til. Og et taktisk trekk – Sovjet vant tid og vestmaktene fikk ikke det de drømte om: en krig mellom Sovjet og Tyskland, mens de selv satt på gjerdet. Og Finland: Sovjet visste angrepet ville komme – også over finsk jord. Det var fem minutters flytid fra grensen til Leningrad.

Og den byen måtte sikres for enhver pris. Men det var virkelig harde tider – det kunne være slitsomt dag ut og dag inn å stå fram og forsvare partiets politikk. Du kunne stå på stigen i St. Mariegate – jeg jobbet jo i E-verket på den tiden – og Borregaardsarbeiderne som hadde friskift nærmest dro meg ned og ville diskutere. Jeg måtte si at jeg hadde jobben å passe, vi får heller møtes i Folkets Hus. Og det gjorde vi. På et møte tok en kar tak i meg og ville gå løs. Noen måneder senere gikk han med NS-merke på jakkeslaget.

9. april: «Dere får bare gå hjem igjen!»

– Så kom 9. april. Du har sikkert hørt Haakon Lie legge ut om hvordan vi kommunister ga blaffen i det som skjedde. La meg bare svare for meg selv: mens tyske fly durte over byen, gikk Einar Jonsen og jeg ned på politikammeret og ville melde oss til tjeneste. Der het det: dere får bare vente – det er ikke noe dere kan gjøre nå!

Om vi hadde forberedt oss på å gå under jorda? Nei, jeg husker jeg snakket med Bjerkholdt om det og han sa: «Nei, William, tyskerne har nok annet å tenke på nå enn oss fattige kommunister».
Slaget kom fra en annen kant den sommeren: jeg ble oppsagt i jobben på E-verket og sto altså der, med kone og en svær ungeflokk å forsørge.

William Mikalsen måtte dra fra byen for å få arbeid. I første omgang gikk turen til Gardermoen. Mens han arbeidet der, fikk han vite at det sto politivakt hjemme ved huset i Ekegata 9 natt og dag. Likevel syntes Mikalsen han måtte dra hjem for å besøke kone og barn og da slo politiet til. Det var i august 1940.

Jeg ville først ha kaffe og hilse på familien

– Det var en reservepolitimann som arresterte meg – en rolig, jovial type. Det var tydelig at han ikke likte oppdraget. «Du får komme med meg, du Mikalsen,» sa han. «Ja,» sa jeg, «men først vil jeg opp og hilse på familien. Jeg har noen små ting med til dem, og så vil jeg ha en kopp kaffe. Du får bli med opp og få en kaffeskvett du også». Han mente at det gikk nok ikke an, men da sa jeg: «Du vet at hvis jeg vil kan jeg løpe fra deg, så liten og lett som jeg er, så du får bli med opp». Så gikk vi inn, men noen kaffe ville han ikke ha, satt på en stol nede ved døren, mens jeg fikk hilst på familien.

Så dro vi i vei til Sarpsborg og derfra til Fredrikstad, til Gestapo. Da jeg kom inn på kontoret i Skolegata 1, lå det en haug med ting som tyskerne hadde beslaglagt hjemme hos meg på bordet. Senere fikk jeg høre at tyskerne hadde kjørt bort et helt billass fra Ekegata 9. De bar ut bøker og brosjyrer og noen gamle 1. maifaner jeg hadde stående. Da het det blant folk på Alvim: «Herregud, nå tar dem og med sengeklærne borte hos Mikalsen!»

Tolken oversatte ikke alt jeg sa

– Gestapisten som forhørte meg, ja, det var en illsint jævel. Jeg sto opp og ned i timesvis mens han drev på: «Du har vært i Sovjet, du har gått på partiskole der!» Jeg sa jeg hadde arbeidet i Sovjet, Han ropte: «Du lyver, jeg kjenner mange tyske kommunister som er blitt lært opp i Moskva, nettopp slike som deg!» Jeg ble sint selv og svarte tilbake, men merket at tolken ikke oversatte alt jeg sa. Det kan jeg være glad for – senere lærte du skulle ikke sette nesa i sky når du var i klørne på folkene i Gestapo.

Mikalsen ble sittende i fengsel i Gamlebyen i 14 dager, så slapp han ut. Så var det å få seg arbeid igjen, og denne gangen gikk turen nordover, til Mosjøen.

Det var mange Sarpsborg-folk i Mosjøen, ansatt av et Sarpsborg-firma. Mikalsen bodde for seg selv, for nå var han ute i partioppdrag: å spre illegale aviser og brosjyrer i byen. Materiellet kom til en postboks i Mosjøen. Sammen med en partikamerat, Thorleif Johansen, opprettet han et distribusjonsnett. E-verksbestyreren på stedet var til god hjelp – og ikke minst elevene på den høyere skole. De møttes ofte på Norge og under åpen himmel skiftet bunker av brosjyrer og løpesedler eier. Mens Mikalsen arbeidet i Mosjøen, kom det tyske angrepet på Sovjetunionen.

Sdratvojte, tovaritsji!

– Jeg skjønte noe måtte ha hendt. Jeg hadde vært hjemme en tur. Da jeg dro oppover passerte et tjuetalls godstog, på vei nordover. Og da jeg kom fram, møtte jeg en kamerat: «Nå har tyskerne gått på Sovjetunionen! Nå er det ikke lenge før vi har russerne her!» Og russerne kom – men på en litt annen måte enn kameraten hadde tenkt: det ble innredet fangeleir på Folkets Hus midt i byen. Jeg ordnet det så jeg fikk en monteringsjobb inne i bygningen. Jeg dro inn med verktøyvesken min – der var det spikret opp køyer langs veggene – og overalt sto og satt og lå det russiske krigsfanger. Jeg sto på en stige og skrudde, så sa jeg: «Sdratvotje, tovaritsji!». (Goddag, kamerater!). Russerne gjorde store øyne. Så tok jeg opp en sigaretteske av lommen. De stimet på. Med fakter og ord og geberder fikk jeg forklart at de skulle komme en av gangen. Og så stilte de opp – pent og ordentlig og fikk hver sin røyk.

Ni är väl inte kommunist, Mikalsen?

Etter tiden i Mosjøen, i mai 1943, dro Mikalsen tilbake til Sarpsborg. Etter å ha rådført seg med kona, ble det til at han skulle se å komme seg over til Sverige. Tyskerne hadde begynt klappjakt på kommunister, partiet var forlengst forbudt, Hansteen og Wickstrøm var blitt henrettet. Familien var for stor til at det var mulig å få den over. Så gikk turen med snekke fra Hvalerøyene over grensen. Noe av det første den svenske landsfiskalen spurte om var: «Ni ar väl inte kommunist, Mikalsen?» Da løy William!

Neste stopp på turen var Kjesäter. Der var tonen noe av den samme.

– En yngre politimann forhørte oss. Han var svært så interessert i å få vite om jeg var med i NKP. Jeg ble forbanna og sa: «Du spør jo om det samme som Gestapo i Fredrikstad – er det det samme skjemaet dere bruker?» Han ble flau og sa at han bare gjorde jobben sin. Så gikk turen til en av de faste leirene. Det var to – Öreryd og Mossebo.
Jeg havnet i Mossebo.

Han likte ikke Internasjonalen

– Brakker, massevis av folk i hvert rom fra alle kanter av landet – det surret i alle slags dialekter. Til dagsorden hørte mosjonsgymnastikk – den ble ledet av en militær befalingsmann fra Moss – riktig den gamle, reaksjonære offiserstypen. Vi løp og hoppet og marsjerte. Under marsjen var det noen som stemte i med Internasjonalen. Nei, det var ikke jeg som begynte – jeg har alltid hatt så dårlig sangstemme – men jeg tok da i med.
Da ble det avdeling holdt og: «Vær så snill ikke å den sangen!» Men det var det ingen som brydde seg om.

Etter å ha vært en tid i Mossebo leir fikk Mikalsen jobb på en torvmyr i Grimsås. Her traff han igjen sønnen Bjarne som hadde dratt til Sverige tidligere. Den andre sønnen, Odd, hadde tyskerne arrestert og sendt til Sachsenhausen. Der satt han resten av krigen. Den siste tiden i sverige arbeidet Mikalsen som elektriker i Eskilstuna. Det var mange nordmenn i byen, og de hadde dannet sin egen forening: Det Norske Samfunn. Mikalsen ble formann i denne foreningen. Sarpsborg-folk dukket også opp i byen, blant annet Randi og Ivar Gundersen.

Et norsk flyktningemiljø i Eskilstuna

Vi la vekt på å skape et miljø for flyktningene. 9. april og 17. mai arrangerte vi møter. Jeg husker spesielt godt høytidelig 9. april. Vi laget tablåer på scenen – erfaringene fra tiden jeg hadde vært scenemester på Folkets Hus i Sarpsborg kom godt med. Vi fikk malt et bakteppe med Eidsvoldbygningen. Jeg hadde jo ikke Reidar Jensen å ty til da, men lokale malerkrefter ble en brukbar erstatning. Så leste en lærerinne fra Oslo, Lull Viker, Nordahl Griegs dikt: «I dag står flaggstangen naken…» Tankene gikk til Norge, til dem som var blitt igjen.

Vi ville ha militæropplæring

– Men Samfunnet drev med mer enn bare festmøter. Vi organiserte en henvendelse til regjeringen i London der vi krevde militæropplæring av oss som var i Sverige. Mange ville gjøre mer enn å svinge tømmerøksen eller spaden. Dette initiativet var slett ikke populært på offisielt norsk hold. Etter mye om og men fikk vi ned en representant fra ambassaden som skulle være til stede på et diskusjonsmøte om disse tingene. Det dukket opp en konjakkduftende offiser med monokkel i øyet. Han satt musestille under diskusjonen, stemningen i salen var ikke til å ta feil av – vi ville ha våpen og være med å befri Norge. Og begeistringen for Sovjets krigsinnsats var til å ta og føle på. Til slutt sa han at han var så enig, så enig…

En annen gang hadde vi besøk av Tranmæl. Jeg kunne hilse ham fra en svoger, Magnus Johansen. Han lyste opp. Så sa jeg at han og jeg sto nok på hver vår side i arbeiderbevegelsen – da ble han mutt og knapp – han hadde jo sin bestemte oppfatning om oss kommunister i motstandsbevegelsen.

Senere ble det dannet en mer omfattende forening i Sverige, Norske Patrioters Forbund, som ga ut sin egen avis «Norge». Men en kan vel si at det hele startet med initiativet som ble tatt av Det Norske Samfunn i Eskilstuna.

Tilbake til Norge med sprengstoff i koffertene

Mikalsen måtte bryte opp i en fei fra Eskilstuna. Ture gikk til Norge, til illegaliteten. NKP hadde mistet kontakten med Østfold etter arrestasjonsbølgen i 1943. Mikalsen skulle forsøke å gjenopprette forbindelsen. Blant andre Ivar Lie i Stockholm organiserte tilbakereisen. Med seg hadde Mikalsen Harry Hansen, gammel Spania-kjemper og to blytunge kofferter.

– Det var rart håndtakene holdt! Bagasjen skulle til NKPs storsabotør, Pelle. Ferden gikk over Arvika, via Milorgs apparat, så der var samarbeidet i orden.

Den stemmen har jeg hørt før!

– Da jeg var kommet hjem, bodde jeg forskjellige steder Oslo i distriktet – hos Karlsen på Kråkerøy, hos Molteberg på Nabbetorp. Legitimasjonskortet lød først på Rolf Hansen, deretter på Harald Nilsen. hadde farget håret. anlagt bart og skjegg. Men denne hårpryden raket jeg fort av meg – bestefar hadde jo hatt bart og skjegg, men i 40-årene var det jo svært uvanlig. En episode: vi satt og hos Molteberg.
Fruen huset som jeg hadde truffet på møter før krigen, sitter hele tiden og kikker på meg: «Den stemmen har jeg da hørt før en gang – det er jeg helt sikker på!» Da tenkte jeg at det var best å skifte oppholdssted.

William Mikalsen pendler mellom Østfold og Oslo, oppretter kontakter, tar imot kurerer og materiell. Den siste tiden av krigen oppholder han seg i en hytte ved Vansjø. Her ble den illegale avisen «Kureren» til.

Det var en NKP-kamerat fra Sarpsborg, Einar Olsen, som hadde ordnet oppholdssted for Mikalsen. Han hadde spredd ryktet om at mannen i hytta var brystsvak og hadde søkt ut i naturen for å finne helsebot. En annen viktig kontakt i Moss var Edvard Støland, veteran fra Menstadkonflikten, som nå bodde illegalt i byen.

Produksjonen av «Kureren» var delt opp. Jeg hadde fått tak i en liten radiomottaker, en «sweetheart». Den plasserte jeg hos et ungt ektepar, Else og Gunnar Herning som bodde i en hytte i nærheten. De lyttet på radioen, skrev ned nyhetene og kom bort til meg med dem. Så satt jeg og slo ned stensilene. Til å begynne med hadde vi en spritduplikator, senere fikk vi ned «Gestetneren» som vi trykket «Borregaardsarbeideren» med i årene før krigen.

«Gestetneren» hadde jeg fått unna i kjelleren på Folkets Hus da krigen kom. Senere overtok sosialsjef Wiik maskinen, til bruk i embets medfør. En kamerat, Johan Pettersen, fikk i oppdrag å hente den ned til oss. Lykken står den frekke bi! Vi sendte den uten innpakning med toget, bare med en merkelapp på. På Moss stasjon hentet en visergutt den med drakjerre. Slik havnet den hos oss.

Når jeg hadde skrevet stensilene, tok jeg dem på magen under skjorta og dro ned til en pensjonist der vi hadde maskinen stående. Så var det å hive seg på sveiva, de ferdige eksemplarene gikk videre med kurer ut i distriktet.

Lærdommene fra Sovjet kom til nytte i det illegale arbeidet

– Selve prinsippene for det konspirative arbeidet lærte jeg i Moskva i -32. Der hørte jeg om et trykkeri som hadde laget den illegale avisen «Iskra», under tsarveldet. Midt i Moskva lå en butikk som solgte kaukasiske frukter. Under butikken var en kjeller, selve fruktlageret. Og under det igjen nok en kjeller. Der var trykkeriet. Iskra ble båret ut i kurver, dekket med vannmeloner og appelsiner. Det ble fortalt at de som drev med arbeidet holdt ut et par måneder, så måtte de få avløsning. Presset var for stort.

Nå var vi blitt populære

– Slik gikk tiden fram til mai 1945 og frigjøringen. Det var rart å bli legal igjen, gå rundt i gatene i hjembyen og bli bokstavelig talt omfavnet av folk som hadde spyttet etter deg i 1939. Folk som kanskje ikke var så overvettes begeistret for hva kommunistene sto for politisk. Men de hadde lest NKPs aviser og løpesedler eller kjente til andre sider av motstandskampen som partiet hadde drevet. Du vet, av sentralkomiteen vår ble 21 kamerater henrettet av tyskerne eller døde i konsentrasjonsleir. På den bakgrunnen ble det jeg drev med ganske beskjedent, et ganske lite hjul i det store maskineri. Det må du få med og understreke.

Trykt i Sarpsborg Arbeiderblad 1984