Blant venner: Jens Barthold

– Utviklingen i medisinen har vært stor fra jeg som nybakt student for første gang viste adgangskortet mitt til den strenge Pylorica, den eldre damen som voktet inngangen til Anatomisk institutt. I dag diskuterer man på alvor fremtidens robotleger – eller legeroboter. Hvorfor ikke, ingen trodde vel at Lyn Gordons planetferder, som jeg slukte som guttunge i tegneseriene i Norsk Ukeblad, noen gang skulle bli virkelighet!

Det er overlege Andersen, blant kollegaer og venner gjerne Jens Barthold som beretter. Spesialist i indremedisin og geriatri ved Sentralsykehuset, med en lang og allsidig praksis bak seg. At han ble internist, indremedisiner, skyldes ikke minst Jens B. Andersens navngjetne forgjenger, Ole Karsten Evensen.

Til sist: en helt ualminnelig levende forsker i og foredragsholder om medisinens historie. Jens B. Tar seg gjerne en tur ut i marka med bilen og hodet fylt av medisinhistorie. For nylig frydet han lærerpersonalet ved Frydenberg videregående skole med sitt kåseri om utviklingen fra kolera og koppsetting til pacemaker og computertomografi. En del av denne utviklingen har Jens Barthold Andersen selv vært med på.

– Da jeg startet som ung kandidat ved Sarpsborg sykehus i 1958, var vi to kandidater på 120 pasienter. På dagtid vel å merke, på natten hadde en kandidat det hele og fulle ansvar for begge avdelingene. Vi gikk todelt vakt, annenhver natt og annenhver dag, helgevakt annenhver lørdag og søndag. Helgene var spesielt strie, vi gikk på vakt fredag kveld, sto i tjeneste til mandag morgen, for så å gjøre vårt vanlige arbeid resten av dagen. Dagens leger vil vel trekke på smilebåndet hvis jeg nevner lønnen, jeg mener å huske at det årlige vakttillegget lå mellom 1300 og 1400 kroner. Og det var nok å henge fingrene i.

Skinnjakker og eksosryper hadde begynt å dukke opp på riksvei 1, og på lørdagsnettene kom motorsykkelulykkene inn på løpende bånd. Mange lørdagsnetter ble det å assistere ved operasjoner helt fram til den lyse morgen.

Naturen er ofte den beste doktor

– Jeg glemmer aldri mitt første benbrudd, det var en guttunge, han kunne vel være en seks-syv år. Jeg spjelket og gipset etter lærebokens og alle kunstens regler, tok så kontrollrøntgenbilde: det så helt forferdelig ut, her var det bare å ta gipsen opp igjen. Jeg søkte trøst og støtte hos overlege Olsen. – Dette er bra nok det, ta en ny røntgen om noen uker, så skal du få se! Og ganske riktig, etter noen uker hadde naturen ordnet bruddet på aller beste måte.

Apropos røntgen: i dag kan vi gjennomlyse pasienten under selve operasjonen, vi kan følge utviklingen fra øyeblikk til øyeblikk. I min første tid som lege måtte vi slepe røntgenapparatet inn på operasjonsstuen for å ta røntgenbildet i etterhånd.

Stor avstand mellom over- og underordnet

– Når det gjaldt mitt første benbrudd, så fikk jeg altså hjelp og støtte fra en eldre kollega. Men rent generelt var avstanden mellom overlegen, og ja, skal vi si for enkelthets skyld si, underlegene, mye, mye større enn den er i dag.

Litt eldre folk husker vel legevisitten på gamlemåten, overlegen, undertiden med professortittel, i spissen, så hele hierarkiet: avdelingslege, reservelege, assistentlege med., samt et haleheng av kandidater, sykesøstre og studenter.

Og det kunne være knallhard kustus på avdelingen. Jeg husker spesielt professor Sembs regime på Ullevål, avdeling 3. Men rett skal være rett, den gode Semb gjorde ikke forskjell på folk: ved en anledning lekset han for sin avdelingslege som for en uskikkelig skoleunge. Og Semb kunne også være svært så menneskelig, det har jeg personlige erfaringer for.

Lungekirurgi og blåsing mot den hvite pest

Sykdomspanoramaet, med andre ord de sykdommer som i enhver tidsperiode er de fremherskende, har forandret seg svært. Tidligere var det de store infeksiøse sykdommer som dominerte. Pest, kopper, kolera kjenner jeg heldigvis bare fra lærebøkene. Men tuberkulosen, «den hvite pest» også kallet, var ennå en dyster realitet i min første tid som doktor.

Jeg har selv assistert ved de store lungeoperasjoner ved Sygehuset i Gamlebyen, når Dr Schie førte kniven. Oftest gikk det bra, trass i svært enkle forhold i de to operasjonsstuene med steriliseringsrommet i midten. Når det regnet, dryppet det ned i operasjonsstuen så vi måtte sette bøtter utover gulvet.

Var operasjonen lykkelig overstått, måtte pasienten bæres av portør eller sykepleiersker eller leger opp trappen til annen etasje. Noen heis fantes ikke i den gamle bygningen.

Som ung student har jeg vært tilstede ved blåsing av tuberkulosesyke. Vi brukte et forholdsvis enkelt apparat, stakk inn en nål og blåste luft inn i den syke lungesekken så den sluttet å fungere. Teorien gikk ut på at er det en betennelse i en legemsdel, så trengs det ro for å fremme helbredelsen. Mange av pasientene frisknet til, i hvilken grad det skyldtes tuberkuloselegen med sitt apparat, er sannelig ikke godt å si. I dag er den hvite pest nesten utryddet. Skulle et enkelttilfelle dukke opp, får vi lett bukt med sykdommen ved hjelp av forskjellige antibiotika.

Nå må de telle til ti…

– Bedøvelses- eller anestesiteknikken har likeledes gjennomgått en rivende utvikling i min tid som lege. Den eldste anestesimetoden, kloroformbedøvelsen, har jeg aldri opplevd. Men eternarkose har jeg administrert, med en maske dekket med gas over pasientens munn og nese, så dryppet vi eteren og beordret pasienten til å telle, en, to tre..

Selv opplevde jeg eternarkosen som guttunge da jeg lå på operasjonsbordet på St Joseph og skulle ta blindtarmen. Den dag i dag kan jeg erindre den fryktelige ubehagelige følelsen jeg fikk i det jeg holdt på å sovne. I dag er teknikken en helt annen. En trenger ikke å gi så dyp narkose for samtidig gir en pasienten muskelavslappende midler. Derfor slipper vi gamle dagers overraskelser under bukoperasjoner, når det hendte at pasientens magemuskler begynte å arbeide så innvollene veltet ut på operasjonsbordet.

Jeg satt der og rørte som en annen kokk

– I min første tid som doktor var blodoverføringsteknikken forholdsvis enkel. Snepperten, bartskjærerens nyttige lille redskap for årelating, har jeg dog aldri betjent meg av. Men jeg har sittet ved siden av blodgiveren og rørt ut blodet i et kar sammen med antikoagulerende væske. Så helte vi blodet over på flasker, ferdig til rask anvendelse.

Noen oppbevaringsmuligheter, noen blodbank fantes heller ikke, det var bare å kalle inn giverne etter behov.

I dag foregår hele blodoverføringen som et lukket system – fra giveren direkte til sterile plastposer og derfra til blodbanken og videre til pasienter som trenger blodoverføring.

Videre gir man sjelden i dag fullblod, man tar istedet ut en enkel komponent: trenger pasienten blodlegemer, får han blodlegemer osv.

Store forandringer innen psykiatrien

– Da jeg i kortere tid var ansatt som vikar på Veum, hadde nok stedet ennå et visst preg av «galehus» i gammeldags forstand. Voldsom uro på enkelte avdelinger, skrik og skrål, pasienter med en svært bisarr atferd. Var pasientene urolige, tydde vi til morfin-skopolamininjeksjoner som rett og slett slo bråkmakerne i svime. Pasienter med depresjoner satte vi på opiumskur. Hjalp ikke det, var nestsiste utvei elektro- eller insulinsjokk som kunne være en dramatisk historie, uten bedøvelse eller muskelavslappende midler.

Siste utvei var lobotomi, selve inngrepet ble faktisk flere ganger foretatt på St Joseph. Man trodde fullt og fast og ærlig og oppriktig at hjernekirurgien representerte et stort framskritt, men kom senere hen til andre resultater, noe som ikke er helt uvanlig innen medisinen.

I dag tjenestegjør jeg en dag i uken på Veum, eller ØPS, som sykehuset nå heter. Bildet er totalt forandret: ØPS er som et vanlig sykehus, ja, faktisk mindre sykehuspreget enn de fleste. Miljøet er fredelig, pasientene vandrer fritt omkring takket være alle de nye medisinene som holdt sitt inntog på 50- og 60-tallet. Og en ny, skal vi si mer psykologisk holdning til de sjelelige lidelser har vunnet innpass.

Indremedisin: økt spesialisering og nye behandlingsmetoder

– Også innen mitt spesiale har utviklingen vært rivende siden dengang da overlege Evensen, en rik og myndig personlighet, skapte min interesse for faget. Evensen var den store kliniker, diagnosen hadde klinisk skjønn som vi sier, han kunne ofte stille diagnosen etter en kort undersøkelse ved sykesengen.

I dag er spesialiseringen tidens løsen: med faggrener som kardiologi (hjertesykdommer), hematologi (blodsykdommer), endokrinologi (hormonsykdommer), gastroenterologi (mage- og tarmsykdommer) med behandling i kunstig nyre, og geriatri (alderdommens sykdommer). Vi har fått større muligheter til å gå i dybden, spesialisere oss innen et avgrenset område, til våre pasienters beste.

For fremskrittene når det gjelder behandlingen av sykdommene har vært mange. La meg bare ta et par eksempler. Da jeg var ung lege, var leukemi, blodkreft, en håpløs sykdom, utgangen var så godt som alltid dødelig. I dag er det ikke en helt liten gruppe leukemipasienter, spesielt barn, som blir helbredet, takket være de nye cellegiftpreparatene.

Andre krefttyper, f.eks. lungekreft er ikke på samme måte tilgjengelig for behandling. Men jeg håper og tror at vi «før århundredet nedrødmer» vil finne midler og metoder så vi bedre kan hanskes med denne sykdommen.

Det forteller litt om utviklingen at så man tidligere en fortetning i lungen, tenkte man umiddelbart på tuberkulose. I dag er mistanken om kreft mest nærliggende.

Jeg vil også nevne fremskrittet på hjertesykdommenes område. Nå kan vi behandle hjertesvikt med moderne vanndrivende midler. Dagens hjertekirurgi er et helt lite eventyr for seg.

Der er formen, ikke kronologien som teller

– Jeg er altså først og fremst geriatriker. Da jeg studerte medisin, eksisterte ikke faget i det hele tatt.

Det er imidlertid stadig blitt viktigere, i år 2000 vil det antakelig være 2,5 ganger så mange 90-åringer som i dag. Jeg vil gjerne si fra, høyt og tydelig, at det å bli gammel, det er ingen sykdom, det er en del av livsprosessen. En gledelig ting er dessuten at de eldre er friskere nå enn tidligere.

Videre er det en sannhet i det gamle ordtaket: – En er ikke eldre enn en føler seg. Det er den fysiske og psykiske alder, ikke kronologien som er det avgjørende. Noen er gamle når de er 70, andre først når de er 90.

Å gå i barndommen er en positiv ting

– En del eldre mennesker har imidlertid et diffust sykdomspanorama, der er her geriatrien kan tilby hjelp. Geriatrikeren betjener seg da av de helbredelsesmetoder som finnes innen de ulike grener av medisinen. Vi ønsker å hjelpe de eldre tilbake til et livsverdig liv. Og husk, det er viktigere å legge liv til årene enn år til livet.

Det er påkrevd at eldre mennesker kommer raskt til behandling med sine plager. Så har vi paradokset: det er de gamle som blir stående lengst på ventelistene.

En del eldre mennesker er i ferd med å miste kontakten med virkeligheten. Tidligere så man på det «å gå i barndommen» som noe negativt. Nå oppfordrer vi tvertom de eldre til å gå i barndommen, vi samler dem i grupper til «minneterapi». Vi kan vise frem bilder, familiefotografier, gamle byprospekter, og oppmuntre dem til å fortelle. Og minnene kommer, her er noe de kjenner igjen, her har de levd, her har de arbeidet, og dette vil de gjerne fortelle til andre. Personlig tror jeg at det er vanskelig å overlate en slik behandlingsform til fremtidens robotleger.

Trykt i Demokraten 1988