Da Sarpsborg sukket over Valentino – til tonene fra Villers orkester

1904: Levende bilder for første gang i Sarpsborg: «Den store Elektrobiograph» viser «Den bestøvlede kat» og «Den fortryllede sparkonge».

1916: Kommunen overtar kinodriften – såvel av Central som Verdensteatret. Det hele får et mer profesjonelt preg: med yrkesfolk i både orkestergraven som bak fremvisningsapparatet. Men filmen er ennå stum. Fra stumfilmepoken i Sarpsborg forteller våre to veteraner: fiolinist Håkon Viller og maskingutt Thorvald Kristiansen.

Først får kinofiolinisten ordet:
– Det gir lite av seg å være musiker i en småby. Jeg var heldig og ble ansatt som fiolinist ved kinematografen – ved Centralteatret – for en gasje på hele 300 kroner måneden!

Filmen var jo stum i de dager, og helt fra begynnelsen hadde det vært vanlig med musikkledsagelse når «de levende bildene» danset over lerretet.
Kino opplevde jeg jo alt i guttedagene – det gamle Fram-lokalet hvor vi satt på harde trebenker og beundret Tom Mix, eller ler lo så vi hikket av Telegrafstolpen og Tilhengeren mens en spilledame slo løs på det vaklevorne pianoet.

Men i – 25 – da jeg selv startet i bransjen – var det blitt mer stil over musikken.

Vi var et helt lite orkester, min kone på piano, Richard Dahl på cello – senere sporet jeg opp nok en dyktig cellist, Næss fra brigademusikken i Halden, og så var det meg selv på fiolin da.

Lange arbeidsdager for musikere

– Dagene kunne bli lange for en kinomusiker i den tiden. Den første tiden spilte vi til tre forestillinger hver dag – senere ble det to. En kort pause mellom hver forestilling så du fikk deg en røk og litt mat – så tok du fatt igjen. En brukbar film gikk gjerne fire dager i uka på den tiden – premiere på torsdag og ut uka. I begynnelsen av uka viste de gjerne litt lettere saker på kino – ukerevyer og slikt. Men i tillegg til kveldsjobb, så prøvekjørte vi mye film om formiddagen. Når det var riktige storfilmer av verdensinteresse om du vil, kunne det følge med musikkanvisninger – ja, til og med noter, hvis de da ikke var alldeles utslitte når de kom til utkantbyen Sarpsborg. Som oftest var det å legge opp programmet selv.

Valentino måtte ikke dø i marsjtakt!

– Da var det å sitte om formiddagen da, la en utålmodig maskinist la filmen rulle og gjøre notater om hva slags musikk du mente passet til de forskjellige episodene og scenene. Det skulle jo ta seg pent ut om vi satte i med en feiende foxtrot når Rudolf Valentino himlet med øynene og utåndet på det hvite lerret.
Eller la Largo av Händel akkompagnere de ville rødhudenes angrep på vognborgen ved River Creek.

Jeg satt med notisboka og skrev, og når jeg kom hjem slo jeg opp i notefortegnelsen min og plukket ut noter fra det store skapet – det står ute i gangen her den dag i dag.

«Fælt så han Viller masa»

– Til å begynne med kunne det bli knuter på tråden med maskinisten.
Hva er det nå han Viller maser med, han børn’te se hele filmen for å kunne spelle! Men vi fikk det da som vi ville ha det – og vi skjønte jo maskinfolkene også – de fikk jo like lange dager som oss.

Første gangen du spilte til en film var det alltid litt spennende – fikk vi det til, fikk vi det til å klaffe, men etter to, tre ganger gikk det av seg sjøl – nå kjører toget inn på stasjonen, nå vandrer elskovsparet bortover veien – til slutt kunne du hele filmen utenat.

Trangt om saligheten for musikken

– Hvor vi var plassert? Ja, var det virkelig storfilm, hendte det en sjelden gang at vi spilte et åpningsnummer oppe på scenen – da klappet publikum, og vi opp og bukket akkurat som på vanlig konsert.

Men vi var vel helst mer anonyme. Vi satt i en slags liten fordypning foran scenen – både på Central og på Verdensteateret var det slik. Det kunne bli både trangt og varmt – særlig når vi kjørte med utvidet besetning, da skulle seks-sju musikere ned i den trange gropa. Og så hadde vi brannmann da – det var alltid en brannmann til stede før i tida. Han satt også foran, ikke så langt fra musikerne.

Både Tom Mix og Douglas Fairbanks

– Publikum – ja, det var svær søkning til kinoene, og folk var stort sett greie – selv om det en enkelt gang kunne komme rullende en flaske framover i salen. Folk satte pris på musikken.

Populære skuespillere? Chaplin. Da hadde vi en lett jobb – folk hørte ikke hva vi spilte – de lo så fælt. Dansk film var veldig populært. Og amerikansk. Mary

Pickford og Douglas Fairbanks. Jeg mener å huske at Douglas Fairbanks var her i Sarpsborg i forbindelse med premieren på en av filmene – da sto han på scenen og smilte og alle damene sukket.

Og en berømt regissør var her en gang – jeg kommer ikke på navnet og han sa, ja, det er ikke for å skryte, men: «Musikken som dere har valgt ut, den passer akkurat til filmen som jeg har laget!» Sånt er jo hyggelig å høre.

Så kom lyden

– Lydfilmen, ja, den var et slag i ansiktet på oss kinomusikere. Mange fikk slutte – det ble arbeidsledighet og annen elendighet. Mange dro ut på veiene og ble gårds- og gatemusikanter. Det har jo Thure Forsberg og Robert Normann fortalt deg om. Ikke alle var vel så flinke at de kunne få seg en jobb i Oslo eller andre steder. Selv klarte jeg meg vel tålelig bra – jeg kunne fortsette med musikken, det er en annen historie.

Oppe under taket på Central

Håkon Viller har tatt oss med foran teppet i barndommens kinosal. Men bak i salen trengtes også folk hvis det skulle fungere. Der satt maskinisten i sitt avlukke. Pathé-apparatet surret, og Chaplin svingte stokken sin over lerretet. Det kan Thorvald Kristiansen fortelle om:

– I 1928 fikk jeg jobb som maskingutt på Central – der var jeg til 1935, bortsett fra feriene, da vikarierte jeg på Verdensteatret. Jeg hadde ikke særlig lyst på jobben, 15 år gamme!, vant til å ha det fritt og fint på løkkene og i Glengshølen sammen med guttegjengen.

Nå ble det å stå i det lille rommet oppe under taket og passe den surrende Pathé-maskinen, av og til kikke ut gjennom vinduet ned på kameratene som vinket: «Kom ut og bli med ned til Hølen, da Thorvald!» Trangt og varmt var det i fremviserrommet, med skråtak og blikkgolv og murvegger, når det knitret og spraket fra kullstiftene i filmapparatet.

Når vi kjørte film, måtte du hele tiden stå ved maskinen og passe på – du regulerte avstanden mellom stiftene med et håndtak – og skiftet de utbrente stiftene en to-, tre ganger i løpet av en kveld.

Så røk filmen og tok fyr

– Filmene var av celluloid i den tida – brannfarlige saker som av og til tok fyr. Det skjedde helst når filmen røk tvert av. Det kunne ofte hende med gammel film som var skjøtet både fem og seks ganger i rullen. Men heldigvis begrenset det seg til kassa som filmen løp gjennom – kullstiftlampa var inne i denne kassa, skjønner du. Da måtte du være rask, rive av oppe og nede, få ut restene fra kassa, tre gjennom, sveive inn på nederste rulle og sette i gang igjen. Det hele tok bare et øyeblikk, så rullet filmen over lerretet igjen, og publikum var vel fornøyde.

Lange pauser under forestillingen

– Nå vi snakker om pauser, så var filmene den gangen delt opp i akter – og hver akt var på en rull. Vi kunne bytte ruller en 5, 6, 7 ganger i løpet av forestillingen, da var det ned med knivbryteren og på med lyset i salen en to, tre minutter, så var det å sette igang igjen. Publikum brydde seg ikke om det – de var jo ikke vant til noe annet i den tiden.

Lange arbeidsdager for kinomaskinistene

– Vi kjørte vanligvis tre forestillinger hver dag – den første klokka 5, den siste klokka 9. Så den vanlige arbeidsdagen var først slutt ved kvart over ellevetiden. Filmapparatet skulle jo dessuten pusses og smøres. Maskinist Sørby lærte meg opp. Han var en nøyaktig og dyktig herre som ikke tålte noe sjusk i arbeidet.

Det kunne også hende at du måtte møte på formiddagen – når en ny film sto på programmet. Først skulle filmen hentes på jernbanen. Hvis den var kommet til rett tid da – det hendte at kinobestyrer Næss raste i telefonen og slo i bordet så apparatet ristet når utleiebyrået i Oslo hadde glemt at det var noe i utkanten av verden som het Sarpsborg.

Så skulle filmen prøvekjøres – og som Viller har fortalt, satt han eller kona i den mørke kinosalen og noterte og planla musikken. Så var klokka blitt så mange at det var middagstid. Jeg bodde på Alvim – lang vei, det var ikke alltid du hadde råd til 25-øringen til bussen – det ble heller å kjøpe et par wienerbrød i steden. Og så var det å gå på jobb igjen.

Ungene trampet så filmmaskinen ristet

– Du skulle være ordentlig i tøyet – kinobestyrer Næss forlangte pen dress, skjorte og slips. For maskingutten skulle også ned i pausen og ta imot billettene kjøpt i luka hos Alma Berntzen.

Var det barneforestilling, måtte du av og til inn i salen ellers også – når Tom Mix red over scenen, levde ungene seg så med at de hoiet og trampet så hele maskinrommet ristet. Da måtte maskingutten ned og roe gemyttene.

Publikum ellers? De oppførte seg stort sett pent – fine og pyntet som de var – særlig på lørdagskveldene. Det var liksom litt høytid over det å gå på kino i den tida. På galleriet kunne du nok av og til finne noen rabbagaster, det var strengt forbudt å røke, men av og til kunne du se tjukke røkskyer stige opp i lysstrålen fra filmprosjektøren.

Du kunne komme midt i forestillingen

– Vi hadde en ordning med oversitting den gangen. Døra sto åpen hele tiden – du kunne komme midt i filmen, sitte til slutt – så var det pause og så tok du begynnelsen av filmen til sist. Men da visste du altså på forhånd hvordan det ville gå!

Billettprisene? Ja, jeg husker at det lenge var 75 øre for voksne – for å sammenligne med noe, så var lønna mi 60 kroner i måneden da jeg hadde vært ved Centralteatret en tid.

William S. Harts avskjed

– Hvilken film jeg husker best?
Det ble så mange gjennom årene – men den norske filmen «Laila» gjorde inntrykk, den var populær med lange køer nedover gata og mannskap fra politikammeret kom til og ordnet de kinosugne sarpingene.

Og så husker jeg spesielt godt en film med William S. Hart. Det var alle tiders skuespiller det. I den siste filmen som gikk her på Central, så går han på toget, står på trinnet på siste vogn og vinker farvel. Ikke lenge etter leste jeg i bladet at han var død. Det var vel derfor jeg husker scenen så godt – det var liksom han tok farvel med oss den gangen.

Det var ikke rare lyden

– Jeg husker første gangen jeg hørte lydfilm. Det var en demonstrasjon for oss nede i Fredrikstad. En mexikansk film, tror jeg, de beveget leppene og så hørte vi hva de sa! Det var virkelig rare greier for oss som var vant til stumme skuespillere og de svære tekstene med mellomtitler – «FORTVILET» eller «DØD» i svære bokstaver på lerretet.

Lyden var ikke rare greiene til å begynne med, men snart ble det bedre, og vi fikk installert lydfilmapparat på Centralteatret også. Nå ble det mer innviklet – mer å passe på for maskinist og maskingutt. Og det var noe som forsvant med stumfilmen – og det var ikke bare all den fine musikken til Håkon Viller og hans kinematograforkester!

Trykt i Sarpsborg Arbeiderblad 1985