Fagfolk og slitere på Fredrikstad havn

«Vi lossa køl i trebutter, regna lengda på høvellasta på metern og tok kakeskiva ved skorsten på båten», husker Harald Hegg. Nå har maskinene overtatt, slitet og sliterne er vekk, havna har blitt en annen.

– Første gang jeg forsøkte meg i løsskiva, var i 1931. Vi møtte opp ved båten, stuera plukka ut folka de ville ha, men jeg var for ung og måtte rusle hjem igjen. Så ble det en del andre jobber framover: i Oslo, på kontoret til FMV, til sjøs – fra køladamper til fyrbøter – til jeg starta for fullt i sjauen i Fredrikstad i 1943. Det var tradisjonen i familien, kan vi si – far hadde jobba på brygga i all si tid.

Det gikk med håndkraft alt sammen

– Skal jeg si noe om arbeidet i sjauen i de første åra, får det kort og godt bli: Det var mye slit. Det var i alt en 140-50 mann på brygga, og så var det kølagjengen – ei gruppe for seg på en sånn 20 mann. De fylte køla i halvbutter som hang i et åk fra wiremanteln. Så tok heisen buttene opp til stillinga der to mann sto klar med trillebukker og trilla køla i land på brygga.

Samme systemet brukte vi når vi lossa sulfitt på Torpefabrikken eller blålera til Porselen. Det var en orntlig sjau altså, når du måtte spa ned i blålera som lå fast i bånn.
Eller kopraen til DeNoFa, når lasta hadde loggi lenge inne, da måtte vi bruke hakke, og det gikk bare et par skal for hvert hogg.
Eller når vi lasta eketønner med herda fett fra DeNoFa, vi trilla dem ned på kaia, hev dem ombord og rulla dem innover i rommet – et slit uten like.
Eller kalkstenslossinga på Torpebruket, eller stenlastinga ved Prestelandet dit kantsten og gatesten kom på prammer fra stenhoggeriene for å bli skipa til Holland og Belgia.
Du kjente det i arma, alt sammen.

Fagarbeidere og regnemestere

– Stuerarbeider kunne være rene faget. Her nede var vi spesialister på å laste trelast – særlig høvellast – det sa dem iallfall oppe i Sarpsborg. Høvellasta kom med prammer fra brukene langs elva. Båtene, helt opp til en 10 000 tonn – et par i slengen – lå fortøyd i bøyer ute i elva ved Prestelandet.

Vi hadde ei eke og rodde i land i målet og om kveldinga. Prammene la til på styrbord og babord side av båten med kjørevei i midten og mellomlegg til båtsida. Folka på prammen, det var fire i alt, var spesialister i å ta ut akkurat den lengda som folka i rommet, fire mann der også, forlangte.

Jeg husker spesielt en av gamlekara, Nils Engelskmann, han var flink til å stikke inn fra prammen. Engebretsen-guttane var også flinke med Australia-lasta. «45 fot!» ropte folka i rommet til dekksmann. «45 fot!» ropte dekksmann til folka på prammen. Der hadde de lengder fra 9 til 18 fot, og så gjaldt det å regne fort i hue så folka i rommet fikk lengda dem forlangte. Gamlekara hadde ikke gått noe videre på skole – men mange av dem var rene regnemestere som kunne geografien på fingrene.

Så måtte du passe på at den delen av lasta som skulle sist ut, kom først inn. Stuerane kunne byene i Australia på fingrene. Melbourne, Sidney og Brisbane og så var det å forlange at prammene fra bruket kom i riktig rekkefølge.

Så skulle du passe på at annenhver heis gikk til styrbord og annenhver til babord, ellers ville skuta hvelve. Og når du nådde luka, måtte du kiste opp, som vi sa. Det var et stort ansvar, og på dekket sto overstyrmann og kontrollerte alt sammen.

Men du lærte jo teknikken etter hvert. Det var moro for en nybegynner å studere gamlekara – du kan jo bare ta en titt på han som står nede på torget – «plankebærer’n» altså. Noen bar på venstre, andre på høyre skulder, bar fram, vippa til og der datt’n akkurat på riktige plassen. Det var akkurat som du la en ball død på Stadion!

Karene kunne nok være grove i kjeften mot en nybegynner eller mot hverandre, det meste prella av, vet du. Jeg husker en av de gamle sjauera – navnet kan være det samme – han var spesielt stri og vanskelig, og så falt det seg slik at jeg stadig vekk havna sammen me’n. Vi drev og lasta celluloseballer på Torp, to og to mann på hver balle. Han sa aldri et ord om hvordan han ville ha det, gjorde bare et kast eller nikk på hue. Det var ikke alltid jeg så det, for ballen var i veien og da ble han eitrande sinna.

Det kunne gå gæli

– Arbeidet kunne være risikabelt, ulykker forekom. Det er ikke akkurat slikt du liker å snakke om. En gang i kølasjauen gjorde kranføreren feil, han sendte grabben ned på styrbord istedenfor på babord side. Han jeg arbeida sammen med fikk grabben over benet. Den tok benet på’n, skrella av skinnet og alt. Det var hardt. Jeg måtte sitte me’n. Så la vi en lem på grabben og fikk’n i land på den måten. Da vi fikk han ned på brygga, da greide jeg ikke mer. Karen ble aldri skikkelig bra igjen.

Vi vaska oss i elva og varma oss rundt skorstenen!

– Arbeidsmiljøet ellers? Vi hadde et slikt spiselokale på Prestelandet – det var som en stor sal med ovn og pipe i midten, men det ble aldri orntli’ varmt der. Noen muligheter for å vaske seg fantes ikke. Ville du ha av deg skitten, så fikk du gå ned i elva.

Det var forresten også et lite spiselokale for stuera på DeNoFa. Men på de andre bryggene, på Øra, på Hamburgerbrygga, på Thiisebrygga, på Jernbanebrygga, der var det ingenting.

Jeg husker at når vi sjaua oppe på Torp, så sto vi i ring rundt skorstenene på båten og spiste frossen kake og drakk brennvarm kaffe. Var du heldig, fikk du varma glassflaska di i byssa hos kokken. Noen ganger tok du matpakka på rista, og når vi lossa jernplater på FMV, stakk vi innom smia og varma oss.

Klea måtte du holde deg med sjøl. På bena hadde vi støvler med trebånner, på henda hjemmestrikka votter. Når du hadde arbeida deg varm og svett om vinteren, kunne du fryse fælt, særlig på bena.

Jeg husker godt krigsvinteren og vinteren 1953. I 1953 kjørte de bil over elva ved Selbak, da drev vi og lasta tremel fra Tremelfabrikken ved Nabbetorp, det var ender og sangsvaner i ei råk i elva, kan jeg huske.

Du gikk mye ledig innimellom

– Lønninga – den var ikke noe å skryte av. Alt gikk på akkord, pr tonn eller pr stander, det sto i boka alt sammen. Jeg husker at når vi lasta kubb på Torp, hadde vi tre kroner og ti øre timen. Det høres kanskje mye ut, men så må du huske på at vi gikk mye ledig innimellom.

Du stilte om morran, fikk ventepenger til båten kom. Men kom ikke båten, så ble du oppsagt og måtte gå hjem igjen Før var det verre. Hørte om en som hadde gått på sine ben fra Lislebystranda til Holm i Torsnes for å sjaue sten. Men det var ikke noe arbeid å få, det var bare å rusle hjemover.

«Det ornær sæ», sa Ola Fredrik

– Forretningsføreren, 1016 Ole Andersen, satt i annen etasje i Folkets Hus – 1016 det var telefonnummeret til kontoret. «Har du jobb til sønnen min, også?» spurte far en gang i telefonen. «Du kan vel ta med kjerringa, au!» svarte Ole. Det var ikke vondt ment.

I første etasje satt Ola Fredrik, en gammel, trivelig gubbe som styrte med lønninger, skattetrekket og fagforeningskontingenten for 150 mann i alle år. Hadde du tjent dårlig en uke så kunne du spørre han om å vente med skattetrekken. «Det ornær sæ», sa’n Ola.

Jeg har opplevd store forandringer på arbeidsplassen min. Trucker og kraner, mekanisering og rasjonalisering. Det er ikke mange igjen i sjauen nå. Arbeidet er blitt lettere, det får en være glad for. Men miljøet, det er nok ikke det samme lenger.

Trykt i Demokraten 1987