«Glade jul» og «Gryr i Norden» i storsalen på Folkets Hus

Folkets Hus i Torsnes har vært samlingsstedet for arbeiderbevegelsen i bygda. Partiet, stenhoggerforeninga, kvinnelaget, idrettslaget – alle har de holdt til huse her. Alvorstunge krisemøter i stenhoggerforeninga har vekslet med humørfylte lokalrevyer og skinnende barnejuletrefester. Anker Nilsen, stenhogger og partiveteran, minnes.

– Valget etter konfirmasjonen var enten å gå til bonden eller i fjellet. Allerede før konfirmasjon hadde jeg vært med som kilegutt – det var de som gikk og leste som allerede var fullt befarne stenhoggere. Men så ble det noen år som gårdsdreng til jeg gjorde eksisen på Hvalsmoen i 1924, deretter ble det stenhogging fram til krigen og medlemskap i Torsnes Stenhoggerforening fra 1929.

Men allerede før den tid hadde jeg funnet veien til Folkets Hus der jeg ble med i arbeiderungdomslaget her i bygda. Det var der jeg hørte til, selv om far var av bedehusfolket. Senere ble det både partimøter, fagforeningens svar på Skytterhuset, der bøndene samla seg og feira 17. mai. Vi gikk i 1. maitog til Folkets Hus.

Gulvet gynga

– Arbeiderungdomslaget holdt møter i småsalen, med foredrag, studiesirkler og diskusjoner. Det var stor oppslutning og arrangementene, folk hadde aldri bil, de tok bussen, sykla eller rett og slett tælla og gikk til møtene.

Av og til arrangerte vi danseaften i storsalen for å få inn noen kroner. Da var det inngangspenger og levende musikk. Den kunne det være utabygdinger som sto for, eller våre egne krefter: Torgny Johansen strøk fiolinen og Evald Eklund dro trekkspillet så salen gynga under danseglade ungsosialister.

Huset ellers var solid nok – da vi senere skulle bygge på, viste det seg at det var fem lag kledning i veggen i småsalen.

Av og til kunne det bli litt klabb og babb, trass i kontroll, alkoholforbud og ordensvakter. Det var ikke alltid ordensvernet møtte fulltallig fram, og en gang gikk ovnen i gulvet! Men de helt store skandalene uteble.

Og så spilte vi revy!

– Du kan ikke fortelle om miljøet omkring Folkets Hus i Torsnes uten å komme inn på revyen. Hugo Lande var ildsjel og primus motor, han både skrev, instruerte og opptrådte.

Andre støttespillere i revygjengen var Torgny Johansen, Martha Johansen som senere kom inn på Stortinget, og brødrene Karl og Hans Mikalsen. Sjøl var jeg nok for unnselig til scenebruk, jeg nøyde meg med å sitte i salen og le.

Og det var nok å le av. En gang gikk teppet opp for et herredsstyremøte. På sakskartet sto anskaffelse av ei ny brannsprøyte, det hadde brent et par steder i bygda rett før. En herredsstyrerepresentant ymter frampå: – Hvordan er det med slike sprøyter, vil de starte tidsnok? Svaret kommer raskt: – Det er jo enkelt nok, en kan starte sprøyta litt i forveien!
Det er utrolig hva de fikk til på den trange scena med de knøttsmå rommene på hver side der skuespillerne skulle gjøre seg i stand, kle seg om, sminke seg og alt.

Da vi bygde om huset, så måtte vi kaste det gamle sceneteppet, det var blitt helt mørskent. Men jeg husker ennå hvor pent det var, med et maleri av Walfred Stenbeck: Et vann, noen trær og sola som går ned bak åsen.

For å hjelpe på økonomien holdt vi markeder på Folkets Hus. Det var vel nærmest en slags tombola hvor vi trakk på stedet. Var du heldig, så kunne du vinne et par snabelskøyter. Det vant kona og jeg første gang vi tok et lodd på deling. Toppgevinsten som ble trekt sist, kunne være en sparkstøtting. Da kom du lettere fram til neste marked.

Er det noen snille barn her?

– Ungene i bygda gledde seg mest til juletrefesten på Folkets Hus. Jeg var flere ganger med i festkomiteen og hengte englehår og glitter på grantreet som gikk helt til taket, og det var før de senka det.
På scenen satt utvalgte musikanter fra stenhoggermusikken med blanke horn som glimta om kapp med barneøynene når de satte i med «Du grønne, glitrende tre god dag», og det danna seg tre, fire ringer rundt julegrana.
Så kom nissen: Hans Mikalsen som trakk litt på benet og hadde topplue og skjegg og hoppa rundt og spurte med djup bassrøst etter snille unger.
Og etter at festen for ungene var over, var det voksenfest med anledning til en svingom. Også på nyttårsaften var det fest på Folkets Hus, med fine tablåer som kunne stemme sinnet til ettertanke, som en sier.
På de store festene var det så stappfullt på huset at du nesten så veggene bule utover!

Økonomen vår var et prakteksemplar!

– Festkomite-jobben, den gikk på omgang, men fast støttespiller var økonomen, Karl Larsen, som bodde med kona og tre sønner i den vesle leiligheten i annen etasje. Amund, en av de tre, ble senere ordfører her i Torsnes.

Jeg kan se Karl for meg når han på vinterstid har fyrt opp den svære, runde ovnen i storsalen, så den står rødglødende, og så går han rundt med ei bøtte og ei fille og fukter treverket bak ovnen så det ikke blir for varmt.

Karl Larsen hadde nok å styre med, av yrke var han stenhogger og hadde vel stort sett bare fritt losji for økonomjobben på Folkets Hus.
Alltid blid og omgjengelig var han, om det hadde vært fest og det hadde blitt sent, så jaga han oss aldri, han hadde alltid tid til en prat med festkomiteen og kunne kommentere kveldens store og små begivenheter med et glimt i øyet.
Og trengte vi en hammer eller tang når vi drev og ordna med noe på huset – nei fantes aldri i Karl Larsens munn.

Sjøl om jobben på huset kunne være tungvint nok: det var vedkomfyr på kjøkkenet, verken innlagt vann eller vask, mannfolka i festkomiteen fikk bære vann fra dammen nede i parken. Og det kunne bli noen vendinger i løpet av en kveld. Og så må du få med at det var utedoer, når det var barnejuletrefest kunne det bli en kald fornøyelse for køen av smårollinger som hutra i sprengkulde og nordasno. For de aller minste hadde vi ei bøtte under trappa.

Gryr i Norden
Lengselens sommer!

1. mai i bygda var selve høyttidsdagen for arbeiderbevegelsen. Selv om noen av bøndene fant det for godt å starte møkkakjøringa på 1. mai.
Vi starta feiringa med å samle oss ved ei høyde på Holm, og så toga vi med Stenhoggermusikken i spissen og med faner og flagg, foreninga, partiet, arbeiderungdomslaget, arbeiderkvinnelaget og idrettslaget langs veien til Folkets Hus.
«Gryr i Norden» og «Internasjonalen» klang gjennom Torsnes-bygda. Jeg skrev engang et dikt om det:

«Vi møttes med merker, faner og flagg for å gå til Folkets Hus. Vi går etter trommens taktfaste slag så det sprutet av småsten og grus.»

Framme ved Folkets Hus var det tale for dagen og appeller. Og serveringa til musikken – den sto kvinnelaget for.
Så møttes vi igjen sånn ved fem-sekstida for å feire resten av dagen med stor 1. maifest i Folkets Hus.

For mange kan du vel nesten si at Folkets Hus ble et annet hjem. Jeg har nevnt ungdomslaget og kvinnelaget, på Folkets Hus holdt også Torsnes AIL møtene sine. Hvor ellers, den lille bua de hadde nede på Leret kunne vel ikke ta mer enn en 10-12 mennesker.

Men viktigst var vel kan hende møtene til Stenhoggerforeninga. Det var jo foreninga som i sin tid hadde kjøpt og ominnreda huset.
Hver tredje torsdag gikk det løs med møter. Det var nok å stri for, du skulle kjempe for å holde på tariffen. Når du kan hende hadde sjakta fjell i så og så mange timer, og formannen ikke var enig i timeregninga di, gikk du til foreninga. Hvis du var organisert, vel å merke, uorganiserte, det fantes noen av dem også blant stenhoggera, hadde ikke noe å gjøre i Folkets Hus.

Andre ganger gjaldt det å fremme krav: Om fri smed, og fritt verktøy og mange andre ting. Møtene var artige på den tida, med folk som Johan Molander, Herman Olsen, Ludvig Larsen, Herman Johansen, Edvard Hansen, Martinius Larsen og vektige innlegg på Blekingemål eller Torsnes-dialekt.

Og ikke å forglemme Henry Hansen, en ildsjel som dro rundt i fjellet og agiterte for saka. Han døde, som du kanskje vet, i Sachsenhausen.

De harde 20- og 30-åra

– Et par streiker opplevde jeg også. Det var på 20-tallet, minnes jeg rett.

Streikebidraget, det henta du i Folkets Hus. Jeg husker Johan Molander og jeg sjøl satt ved et bord ved veggen og delte ut kronene mens kara kom med fagforeningsboka og fikk kvittering.

Utover på 30-tallet ble det mye mer usikkert i fjellet. En dag kunne du finne en lapp i lønningsposen: «De er oppsagt med 14 dagers oppsigelsestid». Var du heldig, ble oppsigelsen trekt tilbake og du fikk lov å jobbe videre i uvissa.

Fra Folkets Hus i Torsnes ble det sendt en deputasjon til Stortinget som skulle kreve bevilgninger til stenindustrien. Det ble da bevilget noen kroner. Er det ikke rart – det var arbeidsfolk som dro innover, det hadde vel vært naturlig om stenrederne i alle fall hadde slått følge?

Trykt i Demokraten 1987