Gleder og sorger på Sorgenfri

Teglverks- og bruksarbeidere som slet for føda.
Koner som strevde for at skillingen skulle strekke til.
Unger som lekte ved kjerrat og mellom plankestabler.
Håkon Hansen vokste opp på Sorgenfri.

Jeg husker de svulne hendene til far etter at bruket hadde brent, og han fikk seg jobb i produksjonen på teglverket. For en som var vant til å sortere planker ved høvelen, tok det på å lange mursten. Men han hadde i alle fall arbeid, det var lange tider han gikk ledig, hvordan vi klarte oss da, nei, det skjønner jeg ikke den dag i dag.

Jeg er født på Sorgenfri i 1903, som eldstegutten i en ungeflokk på fem. De yngre søstrene mine lever alle som en. Vi bodde i det nest øverste huset i Galtungveien. I huset ved siden av drev onkel kolonial. Bestefar bygde huset vårt, så overtok far min og bror hans etter at bestefar døde. Vi skifta på å bo i første og annen etasje, trangt var det i alle fall, med jentene i stua eller alkoven i annen etasje, og jeg på feltseng inne hos mor og far.

Alltid ei hand til å hjelpe

– På Sorgenfri var vi som en eneste stor familie, en 100-150 mennesker med smått og stort. Mannfolka arbeidet på bruket eller på teglverket eller gikk arbeidsledige. Alle kjente alle, fulgte med i hverandres gjøren og laden, det var kollegialt alt sammen. Ble du i bet, var det alltid ei hand til å hjelpe. Ei kone med åtte unger og mann som tura og drakk, kom til mor og låne ei krone. Hun betalte tilbake på dagen, selv om hun måtte låne penger et annet sted. I verste fall var det å gå til fattigforstanderen, til «fjørpenn» som han het på Sorgenfri. Men det kvia de fleste seg for. Mor var helt enestående til å få det til å gå i hop. Hun var så flink med hendene, sydde tøyet til oss ungene og sydde for folk i nabolaget, spinket og sparte og tøyde ørene så vi klarte rentene på lånet til huset. Sjølve gjelda den minka nok aldri.

Far var fjernere for oss unger, slik det ofte var før. Fedre hadde knapt tid eller ork til familieliv etter 12 timer på arbeid, fra 6 til 6 på natta eller på dagtid. Men av og til tok han fiolinen ned fra veggen og spilte en trall for ungeflokken. Jentene syntes lite om filinga, jeg synes det låt fint, og fikk et munnspill av far, han mente vel jeg hadde anlegg for det musikalske.

Sirup på brødet og grøt til middan

-Kosten, ja det var akkurat så vi holdt det gående. Brød og sirup, av og til et halvt egg på søndager, til påske kunne det stå et helt på bordet. Til middag gikk det i grøt og pannekaker og fisk, som far var så ille glad i. Han fiska ofte abbor nedmed elva, eller han og broren lånte en båt, og dro til Tisler. De rodde ut, overnatta og prøvde morrabittet og rodde hele den lange veien tilbake til Galtungbrygga. Om vinteren kom fru Nygaard fra Selbak med fiskekassa på kjelka og solgte rundt om i gårdene.

Brukstomta var lekeplassen vår

– En enkel og fattigslig tilværelse kan du si, men så fritt for oss unger som hadde plass nok til å lee oss. Vi trengte ikke være redde for trafikken: av og til skrangla ei kjerre forbi, på vei til byen eller Selbak.
– Vi holdt veldig mye til nedpå brukstomta, det var liksom den gjeveste lekeplassen vår. Vi kløv og krabba i luftkanalene mellom plankestablene, eller sprang på tømmeret nede ved elva og skulle liksom hjelpe karene som trakk stokkene til kjerraten. Fem-seks år gammel havna jeg i elva, det suste i hodet da jeg gikk under, men han Sigurd Mikkelsen fikk tak i luggen og dro meg opp.

En annen guttunge seilte båt med ei trekasse, den hvelva, og han kom ikke opp igjen.

Men du lærte fort å svømme, vi lå sommerdagene lange og plaska under en trabulant som stakk ut i elva, gutter og jenter om hverandre. Snart kunne du de første svømmetaka. Og så ble det å dra på badetur til Gansrød eller Torsneskilen. Gutter og jenter lekte ellers helst hver for seg. Jentene stelte med dokke og dokkevogn. Vogna var ei kasse med påspikra hjul, dokkeklea’ filler som de hadde tigd til seg hjemme.

Sorgenfrigutta holdt mye til på fotballøkka, med sista og tvibrent og sparka filleball mellom målstengene.

Med søndagsskolen på båttur

Organiserte fritidsaktiviteter var et ukjent begrep. Men Jens Hauglin starta da en speidertropp, jeg stilte i Løvepatruljen med ryggsekk som mor hadde sydd på kjøkkenet hjemme.

Så var det søndagsturer med søndagsskolen fra Ebenezer. Nede ved elva lå prammen fra bruket, for anledningen pynta med løv langs esingen, redd til med benker og med musikk på dekket. Så blåste skipper Johansen på slepebåten Fix, og bestemor som fulgte meg, for mor skulle ha en liten, stakk i å gråte av forskrekkelse. Men snart seilte vi nedover elva, slepebåt og pram, helt til Krossnes, der søndagsskolen gikk i land og lærer og sagbruksarbeider Hans Larsen stelte i stand ringleker for ungene.

Voksne folk og originaler

De voksne levde i sin egen verden. Som sagt, mange var ledige, de samla seg på hjørnet eller gikk på besøk til hverandre, prata om tidens elendighet, diskuterte politikk, knytta nevene, spilte kort eller tok et slag sjakk.

Det var ett og annet å høre for ungeflokken, for det fantes da originaler i strøket. En spesiell, navnet kan det være det samme med, hadde det med å bli så illsint. En gang hogg han øksa i gjerdet og skrek ut til en ertekrok: – Får jeg se det i begravelsen min, så skal jeg sparke til deg i ræva!

Så var det de øltørste

En og annen, ja, kanskje flere tok seg en tår over tørsten. Det satte kanskje litt farge på hverdagen, du glemte den utslitte kjerringa og den grinete ungeflokken. Etter lørdagsmiddagen kunne det hete: – Vekk meg når ølvogna kommer! Du fikk ikke øl i kolonialen, så bestilte karene fra bryggeriet, og på lørdagen leverte kjøreren varene til de øltørste. Så var det å samles i bryggerhus og uthus, og drikke og prate og suse i vei.

Noen organisert ølklubb, som Mærkusklubben på Nabbetorp, det fantes ikke på Sorgenfri. Men mange brukte fritida til mer nyttige sysler. Noen var med i losjen Borges fremtid, noen i arbeiderungdomslaget eller i partiet.

Ja, kvinnfolka med, mor ble tidlig med i arbeiderkvinnelaget på Nabbetorp.

Leksepugg og juling på Nabbetorp College

En dag fylte jeg sju år og skulle begynne på skolen, på Nabbetorp college.
Ungene fra Sorgenfri satt som tente lys i skolestua den første timen, så bar det i springmarsj ned bakken og hjem. – Men kjære, hvor ble det av dere, spurte lærerinna Tora Olsen dagen etter. Og så måtte hun forklare at på skolen måtte du sitte musestille både to og tre, ja, hele fire timer hver eneste dag.

Liten og nett var hun, ble kalt for Dokka, hadde omsorg for ungene så vi forguda henne alle sammen.

I tredje klasse begynte alvoret. Fellesklasse med gutter og jenter, og så lærere. En var så usannsynlig lang og tynn og het aldri annet enn Papirkællen. Flink til å fortelle eventyr var’n og tegna nisser og troll på tavla så vi gapte. Men plutselig stakk det han at nå skulle det bli leksehøring. Faget var bibelhistorie, og stakkaren som ble forhørt, kunne ikke et ord for læreren hadde gitt blanke i å undervise! Så var det ut på gangen og ned med buksa: – Mamma mi» Mamma mi» skrek gutten. – Mamman din ern’te her, slo Papirkællen fast.

Det var kustus, vi sto ved pulten der vi satt to og to, og ramsa opp leksa. Ikke for lærer Gretland forresten, han ville at du med egne ord skulle forklare innholdet i det du hadde lært. Men for de andre var det bare å dure i vei.

Stoppa det opp, eller hadde du funnet på fantestreker så venta bjerkeriset eller skammekroken i hjørnet.

Vi var stort sett teglverke- og bruksarbeiderunger hele flokken. Men av og til dukka kamerater opp i slike grå, melerte vadmelsklær som det lyste FORSORGEN av lang vei. At noen ble erta av den grunn, kan jeg ikke minnes.

Jeg hadde lyst å forsøke på Middelskolen, men det kosta penger og det fantes det lite av hjemme. I stedet var det i en alder av 16 år, å bli arbeidskar på Sorgenfri Teglverk, sammen med mange andre fra strøket. Første jobben husker jeg godt, jeg ranka sten fra reolene til han som kjørte stenen til ovnen. Og dermed kan du sette strek, for så var det slutt med barneåra med sorger og gleder på Sorgenfri.

Trykt i Demokraten 1988