God 1. mai!

Bjarne Baltzersen, Nabbetorpgutt, faglig tillitsmann og kommunist: – Skjellsorda har jeg aldri brydd meg om. Beredskapslover og overvåking skremte enkelte. Mange har vi aldri vært i partiet. Bedre kår for arbeidsfolk har også vi vært med å kjempe fram. – God første mai! ønsker veteranen.

I losjen på Nabbetorp hadde jeg vanka som guttunge. Det var marked, de sang fra scenen: – Kokken står der skjelvende og ser at alt går vel. Men han Jens Nilsen roper som så: har ikke selt ut brikkene nå? Nei, kjøp en brikke alle mann, så hjulet går sin gang!

De to første åra etter krigen flytta jeg til Tyskland som befalselev i den første brigaden. Vi skulle lære tyskerne demokrati. Der nede var det bare ruiner og elendighet. Sigaretter var hard valuta. Kontrollen ved det som het østsonen var skarp.

Tilbake på Berget gikk jeg med ungkommunistene på losje St. Hans. Mot én stemme hadde AUF-laget vedtatt å slutte seg til NKU. Eldre kamerater knytta tråden tilbake til arbeidsungdomslaget før krigen: Harald Hansen, Kristoffer Tangen, Angell Simensen.

Nye generasjoner pressa på: Eilif Graarud, Harald Bunæs, Johan Petter og Arne og Arnold Tangen, Thorolf Schou Olsen, bror min, Trygve Holter, Rudolf Jacobsen, Karl Kristiansen og fetteren Odd Ragnar, for å nevne noen.

Jentene fulgte opp: Signora Kristiansen, søster til Karl og mor til Odd Ragnar, gledesspreder og spøkefugl. Andre med hold i var Anne-Lise Bryntesen, Aslaug Bunæs og Rakel, kona til Kristoffer Tangen.

Tillitsmannen var nytestamentet

Den gangen bodde jeg hos baker Foss i Nabbetorpveien 117. Møtedag i laget var mandag. Tony Foss var grei. Ved stengetid fikk jeg snitter og wienerbrød til redusert pris og full returrett.

Salen leide vi av Einar Hem, for en 15 kroners penge. Han var en av de ærlige sjelene innafor AP, fin og grei å samarbeide med. Sverre Simensen, økonom i losjen og far til Angell, var sjøl med i partiet.

Den første tida hadde vi foredragsholdere fra Oslo. Jeg har tatt imot Leikny Karlsen og Ragnhild fra NKU sentralt, Strand Johansen, Løvlien, Magne Mortensen, Just Lippe eller Randulf Dalland på Fredrikstad stasjon. Så vandra vi langs jernbanebrygga og tok ferga over ved Nabbetorp fergested.

På søndager hadde vi studiesirkel på det lille rommet i annen etasje i losjen. Vi brukte Tillitsmannen av Einar Gerhardsen. Det var rene nytestamentet i organisasjonskunnskap. Vi studerte Spørsmål i leninismen, ei tjukk bok på 600 sider. Studielederjobben gikk på omgang.

Jeg var ikke med i teatergruppa for jeg er for blyg og har ikke sangstemme. Jeg fikk sjokk da Bjørg, som jeg hadde følge med, sto på scenen i uniformen min og sang ei vise mot militarismen og NATO. Uten at jeg visste det, hadde hun lånt utstyret hos mor mi.

Utpå 50-tallet flyttet vi studieringen ned til Klara-kafeen hos Garman Hansen. Vi klarte oss med de tre-fire marmorbordene.

– Hva skal De bak jernteppet?

Jeg tror ikke det var oppgjøret med Furubotn som gjorde at så mange falt fra her nede. Selv om en og annen så en sjanse til å stikke av.

Mer inntrykk gjorde jo først og fremst Beredskapslovene med dødsstraff og anledning til å internere folk ved krig eller av andre grunner. Mange ble skremt. Unggutter ville til sjøs, en tur over til USA. Det var ikke bare at de ble nekta visum til Guds eget land. De fikk heller ikke landlov over there. Paul Mikalsen satt i 14 dager i New Orleans med vakt om bord i skipet.

Reidar Gundersen var med hos oss. Han hadde dratt på ungdomsfestival i Berlin. Funksjonæren på US-ambassaden på Drammensveien dro fram et bilde fra skuffen: – Er det ikke Dem? På fotografiet sto Reidar sammen med andre deltakere på festivalen.

Reidar var ikke det slaget som ga seg så lett. De måtte nærmest sende bud på politiet for å få han ut av ambassadebygningen.

I 1950 ble jeg formann i Nabbetorplaget. Jeg ble invitert med en delegasjon til Romania. For å få pass møtte jeg i Fergestedsveien 1 som politiet hadde overtatt etter Gestapo. Nei, jeg hadde befalsskolen, så jeg hadde å melde meg hos militæret i Gamlebyen. Kjære all verden, jeg hadde gjort plikttjenesten min og alt, men det nytta ikke, jeg måtte ta ferga over.

På forværelset satt dattera til en partikamerat: – Jaså, Bjarne, sa ho, du har tenkt deg til Romania. Han sitter inne og venter på deg. Inn og hæla sammen og obersten til å spørre og grave: Hva skulle jeg bak jernteppet? Som den overærlige kommunisten jeg er, la jeg ut om hele programmet. Allernådigst ble jeg innvilga seks ukers permisjon.

– Nummer seks på lista var jeg

Torpestreiken er en av de hardeste arbeidskonflikter vi har hatt her i distriktet. Torp fagforening ble ekskludert av forbundet. Støtten til streiken kom fra fagforeninger og enkeltpersoner rundt på arbeidsplassene. Sjøl gikk jeg flere ganger med innsamla penger opp til Thorleif Kristiansen som var kasserer i foreninga.

Jeg var formann i Fredrikstad Bokbinder- og kartonasjearbeiderforening. Årsmøtet i Båthuset på Nabbetorp vedtok en støtteerklæring og bevilga et beløp til de streikende på Torp. Møtet var på lørdag.

Mandag ble jeg kalt inn til direktør Melsom på Øra fabrikker der jeg arbeida. Jeg hadde alltid med meg et par mann fra styret når jeg skulle inn til Melsom.

Direktøren kunne ikke skjønne at vi hadde fatta vedtaket. Visste vi ikke at Øra papp var helt avhengig av at produksjonen på Torp kom i gang igjen? Nå måtte de gå til innskrenkninger. Han hadde ei liste med seks navn. Nummer seks på lista var Bjarne Baltzersen.

En av de som var med inn, sa at han beklaga at han hadde vært med på vedtaket, og at det nok var flere som så det slik. Det var så vidt jeg klarte å styre meg. Jeg fikk sagt meninga mi på møtet på spiselokalet etterpå.

Jeg spurte Torbjørn Martinsen, formann på Torp fagforening, om jeg skulle prøve rettens vei. – Du får bare et jævla helvete, sa Torbjørn. Vi har nok med en konflikt.

Torbjørn var for flink for dem, derfor måtte de knekke ham. På sett og vis klarte de det også. Sjøl gikk jeg ledig i fire uker, men fikk en bra jobb hos Rybom.

Haakon Lie har jeg opplevd på møter flere ganger. Han var flink til å få med sine. På et møte på Torp hadde han Harald Hansen som motdebattant. Harald Hansen hadde sotti i landsstyret i AUF sammen med Lie før krigen. Harald Hansen hadde klisterhjerne. Han huska hva Haakon Lie hadde sagt den gangen. – Du, fortsatte Harald, du skvatt over til Statene da tyskera kom til Norge. Vi andre fikk klare oss sjøl.

Det var et møte med Haakon Lie i Folkets Hus. – Jeg satt og så ut av vinduet da toget kjørte inn til Fredrikstad, sa’n. jeg så alle fjernsynsantennene på takene. Den velstanden har Arbeiderpartiet bidratt til å skape. – Taskenspiller, ropte Bunæs. Da brøt helvete løs.

At folk sa kommunistjævel og ba meg dra til sovjetfedrelandet mitt, har jeg aldri brydd meg om. Da viste de bare hvor lite de skjønte av politikk. – Åffer skal far være kommunist, sa sønn min Åge, da han kom hjem fra skolen. Men at ungene mine har blitt plaga fordi jeg har stått i partiet, tror jeg ikke.

Vi pynta flaggene med bjerkeløv

Første årene etter krigen var det stort sett fordragelighet mellom sosialdemokrater og oss første mai. Første maitoget på Nabbetorp stilte opp ved losjen. Vi gikk vi med Torpemusikken i spissen til Krigskirkegården, der det da som nå var kranspålegging. Deretter gikk toget over til Tollbodplassen og slutta seg til Samorg-demonstrasjonen.

På 50-tallet hardna det til i første maikomiteen. Fra sentralt hold ble det sendt ut paroler som de visste vi ikke ville godta: Sett Anna Kethly fri, var en av dem.

Et par år hadde vi ikke noe arrangement over i byen. Så begynte vi å arrangere egne tog.

Kristoffer og Rakel Tangen hadde i god tid i forveien vært i skauen og pelt løv som de hadde drevi fram. Vi hadde nyutsprunget løv i toppen av partiflagget og de røde og de norske flaggene. Etter toget kom sosialdemokratene og spurte om de kunne få løvet til å pynte salen på Folkets Hus. Det fikk de.

Angell for frem og tilbake og ordna en 300 stykker, mens 7-800 gikk i Samorg-toget. Vi var flinke til å synge, for hele Tangenfamilien hadde sangstemme og var forsangere. Internasjonalen og Gryr i Norden klang nedover Nygaardsgata. Parolene var mot NATO og opprusting av Tyskland og mot Francostyret i Spania.

På møtet på torvet hadde vi såvel Kleven som Reidar T. Larsen på talerstolen. Et par ganger hadde vi festmøte i biblioteket. Vi greide nesten å fylle salen. Sosialdemokratene undra seg, men vi hadde solgt billetter på forhånd rundt på arbeidsplassene. Emil Løvlien holdt talen og Karl Kristiansen leste Rudolf Nilsen.

Det kosta penger å arrangere første mai. Samorg og AP satt på pengesekken. Etter et første maitog var det en tilstelning i Folkets Hus. Til stede var prominente personer som ordføreren i Hvaler som hadde vært hovedtaler. Folk som er mette, er forsonlig innstilt. Etter maten slo jeg med teskjeen på koppen og foreslo at NKP skulle få bevilga et beløp til arrangementet på Krigskirkegården. Forslaget ble vedtatt. – Din frekke faen, hviska Kristoffer Tangen.

Trykt i Demokraten 1996