Mary og Marie – to jenter fra golvet

Vi har tidligere vært innom flere arbeidsplasser på Borregaard. I dag går turen til Cellulose III med Mary Martinsen og Marie Olsen som lokalkjente ciceroner.
I flere år på 30-tallet var de arbeidskamerater. De kan fortelle om syrelukt, støy og støv, om skøy og spillopper, om saksegubber og venezianske broderier…

Mary: – Jeg begynte på Borregaard i 1926 – da var jeg 16 år gammel. Jeg hadde allerede hatt både skurejobb og huspost, men så hjalp pappa meg så jeg kom inn på golvet på Cellulose III.
Pappa, som hadde jobb i anlegget, fulgte meg den første dagen – det hele var vel litt nytt og skremmende.

Marie: – Jeg begynte også på Cellulose III, fire år etter Mary. Jeg hadde i flere år hjulpet mamma hjemme, men så var det flere ungjenter i Helgebybrakka der vi bodde som fikk seg jobb på fabrikken.
Så gikk mamma og jeg til salgssjef Fredriksen i Cellulosen og spurte etter jobb til meg.
«Jeg har ikke noe arbeid», sa Fredriksen, «men snakk med ingeniør Aulie». Og av Aulie fikk jeg jobb. Det var litt uvant å gå inn porten første gangen, men så traff jeg jo Mary da, som jeg hadde gått sju år sammen med på Kirkegata skole, og da ble det jo straks triveligere.

Jentearbeid i 30-åra

Mary: – Vi måtte ta all slags forefallende arbeid – jentene som arbeidet på «golvet». Du kunne bli sendt til striebua – der sto maskinen som kutta strieflakene som ble slått rundt masseballene.
Maskina gikk av seg sjøl den, men du måtte lempe strierullen og de ferdige stablene med strieflak. Noen ganger tok guttungen som passa trådmaskinen som også sto i bua, et tak i med.

Marie: – Eller du kunne ha jobben med å gjøre unna tomvognene når pakkerne hadde tatt masserankene av vogna med griperen. Eller vognene kunne ha velta når de kom opp fra saksa – da måtte vi lempe rankene opp på vogna igjen. Det kunne være slitsomt arbeid, og du kunne skjære deg dyktig i fingrene når du tok forkjært i de skarpe celluloseflakene.

Mary: – Noen ganger kunne det være feil i massen – filler som vi sa, da måtte vi trekke ut og sortere og stable de pene arka på vogna.

Marie: – Eller «smitte» som vi kalte det, da var arkene misfarga fra blekeriet, dem måtte vi få ut av rankene og vekk.

Mary: – Eller du ble stående ved vekta og veie prøver. eller bli sendt ærend over brua til Hafslund. Noen ganger måtte du bak saksa for å dra fram gamle prøver – noen hadde klaget på tidligere partier. Der var det støvete! Da kunne du bli grå på blåtøysforkleet ditt, altså!

Marie: – Best var det å bli sendt ned til Melløs. De tok prøver av hallene der nede, og noen jenter sydde igjen åpningene i stria. Det var fritt og fint nede i havna.

Mary: – Du tjente litt mer hvis du havna i akkorden. Da sto du ved pressa og sydde igjen ballen. Det var tre presser og åtte jenter i akkorden. To ved hver presse og en som la på oppe og en nede. Men det var ikke rare akkorden – du ble ikke rik av det!

Marie: – Og så gikk masseballene opp leideren og på jernbanevogna ned til Melløs og så ut på bøljan blå!

To skift og natta

Mary: – Jentene gikk på toppskift – fra 6 til halv 3 og fra halv 3 til 11. Jeg for min del hadde mye overtid, kunne stå to skift i slengen – på overtida hadde vi dobbelt betalt.

Marie: – Jeg hadde aldri overtid – men en sjelden gang kunne det hende vi sto på natta. En gang hadde det vært noen feil i produksjonen – det lå masse overalt og vi slet fælt for å få rydda opp og få det i gang igjen.

Mary: – Jeg husker spesielt ett nattskift, da skulle kongen komme på besøk – da skura og rydda vi høyt og lavt, -ja, vi la ut rød løper også. Så vi får håpe at kongen ble fornøyd.

Marie: – Hva vi tjente? Ja, jeg hadde 28 kroner i uka mesteparten av tida og syntes jeg klarte meg tålelig bra.

Mary: – Jeg husker første lønninga mi, den var på 12.75. Mamma tok tikroningen og jeg hadde igjen 2.75 til å more meg for. På det meste hadde jeg en 48-49 kroner uka – men da hadde jeg altså en del overtid, da. Også hendte det at jeg ble satt til mannfolkarbeid. Jeg løste av Berbom ved prøvevekta – da fikk jeg bedre betaling.

Marie: – Ofte dro vi jentene på salen på sjessaften på lørdagen. Jeg husker en gang jeg hadde brekt en finger på jobben og dansa i vei hele kvelden med fingeren i været.

Mary: – Jeg fløy på alt som var – på sjessaften og på karneval. Karnevalene var liksom bygd på et emne – jeg husker godt «I Edderkoppens nett» i, Festiviteten. Og så satte kjolen min seg fast i nettet!

Du måtte ta igjen, altså!

Marie: – Det kunne være mye skøy og leven på Cellulosen. Guttene fleipa med jentene og de eldre med unggutta. Jeg husker en gang en unggutt ble sendt for å hente saksegubben – og så var altså saksegubben en svær valse som gikk tvers over salen. Og hvis noen kom for sent på jobb og de så han komme diltende opp mot fabrikken, så stilte kara seg i to rekker med spader og alt på skuldra nede ved døra og når stakkaren kom inn, gapa de ut: «Å har du vært hen a? Ble det for mye på festen i går’a?»

Mary: – Du måtte lære å ta igjen. Jeg husker vi satt i frokosten på toppen av stria i striebua og gutta var frekke i munnen og spurte og grov. Sjøl visste jeg lite å ta igjen, men ho Stine Holm sang ut og stoppa kjeften på de verste.

Marie: – Ellers kunne vel hverdagen være i gråeste laget. Mye bråk var det – både fra saksa, pressene og ledderen. Du var ung, du vente deg til det. Men syreluta kunne være fæl – jeg husker en gang jeg hadde tråkka i noe syre, det lukta syre over hele huset hjemme.

Mary: – Og alt støvet, da. Det lå i svære hauger bortover – du kunne nesten ikke åpne vinduet – da virvla det opp.

Du måtte skifte på klosettet

Marie: – Om vinteren var det i kaldeste laget. Særlig borte ved dobbeltdøra kunne det trekke kraftig. Vi hadde ovner som vi tørka prøvene i. Og så stakk vi av og til bort til ovnen og fikk en lunk i kroppen – så lenge det varte.

Mary: – Garderoben – det var noen åpne skap langs en vegg. Førstemann hang tøyet innerst – de andre utenpå. Og skulle du skifte, så måtte du inn på klosettet – ute i salen kunne jo alle titte på.

Marie: – Vaskemulighetene var en slik lang blikkrenne langs veggen med en tre, fire kraner med kaldt vann. Da jeg begynte var det tøyhåndklær, men jeg husker at tidligere hadde de bare papir å tørke hendene på.

Strenge ingeniører og pene broderier

Mary: – Matpakka di, den tok du på toppen av en striestabel, slik jeg sa, eller du slang deg ned på en masseranke eller en tomvogn – noe spiselokale hadde vi ikke.

Marie: – Men det var da mye hygge også – midt i strevet. Om morran tok vi det pent, fra 6 til 9, da kom ingeniører og annet fint folk på jobb. Da hendte det nok ikke så sjelden at strikketøyet eller broderiet kom frem, midt i arbeidstida.

Mary: – Ja, det er ikke få broderier, engelske eller venezianske, som ble laga på golvet på Cellulose III. Noen hadde jeg ennå – nå har jeg gitt dem til barnebarnet mitt.

Men så kvakk du til når formannen eller ingeniøren dukket opp – ikke minst når Lille-Schie skvatt opp og ned i salen.

Trykt i Sarpsborg Arbeiderblad 1986