Med fakkelen mot seieren!

«Torco» – Fakkelen – og «Al Venko» – Mot seieren – var navnet på to av arbeideresperantoklubbene i distriktet. Andre kunne hete «Ponto», «Martelo», «Ascendo», «Konkordo»…

Startet av A. Ajo, flyktning, sosialist, idealist. Drevet fram av folk som Torstein Andersen, Karsten Langsholdt, Gustav Ringstad.

Karsten: – I 1935 sto det en annonse over to spalter i Sarpsborg Arbeiderblad: «Møte i kveld på Kirkegaten skole om verdensspråket esperanto». Kanskje det var noe å tenke på? Jeg var blant de noen og tjue som møtte opp, og senere har esperanto vært hovedinteressen min.

Gustav: – Det må vel omtrent ha vært på samme tid at en arbeidskamerat på Torp Brug en dag sier: «De skal starte et esperantokurs nede på den gamle kjøkkenskolen. Stikker du med?» Jeg ble med, slik fikk jeg den første kontakten med verdensspråket.

Torstein: – I samme momentet var det vel jeg så i Demokraten at en mann som het Alinger Ajo skulle starte et kurs i esperanto på St. Croix skole og der ble jeg altså elev, og elev og lærer har jeg vært siden.

Alinger Ajo esperanto-pioner i Østfold

Karsten: – Alinger Ajo er et navn du ikke kommer utenom når du snakker om arbeideresperantobevegelsen i Østfold i 30-åra. Han hadde flyktet fra Nazi-Tyskland, var sosialist, esperantist og vegetarianer. Likevel sa han en gang: «Jeg rører ikke kjøtt, men serverer du meg Hitlers hode på et fat, så skal jeg spise»!

Torstein: – Jeg husker også godt Alinger Ajo, og at han var esperantoidealist, det er sikkert. Noen fast inntekt hadde han ikke, bortsett fra slantene han fikk inn for å undervise i esperanto. En sommer bodde han i telt ved Tunevannet, da sparte han i alle fall husleien.

Elev som lærer

Gustav: – Alinger startet tre kurs samtidig, på Torp, i Sarpsborg og i Fredrikstad. Men selv for Ajo var det vanskelig å være tre steder samtidig, så ble det å bruke hjelpelærere.

Torstein: – En dag mens jeg gikk på kurs i Fredrikstad fikk jeg beskjed fra Ajo: Du får dra til Torp og hjelpe til med undervisningen. Husk at den som kan litt, kan mer enn den som ikke kan noe. Så var det bare å sette seg på bussen og dra avgårde. Det gikk bedre enn jeg ventet, det var så veldig positive folk på Torp.

Karsten: – Jeg skulle avgårde til Sundløkka og undervise i esperanto. Esperanto-gruppene spredte seg nesten som ved knoppskyting ved at Ajo sendte ut halvstuderte elever som lærere. Ponto (Broen) var Sarpegruppa, den var den største og mest stabile, Ajo bodde jo her i byen. Så fikk vi gruppa på Opsund, Martelo (Hammeren), og på Hafslundsøy Konkordo (Enigheten).

Torstein: – I Fredrikstad kalte vi oss Torco (Fakkelen).

Gustav: – På Torp var vi ikke snauere enn at vi kalte oss Al Venko (Mot seieren)!

Karsten: – Og i Halden var de svært så poetiske, der het arbeideresperantogruppa Ascendo (Oppstigningen)!

Gustav: – Og han som styrte og organiserte det hele var Alinger Ajo. Han både kunne språk, talte 6 språk flytende, og kunne lære fra seg språk.

Mi estas Alinger Ajo!

Karsten: – Vi brukte Chemetoden, oppkalt etter en hollandsk prest og esperantist. Det gjaldt ikke å lese og pugge, men bruke språket i hverdagens situasjoner: Jeg ser Ajo for meg, ikke så høy, men kraftig bygd, stå på kateteret, peke på seg selv og si: «Mi estas Alinger Ajo», og da forsto vi jo at han sa: «Jeg er Alinger Ajo». Så kom spørsmålet til oss elever: «Ki u estas mi?», hvem er jeg og så videre, og så videre.

Torstein: – Jeg husker jeg kjøpte et helt kurs med alskens demonstrasjonsmateriale i en pappeske. I dag ville du vel kalt det en læremiddelpakke. Der var blant mye annet et langt papir du kunne ta fram og vise elevene: Papira longa, så tok du et kort: Papira mal longa, så et grønt papir: Papira verda. Du så tingene samtidig som du lærte hva de het. Og med innholdet i denne pappesken kunne jeg vise alle grunnreglene i esperanto.

Om arbeidsløshet og krig på esperanto

Gustav: – Ajo mente at vi skulle bruke språket mest mulig oss imellom, når vi traff hverandre på møter og slikt. Jeg husker det store møtet i Folkets Hus i Sarpsborg i mai 1935, da esperantister fra hele Østfold var samlet. Flere av oss skulle i ilden med foredrag på esperanto. Mitt foredrag het: «Hvordan komme vekk fra arbeidsløsheten».

Karsten: – Jeg var også på det møtet, husker det var stuvende fullt, mange lærere og lærerinner i forsamlingen, husker jeg og rektor Jensen på første benk. Det var mens Italia la under seg Etiopia, og mitt foredrag handlet om krigsfaren. Ellers så husker jeg Torstein fra det møtet.

Torsten: – Mitt foredrag het: «En sommersøndag i Fredrikstad og omegn». Jeg hadde lært det utenat, men fikk jernteppe, som det heter. Griper nervøst etter stikkordslista i lomma, mens jeg slår ut med hendene og utbryter: «Granda Skandala!» Og får både velvillig latter og applaus for esperantoprestasjonen.

Kjentfolk i arbeiderbevegelsen støttet esperanto

Karsten: – Det var en sterk interesse i starten, mange folk, ikke minst fra fagbevegelsen, kom på møtene: Fritz Fridholm, Hjalmar Olsen, Thorleif Johansen, Fridborg Brynthe var alle med i starten.

Gustav: – På Torp husker jeg Sverre Hansen og Møller Omberg. Andre esperanto-pionerer på Torp var Johan Iversen, Øistein Nilsen og Erling Olsen. I Halden Var Henry Friden ankermannen.

Torstein: – I Fredrikstad hadde vi med oss folk som Manfred Juhlin, Håkon Hansen, Jens Larsen, familien Hauge, Borger Sørensen og Arne Halvorsen i Demokraten.

Vi hadde ikke engang en ordbok

Karsten: – Etter hvert falt mange fra, og en del ildsjeler ble igjen og førte arbeidet videre. Vet du at her i Sarpsborg hadde vi en tid undervisning i esperanto for skolebarn, og en barneesperantogruppe på 10 gutter og 10 jenter. Lærere var Georg Kjeve og Johanne Kristiansen. Og en tid så betalte Sarpsborg kommune for kurs i esperanto for arbeidsledige.

Gustav: – I grunnen samme erfaringer på Torp, stor entusiasme i starten, men etter en tre års tid sovnet Al Venko inn. En årsak var vel at Ajo reiste til Sverige, en annen at det i begynnelsen var dårlig med lærebøker, vi hadde ikke engang en virkelig ordbok, måtte nøye oss med slosiloen, en liten, tynn ordnøkkel. Senere ble det bedre, vi kjøpte danske lærebøker, jeg har ennå progresokurset i hylla hjemme. Etter at «Al Venko» hadde avgått en stille død ble det å dra med bussen på møter i Fredrikstad. Der holdt kanskje interessen seg mer stabil.

Torstein: – Jeg tror det er riktig. Etter en bølgedal kom en hollender, Jos Ornstein til Fredrikstad og fikk det hele i gang igjen. Etter de første kursene til Ornstein ble Fredrikstad Esperantoklubb stiftet, og den var i virksomhet fram til krigen. Ornstein var en helt annen type enn Ajo, langt mindre politisk orientert, for ham var det først og fremst språket esperanto det dreide seg om.

Arbeideresperantister og andre esperantister

Karsten: – Til oss i Sarpsborg kom ungareren Tibor Fenyo, ungarsk jøde på flukt fra nazismen. Han var politisk mer på linje med Ajo. Ellers tenkte vi vel ikke så mye på at vi var arbeideresperantister og bar nåla med grønn stjerne på rød bunn. De nøytrale hadde hvit bunn i merket.

Men en viss kontakt med Arbeidernes Esperantoforbund i Oslo hadde vi, der inne drev de eget forlag og egen kafe. Og jeg husker en første mai da vi gikk som egen avdeling i første maitoget bak arbeideresperantoflagget.

En gang i slutten av 30-årene fikk vi henvendelse her i Sarpsborg om vi ville overta ledelsen av hele arbeideresperantistforbundet. Men det var vi ikke sterke nok til.

Gjennom Tyskland med nåla bak jakkeslaget

Gustav: -Vi må ikke glemme de internasjonale forbindelsene vi fikk. Det var kanskje både det morsomste og det viktigste. Jeg brevvekslet i mange år med en estlender. Han skrev lange brev med en nydelig håndskrift og på et nærmest praktfullt esperanto.

Karsten: – Ponto i Sarpsborg korresponderte med russiske arbeidere, på esperanto. Flere av brevene ble trykt i Sarpsborg Arbeiderblad. Selv traff jeg flere av mine hollandske pennevenner da jeg i 1937 fikk anledning til å være med til esperantokongressen i Rotterdam. Vi dro gjennom Nazi-Tyskland med en bråkete gjeng Hitler-Jugend i et hjørne av kupeen. Da hadde jeg esperantonåla på innsiden av jakkeslaget.

I Rotterdam traff jeg en annen type tyskere. Karl og Henz ble de kalt, det var sikkert dekknavn, de hadde sneket seg over grensen. «Hitler vil krig», gjentok og gjentok de.

Torstein: – Så må du ikke glemme at vi stadig vekk lyttet på radio, det var mange stasjoner som sendte program på esperanto den gangen. Du satt hjemme og skrudde på Folkemottakeren for å snappe opp noen setninger. Best husker jeg Brno, «den grønne stasjon» ble den kalt, for de sendte mye på esperanto og grønt er esperantisinens farge.

De sendte en gang et program om Blanka Malsano, den hvite pest, pesten var nazismen. Så tok Hitler Tsjekkoslovakia, og så forstummet esperantosendingene fra radio Brno.

Krigen ødela mye

Gustav: – Og så kom krigen til Norge. Det betydde et hardt slag for esperantobevegelsen.

Karsten: – Vi kunne ikke holde offentlige møter lenger, men vi kom sammen privat under hele okkupasjonen.

Torstein: – I 1945 var det å starte forfra igjen. Arbeideresperantismen er død, nå er det bare ett esperantoforbund her i Norge.

Gustav: – Esperantobevegelsen her i landet har ikke samme vind i seilene som i 30-åra. Men esperantismen er på frammarsj i den 3. verden, i Afrika og Asia. Det er et tegn i tiden at neste verdenskongress skal holdes i Kina.

Karsten: – Og vi trenger esperanto, et språk som binder sammen, uansett politisk syn, rase og religion. Esperanto kan være med på å skape fred mellom menneskene.

Og det var både Torstein og Gustav enige i.

Trykt i Sarpsborg Arbeiderblad 1986