Med smørsleik og Amerikakjole

Apachedans i Skjeberg og wienervals på Folkets Hus!
Barnestjerner har vi hatt flere av her i byen. I tredveårene steppet lille Marit seg inn i publikums hjerter.
Og på samme tid trådde Egil og Mary Grandahl fram i rampelyset, hun 9, han 11 år.
Med sine danseoppvisninger og sin visesang ble de et nytt stjerneskudd på Sarpsborgs amatørhimmel.
Og når de kastet seg ut i apachedansen, gikk det like brutalt for seg som i den skumleste pariserkneipe…

Egil: – Første gang vi sto på en ordentlig scene var vel på Folkvang i Skjeberg. Der var vi med i et lite kabaretprogram sammen med Erling Wang Iversen. Mary og jeg hadde danseoppvisning foran scenen: aftenens clou for å si det slik var vel apachedansen vår. Da kasta jeg Mary tvers over scenen så hun havnet i fanget på tre publikummere på første benkerad.

Mary: – Jeg husker jeg var dyktig sinna på deg den gangen. I apachedansen skulle jeg være ei sånn litt lett på tråden og bror min farlig parisertype – med sixpence på hodet, sigarett i munnviken og tørkle både i halsen og rundt livet. Og så skulle han slenge meg både hit og dit – dytte meg overende og trekke meg på bena igjen. Folk applauderte vilt – det husker jeg. Men mye kom vel av at pariserapachene var barnunger – jeg var ni og broren min elleve år!

Barbent på stuegolvet

Egil: – Det hele starta vel hjemme på stuegolvet i Oscarsgate 27. Der flytta vi stuebordet til side – og trente i vei, barbente eller i strømpelesten, mens brødrene mine flirte eller rista på hodet.

Å danse – det hadde vel nærmest kommet av seg sjøl, det. Noen somrer hadde jeg og noen kamerater småjobber ute på Høisand Bad, vi hodde i telt, fløy ærender, sto i døra og tok inn billetter og sånn. Og så var det en kveld, en litt eldre jente – jeg tror det var Bibi Fingarsen, som halte meg ut på golvet for å lære meg trinnene.

Mary: – Jeg gikk en sesong på ordentlig danseskole. Danseskole var vel egentlig bare for sossen, som vi sa. Men så var jeg eneste jente blant tre brødre – det hendte de erta meg og kalte meg prinsessa – og så spanderte mor denne sesongen på meg, da.

Med smørsleik og i Amerikakjole

Egil: – Så var det avslutningsballet. Det var jo ofte mangel på gutter – og så ble jeg invitert og så de hadde vel kanskje hørt at Mary og jeg danset så fint sammen. Så var det å stille opp da, med nystrøken hvit skjorte og Melange i håret.

Mary: – Og jeg hadde et vidunder av en kjole som hadde kommet i en pakke fra Amerika. Med georgetteoverdel, sommerfuglmønster og vidde i skjørtet. Og så måtte Egil og jeg danse helt alene, midt ute på golvet, mens alle så på.

Erling Wang Iversen var managern vår

Egil: – Vi kan ikke ha gjort det aldeles dårlig, for så ble vi bedt om å holde danseoppvisning på sanitetsballet i Festiviteten, og så var det altså at Erling Wang Iversen kom inn i bildet og vi begynte å turnere med kabareten hans – han ble nesten som en manager kan vi si for søskenparet Grandahl.

Mary: – Det er vel ikke det lokalet her i distriktet som vi ikke har opptrådt: Greåker, Fagen på Torp, Kilevold, før eller siden hadde de jazzaften med søsknene Grandahl på programmet. Senere kunne turen gå enda lenger – til Indre Østfold, til Askim og Mysen, eller til Halden og Fredrikstad.

Egil: – Ofte var vi med når et arbeiderungdomslag eller idrettslag arrangerte sjessaften, som vi sa den gang. Orkestrene kunne være Edderkoppen, Walstrøms trio eller senere helst Roy Fox. Det ble å ta mye på sparket – det ble å legge opp dansen etter repertoaret som gutta hadde på programmet.

Mary: – Men det var orkestere som svingte, med musikere som Melleby i musikkforeningen på piano, bror Arnold og Lorentz Eliassen på sax, «Lille Karl», Karl Johannesen på trommer, og Torsbyn på trompet – ja, det var sikkert flere som jeg ikke husker havnet på.

Egil: – Så spilte musikken et par timer og så var det tid for kabareten. Erling Iversen hadde kan hende en vise eller to i sånn Book Jenssen-stil og så var det søsknene Grandahls tur.

Mary: – Husker du de komiske visene vi hadde, en bondegutt og en bondejente går i giftetanker og så synger du: «kan du stoppe hoser…» og jeg svarer «Ja, det kan jeg…»
Egil: – og så fortsetter jeg: «…lapp så mine hoser…»
Mary: – « …ja, det kan jeg!»

Egil: – Og folk klappa – og så tok vi en liten danseoppvisning, wienervals eller mazurka eller selveste apachedansen jeg har fortalt om.

Utstyret hadde vi i skoleveska

Mary: – Det var enkle forhold den gangen, i begynnelsen av 30-årene. Det lille vi trengte av utstyr hadde vi i skoleveskene våre. Et skjørt til meg en skyggelue eller skalk til deg – du skifta jo fra skyggelue til sjømannslue når du skulle forvandle deg fra pariser til bondegutt i giftetanker. Det lille vi trengte av kostymer, hjalp mor og en flink sydame hun kjente, Marie Jensen, oss med.

Egil: – Garderobene rundt omkring – det var vel bare et teppe de hadde hengt opp borte i et hjørne, såvidt at vi fikk kledd oss om.

Mary: – Men så hadde de i allefall sørget for å strø oppmalt stearinlys utover gulvet – det måtte vi ha for danseoppvisningen vår – etterpå slet de fælt for å få det vekk, husker jeg.

Egil: – Noen ubehageligheter kan jeg ikke huske vi råkte ut for, mens vi var ute og turnerte, selv om vi av og til måtte dra avgårde på tomannshånd – han Erling kunne opptre på et annet lokale.

Mary: – Mor og far hadde gitt Egil streng beskjed om å passe på lillesøster – to år eldre som han var. Og så var folk snille mot oss for vi var jo så små.

Vent med å slåss til ungane har dansa!

Egil: – Det kunne nå gå hardt for seg rundt på lokalene – Solheim på Rolvsøy var beryktet, det het aldri noe annet enn «Fellesslakteriet». Det var bare når det var religiøse møter at det ikke var slagsmål der.

Jeg synes å minnes at det var der han Erling ropte til to som hadde braka sammen: «Kan dere ikke se å vente til dansenummeret til Grandahlungene er ferdig! Og svaret kom kontant: «Ålreit, vi ser på dansen først – men så skal denne jævelen få seg en på tryne…»

Egil: – Honoraret – ja, det var vanligvis 5 kroner på deling for en kveld, det.

Mary: – Men så fikk vi jo en masse blomster – synes alltid det sto buketter på bordet og buffeten hjemme. Og så kom vi jo til det store utland – til Arvika og Gjørsafors.

Da Bjørne imponerte svenskene

Egil: – I Gjørsafors var vi sammen med Belo-truppen. Jeg husker da Bjørne Eliassen gjorde armhevinger på toppen av en 45 meter høy mast på papirfabrikken.

Mary: – Og om kvelden var det smekkfullt hus da vi opptrådte – under engelsk navn som han Erling hadde funnet på for anledningen: Syskonparet Treevalley! Og i pausen solgte vi fotografier med bildet av oss på. 10 øre stykket kostet de.

Gjennom byens briller

Egil: – En, dag, det kan ha vært i -32, så kom Ole W. Eliassen til faren min og spurte om han Egil og ho Mary kunne få være med i revyen som han skulle sette opp på Folkets Hus, som var bygd opp etter brannen i – 31.

Mary: – «Gjennom byens briller» het revyen – og der var vi med, og i den neste også som het «På trappene».

Egil: – Vi hadde både danseoppvisning, ble dytta inn i sketsjer og framførte viser.

Mary: – Husker du denne, Egil: «Når jeg blir voksen, så skal jeg bli polis og breie meg ut i gata?»

Egil: – «Så skal jeg kjøpe en fjongande bil, sånn en som Butterfly kjører!»

Mary: : Jo da, noe av det sitter ennå. Bakermesteren som eide Butterflykonditoriet hadde fått seg et riktig dollarglis fra USA, det var det vi sang om i visa.

Utstyrsrevy a l a Hollywood

Egil: – Valsenummeret vårt, det var kanskje det fineste., det var i «På trappene», husker jeg ikke feil. Det var til en originalmelodi av Hansteen og teksten hadde Bjarne Nygaard skrevet.

Mary: – Jeg danset og sang sammen med balletten og når vi kom til refrenget, så danset Egil og jeg wienervals mens vi sang: «…den går, den går i valsetakt, i den er hele verden lagt …»

Egil: «…den har en yndig rosenduft, nesten over all fornuft…» Du skulle sett Mary i hvit tyllkjole med lilla sommerfugler og på begge sider danset balletten i lilla kjoler med hvite sommerfugler. Det var virkelig stil over revyene til han Ole W. Eliassen.

Mary: – Jeg mener å huske at han Ole W. Eliassen hadde sett Fred Astaire og Ginger Rogers på kino og så hentet han liksom inspirasjon til dette nummeret fra filmen.

Egil: Ole W., han var helt enestående – nesten som en far for oss. Ja, en gang da han hjalp til med å sminke oss, så mista han tålmodigheten: «Skulle nesten tru at jeg er faren deres, nå får dere lære dere å sminke deresjæl…»

Mary: – Du må ikke glemme han William Mikalsen heller. Han var lys- og scenemester, husker du hvor flink han var til å følge oss med prosjektøren når vi feide hit og dit på scenen.

Men så satte mor seg på bakbena!

Egil: – Etter nummeret vårt i «På trappene» så fikk vi tilbud fra Chat Noir om vi ville komme inn og prøve…

Mary: – Men da satte mor seg på bakbena – så lenge vi reiste rundt i Østfold var hun trygg, men Oslo – det ble liksom litt for langt unna.

Mary: – Og så begynte Mary i frisørlære i Fredrikstad og så ble det liksom ikke noe mere sceneopptredener for søsknene Grandahl.

Mary: – Men det hender jo av og til at du treffer folk som kommer bort og sier: «Jeg husker godt du og broren din danset apachedans på Folkets Hus, Mary!»
Og sånt er jo hyggelig å høre.

Trykt i Sarpsborg Arbeiderblad 1986