– Nå har jeg fått til flikk-flakken, Lauritz! BELO-truppen

Kan hende disse ordene fra Bjørne Eliassen ga støtet til den superkolofenomenale BELO-truppen. Til å begynne med stilte Bjørne og kameraten Lauritz Olsen, senere kom Alf Bjerke og Odd Vatvedt med.
De spreke amatørturnerne fikk jenteøynene til å glitre og kavalerne til å svette i hendene av misunnelse!
Vi har samlet de fire atter en gang etter nærmere femti år og har altså den ære å presentere på nytt: BELO-TRUPPEN!

Lauritz Olsen: – Det startet vel i National. Både Bjørne og jeg var med der. Det var et fint miljø med drivende gode instruktører: Kolbjørn Bratli, Ingolf Birkeland…

Husker veldig godt en dag da Bjørne kom bort til meg, han strålte over hele fjeset og sa: «Nå har jeg fått til flikk-flakken!»
Kanskje det var da vi kom på tanken om å starte for oss sjøl.

Bjørne var arbeidsledig på den tida, selv sto jeg i fast arbeid på Sarpsborg Papp. Vi kunne vel begge tenke oss å tjene en skilling eller to på musklene våre – men det var vel først og fremst sportsinteressen som var drivkraften.

Bjørne Eliassen: – Jeg husker godt vi starta treninga i BELO-truppen. Til å begynne med var det bare oss to. BELO – det sto for forbokstavene i navnene våre. Bjørne Eliassen, Lauritz Olsen. Senere kom Odd Vatvedt og Alf Bjerke med. Vi trente mye nede ved Asbjørnsensaga i Glengshølen – det var fint å slå volter i sagmøla. Dessuten hadde svømmeklubben et stupebrett rett ved. Når du var svett og lei og full av sagmøle, var det bare å ta seg en dukkert og få av seg skitten. Ellers husker jeg godt vi av og til dro avgårde til Tunevannet – i sandgropa der oppe var det fint og mykt å trene.

– Vi trente til langt på natt

Alf Bjerke: – BELO-truppen var godt i gang da jeg kom med. Jeg hadde bakgrunn i Sarpsborg Turnforening, og så hadde jeg drevet en del sammen med Arnardo. Husker godt treninga, det var kanskje det hyggeligste av alt sammen. Et annet sted vi trente var i den gamle Skjørenlåven. Bonden lagra dyreben som han skulle selge til limfabrikken der – det kunne være en fæl lukt, men mykt og fint å slå volter i høyet. Vi trente ofte til langt på kveld og hadde en parafinløkt stående på en bjelke.

Hadde vi slått den overende, hadde vel hele greia tatt fyr! Jeg hadde heller ikke fast arbeid på den tida, men prøvde å slå meg gjennom med å selge ferskfisk for fiskehandler Harald Jensen ombord i båtene på Melløs og Sandesund. Salget gikk vel ikke alltid så strykende, så jeg hadde tid nok til overs til treninga med BELO-truppen.

Odd Vatvedt: – Jeg var yngstemann på laget og gikk på folkeskolen da jeg ble vervet av Bjørne som jeg kjente fra treninga i National. Jeg tror ikke treninga gikk ut over skolegangen – tvert imot. Var du flink nok i gymnastikken, slapp du enkelte timer og fikk være hjelpeinstruktør for de andre elevene!

Kanskje det var drakten som fristet: lange svarte silkebukser med sølvstripe med sleng, strøken hvit skjorte, svart tversoversløyfe med hvite prikker, bredt, rødt belte om livet og alpelue.
Vi var akkurat som orntli akrobater på sirkus, gett!

Det ble knær i makkoen!

Lauritz: – De draktene fikk vi senere – i den første tida brukte «To BELOs» hvite trikotbukser. De skulle sitte tett, men vi hadde ikke råd til noe annet enn lange, hvite makkounderbukser – og da ble det fort svære buler både over baken og knærne. På bena hadde vi semska tøfler – slike du kunne få kjøpt i hvilken som helst butikk.

Odd: – Ja, utstyret var enkelt, mesteparten fikk du med i en vanlig koffert. Men så hadde vi altså apparatet vårt – et håndstandsapparat som vi hadde fått sveisa sammen på verkstedet til faren min.

Lauritz: – Og så hadde vi det sammenleggbare bordet vi turna på. Foran hang et teppe, der sto BELO-navnet og tegning av to spreke turnere. Det var moren min som lagde det teppet, jeg husker hun satt om kvelden og sydde det ferdig på en gammel Singer-symaskin. Og så hadde vi en fin tegning som kinomaskinist Lars Bye hadde laget. Den viste alle øvelsene våre. Når vi opptrådte hengte vi den opp, i nærmeste butikkvindu og snart sto det en hel flokk og glante.

Vi fant på numrene sjøl

Bjørne: – Hva slags øvelser vi hadde? Ja, vi kan vel kalle det springakrobatikk. Numrene fant vi vel stort sett på sjøl – det hendte vel også av og til at du gikk på sirkus og plukka opp litt der. Det gikk mye på flikk-flakk og salto – nå kan jo gud og hvermann det – men den gang var det ikke vanlig. Folk klappa i hvert fall – av begeistring eller fordi de syntes synd på oss, det er ikke godt å si.

Odd: – Når vi starta på nummeret vårt kom vi stormende inn – to mann fra hver side og slo volter hele tida. Du måtte passe på at du ikke havna oppe på pianotangentene.

På Festiviteten og Folkets Hus kunne det enda gå an, men i smålokalene på landet var det trangt om saligheten. Og så måtte du enda til passe på at du ikke skle i talkumen som var strødd på dansegulvet.

Slik var et av numrene våre: Bjørne slang meg opp i håndstående, så vippet han meg videre over Alf som sto der med apparatet – slik at jeg faktisk ble slengt over hele scenen.

Alf: – Jeg var slangemenneske eller kautsjukmannen Jimmy. Jeg sto i bro på golvet og Bjørne turna oppe på magen min. Så hadde vi klovnenummeret hvor vi malte hverandre med røde neser og diger munn før vi skulle inn på scenen. Det hadde vi kvarta fra en film med Telegrafstolpen og Tilhengeren.

Eller sigarettnummeret! Da sto jeg på hendene på henda til Bjørne, hadde en utent sigarett i munnen og Bjørne en tent, så tente jeg sigaretten min med hans. Det kunne drysse glødende aske ned på den hårete brystkassa til Bjørne. Du verden, for et liv! Av og til gikk det helt gæli.

Husker en gang i Arbeiderforeningen i Fredrikstad, han Bjørne skulle slå saltomortaler fra skuldra mine og ned. Jeg var undermann, han sparka kraftig fra, slik at jeg stupte forover og han på hue ned i golvet! Bjørne rista bare litt på seg og så tok vi den på ny. The show must go on!

På spikerbrett og i Oppsundkrana

Bjørne: – I Fredrikstad opptrådte vi sammen med en kar som ble kalt Norges Hercules. En slik type som kunne trekke brannbiler med tenna. Han lå på spikerbrett med planke på brystet og oppå der turnet Alf og jeg.

Lauritz: – Ja, vi fant på mange gærne ting! Da den nye kabelkrana på Opsund sto klar, så klatra vi opp og så gjorde Bjørne kjippopp på kabelen i 60 meters høyde!

Odd: – Vi opptrådte rundt i hele distriktet. Fredrikstad, Mysen, Askim, mange småsteder i Indre Østfold. Vi var ofte med i revyer som Erling Wang Iversen arrangerte: Sketsjer, viser og innimellom turna altså BELO-truppen.

Det kunne være dans etterpå. Det kunne gå hardt for seg. På «Hygga» i Tune, der sloss de både ute og inne!

Lauritz: – Vi dro avgårde med lastebil, buss eller av og til drosje.
Husker dere da Charles med gummiansiktet kjørte oss i drosjebil til Mysen, styrte med bena og vrei og vrengte på ansiktet så kvinnfolka langs veien skrek ende over seg?

Vi var spreke fordi vi drakk melk

Alf: – Eller da Bjørne og jeg opptrådte sammen med en som kalte seg «Olaves Bløtmyra» på Tivoli i Fredrikstad. Han stakk hue ut gjennom åpningen i et maleri, fortalte historier og skrøner og sang. Da var vi på scenen 12 ganger i løpet av en kveld.

Bjørne: – Eller på Melkemessa i Folkets Hus i Sarpsborg, da vi turna så det sang, og det sto opprada melkeglass på et bord på scenen. Så spurte altså konferansieren: «Hvordan har dere klart å bli så spreke da, gutter?»

Vi heva glassene og sa i kor: «Det er fordi vi drikker melk, det er helse i hver dråpe!»

Odd: – En gang dro vi på turne helt til Arvika. Jada, foreldrene mine var helt trygge på gutta, hjemme het det: «Det er da bra at han Odd er med i BELO-truppen, så får han ikke tid til denne farlige skihoppingen!» Jeg husker jeg måtte gå pent til sengs på hotellet da gutta tok seg en kveldstur på byen i Arvika.
Og at jeg lå i fanget til Alf og sov da vi dro hjemover.

Lauritz: – Vi var veldig forsiktige, tok aldri drammer, du måtte være klar i toppen når du skulle ta araber og baklengs salto. Og ikke hadde vi råd til noen utskeielser heller. Av og til kunne du ha lyst til å bli proff. Vi hadde tilbud og allting om å bli med Cirkus Empress. Vi kom så langt at vi trente i manesjen. Det var fint å slå volter i sagmøla.

Odd: – Ja, jeg husker han Lauritz en gang var på meg som en klegg, vi kunne få jobb på Cirkus Empress den gangen. Men da tror jeg de satte seg på bakbena hjemme.

– Noen rikinger ble vi ikke

Alf: – Om vi ble rike på virksomheten? Du, det var ikke rare greiene. Det gikk vel mest opp i opp – akkurat jamt. Jeg husker en gang vi hadde vært med revy til Halden, med buss, musikk, billettselgere og greier. Da vi delte kassa til slutt, ble det kr. 3,75 på hver av oss!

Odd: – Best var det vel når vi hadde et fast engasjement. Jeg husker vi hadde tre uker i Fredrikstad, da ble det 200 kroner for hele greia. Det var mange penger, det.

Alf: – Ja, og var det dansetilstelning, så gikk vi rundt i pausen og solgte prospektkort med bilder av oss sjøl på. Om vi var populære? Det hendte at jentene sto og ventet på oss når vi var ferdige for å få bære kofferten vår – selv om begrepet «fans» ikke eksisterte dengang.

Lauritz: – Så kom krigen og det hele ebba ut. Det ble liksom ikke sving på noe mer. Han Odd hadde jo trukket seg ut tidligere – da han begynte på middelskolen, sa mor og far at nå måtte gutten konsentrere seg om skolen – og det var jo bare rimelig, det.

Bjørne måtte barbere brøstkassa

Bjørne: – Jeg fortsatte litt lenger, men da opptrådte jeg og han Georg Johansen på Chat Noir og på Kongen i Oslo. Det var liksom en annen stil der – jeg husker at jeg fikk beskjed om å barbere meg på brystet!

Alf: – Og etter krigen, da ble det husbygging og familieliv og litt av hvert ellers. Men da vi drev på som verst, så var det en fin tid, vi var friske som fisk, det var liksom ingen ting som stoppet oss. Og det fine kameratskapet – det var aldri noe uvennskap mellom oss gutta i BELO-truppen!

Og at Alf Bjerke hadde rett, var møtet mellom de fire medlemmene av BELO-truppen 50 år senere et tydelig bevis på.

Trykt i Sarpsborg Arbeiderblad 1985